Meticillinresistent Staphylococcus aureus.  eller MRSA som man sier for enkelthetens skyld, er gule stafylokokker som er motstandsdyktige mot viktige typer antibiotika. Ett av disse er meticillin Da kalles bakterien MRSA. 
Når bokstavene MRSA lyser mot oss på henvisningen er vi på røntgen raske med å pakke inn utstyret vårt i plast og ta på oss beskyttelsesutstyr. MRSA er en bakterie vi ikke ønsker at skal spres i norske sykehus. Ikke fordi MRSA er en fryktet bakterie for ellers friske personer, men fordi det kan være gi alvorlige infeksjoner for pasienter som allerede har svekket immunforsvar.  Og antibiotika resistente bakterier er ikke så lette å bli kvitt hvis de først har dukket opp..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi behandler alle pasienter som om de skulle ha MRSA hvis de er i risikogruppa for å være bærere av MRSA frem til de har blitt testet og man har fått avkreftet at de har bakterien. :  Det vil si at de i løpet av de siste månedene har vært i land utenfor Norden og der har vært  innlagt på sykehus, fått omfattende undersøkelse eller behandling ved et sykehus, arbeidet i sykehus, barnehjem eller flyktningleirer. 

Vi som arbeider i sykehus  skal testes for MRSA når vi har hatt nær kontakt med MRSA-positive uten å bruke beskyttelsesutstyr. Som regel er dette tilfeller hvor man først i etterkant blir klar over at pasienten har MRSA:  Det er jo ikke alltid pasienter som blir lagt inn for lungebetennelse husker å fortelle at de var innom et sykehus i syden og tok røntgen av en forstuet ankel for 8 måneder siden med en gang de blir innlagt på sykehuset.

Tidligere denne uka fikk jeg greie på at jeg hadde behandlet en slik pasient, og at jeg måtte testes for å sjekke at jeg ikke var blitt bærer av de fryktede basillene.  
I dag kom sjefen og sa at dama fra HMS seksjonen var på huset slik at jeg kunne gå og bli testa.   Så da ble det tatt prøver fra nese, svelg og et sår jeg har på tommelen (rispet meg litt med en kjøkkenkniv her om dagen da jeg laget middag.) Nå er prøvene sendt til dyrking. Og på tirsdag får jeg svaret på om jeg kan fortsette å arbeide i hvitt de neste ukene.  Blir en helsearbeider bærer av MRSA så får man ikke arbeide med pasienter før man er testet og fri for bakterien. Det er jo litt dumt hvis vi vandrer rundt og smitter sårbare pasienter.

Jeg er ikke så veldig engstelig eller redd.  Bakterien går det an å bli kvitt hvis jeg skulle være så uheldig.  Men selvsagt  er jeg litt spent på prøveresultatet.

#mrsa  #stafylokokker #smitteforebygging

Litt over klokka 7 i dag tikket det inn en sms fra Datteren. 
“Forslag på julegaver til deg og pappa, og brødrene…og resten av slekta mottas.”   Så som den gode mor jeg er,måtte jeg jo svare på den meldingen.  Jeg sendte henne bilde av disse to fra Villa Nostalgi.

De vil passe utmerket i stua vår som er holdt i hvitt og gull – og ja, teksten den passer den og….
#julegaver #villanostalgi #jeger best

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

04.30.  Bip Bip Biiip.
Jeg stønner lavt, ser bedende bort på Gamle Gubben Grå.  Du kunne ikke tenke deg…Han vet hva jeg skal spørre om. Svarer søvnig nei, snur seg, slipper en promp og kryper bedre sammen under dyna. Jeg sukker en gang til og kreker meg ut av senga.
Kjapp tur på badet, og så roper jeg opp trappa. “Klokka er snart 5. På tide å stå opp.”  Yngste Sønn svarer søvning “Ja…”
Etter et par påminnelser til kommer han seg opp. I felleskap skraper vi is av bilen og så er vi på vei.
Heldigvis er det bedre kjøreforhold i dag, og veien er nesten tom for trafikk.  Vi rekker Nakkerud før 06.00 med god margin.  
Yngste Sønn blir satt av, og jeg kan kjøre hjem,  Ankommer hjemmet 06.30.  Da pleide jeg å stå opp før…  Tar en dusj, syeller meg, rekker frokost før jeg begir meg på jobb.
I går kveld var det Datteren som trengte transport hjelp – og jeg kjørte.  
Hva gjør vi ikke for disse “barna” våre.

Snø i går og regn i natt.  Bakken hadde fått et tykt lag glasur i løpet av natten.  Icing eller marengs dekket bakken og knaste godt når vi gikk på områder med litt snø under glasuren. Der det ikke var nok snø, var det bare glasur – eller is. 
Jeg hadde et par gleppe-tak på parkeringsplassen, men rundet hjørnet i fin stil.  Så, like ved inngangsdøra til Hoved-vestibylen på sykehuset, mistet jeg fotfeste og datt over ende.  Selvfølgelig. Typisk meg.  
Det var ingen som så meg, så jeg forsøkte så raskt som mulig å komme meg opp i stående stilling.  Jo raskere jo bedre.  Det er nok historier om mine mange fall. Jeg behøver ikke bidra til flere. 
Men det var ikke så lett.  
Jeg er som kjent ei diger dundre på over hundre, så jeg er liksom ikke så veldig grasiøs.. På grunn av mine mange skavanker, er det heller ikke alle bevegelser som kan utføres. Når jeg satte tyngden på bena, skled de, det var umulig å finne feste.. Etter to mislykka forsøk ble jeg sittende på  rompa og tenke. Jeg burde hatt noe å dra meg opp etter, eller støtte meg til.
Skulle jeg krabbe meg bort til blomsterbedet og forsøke å dra meg opp etter buskene der?
Det kunne muligens gå. Jeg vet at det er ikke det helt store  støtteapparatet jeg trenger, men siden knærne ikke fikser å løfte hele dama uten ordentlig feste var det verdt et forsøk.
Men det fristet ikke å krabbe rundt i blomsterbedene ved hovedinngangen..
Da fikk jeg øye på en mann som kom rundt hushjørnet.  Jeg svelget litt mer stolthet, og ropte til han “Unnskyld? Kan du hjelpe meg?” En hjelpende hånd hadde vært bra.  Han så i min retning, men så snudde han ryggen til meg og låste seg inn døra til psykiatri-bygget.  Jeg hadde problemer med å tro mine egne øyne.  Men jeg trengte virkelig hjelp og skrek med litt kraftigere stemme: “Hei! Kan du være så snill å hjelpe meg?”  Men han så ikke på meg, bare fortsatte inn døra.  Vantro kunne jeg følge bevegelsene hans gjennom glassveggen.  Han må ha sett og hørt meg. Men han hjalp meg ikke.  

Nå ble jeg sint. Og når man blir sint får man uante krefter.  Jeg akte meg bort til snø og skarefeltet ved blomsterbedet.  Plasserte bena så godt jeg klarte i bakken, dyttet hendene gjennom den centimeter tykke skaren og dyttet meg opp med baken i været.  (Må ha vært litt av et syn)  Og i det neste person kom rundt hushjørnet, var jeg oppe i stående stilling og bega meg forsiktig mot redningen og inngangsdøra. Buksebaken var våt og hendene såre etter å ha blitt dyttet gjennom skaren.  Men jeg reddet meg da til slutt inn på sykehuset.
Men vi var på et sykehus.  Du som låste deg inn på psykiatribygget må være ansatt på sykehuset siden du hadde nøkkel. Likevel valgte du å ikke hjelpe meg. Jeg er ganske lett å få øye på med min ruvende kropp.  Jeg var ikledd ei knall rød boblejakke, og jeg har en kraftig stemme som pleier å bære godt.  Jeg pleier heller aldri å ha problemer med å gjøre meg forstått .Er vi så opptatte av vi og vårt at vi ikke ser medmennesker som trenger en hjelpende hånd?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Bildet er lånt fra nettet.

Etter kveldsvakt i går og kun tre timer på øret var det plutselig morgen. Metrologisk og yr.no hadde rett, og i løpet av natta hadde det blitt vinter.  Det var med  spente skuldre og stramt blikk jeg satt meg bak rattet for å kjøre gjennom snø-drevet og nattemørket for å få Yngste Sønn på jobb.  
Ingen hensikt i å bare ta den lille, kjappe kjøreturen ned til rutebilstasjonen heller.  For det første gikk vel bussen litt før vi satte oss i bilen, og for det andre skulle jeg samme vei som arbeidsplassen til Yngste Sønn og videre til Drammen.  Det var noen møter og intervju som skulle fylle dagen min.  Planlagt hjemreise var ikke før tidligst klokka 20.00. Lenge etter at det varslet mildværet og regnbygene skulle ha satt inn hvis man fremdeles forholdt seg til metrologisk og yr.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Bilde lånt fra nett

Sikten var elendig,  Det snødde tett, og det var fremdeles mørkt. Klokka var ikke 7 ennå. Snøplogene hadde en umulig jobb med å være over alt hele tiden, og kjøreforholdene var krevende.  Radioen meldte om trafikkuhell med tre biler og en trailer ved Sundvollen,  og flere utforkjøringer og trafikkuhell i distriktet.  En travel avslutning på vakta for nattevakta, tenkte jeg der jeg snirklet meg av gårde.

 bilde lånt fra nettet

.Vi kom ikke så langt før vi kom til den første utforkjøringen. Heldigvis sto sjåføren utenfor bilen, så jeg slapp å stoppe midt i nedoverbakken for å sjekke om alt sto bra til. Da hadde jeg vel enten sklidd i grøfta sammen med han, eller fått en bil eller to i hekken på bilen min.  Det er fort gjort å miste kontrollen hvis du begynner å bremse i nedoverbakkene på slikt føre.
Kjørte samme ruta til Drammen på lignende føre for ett par år siden. Da telte jeg 8 utforkjøringer eller andre trafikkuhell på veien.  

Fikk levert Yngste Sønn på jobb, kanskje litt senere enn jeg hadde ønsket, og så at med denne farten hadde jeg ikke mulighet til å rekke første møte i Drammen.  Så jeg stoppet på en matbutikk, kjøpte meg Cola, og kjørte mot kontorplassen her oppe. Har jeg ikke mulighet for å være til stede fysisk på møtet, finnes det elektroniske løsninger. Vi skriver tross alt 2017 på kalenderen. 

Bilde lånt fra nett.

I bakken, der bilen vi så hadde kjørt ut i sted fremdeles sto godt parkert i grøfta med nødblinken på, nådde du meg igjen.  Og du la deg raskt helt opp i støtfangeren min.   Over Fegritoppen og gjennom Aronsen svingen kjørte jeg nok alt for sakte for deg.  for du la deg enda tettere opp i bagasjen min og blinket desperat med lysene.  Hva det skulle være godt for skjønner jeg ikke. Du, skjønner, når jeg har avpasset faren etter forholdene og mine kjøreferdigheter, så kjører jeg ikke noe raskere selv om du ødelegger sikten min med å blende meg med fullt-lyset ditt i speilet.  Lysene dine er sterke, men de er ikke så sterke at de kan dytte bilen min fremover. Og hvis du tror jeg raskt og effektivt styrer ut i grøfta for at du skal komme raskere frem, tar du fullstendig feil.  Denne dama har det ikke med å vike for noen.   
Det kom flere svinger. Tror de er oppkalt eller Magnussen.. Og du ble hissigere med fullt-lyset.  50 i 60 og 70 sona er i grunn grei fart på dette føret.  Og det fristet ikke meg å kjøre min lille bil inn på en ubrøytet rasteplass bare fordi du har feilberegnet tiden din. Å svinge innom ei busslomme hvor skolebarn venter, og med skolebussen like bak deg, er heller ikke løsningen på det føret vi hadde i dag. 
På den første rette strekningen senket jeg farten ytterligere og la meg godt ut mot høyre. Du kom forbi meg i løpet av ett sekund mens du lå på hornet.  fikk en sleng på bilen rett før neste sving, men det kom heldigvis ingen i mot.

bilde lånt fra nett

Du synes sikkert at jeg kjørte som ei kjerring. Og, ja, jeg gjorde det.   Jeg kjørte som ei kjerring som har vært ute ei vinternatt før. 
Du skjønner, når biler havner i fjellveggen, ned skråningen eller i fronten på en møtende trailer er det sånne som meg som møter deg i akuttstua på det lokale sykehuset.  I løpet av snart tretti år i dette yrket har jeg lært meg hvor fort uhellet kan være ute.  Jeg har lært meg at det kan skje helt vanlige mennesker som deg og meg.  Jeg vet hvor store skadene kan bli – på deg, og at til tross for at kirurgene er flinke er det ikke alt som kan fikses på 1-2-3.

Det var på begynnelsen av 2000 tallet at ordet neger skulle forsvinne fra det norske språket.  Hvis afrikanere, afro-amerikanere og andre mennesker med mørkere hudfarge enn meg føler seg støtt av ordet er det flott at det er borte. 
Men det føles litt rart at pappa`n til Pippi måtte skifte jobb, ungene ikke lengre kunne synge om Lille Hoa og det ble en person mindre på Ål stasjon.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det gamle helter som Hiawatha, Månestråle og Sølvpilen som er i ferd med å forsvinne.  Store norske leksikon fjerner nå ordet “indianer” fra oppslagsordene.  Oppslagsordet “indianer” er nå definert som et vanlig men misvisende begrep på urbefolkningen i Amerika. Morgendagens barn kan ikke leke  cow-boy og indianer, enda jeg mener indianerne som regel var de som vant de kampene når vi lekte cow-boy og indianer på 60- og 70tallet. Hva hjalp det med en kruttlappistol når “fienden” hadde både klong-spyd,  pil og bue?  Kruttlappistolen hjalp meg lite der jeg sto fastbundet til et tre mens storesøster og de andre indianerne løp hjem for å spise middag…

Jeg liker utfordringer.
Og nå har jeg en ordentlig utfordring.  Hvordan tjene 10.000 raske før torsdag? 

Min vanlige måte er å skrive meg opp på lista over ledige vakter som henger på vaktrommet på jobben. Men det er uaktuelt denne gangen. For det første, sånn når skatten er trukket fra, så måtte jeg arbeidet 50 timer overtid for å få10.000. 50timer fra nå så er det torsdag, og 16 av de timene befinner jeg meg allerede på jobb.
Dessuten var den eneste ledige vakta på den lista dagvakta dagen etter julebordet da jeg sjekket i går ettermiddag. Det er 14 dager for sent, og ikke en vakt som frister. 
Det er forresten slutten av budsjettåret og overtidforbud på jobben. All overtid må godkjennes av leder ett par hakk over mitt nivå. Dårlige tider med andre ord.
Overtid er heller ikke veien til raske enger. Får de tidligst 12. i neste måned.

Jeg skal spare deg for å komme med det vanlige dumme forslaget vi damer får når vi snakker om raske penger.  At vi bare kan selge kroppen vår.  Jeg er ei diger dundre på over hundre kilo, som for lengst har passert 50 år. Markedsverdien er ikke spesiell høy med andre ord.

Men jeg har lagt ut for salg både kaffeservise etter Gamle Gubben Grås grandtante, og de lilla asjettene vi kjøpte første høsten som samboere en gang i forrige århundre. retro er jo inn….

Hittil har responsen vært lik 0. Og tror kanskje jeg må selge alle samlingene til skrotnissen Gamle Gubben Grå før jeg kommer opp i slike summer som jeg ønsker.
Kanskje jeg skulle selge hele Gamle Gubben Grå, men det virker litt drastisk det og…. Hm. Det var en ide… Noen som vet markedsverdien på en litt nærsynt gubbe i midten av 50 års alderen?

Det var jo bloggingen som skulle gjøre meg rik!
Hadde jeg vært toppblogger hadde sikkert 10.000vært lett match.  Jeg kunne bare skrevet noen ord om outfiten min eller hvilke hudpleieprodukter jeg bruker.  Kanskje stille opp til et intervju eller lignende.
Vel, jeg byr på meg selv, så blar du opp noen lapper, kan jeg røpe både skonummer hvor jeg har kjøpt den røde boblejakka mi eller hvilke hudpleieprodukter jeg har brukt i dag (den lista er i grunn veldig kort….) 
Ta i mot utfordringen, kjære sponsorer.  Jeg er ganske god til å skrive, ikke så verst til å fotografere når jeg anstrenger meg.  Gi en bunn-blogger litt kred. 
Du kommer ikke til å angre- og vips, så er jeg litt nærmere målet om 10.000 raske før torsdag

Noen mennesker har den oppfatning at de og deres liv er så viktig at vi andre kun blir statister i deres liv.
De forventer at vi andre alltid står parat til å trå til og møte opp, på deres minste vink.  Hvis v ikke lystrer, eller har mulighet til å stille opp, blir de sure og fornærmede.  Samme hvilke gode eller mindre gode forklaringer vi har. De har alltid en kommentar som får oss til å føle dårlig samvittighet.  Vi burde jo få det til… hvis vi bare gjorde om på våre egne planer…

Jeg har tre slike personer i min nærhet, og det begynner å bli slitsomt.  
Jeg lever selv et hektisk liv.  Fritid er mangelvare, og den brukes på familie, på hus og hjem og på rekreasjon. 
Med alle mine vondter har jeg behov for innimellom å få ladet batteriene. Ellers vil kroppen snart si stopp.  
Noen ganger er jeg avhengig av hjelp, jeg og.  Men jeg er da utrolig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge at andre stiller opp for å løse mine problem.  Som da bilen min fremdeles hadde blankslitte sommerdekk, den første snøen kom totalt overraskende allerede i midten av november, og jeg bare MÅTTE på et møte 70km unna.  Jeg var utrolig takknemlig for at Gamle Gubben Grå kjørte meg. Jeg hadde hatt forståelse for at han hadde hatt andre planer, og ikke hadde hatt mulighet, og da hadde jeg funnet en annen løsning. 
Så til dere som tror at deres liv, deres oppgaver og deres program er mer viktig enn alle andre, spar de flotte talene til noen andre. Gå litt inn i deg selv, og vær takknemlig hvi andre kan stille opp, ikke ta det som en selvfølge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tidligere i dag skrev jeg et blogginnlegg om situasjonen i hjemmetjenesten i mange kommuner.
Jeg har fått en kommentar, og kommentaren er velskrevet.  Jeg har ingen grunn til å tro at det er et lite opplyst nettroll som har vært på ferde.  
Men vedkommende gir i sin kommentar indirekte de “nyankomne”, som hun kaller dem, skylden for at det er krise i eldreomsorgen.

Blant alle nykommerne de senere år er det kommet mange titusner som vil trenge permanernt hjelp, kanskje hele livet, og det er ikke slik at man har utdannet personell, lærere, politi og alt som trengs. Det vil bli enorme utgiftsposter man ikke har regnet på. Og ikke et vundt ord om nykommerne, men vi hadde godt med utfordringer fra før. Antallet er for høyt om alle skal få forsvarlig hjelp, og så var det eldrebølgen.

Jeg blir trist og litt engstelig når jeg leser slike kommentarer på et blogginnlegg jeg selv har skrevet. Et blogginnlegg som ikke handler om integrering, flyktningkrise eller innvandring overhode. Et blogginnlegg som handler om eldreomsorg og det å behandle våre eldre med den respekt de fortjener. 
La oss slå fast en gang for alle.  Det er ikke flyktningene sin skyld at kommunen driver sine helse- og omsorgstjenester for kostnadseffektivt. Det ansvaret får bevilgende politikkere ta selv.  Slik jeg kjenner kommuneøkonomien i min egen hjemkommune, så er det stormannsgalskap og investeringskåthet som stjeler penger fra eldreomsorgen, ikke flyktnings-budsjettet. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Vedkommende som skriver kommentaren har løsningen på uverdig behandling av våre eldre – og andre utfordringer velferdsstaten har. Det er lavere skatter, slik at den enkelte kan ta ansvaret selv for sin egen velferd.  
En holdning så langt fra den solidaritetstanken og den fellesskapspolitikken jeg selv står for.
Et gufs av egoisme, og hver person er seg selv nok. Hvem skal ta seg av de som ikke har råd eller pårørende til å ordne opp?
Jeg blir kald om hjertet av slike egoistiske holdninger.

Jeg lot kommentaren stå.  Men ikke uimotsagt.  
Man motarbeider ikke holdninger man ikke liker ved å slette dem, og på den måten skjule at de finnes.  

Vi haster av sted.  Det er alltid noe eller noen som venter. Alltid noe vi burde ha gjort. Alt for mye vi ikke har rukket.  Så vi stresser videre.  
Tar oss ikke tid til å nyte dagen, minuttet eller nuet.
Tar oss ikke tid til å stoppe opp, se på solen som skinner, på den flotte gamle bygningen vi passerer, på tiggeren under broa på livet vi har rundt oss -her og nå.
Hva er det vi stresser mot?
Hva er målet?
Hva skal vi gjøre når alt det vi burde ha gjort er gjort?
Er det da, først da, vi skal ha tid til å leve?