Hun skriver at ingen kan gå noen andres skritt. Ingen kan gå i noen andres sko. Og det er jo sant. men for tiden er det akkurat det jeg skulle ønske. At noen kunne ta på seg mine litt skjeve vinterstøvler og vandre av sted og gjøre alt jeg burde skulle og må får gjort. At noen bare kunne ordne opp i livet mitt, gjøre alle tingene, jeg skulle ha gjort og holdt hjulene mine i gang mens jeg lå under pelspleddet på sofaen og bare hvilte og sov.
For tiden føler jeg meg som Le Nomade” i Antibes. En statue – en bauta – som ønsker å fremstå som noe bestandig. Noe massivt. Noe evig. Men egentlig er han et tomt skall, et tomt skall av bokstaver Tomme ord? En bauta laget av bokstaver uten mening, full av hull og sprekker. Fremstår nesten skjør – som om han lett kan gå i stykker.
Gjennomsiktig avslørt.
“Hvordan går det med deg ?”
Jeg diskuterte sykemeldingsoppfølging i en konfliktsak med en tillitsvalgts-kollega da spørsmålet kom.
Jeg svarte som sant er at jeg er sliten, at jeg nok trenger ei pause men at det jo går greit.
Som vanlig har jeg vel ikke helt tid til å kjenne riktig etter.
Jeg er fremdeles etter tre ukers sykemelding sliten. Overskuddet er ikke til stede, og jeg har kort lunte. Skriker og kjefter raskt på Gamle Gubben Grå, ungene eller Kjøteren. Har noen timer på sofaen under pelspleddet, Klarer ikke helt å konsentrere meg om de tre bøkene som ligger på stuebordet klar til lesing. (2 romaner og en bok av Per Fugelli, bare kose-bøker.) Og, i grunn overraskende; jeg savner ikke jobben og heller ikke kollegaene. Har ikke noe i mot kollegaene, men savner ingen.
Kan fremdeles snakke på ut- og innpust når noe engasjerer meg. Kan spa frem engasjementet, og arbeide systematisk og konsentrert med en sak som jeg må følge opp. Men kjenner raskt at jeg blir sliten – nesten tom. Orker ikke bite tennene sammen og bare fortsette. Og jeg har fremdeles dårlig samvittighet for alt jeg ikke orker.
Men jeg ler litt oftere. Tar ikke alt opp i verste mening, og kan kose meg med Gamle Gubben Grås lune humor.
I forrige uke sov jeg hele natta – to netter på rad, og jeg hadde fire timer sammenhengende søvn i natt.
Jeg finner rom til ting som gjør meg godt. Jeg ringte Hun-som-ikke-er-så-pen-men-veldig-klok i forrige uke. Jeg skal ut å drikke kaffe og skravle med Barndomsvenninna i dag.
Føler at jeg går rundt med alle muskler spent. Og en hver økt belastning, som en sladd på bilen i går, gjør at det nesten føles for mye.
At gode samtaler gjør at musklene spenner seg litt mindre. Men fremdeles kan jeg ligge i helspenn under pelspleddet og krampaktig forsøke å slappe av. Dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør, bidrar og til spente muskler. Og det skal ikke mye til av utfordringer til på det private plan før jeg føler at NÅ er det nok!!
Regner med at jeg må bli helt avslappet, klare å nullstille meg helt og så bygge meg langsomt opp igjen til jeg blir meg selv igjen.
Det vil muligens ta litt tid – men jeg skal klare det.
For i dag var en slik dag. En slik dag som den dagen dette bildet ble tatt.
Selvsagt rakk ikke Yngste Sønn bussen så jeg måtte kjøre til Tyristrand før klokka 7.
(I grunn godt det var før 7, for etter7 ble det virkelig trafikkaos der med søppelbil, lastebiler og busser som sperret veien..)
Selvsagt skulle jeg til Drammen i et møte klokka 9,så det var bare å fortsette fra Tyristrand til Nakkerud, Drolsum, ,Vikersund, Geithus, Åmodt, Hokksund og til Drammen.
Mellom Åmodt og Hokksund måtte jeg stoppe på ei busslomme å rense vindusviskerne for isklumper.
På vei inn til Drammen, mellom Solbergelva og Åssiden fikk jeg sleng på bilen under en forsiktig nedbremsing, og trengte begge kjørefeltene et stykke før jeg fikk kontroll over bilen.. Et øyeblikk der var jeg litt nærmere ensemitrailer enn det hjertet mitt helt hadde godt av…. Men det gikk bra.
Etter en times møte – og en ekstra kaffekopp var det bare å sette kursen hjemover.
Det var under hjemturen jeg kom til den erkjennelse at Kjøllefjord, omtrent så langt nord i Norge som det går an å komme ikke var den beste ideen. Jeg hater jo i grunn vinter.
Snølykt var ett av stikkordene. Jeg hadde en ide om å lage snølykt i går. En slik god gammeldags med snøballer stablet i pyramideform og med et stearinlys inni. Snø er det nok av, men så var det tiltakslysten da… Ikke har jeg polvotter heller… men unnskyldninger nok.
Så da ble det bilde av diisse to lyktene ute i snøhaugen. Lyktene fikk jeg i julegave av en kollega på jobben fordi jeg var en av de uheldige som måtte arbeide på julaften. De er kjempefine – og jeg ble veldig glad for dem
.
Pakke i posten var det neste stikkordet. Og der har jeg virkelig lett i hjernen og alle tenkelige arkiv, men det er ikke ofte jeg får noen pakke i posten.
Til slutt falt valget ned på et bilde somi det minste inneholder en pakke. Dette er bordet jeg dekket ute på terassen da GanleGubben Grå og jeg skulle feire 21 års bryllupsdag for noen år siden.
Vårstemning er enklere. Jeg elsker å ta bilde ute i naturen, og våren er min favoritt årstid. Valget falt ned på et bilde av blåveis. For meg som er vokst opp på Ringerike, du vet der sangen Blåveispiken kommer fra, finnes det vel ikke noe vakrere vårtegn enn blåveis. Jeg vokste og opp i en furuskog med blåveis blått i blått rundt huset – så for meg er dette vår.
Phu ferdig med denne ukens utfordring. I morgen starter jeg på neste ukes.
I går delte en tidligere tillitsvalgtkollega av meg en stillingsannonse på Fb. Hun hadde fått seg ny jobb, og det var sin egen etterfølger det ble søkt etter i annonsen. Jeg har alltid lurt litt på hva slags stilling som hadde lokket henne til Kjøllefjord, et lite kommunesenter langt nord på Finnmarskskysten. Samtidig har det vært noe med det at hun dro til dette øde stedet i Finnmark som har fasinert meg.
Jeg leste stillingsbeskrivelsen og forsto hvorfor hun dro. Det var en spennende stilling. En stilling det nok hadde vært utrolig stor rift om hadde den blitt utlyst i en by sentralt på Østlandet. Selvsagt like spennende i Kjøllefjord, men kanskje ikke like attraktiv? Jeg så også at jeg var minst like kvalifisert som hun som har hatt stillingen de siste årene. Kanskje til og med litt mer kvalifisert.
Tankene begynte å svirre. Kjøllefjord…Skulle jeg bare bryte opp fra alt og bare dra? Jeg er typen til å finne meg til rette i et forblåst fiskevær på Finnmarkskysten. Jeg som tok meg sommerjobb i Harstad i ungdommen, og som dro med meg hele familien på sommerferie til Bud på Mærekysten for et par år siden. (Fantastisk ferie. Gå inn i arkivet på bloggen min og les om turen i august 2016)
Så sliten og lei jeg er det meste nå, var det utrolig fristende. Kjøteren, Lille Bille og Gamle Gubben Grå kunne jeg jo altids ta med meg..
Jeg skulle ikke fylle sykmeldingsperioden med mer empati, men i stedet gjøre ting som gjør meg godt, sa legen da jeg dro fra han på mandag.
Så hva gjorde jeg? Hva har jeg fylt denne uka med? Hvordan syns du det gikk som Datteren ville ha sagt.
Skal jeg være ærlig, ikke særlig bra.
MEN jeg har fått reparert Lille Bille – og det er bra for meg.
Jeg har og hatt en lang telefonsamtale med Verdens-beste-samtalepartner- Og det gjør meg utrolig godt.
Hatt nesten en hel dag under pelspleddet på sofaen med ei bok.
Drukket bringebær-øl Den flaska fikk jeg i 50 års gave av Datteren og har blitt spart litt lenge – men gjorde godt i går.
Kaffelert med søstrene.
Besøkt Mamma.
Hatt besøk av Eldste Søn
og hatt mange gode samtaler med Gamle Gubben grå og Yngste Sønn som jeg deler hus med
Etter at Lille Bille – altså bilen min, en koksgrå liten Spacestar og jeg kollapset omtrent likt for tre uker siden så har jeg vært uten bil -og avhengig av å bruke Gamle Gubben Grå som privatsjåfør. Jeg har vært så sliten så det har i grunn vært godt. Men jeg liker bilkjøring, og den friheten bilen gir meg, så det har til tider vært et savn og ikke minst – veldig upraktisk.
Vi fikk endelig Lille Bille på verkstedet denne uka, og da det bare var pluggene som måtte skiftes, ble jeg ikke ruinert når vi nå kunne gjenforenes.
Jeg ble anbefalt å kjøre en god tur fordi bilen har stått i tre uker ute i snøhaugen, så jeg satte kursen de fem milene for å besøke Mamma.
Du hvor godt det var å sitte bak rattet igjen. Og jeg koste meg der jeg kjørte gjennom det vakre vinterlandskapet.
Etter at jeg hadde vært hos Mamma var jeg en tur innom jobben for å lese noen mail, Konsentrasjonen er ikke helt på topp. Så det tok litt tid før jeg klarte helt å fordype meg i temaet internhusleie.. Ikke det helt enkleste å forstå, og mange ukjente begrep og forkortelser.. Kjenner at hjernen ikke fungerer helt som den gjorde – en gang for lenge siden.
I kveld hadde jeg en lang telefonsamtale med en av de klokeste menneskene jeg kjenner. Det var godt med en lang prat. Skulle ønske hun bodde litt nærmere. Jeg savner de lange prate-lunsjene våre hvor vi løste all verdens problemer.
Fornøyd og sliten dro jeg hjem til sen middag, og hyggelig prat med de hjemme.
I morgen kommer Eldste Sønn hjem en tur. Det blir koselig.
I går var det ikke mye energi i denne kjerringa her. Jeg var ikke utenfor døra en gang. Lufting av Kjøteren måtte Gamle Gubben Grå ta seg av. Største delen av dagen ble tilbragt på sofaen under pelspleddet. Leste litt bok, sov litt – og snakket mye med Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn.
Uvant og ikke gjøre noe en hel dag. Uvant og ikke ha energi.
