Vaskerommet…

I dag har jeg ryddet på vaskerommet. Gudene skal vite at det trengtes. Det er liksom litt forskjell fra de stilige, vaskerommene jeg ser i interiørbladene til vaskekjelleren I Drømmehuset.  Og nei, jeg kommer verken til å dele før-, etter- eller midt i prosessen-bilder. Det eneste bildet jeg deler er dette bildet.  Det er relativt talende for hvordan dagen har føltes.

Skiltet bak vaskemaskinen forteller sitt tydelige språk. Her må du gjøre ting selv!  Ikke bare stå og vente på å få ting servert, gjort for deg eller at servicen er som forventet. Nei, det er bare å brette opp å få ting gjort!
Mulig jeg er litt rettferdig nå.
Gamle gubben Grå bruker langt mer tid på vaskerommet enn det jeg gjør. Den rosen skal han ha.
Men å rydde er og har aldri vært helt has sterke side.

Hvis du lurer på hva skoen full av søle gjør på bildet, så passer den og utmerket godt til dagens sinnsstemning. Som du ser er den full av dritt (eller leire).

Det er skoen som satt på det venstre beinet mitt i april I fjor da jeg sklei og ødela det høyre beinet skikkelig.
I det minste den delen av høyre-beinet som ikke allerede hadde vært ødelagt noen år.
At jeg fant den i en pose under en reol på vaskerommet sier noe om når det ble ryddet ordentlig på der vaskerommet sist.

Ikke en gang Gamle Gubben Grå protesterte på at jeg kastet den skoen etter at bildet var tatt. Den høyre tror jeg ble kastet allerede for ett år siden. Jeg treger ikke spare på gamle sko for å huske at ankelen er ødelagt. Det kjenner jeg hver dag.

Full av dritt og gjør det selv er liksom stikkord for dagen.  Og ja, innimellom har jeg i dag følt meg som en gammel sko som for lengst burde vært kasta. Totalt ubrukelig og bare til irritasjon.

Eller…
Irritasjonen jeg føler er vel ikke først og fremst rettet mot meg selv.
Hadde det vært meg irritasjonen var rettet mot hadde det vært mye enklere.  For da hadde det vært opp til meg å ta grep og gjøre noe med det som irriterer.

Sjelden er jeg så frustrert som når jeg er avhengig av at andre fungerer, og jeg ikke har mulighet til å få de til å fungere.
Kanskje symboliserer skoen like mye de jeg i dag kunne tenke meg å gi et spark midt bak.

Mulig jeg er ubrukelig i den rollen jeg en gang hadde, det er jo derfor jeg ikke har den jobben lenger. Helsa holdt ikke til det tempoet og den fysikken som skulle til.
Det er ikke det samme som å være ubrukelig til alle andre ting. Vaskerommet er ryddet, selv om kroppen ble vond.

Det som har irritert meg i dag er folk som er ubrukelige i den rollen de fremdeles innehar.
Burde ikke de og se seg om etter noe annet å gjøre?

Er det udugelighet, elle er de, som skoen, fulle av dritt?  Er det pur faenskap?  Er de ute etter å knekke meg?

Jeg var en gang kjerringa som fiksa alt.  Jeg er ikke tilbake dit riktig ennå, men det er målet. Og jeg er på god vei. Det skal mer enn udugelige, mennesker fulle av dritt og faenskap for å knekke meg.

 

Hvem er jeg nå?

Monica Vederhus har et innlegg proppfullt av nydelige bilder.  Hun har nok hatt en fin dag i går.  Tittelen på innlegget er 890 dager som rusfritt menneske.
Innlegget får meg til å telle dager.  Det nærmer seg 200 dager nå.  200 dager siden jeg slutta som tillitsvalgt, slutta som radiograf, slutta som sykehusansatt.
200 dager siden jeg var meg.

Eller det blir vel litt feil. For jeg er jo fremdeles meg, selv om mye av identiteten min forsvant når verv og jobb forsvant.

200 dager siden jeg forlot noe som hadde vært en viktig  del av meg, av livet mitt i 20 og 30 år.
200 dager siden jeg måtte la den delen av livet bli fortid og fortsette livet, skape en ny hverdag.

Så hvem er jeg nå? Eller kanskje mer riktig, hva er jeg nå?
X-radiograf? Naver? Arbeidssøkende? Blogger?

Det er vel litt opp til meg å definere det. Definere hvordan jeg vil se på meg selv, hva jeg vil velge å identifisere meg som.

Jeg har alltid vært mer opptatt av her og nå, eller det som ligger foran meg, enn å dvele ved det som var.   Og nei, jeg har ikke gått og telt dager.

Perioden med smittesporing var lærerikt og morsom, i den grad man kan buke et ord som morsom om smittesporing.  Skulle gjerne ha arbeidet mer med det. Men det blir vel feil å gå rundt å håpe på en ny pandemi eller en skikkelig oppblomstring av Covid, så den perioden er nok og en tilbakelagt periode.

X-radiograf, x-tillitsvalgt, x-smitteporer…
Jeg er som sagt ikke så glad i å dvele ved det som var, ved det jeg har mista.
Og jeg er ikke villig til å definere meg som en x. Som en som engang var noe.
Mer opptatt av hvem jeg er enn hvem jeg var.

Det er opptil meg å fylle de dagene med mening og gode opplevelser.
Det er opp til meg å skape meg en fremtid, søke jobber, finne ut hva jeg vil bruke dagene mine på.
Jeg kan ikke sitte passiv å vente på at det ordner seg, at noen andre tar ansvaret for mitt liv.

Så hvem er jeg nå?
Ei feit, sliten kjerring med en haug av helseutfordringer?
En fremtidsrettet blogger med bokprosjekt ?
Det siste alternativet virker mest forlokkende og mest spennende.

På onsdag fikk jeg boka til Vivian i posten.
I tillegg til at det er en utrolig sterk historie som virkelig gjør inntrykk, så gjorde det å motta boka noe med meg. Det var et bevis på at det er mulig også for meg å utgi bok.  Vivian har gitt meg oppskrifta, hvor man får den trykt.  Hvordan man går frem.
Når jeg bladde opp på de første sidene og så det stå 2.opplag, tenkte jeg nok en gang at bokprosjektet er realistisk. Når Vivian alt er på opplag 2 kun en uke etter utgivelsen gir det håp for at det vil være interesse også for bokprosjektet mitt, selv om det blir en helt annen type bok enn historien til Vivian.

Hvem er jeg nå?
En kvinne som har levd et liv med mange spennende utfordringer, proppfull av erfaringer og kunnskap om hvordan helsevesenet fungerer og er organisert.
Et samfunnsengasjert menneske og en aktiv politiker.
Et menneske som ønsker å være en tydelig stemme, delta i samfunnsdebatten og sloss mot urettferdighet.
Et menneske som har forstått at jeg ikke klarer å være der for andre hvis jeg ikke og husker på å ta vare på meg selv.

Så er jeg selvsagt også mor, kone, datter, søster, venn….
……og straks på vei ned kjellertrappa for å rydde vaskerommet slik jeg har lovet Gamle Gubben Grå.

 

 

 

Glassgulv til vinkjelleren

Noen av dere har sikkert fått med dere at jeg for tiden koser meg med å bla gjennom røft regna 400 interiørblader som jeg har vært så heldig å få tak i. Jeg har ikke tenkt å ha denne bladhaugen som tar store deler av spisestua liggende her i stabler i årevis, eller månedsvis heller.(noen uker vil det nok ta å bla gjennom alt.)  Jeg klipper ut gode ideer som blir plassert i permer før bladene blir kastet. System og orden.

Det hyggelige er at Gamle Gubben Grå og har latt seg aktivisere av disse bladene.
Gamle Gubben Grå er ikke spesielt interessert i interiør.  Tror ikke han kan falle i staver over en nydelig blomsteroppsats, flotte kaffekopper eller en nydelig farge på en vegg.  For han er en blomst en bloms, en kopp en kopp og en vegg en vegg.
Han er mer praktikeren av oss, også kan jeg være den som tar meg av estetikken og drømmene.
Han konsentrerer seg om Hyttemagasinene og klipper ut de gode ideene han finner.  Det er slike kjedelige ting jeg ikke bryr meg om som bytte av vindskier, sjekking av tak, og hva slags maling man velger til baksiden av utedoen. Vi utfyller hverandre her og.

På denne litt late Kristihimmelfartsdagen, mens han lå lett henslengt på sofaen i stua fordypet i et hyttemagasin satt jeg ved spisebordet med bladbunken min.  Fra kjøkkenet kommer det en deilig duft. Gamle Gubben Grå satte vist nok en skinkesteik i ovnen mens jeg tok en høneblund på sofaen i sted. Stemningen i Drømmehuset er rolig og avslappet.

Plutselig setter kjerringa i små begeistrete hyl. Sånn vil jeg og ha!!!!   Gubben reagerer knapt der borte på sofaen. Men kom og se da!!! For en ide! Perfekt!!!!  Sånn må vi ha og!!! 
Gubben sukker litt oppgitt og reiser seg sakte. Hva slags påfunn er det kjerringa har falt i staver over nå? Siden hun er så opptatt av å dele det med han er det nok noe som medfører bruk av elektrisk verktøy og mannlig intelligens. Farge på vegene, blomstervaser og gardiner skifter hun jo på til stadighet uten å involvere han.

Jeg peker oppglødd og begeistret ned i bladet jeg sitter og blar i.
Se!!!! De har glassgulv ned til vinkjelleren!  Sånn vil jeg og ha!!!  
For de som lurer, ja vi har selvsagt vinkjeller i Drømmehuset. Dette huset har (nesten) alt jeg drømmer om – og mer skal det bli når alle ideene fra interiørbladene ha blitt satt ut i live.
Gamle Gubben Grå ser på meg som om han tror det har tørna skikkelig for kjerringa. Så legger han hånda si rolig på skulderen min og sier med rolig stemme. Nei, det vil du ikke!
Jeg ser opp på mannen i mitt liv. Hvis jeg sier at jeg vil det, så vil jeg det. Han får komme med bedre argumenter enn det.
Tenk litt, sier han. Hvor er taket på kjellerboden?
Ja, for vinkjelleren er muligens ikke en sånn rustikk vinkjeller som jeg drømmer om riktig ennå, men det e jo en av prosjektene jeg dømme om ikke sant? Og en gang blir den kjellerboden gjort om til vinkjeller, sann mine ord!
Jeg tenker litt. Vinkjelleren, jeg legger trykk på ordet vinkjeller ligger under kjøkkenet. Det hadde da væt perfekt med et glassgulv mellom kjøkken og vinkjeller. Nesten mer perfekt enn i det huset på bildet hvor det er i gangen.  
Gamle Gubben Grå snakker rolig til meg, nesten som til et lite barn. For det første er det ikke veldig praktisk med et glassgulv på et kjøkken.  Det ville trenge utrolig mye vask. Brødsmuler, mat-os, ting vi søler.  Jeg ser ikke helt for meg deg ligge daglig på kne og skrubbe kjøkkengulvet. 
Jeg skal til å si noe om at det er da ikke bare min jobb å vaske gulv her i huset men han fortsetter.
Hvis du vil ha glassgulv er det du som må vaske det. Og en ting til; Vil du egentlig at folk som kommer hit skal stå på kjøkkenet og titte ned i kjellerboden vår. Vil DU egentlig starte dagen med å titte ned i kjellerboden – jeg tror ikke det blir n god start på dagen for noen av oss.

Gamle Gubben Grå har nok helt rett. Jeg ønsker meg ikke et glassgulv mellom kjøkkenet og …kjellerboden.  For Drømmehuset har riktignok potensiale (er det ikke det eiendomsmeglere kaller det?) til å få en skikkelig stilig vinkjeller. Men for tiden er det en kjellerbod fylt til randen av ting og tang som Gamle Gubben Grå (og jeg) mener kan være kjekt å ha.

Bildet av glassgulvet blir ikke klipt ut av bladet, det får bli med i papirsøpla.
Jeg kommer nok aldri til å kunne stå på kjøkkenet å titte gjennom gulvet ned i vinkjelleren.
Men drømmen om vinkjeller lever videre.  En dag skal den kjellerboden trylles om til en lekker vinkjeller, sann mine ord!

Jeg vant!!!!

Her i Drømmehuset er det lat helligdag i dag. Der regner og er grått, i tillegg må en ha litt helligdagsfred når en bor på et boligfelt. Nok av gode grunner gor en litt slapp formiddag.

Har vært ute og gått tur med Charlie Chihuahua da.  En lufterunde her i nærområdet i lett mai-regn. Tok runden i korte ermer. Det var mest duskregn, og ikke kaldt. Liker det. Duskregn mot nakne armer.

Liker og alle luktene som trer sterkere frem etter et regnskyll. Syrinduft fyller lufta her på boligfeltet.  Blander seg med lukt av kaffe og tøyk, en nabo sitter ute på trammen. Fra et annet sted lukter det bacon, frokostlaginga var nok i gang.

Da jeg kom inn igjen i Drømmehuset slo lukten av nystekte rundstykker mot meg.  Det får meg til å smile, selv om det bare er hslvstekte rundstykker fra firstprice som er varmet til helgefrokosten.

Varme rundstykker med ripsgele. Sommerfrokost selv i regnvær.

Etter frokost har Gamle Gubben Grå og jeg Quiz. 84 spørsmål til hver av oss hentet fra diverse aviser og magasiner. Gamle Gubben Grå har klisterhjerne på det som interesserer han.  Historie, litteratur, og musikk, mat, samfunn ja utrolig mye.  Som regel slår hsn meg når vi har disse Quizene våre.  Han er utrolig kunnskspsrik.

Men i dag vant JEG!!! Jeg slo Gubben i Quiz! Ikke en knusende seier  men likevel. Jeg var gor en gang skyld best!!!

SEIEREN ER MIN, SEIERRN ER MIN JEG HAR VINNI SEIEREN ER MIN. SEIEREN ER MIN  SEIERRN ER MIN….

(Jeg har aldri problemer med å tape, men jeg er en helt ufordragelig vinner).

SEIEREN ER MIN, SEIERRN ER MIN JEG HAR VINNI SEIEREN ER MIN. SEIEREN ER MIN  SEIERRN ER MIN….

Sommerfølelse…..

Ti plagg som gir meg sommerfølelse skriver Martine Halvs.  Jeg sitter her med et ullpledd rundt skuldrene og en rykende varm tekopp ved min side og stirrer ut på en grå dag hvor regnet siler ned.  Sommerfølelsen lar vente på seg i dag, jeg tviler på om den hadde kommet selv om jeg hadde tatt på meg shorts, gått med sånn topp som viser hele magen eller ikledd meg bikini. Sommerkjolen som henger klar på knaggen blir nok hengende i ro i dag.

Ti plagg som gir sommerfølelse….  Den ene sommerkjolen etter den andre flimrer for mitt indre.  Og ja, jeg har ti sommerkjoler, minst. Det å gå i kjole, helst fra mai til september er noe av det jeg forbinder med sommer. Men det er mye mer enn klær som gir sommerfølelse.  Grønt løv og en brusende foss, for eksempel.

Eller hva med nydelige solnedganger?  Denne fra Halden en marsdag var fin, men de solnedgangene som gir meg den beste sommerfølelsen er nok de som jeg nyter fra kurvstolen på trammen med Gamle Gubben Grå ved min side.

Eller middag på terrassen.
Da jeg var barn ble de fleste middager spist på terrassen fra mai til september. Og nei, det er ikke et falskt minne. Du vet som når man tenker tilbake var det alltid sol hele sommeren når man var barn, og kjempe mye snø hver vinter.
Men ikke dvel ved snø og vinter nå.  Dette skulle handle om sommerfølelser.
Spise middag på terrassen, helt klart sommerfølelse.  Ja, eller på en uterestaurant, er ikke å forakte det heller. trenger ikke være gourmet-mat. Det er det å spise ute i friluft som gir den gode følelsen.

Utflukter til steder man aldri har vært.
Man trenger ikke reise langt eller ha en uke ferie for å oppleve nye steder. Jeg er overbevist om at vi alle har ukjente steder vi kan utforske i dagstur-avstand.

Blinkende skogstjern. Finnes det noe mer sommer enn blinkende skogstjern? Myggen som surrer, fiskene som vaker, kanskje ta seg et bad i det sola går ned. Det er da vannet er varmest har noen sagt.
Jeg tror ikke det er helt sant, men å bade i et skogstjern er magisk. Har du aldri prøvd anbefaler jeg at du gjør det i sommer.

Vandre rundt på stille landeveier og nyte landskapet.  Det gir ro i sjelen, vandre rolig av sted. Ta inn alle luktene. Duggvått gress, villbringebær…  Alle lydene fuglekvitter, gresshopper, lekende barn, summende insekter…

Eller en tur i skogen.  Når sola er på sitt varmeste kan det være godt med en tu i skogen i skyggen av svalende trær.
Kanskje er det ikke så nøye hvor du er, by, land, hav, skog – men kom deg ut!
Sommeren er helt klar best ute. Man trenger ikke lenger enn ut på trammen før det gjør en forskjell.

Havet ja. Innlands-kjerring som jeg er har jeg jo ikke nevnt havet.  Men en tur til havet gir sommerfølelse.
Sitte på blankskurte svaberg og nyte. Glitrende vannflate, lukten av saltvann og tang. Lyden av hese måkeskrik. Det blir ikke mer sommer enn det.

Jordbær.  Finnes det mer sommermat enn jordbær? Jordbær med fløte, jordbær og is, rørt jordbær på nystekte vafler, jordbær i hvitvinsglasset, jordbær og spekemat, jordbær…..

Eller enda mer sommer – MARKJORDBÆR!

Vi er fremdeles i mai.  Det gjør ikke så mye om det regner i dag. Sommermånedene juni, juli og august ligger ubrukte og blanke foran oss. Bare å nyte. Fylle de med gode opplevelser, gode stunder. Det er det det handler om.  Skape seg gode øyeblikk.

Vi nye bloggerne

Kanskje var det enklere før. Den gang da rosabloggerne var de som hadde påvirkningsmakten her på blogg.  De som promotere siste skrik fra Nelly, brunkrem og plastikkirurgi. Reklamen var nok ikke alltid merket etter alle kunstens regler, men den var relativt lett å oppdage hvis man så etter den.

Rosabloggerne ble avløst av kokken,  Reklamen var stort sett for han og hans bedrift, og ham var så dyktig at han klarte å bygge opp sitt eget merkevare i løpet av et par års tid. Kokebøker, nettbutikk og gadgets.  Man kan si mye rart om kokken, men det han klarte å skape gjennom bloggen sin er virkelig noe det står respekt av.

Nå er det roligere på blogg, men det er ikke slutt på påvirkningskraften vi bloggere har på leserne våre. Jeg hadde aldri drukket musserende te, spist terteskjell i Halden, eller lett etter Norges beste wienerbrød hvis det ikke hadde vært for Solliv. Jeg hadde ikke tatt turen til Bøkeskogen I Larvik hvis det ikke var for Margrethe, perlet ugler hvis det ikke var for Vibbedille, kjøpt sitronsåpe og sukkerfri sjokolade, prøvd ut matretter eller strikket temperatur-teppet hvis jeg ikke hadde blitt påvirket av andre bloggere. Jeg kunne ha fortsatt denne lista en stund til. Vi lar oss påvirke. For meg har den påvirkningen ført til gode opplevelser – ja bortsett fra den sitronsåpa. Den holdt ikke helt det bloggeren lovte.

Jeg har hørt at jeg og har inspirert lesere.  For eksempel til å stemme Rødt ved forrige stortingsvalg.  Påvirkningsmakten kan brukes til så mangt.

Det var mange debatter om rosabloggerne og deres påvirkningsmakt på tenåringer. På kroppsfiksering og unødig kjøpepress.

Den kritikken har stilnet nå. At kvinner på 50+ blir “lurt” til å reise land og strand rundt for å spise terteskjell og wienerbrød eller vandre i bøkeskoger ses ikke på som et samfunnsproblem.

Men hva når man bruker påvirkningsmakten til å få folk til å stemme på et bestemt parti, eller på annen måte forsøker å påvirke lesernes meninger eller holdninger?  Innlegg som bevisst eller ubevisst er skrevet med det for øye er ikke merket med reklame eller noe annet varseltegn som gjør leseren oppmerksom på at dette er skrevet for å påvirke.

Blogg har den egenskapen at vi blir kjent med bloggerne vi følger, vi blir nesten som en vennegjeng eller en stor familie. Vi har masse omsorg for hverandre.  Alt dette er bra og positivt.

Men det at vi blir venner gjør jo at vi bygger tillitt. Det må være gode wienerbrød,  fint I Bøkeskogen, gøy og perle, Rødt er ikke et så farlig parti, kanskje har han rett i det han skriver om islam…..

Det er ytringsfrihet i Norge, heldigvis.  En hver har lov til å mene å ytre det hun eller han vil.
Enhver har og lov til å ta til motmæle. Si hør nå her, jeg er ikke enig!
Det du sier er feil. Det er verken slemt eller ondsinnet å ta til motmæle eller forsøke å nyansere bildet.

En gang på en annen plattform var det en blogger som het Fjordmann  Han var ikke begeistret for islam eller innvandring. Han skrev om å fjerne de fra landet.
Det var han selvsagt i sin fulle rett til.
Ord er som sagt bare ord.
Ytringsfrihet.

Noen lot seg påvirke, influere, inspirere av disse ordene og skrev sitt manifest før han gikk ut og gjorde ord til handling.
Historien kjenner vi alle.

Noen mener jeg er slem, at jeg fører en giftig tone når jeg tar til motmæle mot utsagn jeg er uenig i.
Kanskje er jeg det.
Det er ikke direkte pent å bidra til at påvirkningskraften til en medblogger blir redusert.
Samtidig er det en del utsagn jeg ikke klarer å la stå uimotsagt.
Ikke fordi jeg ønsker å være slem, ikke fordi jeg ikke liker bloggeren. Men fordi jeg mener det er viktig å ta til motmæle mot utsagn jeg er uenig i.
Si fra når jeg mener noe er riv ruskende feil, at å stå opp mot urett.

Jeg kunne ta debatten i kommentarfeltet, men når jeg er engasjert pleier det fort å bli noen ord. Ganske mange ord for å være ærlig.  Langt flere ord enn det antakeligvis er plass til i et kommentarfelt.
Og hvem gidder å lese en kilometer lang kommentar?
Jeg tror og at jeg når langt flere i et blogginnlegg en  jeg gjør med en milelange kommentar i et bortgjemt kommentarfelt.

Egentlig burde man ta det som et kompliment hvis man har skrevet et blogginnlegg som skaper så mye engasjement og refleksjon at det inspirerer til et innlegg. Det er en god del innlegg som ikke klarer det.

Redda av regnet

Jeg hadde så store planer i dag morges.  Terrassen skulle bli fin. Høytrykksspyler ble nevnt. Men innen Gamle Gubben Grå fikk funnet frem høytrykksspyleren hadde det begynt å regne, eller i det minste dryppe litt.
Skulle ikke så mange drypp til i dag før jeg endret planer. Terrassen og oppryddinga der må tas en dag jeg har litt mer energi.

Gamle Gubben Grå var flinkere enn meg. Han fikk slipt bordplata på et gammelt bord vi har der ute før det begynte å regne ordentlig. Jeg holdt meg inne.

 

Å bo ved havet….

Mine 13 første leveår bodde jeg like ved fjorden. Badestranda var bare et par hundre meter fra inngangsdøra, og fra terrassen kunne du la blikket hvile ut over den blanke vannflaten. Det gir en egen ro.
Mange ganger senere har jeg tenkt at jeg burde bo ved vann, men det har ikke blitt sånn.
Jeg forstår derfor Vivian godt når hun bare vil forte seg hjem og pakke når hun er på besøk hos noen som bor nydelig til nede ved sjøen.

Å besøke andres hjem, eller å se i interiørblader, som jo er den store hobbyen her for tiden, kan gi inspirasjon slik at man får det sparket i baken man ofte trenger for å komme i gang med prosjekter i eget hjem.
Kanskje ikke dra hjem og anlegge en fjord eller et hav, men sånn rent bort fra den blinkende vannflaten er det jo masse man kan fikse på i eget hjem.

Alt behøver ikke koste så mye heller. Det jeg leter etter er de gode ideene.
Ok, jeg falt for en antikk louis-seize-stol i går som det muligens vil ta litt tid å finne på finn eller loppemarked.  Den hadde hodebeskyttelse for at hushovmesteren ikke skulle få trekk i nakken når han satt oppe og ventet på herskapet.  Men det finnes en nydelig stol i samme stil, dog uten hodebeskyttelse , til 800 kroner på Brandbu en liten times kjøring herfra.

Jeg skal ikke til Brandbu for å hente hjem franske stilmøbler i dag.
Derimot har jeg tenkt å style opp terrassen. Få den i vater igjen etter at vi satte opp rekkverk og levegg. Få frem puter og småting og skape en koselig uteplass. Det ha jeg tenkt å få til uten å buke en eneste krone.
Men først må jeg få Gamle Gubben Grå til å få frem høytrykksspyleren slik at jeg får vasket litt skikkelig.  Hvis jeg begynner å lete etter den i den overfylte garasjen blir det for det første ingen hyggelig stemning, for det andre så har nok Gubben en ide’ om hvor i garasjen den er så han finner den både raskere og enklere enn meg.

Da er det bare å sette i gang. Gå alt etter planen deler jeg bilder av en hyggelig uteplass når ettermiddagen kommer.

Mere nostalgi

I går var jeg og Eldste Sønn på Jernbanemuseet på Hamar. Der var det også en samling veteranbiler, og jeg skal si at minnene strømmet på. Nei, jeg har nok aldri vært i nærheten av å eie noe slikt som drømmen på bildet her, men har du sett noe så nydelig? Den hadde passet perfekt til Røde Brit!

Boble derimot har jeg selvsagt hatt. Ikke blå da, men hvit. Eller rettere sagt safari-beige. Det var min første bil, og jeg var utrolig glad i den. Desverre endte den sine dager etter at den hadde landet på taket i ei grøft i Hurdal.

Etter at jeg hadde parkert bobla for godt måtte jeg låne bilen til Mamma. Det var en Volvo Duett. Mulig ikke samme årsmodell som denne, og garantert ikke samme farge. Mamma sin var vinrød.

Etter det disponerte jeg en slik Saab en stund. Det var arv etter Bestefar. Regner med at Mamma var lei av å låne bort bilen. Den hadde rattgir – men manglet vindusspylertank. Den hadde visst smeltet en gang mens Bestefar fremdeles eide bilen.

Hvor det ble av Saaben husker jeg ikke. Pappa og jeg snakket om det for noen uker siden. En ting er jeg imidlertid sikker på,jeg vrake ikke den.

Venninna mi kjørte en Lada. Litt nyere enn denne.  Den var ikke grønn som denne, men derimot oransje.

Grønn var derimot bilen til den andre venninna mi. En mintgrønn Opel Kadett relativt lik den på dette bildet. Mintgrønn Opel med de feteste hvite speilene du kan tenke deg.

Vi råns mye rundt i Hønefoss og distriktet rundt i disse bilene da vi var unge.  Det ble noen nostalgiske minner der på grassletta, og Eldste Sønn fikk høre noen røverhistorier fra min ungdomstid.

Det er noe med minnene som plutselig strømmet på. Hvor har alle årene tatt veien?

Apekopper og konspirasjonsteorier…..

Leter litt etter noe engasjerende å skrive om i dag….

Men så på plass nummer 15;  Et virkelig urovekkende blogginnlegg.
Ole har tatt ordet og kommer med noen virkelig urovekkende påstander om disse apekoppene vi har hørt så mye om i nyhetene de siste dagene.
I følge Ole vil man ved nyttårstider ha 70 millioner smittede og 1,3 millioner døde på verdensbasis, og innen julaften 2023 vil vi være oppe i 271 millioner døde.

Kan dette være en effekt av bivirkningene av c 19 vaksinene også skylder de på apekopper?

Ole stiller flere urovekkende spørsmål.

“FHI opplyser til NRK at de har et beredskapslager med apekopper-vaksine, som kan brukes på nærkontakter for å forebygge sykdom.”

Hvorfor har de et lager med en slik vaksine siden det er en så sjelden sykdom og den ikke er utbredt i Europa?

Hvor mange vaksinedoser inneholder dette lageret?
Når ble lageret kjøpt inn og hvor lang holdbarhet har vaksinene?
Og sist men ikke minst, hva var kostnadene for dette innkjøpet?

Først til dette med vaksine.  Hvis man bruker litt tid på å google apekopper og vaksine finner man raskt ut at det er ikke en egen “apekopper-vaksine” men at vaksinen mot kopper har god virkning også mot ape-kopper.

Koppevaksine ble utviklet i 1796 som den første av alle vaksiner. Den første koppevaksinasjonen i Norge ble foretatt i 1803. Fra 1810 var koppevaksinasjon påbudt før barn ble konfirmert og fra 1954 gjaldt påbudet alle barn før fylte to år. Dette påbudet gjaldt fram til 1976. De siste vaksinasjonene ble utført i 1980.

I nyere tid har beredskap mot kopper blitt tatt opp som ledd i beredskap mot bioterrorisme. Folkehelseinstituttet eier et lager med koppevaksine til bruk ved evt. utbruddssituasjon.

Jeg føler meg beroliget.
Jeg har ikke behov for å vite hvor mange doser man har på lager, holdbarheten på dosene eller hva de har kostet. Beredskap koster. Jeg er mer bekymret når man kutter på beredskap for å spare penger.  Sånn som når man ikke hadde beredskapslager for smittevernutstyr før pandemien, eller “nærpolitireformen” gjør at man som vanlig mann på Joker må hold fast en knivdesperado i 48 minutter før politiet kommer frem.

Men for de som er mer opptatt av pris enn beredskap, lageret med koppevaksine kostet 12,8 millioner når det ble kjøpt inn i 2019, i følge statsbudsjettet for det året.

– Vi kjøper inn vaksine i beredskap for å være føre-var. Det handler om ta folks trygghet på alvor, sier eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug (Frp) i en uttalelse.

Dette har jeg funnet i en artikkel i Dagens medisin. Siden innkjøpet ble gjort mens Sylvi Listhaug hadde ansvaret for folkehelsa regner jeg med at det beroliger en god del av konspirasjonsteoretikerne. Av en eller annen grunn antar jeg at mange av de stemmer Frp.

Holdbarheten på koppevaksinen Imvanex-epar har en holdbarhet på 5 år, i følge produktbladet til medikamentet.
Det vil si at de vaksinedosene vi kjøpte inn i 2019 har en holdbarhet til 2024.

Med all uro rundt denne vaksinen og vaksinelageret ryddet av veien trenger jeg en beroligende kaffekopp før jeg kaster meg over resten av spørsmålene i innlegget til Ole.

Først tar vi for oss de 271 millioner som Ole frykter skal dø innen jula 2023.
Kopper smitter via hud, luftveier eller slimhinner. Person til person smitte kan forekomme ved: kontakt med klær, håndklær eller sengetøy som har vært brukt av en smittet person, direkte kontakt med apekoppeutslett (utslettet er smittsomt frem til skorpene faller av og det er dannet ny hud under), hosting eller nysing fra en person som har apekoppeutslett.
For at dråpesmitte skal forekomme kreves det vanligvis tett nærkontakt over lengre tid (timer). Seksuell kontakt med en smittet innebærer økt risiko for smitte.
Apekopper smitter ikke så lett som Covid19.
Og vi har vaksine. Mange av oss er og vaksinert mot kopper allerede (all født før 1976).
Jeg puster fremdeles med magen, og er takknemlig for at foreldrene mine ikke var vaksinemotstandere.

Da er det bare en teori til å motbevise;
Den med sammenhengen mellom Covid19-vaksiner og ape-kopper.
Siden vi kjøpte inn koppevaksinen i 2019, altså året før pandemien og rundt to år før covid-19 vaksinen ble utviklet så er det noe med kronologien her som teller mot den teorien…

Det er sikkert ikke nok til å berolige de mest hardnakkede konspirasjonsteoretikerne eller de mest engstelige av oss, så jeg fortsetter.  Apekoppeviruset ble isolert første gang i 1959 ved et utbrudd av sykdommen hos aper brukt i forskning. De første tilfeller blant mennesker ble identifisert i Demokratiske republikk Kongo i 1970.
Vi har altså hatt apekopper lenge før covid-19.

Jeg håper du nå er helt beroliget og rolig og at alle konspirasjonsteorier er ryddet av veien.
Bare en liten ting til slutt:

Koppevirus blir i dag oppbevart ved Centers for Disease Control i Atlanta i USA og i Moskva. Viruset anses som meget effektivt ved biologisk krigføring.

Putin og Biden har sikkert full kontroll på viruset.  Ingen av de vil vel kunne finne på å bruke et virus som ødela hele sivilisasjoner, inkludert aztekerne og inkaene da Spanjolene tok med seg koppene til Amerika i 1492.
Ingen grunn til uro.