Vi gikk gjennom sykehjemmets korridorer mens vi snakket lavmælt sammen. Jeg så noen ansatte og pårørende sendte oss litt undrende blikk. Han bøyde seg mot meg og sa humoristisk; “Vi må slutte å møtes her…”
Jeg kastet noen stjålne blikk rundt meg. Det var kanskje noen som tenkte sitt her vi gikk. Politikerbesøk på sykehjem er vanligvis varslet. Ledelsen har styringa, kommunalsjefen leder prosesjonen og alt er under kontroll..
Nå gikk vi plutselig her side om side – uten at noen hadde fått noe varsel og uten at verken ledelse eller kommunalsjef ledsaget oss..
Han hadde vært den politikeren som gjennom flere tiår hadde sloss for eldreomsorgen i kommunen. Den knallrøde opposisjonspolitikeren som alltid snakket varmt for flere ressurser til eldreomsorgen, Han som påpekte kritikkverdige forhold når sparekniven skar litt vel dypt. Nå gikk han der gjennom sykehjemmets korridorer sammen med meg, helsepolitiker fra samme partiet som han. Medlem i Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd og den nok mange så på som hans arvtager nå som han hadde trappet ned på sitt politiske engasjement. Min stemme begynner også å bli kjent når det gjelder å påpeke utfordringene innen helse og omsorgssektoren. Jeg har gått en god skole hos han, mitt politiske forbilde.
Hvorfor var vi to her sammen på sykehjemmet på en vanlig tirsdag formiddag?
Vel, det er alltid greit med en kikk bak kulissene. Greit å se hvordan en kostnadseffektiv eldreomsorg fungerer på en helt vanlig tirsdag. Men kommunalsjef og resten av administrasjonen kan puste lettet ut.
Vi var nok ikke spioner på hemmelig oppdrag. Vi hadde ikke sneket oss inn på sykehjemmet for å avdekke kritikkverdige forhold.
Han er sykehjemmets lege, og jeg var der som pårørende.
Etter å ha vært hos legen dro jeg innom jobben for å levere sykmeldinga.
Da traff jeg på en kollega som spurte hvordan det gikk med meg. Jeg svarte at jeg nok ble borte en stund til.
Hun så på meg denne flotte kollegaen, så litt trist ut og spurte forsiktig, “Kan jeg få gi deg en klem?” Jeg svarte “Nei.” Jeg er ingen klemmer. Og jeg vet at hvis hun hadde gitt meg en klem der i korridoren på jobben, så hadde tårene kommet.
Jeg forklarte, eller prøvde å forklare henne, at da hadde tårene kommet – og det ønsket jeg ikke. “Men takk for at du spurte.””
I bilen hjem kjente jeg på hvor godt den omtanken gjorde. Hvor mye jeg satte pris på det spørsmålet – og enda mer at hun respekterte at jeg ikke ønsket en klem.
Jeg håper hun forsto at jeg ikke hadde noe problem med henne, at det ikke var fordi det var hun som spurte at jeg ikke ønsket noen klem.
Eller kanskje var det nettopp fordi det var henne?
Hun er en god kollega som jeg tror virkelig ønsker meg alt godt. En klem fra henne hadde fått frem tårene i øyekroken, og det ønsker jeg ikke . Ikke bare fordi jeg ikke ønsker å stå i korridoren med tårer i øynene, eller gå gjennom sykehuset med synlige tårer i ansiktet.. Det hadde vært ille nok. Men hovedgrunnen til at jeg ikke ønsket noen tårer der og da, er at jeg tror at visst tårene først begynner å renne, vil det være vanskelig å stoppe . Tårene vil flomme.
Det hadde muligens vært godt med en tåreflom, men da burde det skje hjemme i armene til Gamle Gubben Grå.
Men takk for at du spurte. Det betød utrolig mye og gjorde utrolig godt.
Var hos legen i dag for å ¨forlenge sykmeldinga. Selv om jeg ikke er så konstant sliten som jeg var, blir jeg fremdeles veldig sliten hvis jeg er veldig, eller normalt aktiv. I forrige uke, for eksempel,var jeg i Drammen i to møter på formiddagen på mandag, hadde en kaffeavtale med Barndomsvenninna på tirsdag med etterfølgende økt med mail-lesing på kontoret etterpå. Og jeg var helt utslitt. Sov mesteparten av onsdag og var ikke i form før på fredag.
Hver eneste lille utfordring, eller noe som kan minne om at det er problemer eller utfordringer på vei, gir meg hjertebank og høy puls. Bilen starter ikke på første forsøk. Telefonen ringer og jeg ser at det er noen som jeg ikke har overskudd til å prate med fordi de suger energi ut av meg. Gamle Gubben Grå som har andre planer enn meg. Masete Kjøter. Det skal ikke mye til før hjertet slår raskt og jeg tenker at nå, nå orker jeg ikke mer… Ikke slik å forstå at jeg er suicidal, legen spurte om det. Nei, jeg er fremdeles spent på neste kapittel av livet og har lyst til å leve lenge. Det er mer slik at jeg føler at hele meg eksploderer hvis det blir mer belastninger, flere problemer, flere utfordringer.
Kroppen viser tegn på at den har vært i beredskap, levd under stress en stund.
Jeg må bli flinkere til å være snill mot meg selv – og kroppen min. Jeg er 51 år. Jeg har lyst til å være med en god del år fremover. Da må jeg ta noen grep og jeg må bli flinkere til å lytte når kroppen skriker STOPP.
Jeg kommer meg sakte. Men jeg er litt bedre i dag enn jeg var da jeg ble sykmeldt for en måned siden. Nå skal jeg sakte bygge meg opp igjen. Og samtidig lære meg hvordan jeg kan leve det aktive livet jeg elsker uten å slite meg helt ut.
For tiden leser jeg Per Fugelli sin bok “Vaksinen mot frykt terror og rasisme” . Per Fugelli var en klok mann som det er verdt å lytte til – også etter hans død. Han har skrevet boken som kom ut i 2016 for å advare mot den fremmedfrykten og kynismen som truer Norge. Han vil advare oss om at det synes som rasismen gror godt i et politisk klima som splitter befolkningen i “oss” og “de andre”. Det er verdt å lytte til hans budskap.
Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten skriver 12.01.16. “Fjordmann fremstår i dag som mindre ekstrem. Ikke fordi han har endret meninger, men fordi vi har blitt mer vant til antimuslimske holdninger.” Det skremmer meg. Fjordmann er ekstrem. Han har ekstreme meninger. Meninger som sjokkerte oss i 2012 da han fremsto som, muligens ufrivillig, ABBs åndelige leder. Men jeg vet Madsen har rett. Jeg hører kommentarer fra kollegaer, venner og bekjente. Hva som er akseptert å uttale har endret seg, og det har endret seg i feil retning.
“Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Moa Lisa-smil.” skriver Fugelli.
Det er flere dager siden jeg første gangen leste den setningen, men den har festet seg med uhygge i meg. Fordi menneskekulden Fugelli advarer mot, ser jeg også brer om seg i andre deler av samfunnet enn i innvandringspolitikken. Et tøffere arbeidsliv med uthuling av Arbeidsmiljøloven. Et helsevesen hvor, til tross for fine ord, det i større og større grad er pengene og ikke pasientene som står i sentrum. Unge voksne som trenger hjelp innen rus og psykiatri skal nå ikke lenger slippe å betale egenandel. Psykiatrien skal forbeholdes de unge som har råd til det….
Men dette skulle handle om rasisme, om menneskekulde og fremmedfrykt.
Tenk at Erna, ei pen dame jeg på mange måter har sansen for, styrer landet i den retningen som ABB, Fjordmann og deres like ønsker.
Dette skrev Fugelli i 2016. Vi har hatt et stortingsvalg siden Fugelli skrev disse ordene. Erna og Siv fikk fornyet tillit. Flertallet er fornøyd. Det skremmer meg kanskje enda mer…
Hege Storhaugs bok “Islam den 11. landeplage” kom ut i et opplag på 50.000 eksemplarer og solgte godt. Det vil si at 50.000 gode Nordmenn, kanskje flere har lest boken og latt seg inspirere eller hjernevaske. Kanskje lå boka pent innpakket under mange norske juletrær jula 2015.
Per Fugelli forteller i boka si om en annen bok. Om et eksemplar av Adolf Hitlers “Min kamp” som han hadde lånt på Deichmanske bibliotek. På tittelbladet sto, i følge Fugelli følgende hilsen:
Til tante Ragnhild Julen 1942
Jeg håper du finner like mye godhet og håp i denne boken som jeg har oppdaget.
Klem og kjærlighet fra Else.
Kanskje sto det slike koselige julehilsener og ønsker om godhet og håp på tittelbladene til noen av Hege Storhaugs bøker der de lå innpakket i glanset julepapir under juletrær fulle av gull og glitter.
Terroren har slått til i en mengde Europeiske byer de siste årene. Terroren har slått til så mange ganger at jeg må slå opp statistikken for å huske alle grusomhetene. Paris, København, Savajevo, Istanbul, Brussel, Nice, Berlin, London, St. Petersburg, Stockholm, Manchester…. Kanskje er lista lenger. Denne ble oppdatert mai 2017. Jeg husker ikke…
Ikke fordi ikke grusomhetene og de menneskelige lidelsene går inn på meg. Biler kjører ned uskyldige barn og voksne som går langs strandpromenaden i Nice for å se fyrverkeri og feire. Avisfolk blir skutt på jobb i sitt eget redaksjonslokaler. Folk blir drept mens de venter på fly-avganger.. Helt vanlige mennesker som dør fordi de var på feil sted til feil tid. Helt vanlige mennesker som dør fordi noen ønsker å spre død og frykt.
Grusomhetene berører meg. Jeg finner det ufattelig at noen kan være så grusomme. Men lar jeg frykten og sinnet få overtaket har terroristene oppnådd det de ønsker. Fordi da vil jeg endre livet mitt, se meg over skuldrene og alltid være redd.
Disse glasshjertene henger i “glassgangen” på Ringerike Sykehus. Det er 35 hjerter. Ett hjerte for hver av de ungdommene vi fikk til behandling etter Anders Behring Breiviks terrorangrep på uskyldige ungdommer på sommerleir på Utøya.
Når terroren rundt i verden skaker meg, tar jeg meg gjerne noen stille minutter foran hjertene på vei til eller fra jobb. Takknemlig for at jeg hadde mulighet til å hjelpe, men mest tenker jeg på den uroen, den frykten som snek seg inn under huden min den ettermiddagen, kvelden og natta.
Jeg husker følelsen jeg hadde da jeg fikk en hvit kassebil foran meg i et lyskryss i Kongens gate i folketomme Hønefoss. Den iskalde frykten, og at jeg lot den bilen få et kvartals forsprang gjennom den tomme byen.
Jeg husker hva jeg sa til Datteren som kom hjem fra ferie i nord den svarte natta, hjem til en kjellerleilighet i Hole med utsikt mot Utøya. Jeg husker jeg sa at hvis politiet ringte på døra måtte hun ikke åpne. Jeg husker jeg sa at da måtte hun hente “Onkel Bjørn”, huseieren, og la han åpne. Han hadde tross alt levd et lengre liv.
Jeg husker kollegaen min som fortalte at hun hadde vært redd for at det skulle gå av en bombe når hun startet bilen for å dra hjem fra jobb den natta.
Jeg husker at da jeg kom hjem fra jobb kvelden etter, en vakt som og hadde vært en spesiell vakt ved Ringerike Sykehus, . Et lyn flerret himmelen, torden hørtes i det fjerne da jeg gikk inn i stua til Gamle Gubben Grå. “Naboen skyter på oss.” sa jeg engstelig. Gubben så knapt opp fra boka, og svarte tørt. “Naboen har alltid vært en fredelig kar. Da må det være katta has. Jeg veit at den ikke liker Kjøteren:”
Det er akkurat det Per Fugelli advarer mot. At vi skal la terroristene vinne. At vi skal bli så redd “de andre” At vi skal tenke “Muslimene kommer og tar oss. Kalifatet med sharialover, steining og henging og skjæring av struper er nær”. Vi vil vinne mye på å moderere vår emosjonelle respons på terroren.
I årene før andre verdenskrig stengte de fleste europeiske land grensene for jøder.
I 2016 foreslo Trump, vår alles kjære Donald, å nekte muslimer adgang til USA.
1. september 1941 bestemmer Hitler at alle jøder over 6 år skulle bære en gul Davidstjerne godt synlig på brystet.
I 2016 krevde Donald Trump at hver eneste muslim som befinner seg i USA skal føres inn i eget register og bære identifikasjon som viser at hun eller han er muslim. “I 70 år har vi forsøkt å forstå hvordan holocaust kunne skje. Nå er vi blinde for at vi kan være på vei inn i et psykopolitisk vanvidd, denne gangen rettet mot muslimer i Europa og USA.” advarer Fugelli.
Per Fugelli er død. Hans stemme har sloknet. Men vi som skal leve videre må fortsette kampen. Kampen mot frykten, mot hatet og mot den menneskekulden Fugelli advarte mot.
Dette diktet av Kolbein Falkeid delte jeg på fb for et år siden i dag. Det er kloke tanker Falkeid her får frem. Alle de som sammenligner sine triste, kjedelige liv med alle de andre som tilsynelatende lever fantastiske feilfrie liv på sosiale medier, og derved føler seg enda mer utilpasse i glansbildeverden mange higer etter.
Til alle som føler at verden raser sammen og føler seg mislykket fordi de ikke har størst hus, finest bil og ikke fikk drømmejobben – selv om de søkte.
Våknet opp etter en søvnløs natt. Klokka var ikke 8 – og det var søndag. Hele huset sov, men jeg hadde ligget å sett på klokkeradioen lenge nok. Like godt å stå opp.
Tittet ut av kjøkkenvinduet og så at det lå nysnø på bilene – i dag igjen. Jeg har aldri vært noe vintermenneske.
Husker lange kalde skoledager med blå-frosne tær og fingre. Vi hadde ikke gymsal på barneskolen i hjembygda. Så om vinteren hadde vi ute-gym med ski og skøyter. Jeg var et syltynt hjertebarn med dårlig blodsirkulasjon til fingre og tær når jeg var i aktivitet. Hjertet måtte prioritere sentrale og viktige organer. Jeg frøs støtt, til tross for at foreldrene mine var oppfinnsomme med 2 par votter, store nok støvler til tykke sokker etc.
Jeg var jo heller ikke den som løp fortest på de skiene, hadde flest ganger opp og ned akebakkene eller tok runde etter runde på skøyteisen. Så jeg holdt ikke varmen på den måten heller. Og så hadde jeg dårlig motorikk, så jeg falt ofte. Tryna i snøfonnene og fikk snø inni votter og halsutringninger. Ble våt og kald..
For meg er det greit med snø fra første desember til litt over nyttår. Liker hvit jul, og snøtunge graner med julelys. Men ellers er ikke vinteren noe for meg.
Nå er vi langt ute i februar. Det er lenge siden det har vært så mye snø her i distriktet. På torsdag da Gamle Gubben Grå måkte terrassen, måtte han måke snø oppover fra terrassen og til snøhaugen der han har samlet snøen fra gårdsplassen på baksiden av huset. Vanligvis er terrassen vel 70cm over bakkeplan, hvis ikke mer. Gjerdet rundt tomta er nedsnødd, plantekassene synes ikke og det ligger også en diger snøhaug på forsiden av huset ved karnappvinduet. Kort sagt. DET ER NOK NÅ!!
Kjente jeg ble i skikkelig dårlig humør av den nysnøen som fremdeles lavet ned.
Jeg vil ha vår. I det minste sol fra blå himmel så snøen glitrer og jeg kan gå turer å kjenne sola varme.
Kjøteren ble kjempeglad da han så at jeg sto opp.
Maste etter kos. og etter en lang kosestund maste han om tur. Han er god på masing, Kjøteren, og siden ingen andre her i huset hadde stått opp var det ikke noe annet å gjøre enn å kle på seg og bevege seg ut i snøværet.
Dette spørsmålet stiller Per Fugelli som et tankeeksperiment i en av sine bøker. Jeg har ikke fått tanken fra meg.
Jeg liker å tro at verden da hadde vært et bedre sted. En mer rettferdig verden hvor omsorg og omtanke sto i sentrum. Hvis alle mennesker var som meg, ville det vært slutt på all krig. Samfunnet ville være preget av dialog og demokrati. Det hadde vært nok av stearinlys, rødvin og gode samtaler.
Men det ville ikke vært mye musikk.
Det ville ikke vært noen sport og idrett.
Jeg er usikker på om hjulet ville vært oppfunnet, og også i tvil om vi ville hatt bygninger som virkelig ga ly og varme.
Store deler av verden ville antakeligvis aldr ha blitt oppdaget..
Skal jeg være helt ærlig, og det skal man vel, er jeg usikker på om menneskeheten hadde overlevd hvis alle menneskene var en kloning av meg.
Etter endt videregående og et hvileår hvor jeg arbeidet i butikk og med barnepass, flyttet jeg hjemmefra for videre studier den høsten jeg fylte 20 år. Litt utstyr hadde jeg samlet, litt ble kjøpt nytt, og litt fikk jeg med meg av ting fra skuffene på Mammas kjøkken. En av de tingene jeg fikk med meg hjemmefra var min Bestefars gamle brødkniv.
Bestefar hadde dødd stille og rolig nesten 90 år gammel et par år tidligere, og da hjemmet hans ble tømt, og eiendelene delt mellom hans to barn, havnet altså brødkniven i Mammas kjøkkenskuff. Brødkniv hadde hun selvsagt fra før, og når jeg skulle flytte ut, fikk jeg den med meg. Da slapp jeg å kjøpe brødkniv. Penger spart – og det kom jo godt med for en fattig student.
I morges sto Yngste Sønn full av frustrasjon og smurte matpakke før han skulle på jobb. Den gode brødkniven lå skitten i oppvaskmaskinen, og i stedet for å vaske den et par sekunder under rennende vann i springen (hvor skitten kan en brødkniv være…) måtte han ta til takke med den “ubrukelige” brødkniven som sto ren i knivblokka. Han klaget høylytt over min Bestefar, hans Oldefars gamle brødkniv.
Jeg studerer den gamle kniven. Trehåndtaket som en gang var lakket, har mistet lakken etter mange runder i oppvaskmaskinen. Treet er hakkete og ruglete etter mange års bruk. Knivbladet sitter godt fast i treverket. Naglene har ikke løsnet. Kniven er skjem. Jeg forstår Yngste Sønn sin frustrasjon. Bølgemønsteret er delvis nedslitt. Kniven bærerhelt klart preg av et langt liv.
Hvor gammel er kniven? Jeg vet ikke.
Jeg har hatt den siden jeg flyttet på hybel for over 30 år siden. Den var ikke ny da jeg fikk den. Bestefar døde for 33år siden. De siste årene han levde bodde han sammen med sine gamle søstre. (Datidens eldreomsorg. Gamlehjem var uaktuelt. De så på det omtrent som å komme på “fattighuset”). Så det er sikkert 35 år siden han har skjert brød med den.
Mormor døde for 46 år siden. om han har kjøpt ny kniv etter at hun ble borte, vet jeg ikke.
Bestefar og Mormor flyttet inn i nybygget enebolig for 67 år siden. Før det bodde de i det samme huset som Bestefars søsken, i hans barndomshjem. Mulig brødkniven ble kjøpt da de flyttet inn i huset tidlig på 1950 tallet.
Jeg skyller kniven. Setter den tilbake i knivblokka. Jeg skal høre med Gamle Gubben grå om han kan slipe den. Han er kokk og flink på sliping av kjøkkenkniver. Det er ikke lenger en god kniv, men den kommer nok til å stå o knivblokka mi noen år til.
En sykehusdirektør i et annet helseforetak må gå. Han var litt vel tydelig når han argumenterte en sak overfor styrelederen i det regionale helseforetaket. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å kunne kommentere den. Og det er heller ikke temaet her.
Direktøren tjener i dag 1,8 millioner kroner, sier de på radioen. En lederlønn som i mine øyne er høy, men som jeg ser at man nok ofte må betale for å få gode ledere i det offentlige. Man har en utsatt stilling, kan risikere å måtte gå på dagen. Det er sjelden de har tre måneders oppsigelsestid i en slik stilling, forståelig nok. Med en månedslønn på 150.000 kroner burde man ha til salt på maten – og samtidig råd til å spare noen penger, sånn i tilfelle man ikke ble direktør for bestandig.
Det demrer litt leserinnlegget som en tillitsvalgtskollega hadde skrevet i avisen i går. Om at hun ønsker at sykepleiere med spesialistutdanning, de med master og fem års studie, skal ha en årslønn på 500.000. Tre spesialsykepleiere på en direktørlønn – og da får en med en helsesekretær på kjøpet. Eller fire radiografer… Vet ikke helt om ansvar og avlønning alltid står i forhold til hverandre i det offentlige helsevesen. Jeg gjør meg noen tanker, og merker meg noen tall . Det nærmer seg lønnsoppgjør.
Direktøren får beholde lønna i ett år.
Jeg lar meg fremdeles ikke hisse opp. Det er ganske vanlig. Det er jo ikke sikkert han har lagt penger nok til side til at han kan fortsette sin levestandard. Jeg presiserer at jeg ikke kjenner denne direktøren. Jeg vet ikke noe om hvilke levevaner han har, og kan godt leve i en liten toroms leilighet og ha et nøkternt liv. Jeg bare sier at forbruk og inntekt ofte står i forhold til hverandre. Direktøren i likhet med andre trenger litt tid på å omstille seg.
Argumentet for at direktører har en utsatt stilling og derfor skal ha så høy lønn, halter litt når de samtidig får etterlønn eller andre former for fallskjerm. Men la gå. Han her skulle vist nok ha “studiepermisjon” fra sin stilling i helseforetaket. Noe som tilsier at han fremdeles er ansatt men ikke som administrerende direktør. Ryddig nok. Jeg fortsetter med middagslaginga.
Etter det året er han sikret 80% av lønna si frem til han velger å gå av med pensjon.
Litt kjapp hoderegning forteller meg at det blir ca 1.200.000 kroner i årslønn. 100.000 kroner i måneden.
Jeg har sett bilde av fyren. Han ser ikke så gammel ut. Det må da være noen år til han går av med pensjon? Radioen gir meg fakta før jeg rekker tenke på å Google. Han er 54 år. Han kan altså arbeide i minst 8 , kanskje helt opp til 18 år til…Selvsagt under forutsetning at han arbeidet som rådgiver ved foretaket eller professor ved universitetet. Men altså med en årslønn på minimum 1.200.000 kroner, 100.000 kroner i måneden, av landets helsebudsjett. Noen må løpe litt fortere, jobbe litt smartere for å finansiere denne sluttpakka de neste 8 til 18 årene. Det finnes mange sykehusdirektører i helse-Norge. Det er ikke så sjelden at en av de må gå. Det kan bli mange sluttpakker.
Det går to spesialsykepleiere eller nesten fire radiografer på en rådgiverlønn. Lønn i forhold til ansvar.. Det nærmer seg lønnsoppgjør. Bratten maner til moderasjon. Moderasjon for hvem?
Jeg vet jo at Gamle Gubben Grå er villig til å gå gjennom ild og vann for meg. Noe disse bildene fra en iskald februardag i fjor viser med all tydelighet. Jeg vet at han alltid vil være der for meg og at i kriser er vi gode. Men når det kommer til romantikk- ja, der har han et forbedringspotensiala …
I dag er det Valentinsdag.
Andre damer poster bilder av roser, og vinflasker. Noen skal ut å spise en bedre middag..
Jeg har og fått min valentinsgave fra mannen jeg elsker
LUFTFILTER og OLJEFILTER til bilen.
Vel. Til neste år tror jeg jeg gjør som dama i denne videoen
