Hjelpepleieren kjenner klumpen i magen da hun kjører inn på gårdsplassen. Klokka på dashbordet forteller henne det hun vet så alt for godt. Den er 12.00 på formiddagen.
Den gamle mannen som venter der inne har ventet lenge. Han har antakelig vært våken siden før klokka 7, og ventet på henne. Ventet på at hun skal komme å hjelpe han ut av senga, stelle han og kle på han så han får begynt dagen. Han er vant til å komme seg opp om morgenen, være i aktivitet. I hans liv var det å ligge å dra seg langt ut over formiddagen synonymt med latskap og udugelighet. Nå har han selv blitt tvunget til å bli liggende til klokka 12., tvunget til å se på seg selv som lat og udugelig.
Han skal ikke så mye den gamle. Det er ikke så mye som venter. Avisen og kaffekoppen – og mange timer med nesa i en bok eller sovende foran TV-skjermen. Han klarer ikke så mye lenger. Kanskje er han udugelig til det meste. Men han liker å ha følelsen av at han fremdeles er med i samfunnsmaskineriet. Opp om morgenen, på med skoa, lese avisen, kommentere nyhetene for seg selv eller de som er til stede. Føle at han fremdeles har et liv. Ikke bare ligge i en seng og vente, vente på at klokka skal snirkle seg sakte en time til, vente på hjemmetjenesten, vente på døden….
Det står allerede en bil på gårdsplassen. Den gamle har besøk. Klumpen i magen blir større. Skuldermusklene spennes. Håper det ikke har skjedd noe med den gamle mannen. Et fall fordi hun var så sen, og han bestemte å stå opp alene til tross for armer og ben som ikke fungerer som de skal.
De som har kommet seg inn har hatt nøkkel, så det er nok pårørende. Barn, svigerbarn eller barnebarn. Det er lørdag, og et formiddagsbesøk til den gamle er jo ikke så rart. Men den gamle har nok ikke likt å ta i mot sine besøkende i senga ustelt og med våt bleie. Hun kan forstå hvor nedverdigende det må være for en som alltid har fremstått som høvdingen, Pater Familias.
Bebreidelsene hagler, fra den gamle, fra de pårørende. Nok en gang får hun høre hvor udugelig hun er i jobben sin. Komme for å få opp folk klokka 12 på formiddagen, eier hun ikke skam? Nok en gang får hun høre hvor inkompetent og dårlig kommunens hjemmetjenester og eldreomsorg er. Han tordner fra senga. Bebreidelsene fra pårørende hagler fra hun kommer inn døra, gjennom gangen, inn på soverommet. Hun hører den høylytte samtalen inne i stuen da hun følger den gamle på badet. Da han endelig er ferdig stelt, har fått på seg klærne og kan ta plass i godstolen inne i stua hos gjestene er klokka nærmere 13, og gjestene titter stjålent bort på veggklokka. De må snart videre. De har flere avtaler på programmet denne lørdagsformiddagen.
Helsefagarbeideren kjenner tårene renner nedover kinnene da hun kjører videre.
Det føles så urettferdig og få kjeft for udugelighet og inkompetanse. Det er ikke hun som er udugelig. Det er ikke hun som er inkompetent. Det er ikke hun som har bestemt at de skal være færre pleier på skiftet i helgene enn ellers. Hun vet at de som skal motta tjenester, har akkurat de samme behovene for mat, stell og pleie i helgene som resten av uka. Hun vet at det tar akkurat like lang tid i helga som resten av uka. Hun har liten forståelse for at de som bestemmer, har valgt helgetillegget i hjemmetjenesten som salderingspost. Færre på jobb i helgene, vil si færre kroner utbetalt i helgetillegg og lønn. Det gjør seg muligens bra på Power-.point presentasjonene til ledelsen, men i virkelighetens verden virker det bare dumt.
Samtidig som de ble færre på jobb i helgene fikk de ny turnus. Nå arbeider de annenhver helg mot tredje hver før. Tredje hver helg har i mange år vært standarden i helsesektoren, en rettesnor, fasiten. Men har aldri blitt lov, eller avtalefestet. Nå ser man oftere og oftere bruk av annenhver helg. Det har “oppmykningen” av Arbeidsmiljøloven sørget for.
Noen betaler prisen for effektiviseringen og kostnadsreduksjonen i pleie og omsorgssektoren.