Hun sto innenfor døra på det store kjøpesenteret. En liten vever skikkelse som ikke passet helt inn blant de mange julehandlende menneskene som hastet forbi.
Da hun så meg, lyste ansiktet hennes opp. Hun ga meg en rask klem, og så gikk vi til Jordbærpikene for å spise lunch. I tre timer satt vi ved kaffebordet mens skravla gikk og latteren trillet.Samtalen spant om så mange temaer. Fra historier og nyheter fra arbeidsplassene våre, via familiene våre og til de store spørsmålene i livet. En koselig pause i en travel førjulstid. Mange kastet stjålne blikk bort på oss. Vi var nok et umake par der vi satt og snakket. To kvinner fra to verdner..
Hun i tyveårene. Kledd i tradisjonelle pakistanske klær og med hijab forskriftsmessig surret rundt hodet. Jeg i slutten av førti årene. Det man på fint kaller en ferm kvinne. (Noe som på godt norsk betyr at jeg er ganske så feit.) Men det er det ytre. På mange måter er vi ganske like.
Like, stusser noen som kjenner meg bedre og rister på hodet. En ung jente fra det patriarkale pakistanske miljøet hvor mye dreier seg om respekt for foreldrene. Respekt for familien og det å ikke bringe skam over familien. Jeg opposisjonspolitiker i hjemkomunen. Tillitsvalgt. Har ikkerespekt hverken for autoriteter eller patriarker. Står alltid på krava og sloss for det jeg tror på, går de veier jeg ønsker og lar meg ikke diktere av noen eller noen.
Men selv om mye er forskjellig er vi veldig like. Møter vi våre medmennesker med åpne hjerter og et åpent sinn finner man som regel ut at det er mer som er likt enn ulikt. Mye jeg ikke forstår, men istedet for å fordømme eller moralisere stiller jeg spørsmål. Møter mellom to kulturer kan gi mye lærdom hvis man bare tør å spørre.
Pen og koselig innlegg og lese<3
Bra blogg du har og god jul<3
Ja slik skal det være!