kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Satt på terassen hos mine foreldre i går. En kjapp kaffekopp i høstsola. Bessa og Eldste Sønn drev med noe ved som ble kappet og stablet.  Mormor og jeg hadde vært på handletur. 

Som så mange andre menn liker min far å skryte litt av egne prestasjoner. Han fortalte at han for noen dager siden hadde rygget inn på nabotomta for å hente noen tømmerstokker med tømmerhengeren og traktoren. Det må litt nøyaktighet og kontroll  til for å komme gjennom porten uten å rygge ned portstolpene. Det er ikke så stor klaring når man kommer med traktor og henger. Men han hadde klart det, fremdeles behersket gamle kunster.

“Det er mange på min alder som ikke er såpass med.” sier den gamle kjempen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nei, Pappa. Det er ikke alle 85 åringer som driver med presisjonsrygging med traktor og henger….

Ei ung jente døde på ei hytte på Beitostølen nyttårsaften. Moren hadde tatt med jenta og rømt til fjells etter at jenta hadde blitt mobbet. Nå er moren tiltalt for grov omsorgssvikt og kan risikere opp til 15 års fengsel. 

Så greit. Samfunnet har funnet sin syndebukk. En ond mor, nærmest et uhyre, har sultet sitt stakkars barn til døde. Hun får forhåpentligvis sin straff og alle vi andre kan gå videre med våre vellykkete, feilfrie liv.

Men vent nå litt….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor var alle som så, som forsto og visste om mobbingen og ikke gjorde en dritt?  Både barnevernet I Bærum hvor jenta opprinnelig bodde og I Valdres har fått kritikk av fylkesmannen I denne saken.  Hvor stor er deres skyld for det tragiske dødsfallet? Hvilken straff får de?

Hva med lærere, rektorer og andre ansatte på skolene der jenta var elev? De som ikke grep inn, ikke klarte å stoppe mobbingen eller bare så en annen vei. Hva blir de tiltalt for? 

Hva med medelevene som mobbet en medelev til hverdagen ble så uutholdelig at hun skiftet skole og til slutt rømte til fjells.Hva er de tiltalt for?

Hva med foreldrene til mobbere.  Hva er deres ansvar?  Hva er de tiltalt for? Manglende grensesetting?  Svikt I det å lære sine barn empati og at det er totalt uaktuelt å være med på å mobbe og plage andre? 

Nei, nei. Man blir ikke straffet for å oppdra mobbere  Det har ingen konsekvenser for elever som foresten medelever skolehverdag og liv. Blir det for ille blir mobbeofferet flyttet til en annen skole. Alltid mobbeofferet  Aldri mobbere. Skoler, lærere, rektorer og barneværelset er uten skyld. At de ikke gjør jobben sin er ikke straffbart.

Så er det bare en person igjen. Moren som i en årrekke fortvilet har sloss for sin datter. Som til slutt mistet tiltroen til det offentlige hjelpeapparatet og deres utilstrekkelighet. Som til slutt bare ga opp og tok med seg datteren og flyktet til fjells  Hun er syndebukken. Hun må straffes.

Vi andre går fri.

Ikke store jobben, men detaljfreak som jeg er må den gjøres. Maling eller rettere sagt lakking av knotter, håndtak og lister på kjøkkenet.

Kan jo ikke ha det slik.

Så frem med lakkboks og pensel.
Og etter en halvtime er resultatet slik

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg fant og ut at jeg hadde et ørlite problem, jeg hadde nok  vært litt ivrig da jeg satte inn de nymalte skuffene forrige gang. Nå satt de som limt, og var ikke til å rikke. Men Gamle Gubben Grå er sterk og løser nok det problemet.

Med det samme jeg var i gang røsket jeg og ned respatexplatene over kjøkkenbenken.

Nå ble det fin lys panel, klar til beising sammen med resten av kjøkkenveggene.

Ordene lyser opp på PC-skjermen og fester seg i hjernen hvor de går på repeat.  “Et operert hjerte er et operert hjerte… et operert hjerte er et operert hjerte…. et operert hjerte er et operert hjerte….”  
Egentlig satt jeg og søkte på hjerteinfarkt….  
Jeg er absolutt ikke typen til å sitte på internett å søke på symptomer for å finne skumle diagnoser på hverdagslige symptomer. Så heller ikke denne kvelden.  Me jeg er ikke i form. Jeg føler på meg at noe er galt, jeg er tom for energi. Trøtt, og i hele går følte jeg et lett press i brystet, i grunn ganske langt fortil og øverst til høyre.  tolket det som muskulært, og antok det skyldtes litt mye svingling av malingspenselen da jeg malte huset på mandag. Sikkert noen muskler som ikke brukes så ofte. Men usikkerheten murret i bakhodet i hele går. Brystsmerter er ikke å tulle med, og bær ikke neglisjeres. 

Presset i brystet er borte, eller i det minste ikke så konstant og sterkt i dag.  Men jeg føler meg langt i fra i form.  Har ikke vært det de siste dagene.  Så det er bakgrunnen for min sykdomssøking på nett.  Jeg trenger forsikringer på at jeg ikke er alvorlig syk, og at det ikke er noen som helst grunn for å ringe legen i morgen. 
Ble ikke beroliget av å lese om “stumt” eller “stille” hjerteinfarkt.  Vet jo og at smertegrensen min er ganske høy.  Jeg har jo vondt i beinet og ryggen så g si konstant og vant med å ha litt vondt.  Vincent Johansen sa en gang “Den dagen jeg våkner uten smerter vil jeg bli bekymret. Det må være et tegn på at jeg er død”  Jeg tror det var Vincent Johansen. Det er i vertfall et godt sitat som jeg synes beskriver  hverdagen min godt.

Siden jeg var i google-humør, og ikke hadde funnet det jeg søkte, fortsatte jeg med å Google mine medfødte hjertefeil. ASD og VSD.  Jeg ble operert som 18 åring, og fulgt opp ett år før jeg ble erklærtfrisk. Siden jeg fylte 50 i forrige måned, begynner det å bli en stund siden. 
“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg minnes og sykehuslegen sine ord da jeg var innlagt på sykehuset for noen få år siden  (6 år når jeg teller etter) . “Har du aldri vurdert å sjekke hjertet ditt regelmessig?”  Jeg var blitt innlagt etter at jeg våknet med brystsmerter og pustebesvær. (Det føltes som om det satt en elefant på brystkassa mi, og gjorde det litt utfordrende å puste.) Jeg ristet uforstående på hodet. Det å sjekke hjertet mitt etter at ekspertene på Riksen fortalte meg som 19 åring at jeg endelig var hjertefrisk hadde aldri streifet meg.  Jeg går ikke til legen hvis jeg ikke er syk.
Han så oppgitt på meg den gangen. Ristet litt på hodet og sa “Kunne du vurdere å ta noen enkle kontroller som EKG og måle blodtrykket ditt hos fastlegen sånn ca hvert tredje år, bare for å være på den sikre siden?” Jeg ristet nølende på hodet, og sa at jeg skulle vurdere det. 
Men så sendte han meg til en kardiolog med ecco-dopler og belastnings EKG, og han sa at alt så ok ut.  Elefanten som satt på brystkassa mi hadde reist seg og forsvunnet for lengst. Jeg trakk et lettelsens sukk, og fortsatte livet mitt som før. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Årene har gått, og bortsett fra da jeg ødela beinet for tre år siden, har ikke jeg rent dørene ned hos fastlegen. Tankene på jevnlige EKG har forsvunnet i glemselens slør.  Jeg er jo frisk, og livet går i hundre.

“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg er ei dundre på over hundre.
Jeg har passert 50 – så vidt.
Venninna mi hadde et hjerteinfarkt sist vinter.
Sliten, trett og press i brystet…

Jeg tror jeg ringer fastlegen i morgen. Et normalt EKG og jeg kan glemme alle bekymringene og fortsette mitt turboliv.
 

Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen lenge.  Veldig lenge.   Rundt jul er det 27 år siden vi ble et par.  I går hadde vi 22 års bryllupsdag.
Halve livet har vi delt gode, mindre gode og helt jævlige dager. Livet har så langt fra vært en dans på roser for oss,  innimellom har problemer og motgang stått i kø.  Selvsagt har vi hatt gode dager, gode opplevelser, men dessverre tror jeg de vanskelige dagene og alle utfordringene vi har møtt har vært det som har farget dagene mest. Så hvordan har vi klart å holde sammen i tykt og tynt, i medgang og motgang?

Da Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester, da alt var rosenrødt, vi var unge, forelsket og naive.,  sa Gamle Gubben Grå, (som den gang verken var gammel, gubbe eller grå) at vi skulle være sammen til Dovre faller.  Jeg synes det var romantisk. Men for meg var det litt vel store ord…. til Dovre faller… det er lenge…evigheten…. Han ønsket og ba mange ganger om at jeg skulle si det samme. At jeg også skulle si at vi skulle være sammen for bestandig, til Dovre faller.  Jeg klarte aldri det.  Jeg var ikke sikker. Ville ikke love for evigheten.  Jeg ville ha min frihet til å gå hvis kjærligheten sluknet, følelsene kjølnet. Hvis han slo eller på andre måter ikke behandlet meg pent.  Jeg var opp over ørene forelsket, men jeg kunne ikke love for evigheten.  Realisten i meg kunne ikke det. 

Årene har gått. Vi stiftet familie. Fikk barn. Kjøpte rekkehus. Fikk flere barn. Kjøpte enebolig.  Barn vokste opp. Vi kjøpte større enebolig. Barna er blitt store og vi har endelig fått hytte.  Joda, vi har fulgt malen.
Det har ikke vært en dans på roser.  Til det har problemene stått for mye i kø. Arbeidsledighet, Gamle Gubben Grå har mistet jobben flere ganger enn jeg til slutt gadd å telle.  Jeg har stort sett arbeidet 130% eller mer i alle disse årene.  Økonomien har vært stram. Mange netter har jeg ligget våken og lurt på hvor jeg skal hente penger fra, til regninger, leirskoler, skiutstyr, sykler, kjøleskap osv.  Men det har jo gått på et vis. Vi har aldri direkte sulta, har hatt tak over hodet og rodd oss i land til slutt selv de gangene det så svartest ut.
De gode dagene har vært i mindretall i hvert fall har det føltes slik i blant. Vi har mistet to barn.  Jeg har vært en del syk eller skadet. 
Vi har vært så slitne og så psykisk nede til tider at alt har føltes vanskelig eller uoverkommelig.
I perioder har vi sikkert bare vært sammen av gammel vane, fordi ingen av oss hadde energi eller overskudd til å gå, eller fordi vi rent praktisk, med barnevakt og lignende trengte hverandre for å få hverdagen til å gå rundt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror vi begge har fantasert om andre i perioder.

Man sier at likheter tiltrekker hverandre.
Gamle Gubben Grå og jeg finnes ikke like.  En introvert. En ekstrovert. En arbeidsom med stå-på-vilje. En lat med psykiske utfordringer som sier jeg får det sikkert ikke til. 
Men på mange måter utfyller vi hverandre – og på noen områder tenker og føler vi likt.

Nå har vi vært sammen i snart 30 år.  
Hverdagen er enklere, ungene er store og delvis ute av barndomshjemmet.  Det er plutselig og oftere og oftere bare oss to hjemme.   Vi behøver ikke være sammen lengre. Ungene klarer seg selv. Hverdagene ville gå rundt uten at den andre var der.

Forrige helg feiret jeg 50 års dagen min.  En av gjestene spurte da, Hvem er du? Hva drømmer du om?  Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun ønsket et ordentlig svar. Ikke bare “snille barn” som var mitt mors standard-ønske til jul og fødselsdager.  Jeg tenkte meg om en stund, og der forran 25 gjester. stort sett de menneskene som betyr mest for meg i livet, sa jeg det som først falt ned i hodet mitt.
“At Gamle Gubben Grå holder ut med meg i noen år til.” 

Nå er jeg klar til å si at vi skal være sammen til Dovre faller.

Jeg fikk bare 4+ på engelskprøva.
Mamma vil ikke kjøpe den nye veska alle de andre har.
Jeg er for tykk.  
Kjæresten min slo opp. 

Det er så mange hendelser I unge jenters liv som kan virke uoverkommelig.
Svaret samfunnet gir, er å dytte i unge jenter lykkepiller. I dag har over 2.9 % av alle 17 år gamle jenter resept på lykkepiller i håndveska. 

Ingen piller I hele verden kan gi unge jenter, eller andre, lykke.
Heller ikke de såkalte “lykkepillene”.
I virkeligheten er lykkepiller antidepresiva, altså medikamenter for å bekjempe depresjon, ikke skape lykke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja visst er det kipt å få dårlige karakterer.
Karakterjaget blant mange I norsk skole er hevet langt over hva som er sunt og fornuftig. Og det sier jeg, som var nerd og skolelys. Ja. Det er sykt når mange forventer å få 6 I alle fag. Da jeg var ung, var den gleden forbeholdt noen ytterst få. Til tross for at jeg var nerd og skolelys, var jeg ikke en av dem  Men selv om det nok var mitt hemmelige mål, puttet jeg ikke I meg piller når resultatet uteble. Jeg svelget tårene, eller lot de renne fritt i puta – og jobbet hardt videre mot andre kanskje ikke fullt så ambisiøse mål.

Jeg var ikke så opptatt av status jaget. Mangel på skinnsekk, ispastøvler eller Monclear dunjakke var ikke store nok traume til å skape depresjon hos meg. Men kanskje hos noen av klassekameratene mine. Jeg tror ikke de heller fikk piller av den grunn.

Jeg skranglet meg gjennom ungdomstiden som et vandrende skjelett. (Hvem skulle trodd at jeg I dag skulle være ei diger dundre på over hundre? ).
Jeg ble mobbet på de mest grufulle måter, og ser tilbake på ungdomsskolen og gymnastiden som den tøffeste tiden I livet mitt. Mitt eget lille helvete på jord.
Jeg var langt fra lykkelig. Det var dager livet virket mer enn litt trist, som jeg ikke så lyset i tunellen, og hvor jeg trodde alle de grusomme spådommene medelever kastet over meg.
Ingen kom noen gang til å bli glad i meg.
Jeg kom aldri til å bli gift.
Jeg var stygg som juling.
Frastøtende, ekkel ….. jeg husker ikke alle karakteristikkene -bare de som svei mest.
Jeg gråt puta våt mang en natt. Men jeg hadde aldri kjøpt løgnen om at jeg kunne bli lykkelig, få være i fred, være som alle andre hvis jeg bare spiste mange nok piller.(Mulig jeg innimellom drømte om å gi noen av de verste plageåndene små piller med cyanid – men det er en annen sak)

Kjærlighetssorg er grufullt, altoverskyggende og rett ut helt jævlig.
Jeg er 50 år, men kan fremdeles huske hvor vondt det var.  Jeg var syk en uke en gang. Stengte meg inne på hybelen og røyka 20 Prince om dagen. Jeg, som var  fanatisk ikke-røyker. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det fantastisk flotte menneske som ikke ville være sammen med meg lenger, på alle spådommene fra skoledagene. Ingen ingen ville bli glad i meg. Underet hadde skjedd en gang, og nå var det over. Jeg kom aldri til å få en glad dag igjen.
Jeg var til lege for å få dokumentert gyldig fravær, slik at jeg kunne være borte fra tentamen.
Jeg fikk ikke piller.
Jeg fikk ikke sykmelding.
Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og komme meg på skolen. 
Så jeg dro hjem, åpnet vinduet, luftet ut all tobakksrøyken, vasket  ned hybelen, gråt puta våt, gikk på tentamen, fikk en elendig karakter – og livet gikk videre.

Så. unge jente. Livet er vrangt, vrient og vanskelig til tider.  Det er en del av det å være menneske. 
Ingen opplever evig lykke, eller å vandre gjennom livet uten å møte motgang. 
Lykke kan verken kjøpes for penger eller inntas i pilleform.
 

Det var bare det som manglet.
Den nattsvarte himmelen åpner seg, og det som til nå har vært fint regn, erstattes av store kaskader med kaldt regnvann.
I løpet av noen få minutter har jeg blitt våt til skinnet.  Kaldt natteregn strømmer nedover ryggen min, inn åpningen på V-genseren og over brystene mine. 
Jeg roper stumt ut i mørket; Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg her?  Men de mørklagte husene på boligfeltet gir ingen svar. 

For bare noen minutter siden lå jeg godt og varmt i senga mi og sov. Nå står jeg ute i den høststille natta og kjenner på regnet som raskt gjør meg klissvåt og kald. Verden føles ond, urettferdig og utmattende.

Kjøteren hopper glad ved føttene mine.  Han smiler slik bare en Kjøter kan smile.  “Var ikke dette en god ide?” virker det som han sier.
Nei, Kjøteren, som for anledningen er omdøpt til ford… fille-bikkje,  dette var en svært dårlig ide.  Det var en like dårlig ide som det å gi deg alle beinrestene etter kylling-middagen i sted… 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For kylling-restene er nok grunnen til at du lå og småpistret inne på det lune, gode soverommet. De er grunnen til at du galopperte mot ytterdøra straks jeg sto opp å slapp deg ut fra soverommet, og de er nok og årsaken til at du satt i hockey under naboens hekk så raskt vi kom oss ut fra egen hage.  (Jada, naboen, jeg hadde med pose.)
Kjøteren som i tidligere tider kunne meske seg med alt fra ribbebein og skinnstøvletter til glidelåser og kylling-bein uten nevneverdig virkning på fordøyelsen har fått en mer sensibel mage med årene. 
Når man som matmor glemmer det, får man ta straffen, og stå iskald og gjennomvåt i skinnet fra gatelyktene å plukke hundedritt opp i små rosa poser.

Det er et hundeeier-liv-

Jeg satt i mørket på parkeringsplassen ved jobben. Sliten etter en lang og ganske så strevsom kveldsvakt.  Det har blitt høst, og mørket slutter seg rundt bilen. Mobilen har jeg ikke hatt tid til å sjekke i løpet av den lange vakta.  Nå svarer jeg på meldinger, sjekker sosiale medier, har mitt lille friminutt. 

Da tikker det inn en melding.
Bildet til en mann med briller lyser opp på displayet. Jeg smiler for meg selv, og trykker på bildet av brille-mannen. “Takk for at du sa fra. Stå på. Jeg er glad i deg.” lød den korte beskjeden.  Jeg smiler for meg selv, der i mørket og kjenner jeg blir litt ekstra glad i hjertet. 

Jeg er heldig.
Jeg har venner og bekjente som tør å si “Jeg er glad i deg”  uten å være engstelig for at ordene skal misforståes. 
For det var ikke Gamle Gubben Grå som sendte meldingen.
Det var heller ikke en hemmeligbeundrer, eller en hemmelig elsker jeg leste meldinger fra på den mørklagte parkeringsplassen.
Meldingen var fra en tidligere kollega som nå er pensjonist. En mann jeg er utrolig glad i, har stor respekt for og bryr meg om.

Det betyr så utrolig mye for et menneske å føle seg verdsatt.
Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å vise å gi uttrykk for at vi er glade i hverandre

Det har vært litt stille her på bloggen noen dager.  Ferien er over. Hverdagen med alt sitt stress er tilbake. I tillegg har jeg fylt femti, og derfor har det meste av fritiden min de siste par ukene gått med til å planlegge og gjøre i stand til 50 års fest.

I går var festen, og jeg våknet opp i dag litt trøtt, litt sliten, med en ørliten hodepine og utrolig takknemlig. 
Takknemlig for alle som gjorde at jeg hadde en minnerikdag i går kveld som jeg kan leve lenge på, hente frem minnene om og kose meg med i lang tid fremover.

Jeg må takke Gamle Gubben Grå som sto på og lagde mesteparten av maten og brygget spesial-øl med stilige etiketter.
Vi hadde bestemt oss for catering, men siden jeg ikke fant noen catering menyer i distriktet som jeg likte og synes passet meg og ikke samtidig ville ruinere oss, så ble det som så ofte før – mye tid på kjøkkenet i forkant for Gamle Gubben Grå og meg.  Tusen takk. Jeg fikk den maten jeg ønsket -og det var utrolig godt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så må jeg takke gode venner som bakte kaker, selv om de ikke hadde anledning til å være med på festen. Og for noen kaker.  De forsvant utrolig fort.
Takk og til uheldig kakebaker. Jeg vet at kaka di sikkert var like god.  Bare så synd den ikke kom hel frem til kake-bordet. 
Takk til focacia bakende søster.  Du vet jeg elsker det brødet og ingen baker det som deg.

Takk for alle gaver. Dere har vist stor oppfinsomhet og gitt  personlige gaver. Vanskelig å dra frem noen spesielle.  Det var så utrolig mye fint, og jeg må nok studere det nærmere i ro og fred i dag.  Jeg ble utrolig glad for alle sammen.
Gaven som fikk frem latteren i meg, var kanskje ambulansearbeider-lærlingen som kom med vinflaske OG førstehjelpspakke. Kjekt å ha. (Jeg har det med å skade meg, og brakk noen ribben på 40 års laget mitt.)
Gaven som rørte meg veldig var rockemusikeren som kom med et selv-malt bilde og fortalte meg symbolene som sto for egenskaper han mener jeg har, og som viser min personlighet. En dyp gave,
Gaven som jeg kan se frem til og glede meg til: En kveld i operaen for meg og Gamle Gubben Grå.  Det blir spennende. Jeg har aldri vært i den nye operaen, og kun to ganger i den gamle. (En gang på en balet-forestilling med jobben og en barneforestilling som heller ikke var opera, da ungene var små) Jeg har aldri vært på en ordentlig opera forestilling, men har lenge hatt lyst.  Nå skal jeg endelig få oppleve det. Det blir spennende.
Enda mer spennende var gaven fra Søstrene Sisters. Mine to kjære søstre. De ga meg “Ut i det blå tur”  Det fyller meg med skrekkblandet fryd.  Gleder meg til tid sammen med dem, vi ser hverandre alt for lite Samtidig er jeg utrolig spent på hva de har funnet på. og at de ikke fikk for mange ideer av hun som ønsker å ta med meg på en biltur herfra til India et halvt års tid.

Det var og mange rørende kort og gode ord og taler i går.  Jeg måtte blunke vekk tårer flere ganger, og det kommer jeg også sikkert til å gjøre i kveld når jeg leser kortene enda en gang i ro og fred. 

Jeg leste et sted at man skal planlegge gjestelista nøye ved slike fester.  Jeg gjorde ikke det. Jeg ba bare alle jeg virkelig hadde lyst til å ha med på fest.  Det ble en ganske så broket forsamling. Mennesker fra ulike miljøer, ulike bakgrunner, ulike aldre og ulike kulturer men med en ting felles. De er mennesker jeg virkelig setter pris på. Det kunne blitt helt feil. Det kunne blitt rolig, formelt og en tidlig kveld.  Det ble det ikke. Det var god stemning.  Jeg tror folk virkelig trivdes, og samtalene fløt lett rundt bordet bare avbrutt av lattersalver og fellesdiskusjoner – som for eksempel om jeg burde ta den bilturen med hun som vil ta meg med på en liten kjøretur til India- Til slutt trengte vi vel en hel buss for å få med alle som ønsket å bli med. til India.

Denne kvelden kommer jeg til å leve på utrolig lenge.

Alle kjenner vi sangen “Bamsens fødselsdag”. Du vet sangen om bamsefar I lia som fyller 50 år omtrent på denne tia….
Jeg skal innrømme at jeg har gruet meg litt til å fylle 50.  50 år, jeg?  Da er du jo kanskje ikke gammel, men … på høyden? Kan man si det  Når man om 10 år fyller 60, så har man jo helt klart begynt på nedturen og er begynnende gammel.  (Unnskyld alle 60 åringer…)
Når man er 50 år har man liksom etablert seg som den man er, den man ble.  Selvsagt kan man gjøre livsendringer, Begynne å trene mer, jobbe mindre, prioritere annerledes, ta mastergrader og alt det der, Men enten man liker det eller ikke, så er man mest sannsynlig sånn ca. halvveis i livet, eller kanskje litt over halvveis, så mye av hvem man ble og hvem man er, er det litt sent å gjøre noe med.

Så sitter jeg her da og skal gjøre opp status, Hvem er jeg? Hvem ble jeg?
Titler og status har aldri betydd noe for meg.   Men jeg fulgte Bestemor sitt innstendige råd til meg, “Skaff deg en utdannelse så du kan forsørge deg selv, og ikke er avhengig av en mann.  Jeg håper du finner verdens snilleste mann, men gjør du ikke det så er det greit om du kan klare å forsørge deg og eventuelle barn.  D Da er du fri til å velge om du vil forbli i ekteskapet.”
Så jeg fulgte Bestemors to gode råd. Jeg fikk meg en utdannelse som gjør meg økonomisk uavhengig, og jeg fant verdens snilleste mann.

Gamle Gubben Grå, ja. Jeg har vært heldig med valg av livsledsager. 
Jeg som ble fortalt både på barneskole og ungdomsskole at ingen kunne bli glad i meg, og at jeg aldri kom til å få noen mann.  
Nå har Gamle Gubben Grå og jeg vært sammen i snart 27 år,  og om det kanskje ikke alltid har vært en dans på roser, så har vi “stått han av” som de sier lengre nord. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fem flotte unger har jeg også fått. To små som for alltid vil være i hjertet mitt og i minnene, og de tre flotte unge voksne som nå står i starten på å stake ut sitt voksen liv. Finne ut hvem de er og hvem de skal bli.  Jeg håper og tror at vi har klart å gi den balasten til at de kan ta de riktige valgene og bli flotte og trygge mennesker, og at de vet at uansett  hva som skjer så kan de alltid komme til meg.  Jeg er utrolig stolt av dem, alle tre. 
I mange år følte jeg meg innimellom som en utrolig dårlig mor som aldri hadde nok ekstra tørre sokker og votter i sekken på familiens årlige påskeskirenn, Som lot ungene komme hjem til tomt hus etter skolen fordi vi var på jobb.  som ikke hadde råd til å ta ungene med til syden eller legoland.  Som noen ganger måtte prioritere jobb på 17.mai, på juleaften og på skoleavslutninger. 
Verdens verste mamma, som kunne eksplodere i drittsinne fordi jeg var så sliten,  eller fortvilet over alt jeg ikke rakk, hadde råd til eller fikk til. 
Når jeg så leser denne hilsenen fra Datteren på face book på 50 årsdagen min forstår jeg at jeg ikke har vært så håpløs likevel:

:Tusen takk for at du er min mamma og for at du er som du er. Takk for alt du har gitt meg. Takk for at du alltid stiller opp for meg. Du har alltid vært, og vil alltid være et av mine forbilde. Du hører meg når jeg har det tøft. Støtter meg når jeg er lykkelig. Du har lært meg å være selvstendig. Og gitt meg muligheten til å få være meg selv. Det vil jeg alltid beundre deg for og være takknemlig for ❤
Jeg skulle ønske …alle kunne ha en mamma som deg, som en av de tøffeste, snilleste, rareste og nydeligste damene jeg har møtt.
Håper du får en fin dag og nyter dagen litt etter jobb.

Ja, jeg ble rørt da jeg leste den meldingen. Ja, det kom noen tårer i øyekroken da. 
Det var tårer i øyekroken litt mange ganger i løpet av 50 års dagen. Da Gamle Gubben Grå kom med fødselsdagsgave på morgenen, han er ikke alltid like flink til å huske å gi meg gaver. Og noen ganger bommer han stygt. Som for eksempel moppen jeg fikk til 28 års dagen min….  Men i år traff han blink, og jeg kan virkelig smykke meg på festen neste helg.
Tårene brant litt i øyekroken under markeringa på jobben og. Jeg har verdens beste arbeidsplass og verdens beste kollegaer.
På ny måtte jeg blunke bort noen tårer da jeg leste kortet som var med rosene jeg fikk fra en kollega

En kollega og venn fyller 50 år. Et menneske jeg setter så utrolig stor pris på. Du er ærlig og oppriktig, og ikke minst innehar du mye kunnskap.  Du er en god samtalepartner og en jeg kan søke råd og veiledning hos. Jeg føler alltid glede av å se og være sammen med deg både på jobb og i det private liv.

Når så denne meldingen tikket inn på telefonen ja da kjente jeg tårene i øyekroken nok en gang:

Gratulerer så mye med dagen.
Du er et fantastisk og rettferdig menneske som jeg er veldig glad i.  du er klok og har alltid en dør på gløtt for det ukjente.  Så mange oppdrag du har løst uansett forutsetninger i løpet av årene. Hvor mange mennesker har du hjulpet? I min kultur kaller vi deg en kriger. Ønsker deg alt godt også mye  penger.

Avsenderen har rett. Det er vel noen jeg har hjulpet opp gjennom årene.  Noen saker jeg har brent for som jeg har vært med på å kjempe for at utviklingen skal gå i den retningen jeg øsker.  Noen ganger har det lykkes, men jeg føler at det ofte har føltes som å ta løpefart å stange hodet i veggen gang på gang.  Vel, slike meldinger minner meg om at det ikke er håpløst, at det nytter å stå på.  Engasjementet og mitt ønske om å “redde verden” vil nok ikke avta de neste årene.

Jeg er fornøyd med den jeg er og den jeg ble,