Hver gang det har gått noe galt, og noen må ta ansvar, ropes det på at de skal ta sin hatt og gå. Nå sist statsministeren.
Men viser man ansvar ved å gå? Viser man ikke mer ansvar ved å bli og rydde opp, endre, rette opp? Ved ydmykt å si det var mitt ansvar. Jeg burde….. og nå skal jeg…
Hvis Jens eller andre i sentrale toppstillinger viser ansvar ved å gå. Hva skjer da? Går de ikke bare videre til en ny toppjobb hvor de på ny har mulighet til å ta nye feilvurderinger for så og ta ansvar ved å gå videre?
For å ta et eksempel fra hjemmet. En av tennåringssønnene har ansvaret for hundeluftingen i dag. Hvis han ikke lufter hunden, og kjøteren gjør fra seg inne er det helt klart hans ansvar. Hva vil jeg foretrekke da? At han tar sin hatt og går ut uten hund – og lover aldri å ha ansvar for å lufte kjøter igjenn? Eller ønsker jeg at han vasker opp dritten og rydder og etterpå lufter hunden godt og lenge (med eller uten hatt) Og så neste dag han har ansvaret for hundeluftingen har tatt lærdom av det som har skjedd og lufter kjøteren før den driter inne. og på den måten ungår drittjobben etterpå?
Nå begynner kveldene å bli mørke igjenn, og man får lyst til å tenne lys ute. Jeg har en perm hvor jeg setter inn gode interiørtips jeg finner i blader etc. Dette er min hobby, og jeg sliter med å få Gamle Gubben Grå og to tennåringssønner med på alle mine prosjekt. Men i dag fikk jeg Gamle Gubben Grå til å ta en titt i permen med meg for å se på alle mine gode ideer for uterommet eller hagen.
Jeg viste han blant annet en lykt som var hengt opp i en gammel smijernslampe og sa at sånn hadde jeg lyst på. Gamle >Gubben Grå gikk da i garagen (den er overfyllt av alt hans rot og skrot) og kom tilbake med en ødelagt stålampe. Lykt hadde jeg allerede og nå står den så fint og lyser ute på trammen. Flyttes nok til terassen i morgen, men må liksom nyte den ved inngangsdøra nå i kveld.
Nydelig dag i dag. Sola skinner fra skyfri himmel. I boligfeltet er dører og vinduer oppe og folka myldrer ut. Jeg tok med meg en bok og la meg på utesofaen på terassen. Boka var kjedelig så jeg lukket både den og øynene og ble liggende å slumre. I det fjerne hørte jeg vin fra terassen til en nabo. Sikket tennåringene som koser seg i bassenget. Jeg hørte glade barnestemmer fra unger som syklet forbi og skrenset i svingen utenfor hagegjerdet. Jeg hørte barnevognhjul mot grusen der en stolt mamma eller mormor gikk tur med en liten ny verdensborger. Jeg hørte gressklipperen fra naboen, han med den flotte striglete hagen og var det ikke noen som snekret i det fjerne? Så sovnet jeg….Da je våknet ør og varm etter å ha sovnet i den varme sola reiv grilllukta i nea. En av naboene hadde alt startet middagforberedelsene. Det er deilig å bo i et levende aktivt boligmiljø.
På FB ser jeg folk klage over at naboen klipper plen på en søndag. Før gassgrillene kom til enhver terasse var det ofte leserinlegg i lokalavisen om grillrøyk og naboklaging. I sommer har det pågått en diskusjon om traktor og treskerkjøring i lokalavisen. Det skrikes ut om at folk må ta hensyn.
Jeg er selvsagt ikke uenig. Bor vi tett på hverandre må vi vise hensyn. Men bor vi tett på hverandre må vi og kunne vise tolleranse. Fordi om jeg vil ligge å sløve i sola på fridagen, kan naboen få lov til å klippe plenen. Jeg liker jo at hagen hans er pen og vellstellt og ikke ser ut som et villniss. Glade barn i basseng og på trampoliner er lyder som hører sommeren til. Grillos vekker sulten, og det er kanskje missunnelse når man selv setter tenna i ferdig pizzaen som gjør at du irriterer deg over grilllukta fra naboen. Bor man nær en åker, er det ikke annet å forvente enn at man må høre traktorstøy i ny og ne.
Vi bor i et langstrakt land. Det er mange flotte steder du kan velge og bo i utkant Norge hvis du virkelig ønsker å leve i ro og fred uten noen som helst forstyrrelser fra naboen,
Før ferien var jeg innom en stor-mote butikk. Når badevekta viser et tresiffret tall er det i slike forretninger man handler sine klær. I det siste har det blitt mange butikker med godt utvalg av litt kule klær slik at man slipper enten å gå i joggebukser og digre t-skjorter kjøpt på Dressmann eller i kjerringklær så man minner om sin egen bestemor. Terylenbukser og Ærmforkler er liksom ikke høyeste mote.Men de kule stoore klærne er ofte dyre, og når det kommer klær i store størelser på de stativene med salgsvarer og halvpris av halvpris er det ofte nokså utplukket. Men av og til er man heldig.
Denne dagenvar jeg heldig. På et stativ utenfor inngangen fant jeg ei buke i min størrelse, tøfft mønster, god stretchkvalitet og nedsatt til en latterlig billig pris. Jeg hadde dårlig tid, og kjøpte uten å prøve. Når man er litt større enn en middels elefant liker man ikke å gå inn i et trangt prøverom med et lite forheng til dør, og kle av seg med speil på tre kanter og en ekspeditrise som drar i forhenget mens hun rope: “Hvordan går det her da?” Klar til å dra vekk forrhenget for så å mønstre deg med kjennermine før hun slår hendene sammen og sier at “Den passer jo akkurat, sitter som støpt” mens sannheten er at den sitter som limt der den klistrer seg til kroppen og nådeløst avslører og fremmhever hver eneste valke. Nei takk. Buksa ble kjøpt uprøvd.
Vel hjemme ble buksa lagt i skapet og først et par uker senere ble den tatt frem og forsøkt tatt på. Men det gikk ikke. Den var for trang. Skulle magen og alle valkene få plass, var det ikke snakk om å få knapp og knappehull til å treffes og glidelåsen ville sikkert eksplodere hvis jeg skulle fått dratt den igjenn med makt. irritert kastet jeg buksa inn i skapet igjenn.
Her om dagen var det ganske tomt i klesskapet. Gamle Gubben Grå har vært litt sløv med klesvasken nå i ferien. Buksa ble hentet frem igjenn. Hvor ille var det? Kan den brukes med smekken oppe under en stor lang topp? Jeg gjorde et forsøk, og undre over undre.. Den gled på. Knappen ble kneppet, glidelåsen trukket igjenn, og fremdeles kunne jeg både puste og bevege meg utvunget. Jeg må rett og slett ha blitt slankere. Vekta viser fortsatt et tresifret tall men livvidden må ha gått nedover. Lyspunkt i hverdagen
(Jeg har en rosa bukse innerst i skapet kjøpt på samme viset i fjor en gang. Tror jammen den og skal få en ny sjanse en dag.)
Et stille skogstjern. Smæ krusninger på vannet av en lett ettermiddagsbris. En kajakk glir sakte gjennom vannspeilet. Alt er rolig og fredelig der jeg rusler sakte på stien langs vannet.
Sitter på terassen på hytta og kikker utover skogstjernet. Samtale med lave stemmer og lange pauser. Fars bass som snakker rolig. Mamma sjenker kaffe, Ei and kommer for å få bollebiter. Fred.
Vandrer rolig hjemover langs tjernet. Sola synker bak åsen. I bilen hjem ser vi en vakker solnedgang over åser og fjord. I mitt barndomsparadis fant jeg sjelefred.
I går hørte jeg på nyhetene at Hvite Russland hadde kastet ut alle svenske diplomater og kallt alle sine diplomater i Sveriege tilbake til Hvite Russland. Det er stor uenighet tildels strid mellom de to landene og det er inkallt til ektraordinært møte i EU. Det høres seriøst ut. Man spøker ikke med russerne, om de er hviterussere eller andre russere. Ei som er vokst opp under den kalde krigen på 70 og 80 tallet vet da såpass.
Men bakgrunnen? Bakgrunnen fikk jeg ikke med meg, og jeg undret litt på det. Forsto at jeg nok hadde sløyfet noen nyhetssendinger i ferien og ikke fått med med alt som skjedde. (Vet at Syria har jeg bevisst valgt å ikke holde meg oppdatert på, menen utenrikskrise mellom fredelige Sverige og mektige Hvite Russland, synj jeg je burde ha klart å få med meg.
Altså full diplomatisk krise pga 879 teddybjørner. Verden har ikke kommet lengre på de 25 årene som har gått siden Martin Rust landet et småfly på den Røde plass….
En times tid senere triller jeg en passient ut av røntgenlaben, bøyer meg over senga og sier “God Bedring” før portøren triller passienten videre, snur meg mot en passient som sitter i en rullestol med en vond ankel. “Hei. Er det du som heter xxx?; Du skal snart komme inn til meg, jeg må bare rydde opp litt først.” Sender et raskt smil og får et smil tilbake. Går inn på laben og tenke: ” Dette går på skinner. Det er dette som er gøy. Jeg virkelig trives med jobben min.”
Sliten og trøtt i ny og ne. Frustrert og oppgitt til tider. MEN etter over 20 år i hvitt elsker jeg fortsatt jobben min.
I Kjempesprengfrø er en plante jeg husker fra min barndom. Min bestemor hadde de i bedet forran kjøkkenvindu. Da de bøomstret på sensommeren dominerte de hele bedet og man kunne knapt se ut av kjøkkenvinduene. Min bestemor elsket disse plantene. Hun kallte de “palmer” og fortalte at hun hadde fått frøene av en annen torghandler på torget da hun var torgkone. Vi tok på frøkapslene og frøene sprutet ut når frøbelgen sprengte. Det hendte vi fikk oss en ufrivillig dusj av disse frøene når vi gikk ut av døra og sto på trammen og tok farvell med Bestemor. Resultatet ble hyl og skrik og en god latter.
Bestemor døde. Huset ble revet og sprengfrøene forsvant. Min søster bor på eiendommen nå, og det er ikke en eneste plante igjenn. Jeg glemte aldri “palmene” til bestemor og ville gjerne ha det i min egen hage,, men jeg visste ikke hva de het. Så for noen år så jeg en repotasje fra en hage i et ukeblad. Der var det bilde av “palmene” og det sto at de het sprengfrø. Ja det kan jo stemme. Frøkapslene sprenger jo og slynger frøene utover.. Men så var det å finne frø da… Der sto lykken meg bi en kveld jeg satt og snakket med ei venninne. Vi sukket over hvor dårlige husmødre og hageeiere vi var og alt vi ikke rakk i en travel hverdag. “Til og med plantene mine med Sprengfrø” har jeg klart o ta kverken på, sukker venninna mi. “Sprengfrø!!!” sier jeg oppglødd. “Har du sprengfrø?” og så forteller jeg henne om Bestemor og palmene. Hun sier,at hun har jo kverka sine Sprengfrø, men at moren hennes har masse sprengfrø i hagen sin. Samme høst ligger det en konvolutt i postkassa mi en dag jeg kommer fra jobb. I konvolutten ligger det 20 Sprengfrø. Jeg spzr opp bed og sår frøene. Samtidig henter jeg noen frø fra hagelupinene og sår de og. Neste vår var bedet en realitet.
Hagelupiner har jeg ikke det samme nostalgiske forholdet til. Men på slutten av forrige århundre (Det høres litt mer nostalgisk ut når jeg sier det sånn) flyttet jeg og familien min til ei bygd vi ikke hadde noen tilknytting til. I den bygda var det en skråning ved veien som var farget rosa og lilla av lupiner i starten av juni. Pastellfargene bølget i vinden og var et vakkert syn. Jeg som er et sansemenneske elsket den skråningen og hadde selvsagt lupiner i hagen men de trivdes ikke så godt. Da datteren skulle konfirmeres måtte gjestene kjøre forbi denne skråningen for å komme til kirke og hotellet hvor vi skulle ha konfirmasjonsmiddagen. Jeg krysset fingrene og håpet Lupinene blomstret til den store dagen. Det gjorde de. Hele veiskråningen de siste kilometrene var nesten farget rosa av lupiner. Rosa var også gjennomgangsfarven på bord og dekorasjoner den dagen. Alt var perfekt. Jeg elsker Lupiner.
Siden har både Sprengfrø og Hagelupiner dukket opp på svartelista over planter atrsmangfoldet rett og slett ønsker å utrydde. Man er oppfordret til å fjerne planter fra denne lista. Jeg nekter å fjerne Hagelupinene og “Sprengfrø-palmene” til Bestemor. Jeg har en annen plante i hagen min derimot som jeg kan tenke meg å utrydde. Skvallerkål
Skvallerskålen brer seg i bedene mine både her og i min forrige hage. (Jeg har en teori at de kommer med den billige hagejorden Gamle Gubben Grå kjøper fra en viss stor Plantesalg kjede.) Den dreper mine dyre planter, og selv om den kan benyttes i både stuinger salat og supper mn skal jeg spise opp all skvallerkålen vil jeg få et noe ensidig kosthold. (Men kanskje klart å gå ned noen kilo..) Jeg sjekker Svartelista . Skvallerkål er IKKE der. Vel, jeg vet ikke noe mer invaderende plante enn Skvallerkål hvis ikke den bør utryddes er det få andre planter som bør utryddes.
Min hage skal bli et fristed for forfulgte planter. Matgrassløk (ja du leste riktig. Grasløken vi har i maten, den gode gamle sorten med de store tuene og ikke de lysegrønne stråene vi kjøper i plastpotter på Rimi er også på svartelista.) Ullborre ,Kjempebørnekjeks, Alpegullregn, Eple (Hva søren gjør EPLE på svartelista?? Jeg har googla det latinske navnet og det er Eple i det både du og jeg regner som eple de mener.)Spansk kjørvel (nydelig krydderurt) Engrødtopp, Rynkerose (Det hadde også Bestemor) Kanadagullris (Det var nesten den eneste planten jeg virkelig fikk til i min forrige hage. Hadde et stort bed ved innkjørselen. som gledet meg når jeg kom hjem fra en lang arbeidsdag) og alle andre truede planter skal føle seg trygge her i min hage. De vil bli pleiet og holdt tilbake slik at de ikke invaderer hverandre eller nabohager.
Men Skvallerkålen, Skvallerkålen den vil jeg drive kjemisk krigføring mot.
I sommer har det stort sett vært regn med utrygt for sol. Jeg har ikke bada her i landet siden pinse og har knapt sitti en kveld på terassen siden i mai.
I kveld drikker jeg te mens jeg sitter ved PC en. Snakka med mamma for en stund siden. Hun fyrte i ovnen. Ikke mye sommer å skryte av.
I går var første arbeidsdag etter en lang, deilig ferie.
Første arbeidsdag startet med å være med et medlem på et møte med arbeidsgiver, og der var det slutt på den rolige avballanserte tiden ja. Underlig hvor krøkkete en arbeidsgiver kan oppføre seg i en personalsak. Tomme trusler, lett tilslørte beskyldninger og et skoleeksempel av en hersketeknikk.
I dag har jeg hørt på frustrasjone fra et medlem som var sliten etter å ha jobbet seg gjennom en lang sommer med dårlig bemanning.
Kjenner roen og harmonien fordufter og engasjementet våkner til live.
