Sophie Elise

Sophie Elise har klart det kunststykket å være på toppen av bloggtopplista i 4 dager nå uten å ha levert et eneste innlegg.

Debatten går friskt om hun er Norges farligste forbilde eller ikke. I går møtte hun og Kristin til debatt på NRK i beste sendetid.

Vi har terrorangrep i New Zealand, vi har skyting på en trikk i Nederland, vi har folk som sitter rundt på gutterom og skriver på sine manifest og sender massedrap live på Facebook.  Og så lurer vi på om Sophie Elise er den farligste påvirkeren på nettet!!

Plastic fantastic og alt det der. Men det finnes sider på nett med mer negativ påvirkningsmakt.

 

Lang dags ferd mot natt…

Som vanlig startet dagen her klokka 05.30.
Kjørte Yngste Sønn på jobb, hjem litt frokost og en dusj før jeg satte nesa mot hovedstaden.  Det var tid for møte i Forbundsstyret i Radiografforbundet og fordi det var meldt forfall var jeg innkalt som vara.
Møte på Forbundskontoret varte fra 12 til litt over 17.  Fin gjeng og engasjerte mennesker. Jeg ble sliten, men ikke så utrolig sliten som jeg har vært ved et par andre dager med lange møter.  Vi får se i morgen. Møtene i Forbundsstyret er ofte to dagers møter, fordi de som sitter i Forbundsstyret kommer fra hele landet, og det er mer effektivt med færre og lengre møter.

Etter møtet var det middag med Forbundsstyret  på Lorry..
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på middagen. Det blir fort en litt for lang dag
Men middag på Lorry sammen med engasjerte radiografer – ja hvem klarer å si nei til det?
Hyggelig middag og god mat.  Glad jeg ble med.

Men da ble klokka 23 og vel så det før jeg kom meg hjem.

Hadde og lovet å sende et høringssvar om byplan for Rødt, og fristen for det var i kveld.  Så da var det bare å sette seg ned ved PCn og få sendt avgårde det høringssvaret – og vips, så var det midnatt.

Nå må jeg få rota meg i seng, for jeg må rekke 7 bussen til Oslo i morgen tidlig.   Dag to av møtet vårt begynner klokka 9 på forbundskontoret.  Angrer i grunn for at jeg ikke bestilte overnatting da jeg fikk tilbud om det. Men middagen var jo liksom ikke innbakt i planen min.

Tur elvelangs…

I går var det nydelig vårvær, og jeg tok med meg hundene å gikk en tur elvelangs i Hønefoss. Det går gangveier flere steder langs elva. I byplanen er dette tenkt videreført. Vi i Rødt ønsker oss en elvepromenade fra stasjon til Eikeli.

Vi startet på Tippen. Her håper vi elva også i fremtiden skal være et sted for alle og ikke bli privatisert ved at det bygges blokker langs elvebredden.

 

Jeg har vist frem kunsten på brokarene før.  Men de er noe av det kule byen har å by på. Mer slikt!.

Vi tok turen opp gjennom Nordre Park. Ikke mye vann i fossen på denne tid av året. Oppgangsaga er en flott statue, selv uten vann i fossen.

På Gladtvedt var det et yrende fugleliv og vårsola varmet. Det var utrolig godt å kjenne vårfølelsen komme. Så opp på terrassen ved Gledeshuset og tenkte at snart, snart er det tid for uteservering. Endelig har Hønefoss fått en uteservering hvor man kan sitte å se ut over elva. Det kan vi godt få flere av

En liten tur rundt i byen jeg er glad i.  Kvelden ble brukt til å utarbeide Rødt sitt høringssvar til byplanen.

`La Wara i fred…

For oss som liker å følge med på nyhetene var det en virkelig godbit av en nyhet da PST på torsdag valgte å sikte samboeren til Justisminister Tor Mikkel Wara for selv å ha tent på familiens bil.  Man spekulerer også om det kan være hun som står bak flere av de tilfellene med hærverk og branntilløp som har vært rundt familiens bolig de siste månedene. En nyhetssak det virkelig er lett å grafse i, mene om og snakke om.

Tor Mikkel Wara visste ingenting om mistankene til PST  før han ble innkalt til sjefen kort tid før  samboeren ble pågrepet.  Der på Statsministerens kontor fikk han greie på at kvinnen han hadde delt hus og hjem med de siste 15 årene var siktet for å ha tent på bilen deres.  Justisministerens samboer siktet for ildspåsettelse og falsk forklaring.
Han ble øyeblikkelig permittert fra stillingen sin, og sto der i noe som må ha oppleves som det totale kaos.
Allerede da nyheten ble kjent begynte jeg å synes inderlig synd på mannen.

Samboeren ønsket ikke advokat til å begynne med.
Men Wara var fornuftig nok til å se at det nok kom til å bli behov for en advokat.  PST måtte ha ganske sterke bevis for å gå til det skritt å sikte samboeren til Justisministeren.  Så han skaffet en av de beste skrankeadvokatene landet har for å hjelpe den kvinnen han bor sammen med, trolig elsker og som er mor til hans barn så vidt jeg vet.
Hvem ville ikke gjort det?
Men også det var galt. Også det har pressen og bedrevitere kritisert. Det var feil advokat. Elden er kjent for å være litt vel tøff, litt vel angripende.

Da den siste ildspåsettelsen skjedde var Wara på guttetur i England. Fotball og øl med gode venner, slik så mange menn på hans alder gjør. Så når verden raste sammen for Wara, tok han kontakt med disse vennene.  Menn han har vært venner med i en årrekke, som kjenner han ut og inn og som han kan stole på.
Nok en gang har Wara handlet feil i følge pressen og forståsegpåere.  Disse to vennene som har tredd støttende til for å være der for kammeraten sin er begge ansatt i First Høuse kommunikasjonsbyrå.
Da blir det selvsagt en sak av at dette blir samrøre mellom politikere og First House.

Tor Mikkel Wara er bare et menneske.
Han må nå stå oppe i et privat helvete svært få av oss har mulighet til å sette seg inn i.
Han har ikke gjort noe galt, annet enn en gang i tiden blitt glad i feil dame.  (Eller ei dame som av litt uforståelig grunn har gjort noe dumt.)
Ingen mistenker Wara for å ha gjort noe som helst galt.

Så la mannen få fred.  Han har det tøft nok som han har det.

 

 

 

Intet nytt….

Sophie Elise har ikke kommet med et eneste blogginnlegg siden lørdag klokka 18.  Likevel troner hun fremdeles på bloggtoppen.
Jeg har skrevet 6 blogginnlegg siden det, men tror  du jeg er blant de 100 beste? langt derifra.  Det er nesten så jeg lurer på om jeg må tatovere noen hårstrå bak øra bare for å få lesere…Eller kanskje jeg heller skulle tatovere inn emblemet til Rødt  bak øra?   Skulle jeg først tatovere meg tror jeg  i grunn jeg ville velge et litt mer synlig sted.

 

Når er du lykkelig….?

På Buskerudsendinga på NRK har de lykke og det å være lykkelig som tema i dag.

Programlederen spør folk på gata hva som gjør dem lykkelige, og jeg spør meg selv der i bilen på dagens første kjøreoppdrag Hva gjør meg lykkelig? Når følte jeg meg sist lykkelig?

Det var en fin stund hos Lillesøster på lørdag. Lykkelig, ja kanskje. For det å ha det fint sammen med slekta er fine  øyeblikk som jeg bærer med meg lenge.

På torsdag på Kick-off for valgkampen var jeg i mitt ess. Og ja, slikt gjør meg lykkelig. Kanskje mest lykkelig når Gamle Gubben Grå og jeg satt på Cirkle K og gomla burger etterpå. Jeg var ferdig, hadde levert og fremdeles høy på meg selv.

Forrige søndag. Blå himmel, strålende sol. Gamle Gubben Grå og jeg som går tur ved Høvikodden. Nyter sola, havet og vinteren som er på hell. Det de første spede tegnene på vår.

Det er ikke de store tingene som skaper de lykkeligste øyeblikkene. Det er de små øyeblikkene som bare er….

Når var du lykkelig sist?

Tro mot sine verdier….


95.382 klikk uten å ha postet ett eneste innlegg.  Sophie Elise rir nok stormen av og kommer til å være en av de største influenserne en stund til.  Hun kan fortsette med å leve godt av å fikse på kroppen sin samtidig som hun messer om at alle er bra nok som de er,. Og hun kommer fremdeles ikke til å forstå at hovedkritikken mot henne går på at det er et lite stykke mellom liv og lære der i gården.

Jeg for eksempel, som har som budskap at alle skal stemme Rødt, bør liksom ikke poste innlegg om at jeg står på stand for f.eks Fremskrittspartiet.

 

 

 

Bloggkrig, Christchurch og ego-samfunnet….

Noen er så ufattelig rike at de kan betale 100 kroner på en isbit fløyet fra Svartisen til Dubai når drinken trenger å avkjøles.  Totalt unødvendig. De har isbitmaskiner i Dubai.
Noen får personlige traumer av å tenke på hvor stygt hårfestet er bak ørene.  Og bruker penger på å tatovere tynne, små streker for å illudere hår bak ørene.
Det siste fører til “krig” på bloggen.  For selvsagt er det krig når noen kritiserer en annen, i det minste når man kritiserer en av toppbloggerne. Det velges side og jeg er usikker på hvor mange blogginnlegg jeg har sett om denne saken i løpet av helga.

Fredag ble 49 drept i et terrorangrep mot to moskeer i Christchurch i New-Zeeland.
Jeg har ikke sett et eneste blogginnlegg som har fordømt angrepet på moskeene.
Heller ikke jeg har skrevet om terror i helgen, jeg har skrevet om snømenn.

Huset er tømt for gjester, og jeg kan sette meg ned i fred og ro med helgeavisene.
Massakren i Christchurch  går opp for meg med all sin gru.
49 drept med kaldt blod.
Skutt med rifle av en mann som filmet det hele med et kamera festet til pannen.
Filmen ble sendt live på Facebook.

New Zeeland, et land som kanskje er fredeligere enn Norge har fått sin 22. juli.

Gjerningsmannen i Christchurch har i likhet med terroristen Anders Behring Breivik skrevet sitt manifest.
Dette manifestet har han publisert på Facebook kort tid før terrorangrepet, derfor vet vi litt om terroristens tankegang.  Han er en mann som har vokst opp i en lavinntektsfamilie og har liten utdanning.

I en verden hvor noen er så rike at de kan kjøpe flybårne isbiter til 100 kroner stykke, eller tatovere små falske hårstrå bak ørene kan man fort føle at man ikke strekker til, at man er en taper når man ikke har råd eller får til det livet “alle andre lever”

Det å føle at man ikke strekker til, at man er en taper er en vond følelse.
Mange døyver den følelsen på forskjellige vis.
Med et glass rødvin….. eller fem.
Med piller og selvmedlidenhet, offer rollen
Med spiseforstyrrelser og selvskading

Noen leter etter årsaker utenom seg selv.
De forbanner samfunnet, politikerne, innvandrerne…..
…jødene, muslimene.

I mellomkrigstidens Tyskland var det jødene-
I dagens vestlige verden er det muslimene.

Unge frustrerte menn tar våpnene i hånd og skyter uskyldige mennesker under fredagsbønnen i moskeen, på politisk ungdomsleir på ei øy, redaksjonen i et satiremagasin…
…sånn kunne jeg fortsette,
Det har vært mange terrorangrep de siste årene.

Vi tar avstand fra terroren og viser medfølelse med de døde, skadde og etterlatte
Vi går i rosetog og skriver #JeSuisCharlie..
Jeg har ennå ikke funnet ut hva som er den politisk korrekte måten å vise sin medfølelse med Christchurch på.

Livet går videre.
Jeg kjøpte en dyr vin til fredagsbiffen.
Bloggerne kriger om tatoveringer bak ørene
Isbitene fortsetter sin ferd fra Svartisen til Dubai.

Unge jenter dropper maten eller kutter seg i sin leting etter lykke og det perfekte liv.
Unge gutter sitter på gutterommet og skriver på sitt manifest.

 

 

Aldri laget snømann…..

Da vi våknet i dag morges lå det et tykt lag nysnø på bilene på gårdsplassen, og snøen fortsatte bare å lave ned.  Svoger som er på besøk hater vinter.  Han som før gladelig dro i skibakken  så ofte som mulig, og likte å ta langrennsskiene fatt hater nå alt som kan minne om snø og kulde.
Han og Yngste Sønn var på Norefjell og sto på ski i går. En tradisjon de to har hatt i alle år, men i år var det nevøen som maste og holdt kontakt for å få til tur. Onkel bare hater kulde og snø. Jeg tror de hadde en ok dag på fjellet i går, men Svoger sutret om vonde knær og trange støvler til latter og små humoristiske kommentarer fra Yngste Sønn.

I dag våknet vi altså på ny til snø-kaos. Humøret til Svoger var svart til tross for all denne hvite snøen.   Det var off og æsj og usj under hele frokosten.
Med tanke på den fine snøtraktoren  fire flinke folk på 2, snart 4, 17 og 28 lagde i går kom jeg med et forslag, halvt på spøk til Svoger om at vi kunne jo gå ut og lage snømann. Jeg er i grunn ikke noe mer glad i snøen enn Svoger, og det er MER enn nok nå. Men det gjelder å se positivt på det, og snøtraktoren i går var en morsom greie.  Vi fire her voksne kunne jo å være litt kreative?
Forslaget ble ikke uventet nedstemt fra Svoger.
Det var den vanlige regla Han kunne ikke.. Han klarte ikke…. For mens jeg jo som kjent er Kjerringa som fikser alt, er Svoger mannen som ikke kan og klarer noen verdens ting.   Snakk om dårlig selvbilde!! Noe Svoger og jeg har snakket mye om.  Han må snart innse at han i likhet med de aller fleste andre folk kan klare det meste.  At ingen klarer alt første gangen de prøver, og at det gjelder å ha tro på en selv.  OG Svoger er langt fra så håpløs som han vil ha det til selv.
Så kom setningen midt i alt “kan ikke”…
“Jeg har aldri laget snømann, jeg vet ikke hvordan… ”   Jeg så vantro på han Aldri laget snømann???  Mannen er født og oppvokst i Norge lenge før nettbrett og PC ble det mest brukte leketøyet.  Hva var det fyren babla om. Aldri laget snømann?? Sjokkertsnudde jeg på hodet og så på Gamle Gubben Grå.  Han er broren til Svoger.  Han ville vel dementere dette.  Minne broren sin på utallige snømenn på hytta på Fjellstølen og hagen i Hagebyen. Men nei, Gamle Gubben Grå kunne heller ikke erindre noe snømannlaging i sin barndom.

Jeg er rystet inn til de innerste innvollene, og håper inderlig at disse to voksne herrer bare lider av en forbigående glemsomhet.  For det kan da ikke være slik at to gutter vokst opp i vinterhvite Norge 60- og 70 tallet aldri har laget snømann?  Når Svigermor kommer hjem fra solvarme Spania skal jeg be henne lete i gamle album og bildeesker og  komme frem med bevis på snømenn med og uten gulrotnese.

Det ble ingen snømannlaging.  Forslaget ble liksom nedstemt, og ærlig talt fristet det ikke så mye meg heller.  De tre mannfolka tok i stedet et sjau med hver sin snømåke, så nå er i det minste gårdsplassen måkt.  Forhåpentligvis for siste gang denne vinteren.

Litt mye sosial….

Det ble seine kvelden på fredag, og siden Yngste Sønn og Svoger skulle til Norefjell å stå på ski i dag var det ikke rom for å sove lenge i går heller. Må jo liksom servere frokost når vi har gjester på besøk.

Men da jeg sto opp rundt 7.30 hadde Svoger både spist frokost og smurt matpakke. Liker at Svoger føler seg hjemme og klarer seg selv.

Svoger og Yngste Sønn dro til fjells, og litt senere var det min tur til å haste ut døra.  Jeg skulle kjøre Eldste Sønn ut til Høvdingen.

Etter å ha tatt en prat med Høvdingen dro jeg tilbake til Hønefoss og plukket opp Datteren, og så dro vi ut til Lillesøster. Lillesøster hadde bedt oss søstrene med døtre på lunsj. Det passer selvsagt ikke for alle, men vi ble da 7 stykker. To tanter, tre kusiner og to smågutter. Kjempekoselig!

Lang skravlelunsj, etterfulgt av kaffe, is, kake og sjokolade. Småguttene jeg er grandtante til ville ut og leke. Datteren og Niese ble med de ut, og Eldste Niese, (moren til guttene), Lillesøster og jeg fortsatte skravlinga en stund før vi kledde på oss og gikk ut vi og.  Gjennom stuevinduet hadde vi sett at det var kommet opp en fin snømann på plena, og nå begynte det jammen å danne seg en traktor også. De to småguttene er veldig opptatte av traktorer.

Konditorfarge ble blandet i sprayflasker så traktoren kunne få riktige farger. Det er nemlig veldig viktig for traktorbevisste smågutter. Det ble kanskje en litt lengre lunsj enn vi helt hadde tenkt, men traktoren måtte selvsagt bli ferdig før guttene og Datteren kunne dra hjem. Men resultatet ble bra. Vet i grunn ikke om det var smågutter eller store jenter som var mest fornøyd med resultatet.

Så var det å leke litt sjåfør for Datteren.  Innom her og der og enda litt til. Tilslutt endte turen i en trang bakgård. Datteren takket for turen og forsvant. Hun skulle innom en leilighet hun passer før hun skulle på jobb jeg skulle “bare” snu bilen å kjøre hjem.
Det var lettere sagt enn gjort. For det var en trang gårdsplass med mange biler parkert litt sånn her og der mellom søppelkontainere og snøhauger. Jeg gjorde flere forsøk på å få snudd bilen uten å få satt meg fast i en av snøhaugene. Det var ikke så lett. Etter å ha træla en god stund, kom Datteren ut for å hjelpe meg. Men folk uten førerkort er elendige til å dirigere. Datteren er ikke noe unntak.
Til slutt kom det en fyr løpende og lurte på om han skulle kjøre bilen ut av gårdsplassen for meg. Samme hvor kjipt det er for kjerringa som fikser alt å ta i mot hjelp, beit jeg i det sure eplet og overlot førersete til denne reddende engelen.  Det tok vel denne fyren ca 3 sekunder før bilen sto på gata.

Takknemlig dro jeg videre. Kiwi neste. Klokka var 19. Jeg hadde tenkt å lage kjøttpai til middag. Men klokka hadde alt passert 19.  Paideigen trengte en time i kjøleskapet for å bli perfekt og hjemme ventet det to sultne skiløpere.  Så gjester eller ikke, det ble Grandis.  Det hadde vært en lang dag for denne kjerringa, og jeg begynte å bli mer enn sliten – selv om jeg egentlig hadde gjort svært lite denne dagen.

Nå hadde i grunn ikke Gamle Gubben grå som hadde hatt huset for seg selv hele dagen heller gjort så veldig mye…. Og tre sultne mannfolk satt hjelpeløse i sofaen og ventet på at “a Mor ” skulle komme hjem og lage mat, ta oppvasken og alt annet som måtte gjøres.
Gjester eller ikke, det var ei sliten kjerring som ble litt sur…
Yngste Sønn været det og tok medansvar for pizzasteikinga. Og det ble mat og litt bedre stemning.
Den sure, slitne kjerringa krøp til køys litt over 22.00, da hadde flere av oss gjespet lenge.

DET var en fin dag.  Har hatt masse tid sammen med store deler av familien.  Jeg setter utrolig pris på det. Skulle bare ha litt mer energi.