Der forsvant ungene ut døra. Yngste Sønn kjører de andre to hjem. Etter noen dager i Drømmehuset tror jeg både voksne barn og “gamle” foreldre har behov for litt alenetid. Det blir litt intenst når hele gjengen er samlet over tid. Intenst og veldig koselig!
Gamle Gubben Grå kom hjem fra jobb da ungene var på vei ut av huset. Han ble nok litt smittet av travelheten som rådet der de to som skulle dra samlet sammen bagasje og julegaver, for sjelden har jeg sett slik effektivitet på han rett etter rn arbeidsdag. Søppel ble båret ut, og det var felt til ajering. Jeg ble nesten sliten av å se på sll aktiviteten rundt meg der jeg lå henslengt på sofaen
Vel jeg kreket meg opp da ungene kom seg ut døra og satte over middagen. Jeg hadde gjort i stand en stor kjele med lapskaus av restene av middagene i jula. Ungene hadde blitt tilbudt mat før de dro, men det virket som om ikke lapskaus med ribbe, medisterpølse og pinnekjøtt fristet. Merkelig.
I morgen er også julefrien min over. Da er det jobb igjen også for meg. Hverdagen kommer langsomt tilbake, men jeg skal nyte julekosen hele romjula til ende de timene jeg har fri
De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er ganske glad i historie, og at jeg fra tid til annen deler litt av den interessen med leserne mine. I dag blir det et slikt innlegg.
Her på Ringerike gis det hver høst ut et hefte med forskjellige historiske artikler med utgangspunkt i nærområdet. Heftet heter Ringerike og er blitt gitt ut årlig siden lenge før jeg ble født.
I min familie har det vært obligatorisk lesing i generasjoner.
I går morges satt jeg og leste litt i årets utgave, og det var da jeg kom over denne historien. Eller, den artikkelen jeg leste var interessant nok men det var noe som var nevnt i den artikkelen som vekket min nysgjerrighet.
I artikkelen som handlet om en reise Jørgen Moe tok oppover Hallingdal, og i den artikkelen dukket det opp en historie om en prest som tok selvmord. Så nok en gang handler en av mine historier om en prest.
Presten Carl Fredrich Gottwaldt er en av de mest omtalte sokneprestene i Nes fordi han var i mer eller mindre konstant i konflikt med andre under hele sitt virke i bygda. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.
Carl Fredrich Gottwald var født i København i 1776. Han var legesønn og tok teologisk embetseksamen i 1801. Kort tid etter det kom han til Norge hvor han var lærer ved Bergseminaret på Kongsberg.
Han fikk så sitt første kirkelige embete i 1812, da han ble residerende kapellan i Toten prestegjeld.
Som jeg nevnte var han i konstant konflikt med folk i Hallingdal, og det var ikke noe bedre da han var på Toten. Soknepresten på Toten skrev flere ganger klager til biskop Fredrik Julius Bech om at Gottwaldt gikk ut over sin myndighet og at han forsynte seg for grovt av prestegjeldets inntekter. Ja så ille var det at soknepresten i 1818 skrev, kanskje mer ment som en bønn til høyere makter enn til biskopen:
“Gud, når skal Toten engang befries for denne fredsforstyrrer. Hvad jeg lider er Gud bekjent med, mitt sind nedtrykkes, min karakter forstummer, min helbred nedbrydes.”
Det å ha Gottwald som kapellan i prestegjeldet gikk tydeligvis ut over sokneprestens helse. Soknepresten var jo høyere i rang enn kapellanen, likevel rådde han tydeligvis ikke over kapellanen.
I 1820 ble soknepresten endelig bønnhørt, Toten ble kvitt Gottwaldt.
Som det ofte er med maktsyke personer ble han ikke sparket men i stedet “sparket oppover”. Han ble utnevnt til sokneprest i Nes.
Biskop Bech la vekt på Gottwaldts Eksamenspapirene var veldig gode, han var en ordensmann med orden i sine papirer og han hadde en sterk interesse for skolevesenet.
Gottwaldt fikk til noe bra i Nes. Han organiserte fattigvesenet på en bedre måte, og sørget for at Nes fikk fast skole (altså en fast bygning – ikke omgangsskole) lenge før skoleloven påla dette.
Men så ble det konflikter også her.
Det var først og fremst hans egenmektige stil og hans omgang med penger som skapte problemer. Innkreving av tiende og avgifter til fattig- og skolevesenet ble gjort av Gottwaldt personlig, med hard hånd.
Tiende er en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen. Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Jeg kan tenke meg at Gottwaldt krevde tiende av langt flere produkter enn det hallingene var vant med.
Gottwaldt tok også høye honorarer for kirkelige tjenester, som ble langt mer kostbare i Nes enn i andre prestegjeld. Hadde dette gått til å berike prestegjeldet og bygda kunne det nok blitt tilgitt, men det er et faktum at det var Gottwaldt selv og ikke prestegjeldet som ble rik.
Det var også problemer knyttet til hvordan han forvaltet kirkens lære. Han var kjent for å banne mye. Om både Pontoppidan og Luther brukte han skjellsord, blant annet ved et tilfelle da han kasta Luthers katekisme i gulvet. Lærerne ble omtalt som “de helvedes skoleholdere”og motstandere fikk beskjed om at de kunne “reise lukt inn i røde Helvete”
Hele bygda vendte seg etter hvert mot ham. I 1825 skrev 70 menn i prestegjeldet under på et brev til prosten der de prøvde å få en ny prest.
De trakk frem at kirkebesøket hadde gått kraftig ned fordi Gottwaldt snakket fremdeles dansk, til tross for at han hadde bodd i Norge i over 20 år. Bygdefolket forsto rett og slett ikke hva presten sa. Kanskje litt uheldig når oppgaven hans vel var å forkynne Guds ord.
Barna forsto han heller ikke når han virket som lærer.
Det var ikke holdt konfirmasjon i Nes de tre siste årene, angivelig fordi presten mente kunnskapene var for dårlige og skjøv ansvaret for dette over på foreldrene.
Bygdefolket dro og frem at Gottwaldt skal ha kastet Luthers katekisme i gulvet.
Skoleholder Guldbrand Johannessen Meehlen sendte et tilleggs-skriv der han bekrefta språkproblemene, og oppfordra også prosten til å snakke med lensmann Olsen og kaptein Soelberg. Disse tre ville av hensyn til sine stillinger ikke undertegne brevet fra bygdesamfunnet.
Gottwaldt fikk anledning til å komme med tilsvar, og konkluderte med at brevet viste hvorfor det var nødvendig å opptre som han gjorde. Han mente at språket ikke var noe problem; barna hadde godt av å høre “bogspråget” de skulle lære å lese. Han avviste at kirkebesøket var lavt; rett nok hadde det gått ned, men ikke med særlig mye. Han viste også til at det var stor økning i inntektene til fattigkassa. Gottwaldt mente selv at han gjorde en veldig god jobb blant de han kalte “en uvidende fjellalmue”.
Prosten lot seg ikke overtale av Gottwaldts svar. Det ser ut til at han har forstått at problemene stakk dypt, og han forteller i et brev til biskopen at han hadde rådet Gottwaldt til å søke et annet kall. Men biskopen valgte å beholde Gottwaldt i embetet.
I 1832 endret ting seg noe. P.P. Soelvold hadde året før starta bladet Stadsborgeren i Christiania, hvor han angrep embetsmannsstanden. 10. august 1832 hadde bladet en lengre artikkel med eksempler på Gottwaldts embetsførsel, og Kirkedepartementet ble oppfordra til å foreta undersøkelser. Det ble gjort slike undersøkelser, noe som førte til at det i 1833 ble satt prosterett som tok opp forhør i bygda. Prosteretten var Den norske kirkes disiplinærdomstoler, med myndighet til å avsette prester.
Det ble tatt opp mange vitneforklaringer, og først på forsommeren 1835 kunne prosteretten settes på Bruvollen i Nes. Prost Albert Lassen var formann og sokneprest Gøtting til Ål prestegjeld og presten Svendsen fra Hole prestegjeld medsittere. Prokurator Mons Lie var aktor. P.P. Soelvold var et av vitnene, men viktigst var det at hele 197 vitner var innkalt fra prestegjeldet. Gottwaldt var til stede, og fikk gjennom flere dager høre hva bygdefolket mente om ham. Noen eksempler på det som ble gjennomgått er:
Presten skjelte ut de som gikk til konfirmantundervisning, og delt dem i tre grupper – “Menneskene”, “Dyrene” og “Feet”– etter deres kunnskapsnivå. Gottwaldt bekrefta alt dette, men mente det var nødvendig og at det at de klagde på det “viser tilfulde dumhet og uforstand hos dem” Det virker ikke som om Gottwaldt hadde høye tanker om soknebarna sine.
Gottwaldt krevde fra fire til ti speciedaler for å utføre en vielse, og nektet om han ikke fikk det han krevde. Hans forklaring var at kollekten ikke var god nok, så han måtte gjøre dette for å få inn nok midler til å leve av. Den rikdom han hadde bygd seg opp motsier dette argumentet. Skiftet etter Gottwaldt viste at selv om kollekten kanskje var snau, hadde han på ingen måte hatt problemer med inntektene. I en auksjon som gikk over seks dager høsten 1835 ble det solgt løsøre for 2281 speciedaler. Våren 1836 ble det solgt varer for 198 spd. under en ny auksjon, og på en tredje auksjon ble det solgt korn for 228 spd. Totalt 2.707 specidaler. Dette vil utgjøre 221 827,64NOK hvis vi regner det om til dagens valuta.og verdier.
Soknepresten ble også anklaget for tjenesteforsømmelse. Det kunne gå 12-13 uker mellom hver gang det var gudstjeneste i Hemsedal anneks. Under en nattverdsgudstjeneste i Nes skal han ha forlatt kirken midt under nattverdsutdeling, uten forklaring. Han skal også ha nekta å reise ut for å gi nattverd til syke mennesker.
Gottwaldt krevde inn avgifter og bøter som folk mente var urimelige. Blant annet var dette bøter for skoleforsømmelser. For å få inn pengene tok han pant i eller tilegna seg gods. Selv mente han at han holdt seg innafor lovens rammer.
I 1822 hadde han bedt stiftsdireksjonen om anledning til å bruke hardere innkrevingsmetoder, og i svaret han fikk da het det at “af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige”. Om han var innafor loven opptrådte han altså uansett i strid med stiftsdireksjonen når han rutinemessig brukte tvangsmidler.
Den 28. mai 1835 skulle det felles dom i saken. Gottwaldt møtte da ikke opp, og folk gikk ut for å lete. Først en tid senere fant de ham død i elva ovafor prestegården. Historien sier at han har skutt seg. Med hva er det flere versjoner av. Det har jo gått nesten 200 år og det hender det blir lagt til og trukket fra ting hver gang historier blir gjenfortalt.
Det vi vet er at det ble gitt unntak fra den da gjeldende regel om at selvmordere ikke kunne legges i vigsla jord, men gravferden måtte skje uten klokkeklang.
Jeg synes slik historier er interessante. Det sier mye om tiden den gang, men kan og ha lærdom å gi til oss som lever i dag.
I dag var det Gamle Gubben Grå som ble med Charlie Chihuahua og meg på tur, ungene var ikke helt i tur-modus. Vi dro opptil Kleivstua og gikk inn til Sørsetra. Det er en tur på rundt 5 kilometer.
Det var kaldt vintervær, men mildere her i høyden enn nede I bygda. Da vi dro hjemmefra var det minus tretten. Når vi sjekka gradestokken på Sørsetra var det 0 grader.
Vi gikk skogsbilveien begge veier. Ville ikke ødelegge skisporet for de ihuga skientusiastene. Vi trenger liksom ikke sloss om snøen.
Veien går forbi skistadion og lysløyper. Videre forbi tømmermunner og små skogstjern. Relativt flatt terreng og lett å gå. Det var en del folk på tur, men ikke så mange som jeg hadde trodd en annen juledag.
Vel fremme på Sørsetra spanderte Gamle Gubben Grå kaffe og vafler og vi fikk en pust i bakken før vi begynte på de fem kilometerne tilbake til Kleivstua og bilen.
Vi brukte en drøy time hver vei, og det mørket før vi kom oss tilbake til bilen. Jeg kjente det godt I ankelen men synes jeg var sprekere til å gå enn på lenge. Oppholdet på treningsleiren har nok gjort meg godt.
Da vi kom hjem var Datteren godt i gang med middagen. Nå sitter jeg og venter på at pinnekjøttet skal bli ferdig. Godt å komme til ferdig mat.
Brettspill hører julen til, og i går kveld benket jeg Datteren og Eldste Sønn oss rundt sallongbordet til munter kappestrid. Siden vi ikke hadde fått noen nye brettspill til jul fant vi frem et gammelt et. Det var Kongen av Ringerike, utviklet av Jonas Rønning, lokalavisa og noen fra det lokale næringsliv for noen år siden
Vi har ikke spilt dette spillet mye. I følge Eldste Sønn som husker det meste satt vi og spillte det den jula Dagmar kom og alt ble svart. For den som nå sitter som et levende spørsmålstegn kan jeg opplyse om at Dagmar var et ekstremvær som herjet natt til mandag 26. desember 2011. Dagmar feide ned masse skog her på Ringerike, strømmrn ble borte og Drømmehuset ble lagt i mørke.
Altså var det et 10 år gammelt spill vi kastet oss over, og det er lenge siden vi har ledd så godt og mye. I dette spillet er det spørsmål fra lokalmiljøet av typen “Hvor langt er det fra Blåveispiken (lokal statue) til Frihetsgudinnen ” (ikke fullt så lokal statue). Det er mime-oppgaver, og oppgaver som skal utformes i modelleire. Altså et spill for både hjernevinningene og kreativiteten.
Korttidshukommelsen til de unge ble testet når en av de fikk spørsmål om hva trekkspillfabrikken som i tidligere tider lå på Ringerike het. Vi var tidligere på ettermiddagen ute hos Høvdingen og trekkspillfabrikken var et av temaene vi snakket om da. (Samtalene på besøkene hos Høvdingen handler stort sett om ting fra tidligere tider, og kan minne om rene historieforelesingene.) Vel ungdommen kunne oppgi korrekt plassering for trekkspillfabrikken, men hadde ikke festet seg ved navnet.
Leireklumpene som lå i spillet hadde tørket inn i løpet av de ti årene som hadde gått siden sist vi tok lokket av spillesken, så vi bestemte oss for at vi skulle mime også disse oppgavene. Det var under mimeoppgavene, enten de var tiltenkt å bli utformet i leire eller var miming de fleste og beste latterkulene kom.
En ting er at mine forsøk på å mime både ekorn, gjemsel og blåklokke frembrakte rn del latter, men hvordan mimer du egentlig Livbanen eller Hallingby?
Det mimeforsøket som fremkallte de største latterkrampene var Eldste Sønn som forsøkte å fremstille Heiernmølla. Jeg tror den vil gå inn i historien som en slager på liklinje med Storesøster sin miming av “kraftkabel” på en hyttetur tidlig på 2000-tallet. Eldste Sønn måtte mime Heiernmølla i reprise da Gamle Gubben Grå kom tilbake fra toalettet mens Datteren og jeg lå i latterkrampe i hver vår stol mens vi holdt oss på magen for å lindre smertene I lattermusklene i magen.
At Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn ikke ville bære med å spille og satt oppslukt av bok og dataspill hindret dem ikke i å delta med mange gode og noen ikke fult så gode innspill til mimeoppgavene.
Jeg fant det og utrolig urettferdig at jeg dom Rødt politiker var den dom måtte fylle opp igjen kommunekassa av egen lommebok. Det er ikke jeg som stemmer for det ene dyre prosjektet etter det andre. Det er ikke vi som har ansvaret for at lånegjelda til kommunen er større enn driftsbudsjettet. Men selvsagt, som i det virkelige liv er det vi som må rydde opp og ta regninga.
Jeg har verdens snilleste unger. De vet å skjemme bort mammaen sin med julegaver, og i år må jeg ha fått selve ungdomskilden i julegave.
Jeg pakket opp pakke etter pakke fra ungene og Gamle Gubben Grå på julaften. Det var serveringsbestikk fra Georg Jensen, syltetøy fra Askim, og mye annet fint.
Datteren hadde fått med seg at jeg har klaget over at jeg fryser hele tiden. I høst har det vært ekstra ille, tror det kan ha noe med at jeg har gått en del ned i vekt. Vel nok om det. Jeg fikk både pledd med hette og ermer, elektrisk fotvarmer og elektrisk varmedyne av henne pluss varme sokker. Jeg fikk et pledd med hette og ermer av Gamlr Gubben Grå og, så nå har jeg to. Ett grått og ett blått , og jeg behøver ikke å fryse mer i hele vinter.
I natt, etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg til å tenke på at det muligens var et tegn på at jeg begynte å bli gammel at jeg fikk fotvarmer, varmedyne og en haug med pledd med hette og ermer. Det holdt meg våken en stund. Tanken på å ha blitt definert som gammel altså. Men så kom jeg til å tenke på gaven fra Yngste Sønn. Den aller siste gaven jeg pakket opp. (Eller strengt tatt pakket jeg den ikke opp, siden Yngste Sønn aldri hadde rukket å pakke den inn).
Jeg hadde tre ønsker på ønskelista mi i år, eller muligens fire. De tre tingene var gris med vinger (siden Mamma alltid sa “Hvis grisen hadde vinger så kunne den fly” hver gang vi ungene ønsket oss eller drømte om noe hun så på som usannsynlig eller uoppnåelig, og jeg så mange griser med vinger hos Martinsen en stund før jul) pledd med hette og ermer og ikke minst en treningsball (dere husker slik jeg brukte på treningsleiren.)
Gris med vinger fikk jeg ikke. Pledd med hette hadde jeg alt fått to av. Og i gaven fra Yngste Sønn lå treningsballen. Den blr pumpet opp og måtte selvsagt prøves.
Klokka var godt over midnatt da jeg begynte å vise mine ferdigheter med treningsballen. Det hadde vært en lang og litt slitsom dag og jeg hadde vel et par, muligens tre glass rødvin innabords. Jeg spratt rundt på ballen mens jeg sang “Gummiball, gumniball, gummi gummi gummiball.”. Det var da datteren sa de ordene som ga meg nattesøvnen tilbake etter å ha ligget å filosofert over om det å motta en elektrisk fotvarmer var et tegn på at en begynte å bli gammel. Hun sa nemlig “Mamma, du ble 15 år yngre etter bare ti minutter på den ballen!” Så nå trenger jeg bare et par, tre timer med den ballen og vips så er jeg som en ungdom igjen.
Da jeg var barn gikk vi alltid skitur til Løvlia 1.juledag. Jeg som aldri har vært opptatt av trening og fysisk aktivitet bestemte meg allerede i ung alder at den tradisjonen behøvde jeg ikke videreføre.
Da jeg traff Gamle Gubben Grå og vi stiftet familie var det et klokt valg. For I den familien hadde de tradisjon for å møtes hos “Tante Astrid” til middag 1.juledag klokka 14. Å tro at jeg skulle få med Gamle Gubben Grå og etterhvert tre unger på en mils skitur, hjem, få på finstasen på hele familien og komme oss til Ullevål Havenisseby en times biltur vekk fra rekkehuset før klokka 14 hørtes litt vel ambisiøst ut. Når du og legger med i beregningen at det er 1.juledag, en dag man kanskje føler ekstra for en litt rolig start på dagen, ja da er det klokeste å bare gi opp det forsøket. Og det føltes helt greit.
Tante Astrid hadde vært 103 år i år hvis hun hadde levd. Julemiddagene i Havenissebyen er for lengst historie. Og i takt med at jeg ble mer voksen vekket ønske om litt bevegelse og frisk luft på juledagene seg.
I dag var det kaldt, klart og strålende sol. Etter rn sen frokost ytret Datteren ønske om en liten tur ut. Lite kunne glede et mammahjerte mer enn det. Guttene og Gsmle Gubben Grå var ikke så lystne på tur då det ble Datteren og jeg som tok med oss Charlie Chihuahua og dro av sted.
Det er ikke så ofte Datteren og jeg er på tur, så jeg ville finne et sted med høy fotofaktor. Det å fått masse flotte bilder med vakkert vintervær er jo kjekt. Valget mitt falt på Grønntjern, dere vet stedet hvor jeg knakk ankelen en vakker vårdag. Et idyllisk skogstjern omgitt av blandingsskog. Jeg tenkte blå himmel, islagt tjern og trær med rimfrost som skinte som tusen diamanter i sollyset.
Det er veldig fint ved Grønntjern. Men det ligger i et stort søkk omgitt av høye grantrær. Altså et sted hvor desembersola ikke når, vi så den kun øverst på trærne på åskantene rundt tjernet. Jeg hadde vel valgt det eneste stedet I mils omkrets uten sol.
Vel, det ble en fin liten runde. Selv om det vintervakre landskapet jeg hadde sett for meg ikke slo helt til. Godt å få rørt litt på seg etter litt vel mye mat og kaker i går. Hyggelig å gå tur sammen med Datteren var det og. Senkede skuldre og julefred
Julefreden har senket seg I Drømmehuset. Gjestene kommer om et par timer. Yngste- og Eldste Sønn er ute å leverer gaver hos Høvdingen. Datteren koser seg med Tre nøtter for Askepott i kjellerstua. Gamle Gubben Grå har stålkontroll på maten. Jeg skal bare feie over gangen med en engangsmopp og rydde vekk litt jakker i entreen så skal jeg på med finstasen. Selvsagt er dagens antrekk i rødt.
Som dere kan lese i innlegget Siste innspurt…har jeg en ide om å forsøke å komme gjennom Lillejulaften ute å bli omskapt til ildsprutende juletressa drage. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å servere Gamle Gubben Grå kaffe på senga, men før jeg rakk det sto han opp helt av seg selv. Vel han fikk kaffe og pepperkaker sammen med morgen-røyken.
Litt over 9 ringte det på døra. Utenfor sto en blid nisse med skjegg og nisselue. Eldste Nevø kom for å plukke opp Yngste Sønn slik at de kunne dra å finne juletrær til hele slekta. De dro avgårde med stor bil og henger. Jeg tror det er 6 eller 7 juletrær de skal hugge. De blir borte en stund.
Det er bra, for hvis jeg får sendt julegavene til deler av slekta med Eldste Nevø når han kommer tilbake sparer jeg meg for en kjøretur eller tre.
Da juletrenissene var dratt av sted pakket jeg raskt inn de siste julegavene jeg skal sende med Eldste Nevø når de er tilbake. Studerte nøye resten av innholdet i julegavelageret og hadde en aldri så liten opptelling. Det stemte. Jeg var så og si i mål. De gavene jeg hadde igjen hadde jeg en plan for.
Mens Gamle Gubben Grå fikk i seg frokost og kom seg ut av pysjen tok jeg en tur med Charlie Chihuahua. Luftetur minsker stress.
Gubben fikk ansvaret for å handle inn maten til julehelga, få opp julelysa i innkjørselen pluss litt annen julepynt ute. Ja, og hugge vekk is i trammen så verken Svgetmor, Svoger eller jeg sklir og knekker lårhalsen. Ja ingen andre heller.
Ringte Datteren for å få henne til å ta kontakt med Yngste Sønn og få levert sine gaver til min side av slekta til Eldste Nevø.
Under den samtalen nærmet temperaturen i denne kjerringkroppen seg i retning drage. For det å ringe eller sende melding til broren sin virket vanskelig. Tror ikke helt hun innså at den telefonsamtalen fort kunne spare meg for tre timers rundtur hvis jeg måtte kjøre henne rundt til slekta så hun fikk levert gavene sine. Hun har jo ikke førerkort.
Så dro jeg til byen for de aller siste julegavene, kjøpe blomster og litt annet man bare må ha som munnbind og antibac.
De julegavene jeg hadde sett meg ut var selvsagt utsolgt, men jeg fikk fiksa noe liknende i en annen butikk. Sikkert like bra gave – og lselvsagt itt dyrere.
Køa hos Mester Grønn var nesten lengre enn køa på polet, og den var lang! Jeg droppa begge de to butikkene til fordel for en kopp kaffe-latte mens jeg studerte lista mi. Jeg hadde fått kjøpt alt unntatt gjestedyne og blomster. Dynene på Kid og Princes her på senteret var dyrere enn de jeg så på Spar Kjøp i forrige uke. Men gad jeg kjøre tilbake dit? Glemte det da jeg var i nabobutikken i sted.
Jeg bestemte meg for å kjøpe dyne her. Spare gavekortet på blomster til romjula eller januar, og heller svinge innom Helges Hageland på vei hjem for litt blomster til jul. Fremdeles puster jeg med magen mens jeg lurer på hvor det har blitt av to venninnegaver jeg vet jeg har kjøpt men som jeg ikke så da jeg rota rundt i julegavelageret innerst i klesskapet.
Ser dere. Ennå har ikke stresset tatt meg. Jeg er flink!
Det lysner snart av dag. Arbeidslista over dagens gjøremål er skrevet og oppgavene fordelt på husstandens medlemmer. Hvis alle bidrar og gjør det jeg forventer kan vi bli ferdige i god tid før grevinnen og hovmesteren entrer skjermen.
Jeg var litt ildsprutende, stressa, jule-furie i går kveld. Skal prøve å skjerpe meg i dag. Jul skal være kos, ikke stress.
Har forsøkt å analysere for meg selv hvorfor jeg blir så stressa før jul. Hvorfor jeg skal ha Drømmehuset så til de grader shina. Hvorfor jeg aldri klarer å tenke at “Det er bra nok.”
Vi har ikke de store juleselskapene. Hvem har det i disse dager? Men vi har aldri det. Ungene kommer hjem, men de kommer alene. Ingen svigerdøtre eller svigersønner jeg skal imponere. Ingen fremmede som skal ha gjesterom og vandre rundt i hele huset. Og ungene kommer garantert ikke for å sjekke om jeg har vaska. De kommer for at vi skal ha det koselig. Min julestressa ildsprutende furie tendens er vel hovedgrunnen til at Eldste Sønn ikke dukker opp før på julaften i år. Han vil unngå den ildsprutende delen av juleforberedelsene.
Jeg vil og unngå den ildsprutende delen. Den ødelegger julestemningen, og er veldig energitappende.
Men i morgen kommer Svigermor og Svoger og skal feire julaften sammen med oss. Bare jeg tenker på det, kommer julestresset krypende oppover ryggraden. For samme hvor hardt jeg prøver, samme hvor fint og flott vi har det, er det aldri bra nok.
Er det virkelig sånn, eller er det kanskje noe jeg innbiller meg?
Det har vært nok av syrlige kommentarer fra Svigermor opp gjennom årene. Kommentarer som fester seg og virkelig gnager. Men de kan komme om alt fra hvordan huset er pynta, til maten som ikke er helt som hun forventer til klærne vi har på eller valg av yrkesvei.
Jeg har jo i grunn forsonet meg med at Svigermor ikke er fornøyd hvis hun ikke kan være misfornøyd.
Jeg kan ikke endre Svigermor. Jeg kan bare endre meg selv.
Jeg vet at Svigermor setter utrolig pris på å bli bedt hit og å være sammen med oss på julaften. Så da burde vel min oppgave være å gjøre mitt til at kvelden blir så hyggelig som mulig?
Det gjør jeg ikke med stramme skuldre som bare venter på den syrlige kommentaren.
For når skuldrene er stramme og jeg er i alarmberedskap, ja da reagerer jeg kanskje mer på den syrlige kommentaren enn jeg behøvde.
Hvis jeg er segneferdig av trøtthet fordi jeg har pusset sølv og vasket under kjellertrappa hele natta ja da skal det ikke så mye til før det er jeg som ødelegger stemningen rundt julemiddagsbordet – selv om det var svigermor som kom med en ubetenksom kommentar.
Jeg krøller sammen arbeidslistene.
Jeg vet at flere familiemedlemmer enn Eldste Sønn ser på Lillejulaften som en av de verste dagene i året, nettopp fordi jeg er så stressa og synes det er tusen ting som må gjøres.
Det er en juletradisjon som kan brytes.
Og hvis den skal brytes, er det jeg som må bryte den.
Jeg fikk ikke gjort alt jeg skulle i desember. Jeg fikk ny jobb!!! Det tok mye energi, men var vel den fineste julegaven jeg kunne få. Det er utrolig godt å ha en jobb og gå til igjen, som jeg klarer og som jeg trives i. Selv om det har vært litt slitsomt å sette seg inn i alt det nye disse første ukene.
En gang fikk jeg et råd av Verdens Beste Kollega, som for lengst har blitt pensjonist at jeg skulle spraye kingelvevet med gullspray og sette ei skål med grønnsåpe under sofaen for å liksom skape illusjonen av et rent julehjem. Jeg tror det er lite kingelvev å spraye med gullspray, men det kan hende jeg dytter ei skål med grønnsåpe på strategiske steder. Duftlys er og en kjekk oppfinnelse.
Nå skal jeg fylle et stort julekrus med kaffe og servere Gamle Gubben Grå kaffe og pepperkake på senga.
Så skal jeg forsøke å skape en stressfri Lillejulaften, hel uten raserianfall og andre stressreaksjoner.
Følger dere med på bloggen her skal jeg gi en oppdatering på slutten av dagen om hvordan det forsøket har gått.
Denne dagen forsvant i likhet med svært mange dager i Desember alt for raskt. Selv om det nå i skrivende stund bare er 42 timer til jula ringes inn nekter jeg å begynne å stresse.
Eller det er vel ikke helt sant. For jeg var stressa i kveld. Stressa og sliten og med lavt blodsukker. Ingen god kombinasjon, og Gamle Gubben Grå fikk så øra flagra og hatten passet. Sliten, stressa og sulten kjerring er en dårlig kombinasjon.
Jeg har vært på jobb I dag. Litt slitsomt. Vi har flyttet i i nye lokaler med de utfordringer det gir. Vel, innen den første timen var det meste på plass og de fleste pc,ne oppe å gå. Min og, merkelig nok. Merkelig fordi jeg koblet opp det meste selv.
Skal ikke si at arbeidsdagen var direkte slitsom, men det er hele tiden nye oppgaver å lære og så ta hånd om. Og det krever litt energi frem til arbeidsoppgaven blir rutine. I dag skulle jeg ringe de som etter planen hadde siste dag i isolasjon, sjekke hvordan det sto til og avgjøre om de kunne komme ut av isolasjon i morgen. Samtaler med mennesker som har sittet i isolasjon er samtaler med mennesker som akkurat har gått gjennom noe de vil huske resten av livet. De fleste har hatt et lett forløp, men mange har vært syke i varierende grad, og mange sitter med spørsmål en skal svare ut etter beste evne. Arbeidsoppgaver jeg trives med, som utfordrer meg på en god måte, men som og krevet at jeg er 100 prosent til stede og lydhør også for det som ikke blir sagt.
Ved lunsj tid dukket lokalavisa opp. Jeg syns det er bilde av meg I den avisa ofte nok som det er så jeg forsøkte å gjemme meg unna så godt jeg klarte uten at det hjalp stort.
Etter jobben dro jeg rett hjem. I kveld skulle jeg få unna så mye!
Kom hjem til tomt hus. Så bra! Da skal jeg virkelig svinge meg!
Hadde knapt kommet inn døra før Yngste Sønn ringte. Kunne jeg hente han på Tyristrand? Klart det! Hva gjør man ikke for sine barn?
Nærmere en time senerrvar jeg hjemme igjen for andre gang. Da ringte Datteren. Og det går forh e time når Datteren ringer og er i skravlehumør. Jeg har vokst opp en tid da telefoner satt fast i veggen, og et aldri blitt flink til å multitaske mens jeg prater i telefo. Så da ble det ikke gjort noe den timen heller.
Så var det Charlie som krevde min oppmerksomhet. Han ville ut på tur. Selvsagt var også det min oppgave i dag. Jeg skulle lufte Charlie mens Gsmle Gubben Grå laget middag.
Det med middagslaging burde være en overkommelig oppgave. Jeg hadde observert tre stk. Fjordland på kjøkkenbenken. Likevel drøyde det med middagen. Gubben har noen ganger helt andre prioriteringer enn meg. Vel vaskefilla for rundt mens kjerringa brølte som en sulten tiger helt til maten kom på bordet.
Og når maten var fortært og kjerringa ble mett forsvant liksom siste rest av energi. Klokka hadde passert 20. Det har vært en lang dag. Jeg våkna en god stund før klokka fem. Så jeg krølle meg sammen under pleddet på sofaen og sovna.
Det er fremdeles 41 timer igjen til jula ringes inn, 39 timer til Svigermor kommer og det meste bør være fiksa og ferdig. Jeg kommer nok i havn i år og.
