I dag skal jeg til Drammen. Kose meg med politikk og svinge innom Fretex på vei hjem. Dette blir en bra dag En dag med program og innhold. Skal bli godt etter litt mange sløve dager her i Drømmehuset.
I går hadde vi laksegrateng til middag. Slikt er viktig å opplyse om skal en være en kul toppblogger i 2023. Hva vi skal ha til middag i dag er jeg usikker på. Er Gamle Gubben Grå som har ansvaret for den.
Bloggtoppen er jo blitt den reneste koseklubben til noens store irritasjon. Jeg synes det er greit jeg. Godt å høre at folk har det bra og koser seg i hverdagen enten det er med god mat, gjester eller andre opplevelser som gjør dem godt. Strikking, for eksempel.
Burde sikkert slengt i meg litt frokost nå. Men prioriterer å få ferdig dette blogginnlegget før jeg hopper i dusjen. Kan jo ikke svikte den store herskeren av følgere jeg har. Hva et vel en morgen uten Kjerringtanker? Nei det får bli ei bacompølse på bensinstasjon på Vikersund slik som utallige ganger før når jeg har kjørt til Drammen. Viktig ned tradisjoner!
En annen tradisjon som er viktig for meg når jeg skal til Drammen er shopping på yndlingsbutikken Fretex. Å, gleder meg! Dette blir en flott dag! Politikk og shopping. Kan det bli bedre?
Lunsj står det og på programmet. Er litt spent på hva en fylkeskommunal lunsj innebærer. Viken er jo et fylke som har blitt kjent for å være litt ekstravagant når det gjelder møtehonorar og politikerlønninger. Står lunsjen i stil? Det får jeg greie på i fag og det kommer jeg til å dele med dere, kjære lesere. Det går nemlig an å være en samfunnsengasjert blogger og samtidig ha lesere.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg har vært litt småsur de siste ukene. Kjedet meg, rett og slett. Snø, is, kulde og omgangssyke. Dårlig rygg og dårlig humør. Jeg har stort sett tilbragt januar måned inne i Drømmehuset med vare små utflukter ut. Ikke noe galt med Drømmehuset. Kjedet meg men helt manglet overskuddet til å ta grep å gjøre noe. Ikke noe har fristet heller. Det er vinter og rnten store mengder snø eller holkegøre og is. Det har blitt sendt ut farevarsrl for vanskelige kjøreforhold annenhver dag.
Ikke er det noe særlig til politisk aktivitet i januar heller. Vi har hatt to møter i arbeidsgrupper i Rødt Ringerike, og så skulle jeg ha vært i Oslo på kurslederkurs i helga men da hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke orket tanken på to dager i en forelesningssal. Ikke noe engasjement. Ikke noe gøy.
I dag fikk jeg spørsmål om jeg kunne dra på et møte i samferdselskomiteen i Viken i morgen. Jeg er andre vara til den komiteen. Møtet skulle være i Drammen
Jeg sjekket føreforhold, og det var ingen farevarsel sendt ut. Så da var jeg ikke vanskelige å be. Ja jeg kjenner til og med at jeg gleder meg til å reise til Drammen i morgen.
Noen vil sikkert si at jeg må være litt rar som kan hevde at jeg gleder meg til et 4 timer langt møte om samferdselspolitikk i et fylke som snart skal oppløses. Men jeg gjør det, gleder meg. Jeg har kun møtt på et møte i den komiteen før og det var på teams. Det kan være gøy å se hvordan de fungerer. Samtidig er det jo alltid gøy å bære med på noe nytt.
Sakene er kun orienteringssaker, så jeg behøver ikke ha sterke meninger og sette meg inn i sakene på forhånd. Og det kan jo være greit å lære mer om kanalbrua i Moss, byparken Drammen og trafikksikkerhetstiltak på Røykenveien.
Det er godt å ha noe å gå til. Noe på programmet. Føle at jeg gjør noe mer fornuftig enn bare å stelle i Drømmehuset.
Og så er det i Drammen. Byen jeg har vært så mye i i årene som tillitsvalgt. Jeg har på en måte blitt glad i byen, og nå har jeg ikke vært der på lenge.
Jeg vet og hva jeg skal gjøre i morgen når møtet er slutt. Da skal jeg reise innom min yndlingsbutikk, Fretex på Åssiden!
Jeg gleder meg til i morgen. Det blir en topp dag!
Det knitrer godt fra peisen. Late Brit er i gang med støvsuginga. Oppvaskmaskin durer fornøyd og i kjøleskapet står dagens dessert å godgjør seg. Jeg klapper meg fornøyd på skuldra og bevilger meg og ryggen en liten strekk.
Et gammelt suppebilde er det jeg lar illustrere innlegget i dag. Må jo lokke lesere inn på bloggen skal jeg nå toppen, og hva gir vel mere klikk på blogg enn mat?
Klokka har så vidt passert 6.30. Jeg har vært oppe en halvtime. Liker å stå opp og se at Yngste Sønn kommer seg av gårde på jobb og ikke forsover seg. Litt hønemor har jeg lov å være for minstemann.
Har tenkt å være litt mer aktiv i dag. Få gjort litt mer i Drømmehuset. I går ble det mye sofasliting. Ryggen er virkelig vond. Den var bedre da jeg sto opp i dag, men det smalt til i sted. Snå har jeg flata ut på sofaen. Tror det å sitte for mye er noe jeg bør unngå. Jeg vet at man ikke skal gå, ikke stå, ikke sitte og ikke ligge for mye. Hemmeligheten er å variere bevegelsene. Jeg har tro på at det går over denne gangen og, bare jeg er tålmodig.
Det er min tur til å lage middag i dag. Dessert og. Så jeg kan ikke sløve helt bort her på sofaen. Men så lenge jeg blogger på mobilen kan jeg like godt blogge I horisontalt leie som sittende ved spisebordet.
PCn regner jeg med å få fikset i løpet av dagen. Jeg har venner med god IT forståelse. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har kriminelle hackere i mitt nettverk, men personer på rett side av loven har jo og kompetanse. Nå tror jeg heller ikke at jeg har blitt hacket av ondsinnede medbloggere slik noen antydet i kommentarfeltet. Så dypt tror jeg ikke noen av dagens bloggere vil synke for å kneble bloggen min.
Samtidig kan en jo ikke vite. Jeg har opplevd masse rare folk her på blogg. Når jeg tar et søk på hvilke av mine innlegg som er mest lest de siste årene så dukker det opp et innlegg om en forhenværende blogger. Hun lagde seg flere profiler inne på Kvinneguiden for å debattere seg selv og sin blogg, men tålte ikke at andre hadde kritiske kommentarer til det hun skrev. Hun var virkelig spookey.
Jeg ser at jeg noen ganger kan være provoserende. At det kan være irriterende med denne kjerringa som kommenterer og setter ting på spissen. Men kanskje blir livet litt lettere hvis folk tar seg selv litt mindre høytidelig. At man har evnen til å le litt av seg selv.
Nei la oss snakke om mat. Da blir ingen fornærmet og krenket. Jeg skal straks reise meg og lage meg frokost. Senere i dag skal jeg lage både middag og dessert. Kanskje deler jeg en oppskrift eller to.
I dag synes jeg hverdagen er litt tung, og det er ikke bare fordi pcn er overtatt av fremmede makter Det er også fordi jeg har vondt i ryggen. Skikkelig vondt i ryggen.
Jeg tror nok ryggen tynger meg mer enn PCn. I dag har jeg holdt lav profil. Dvs jeg har holdt meg mye i horisontalen på sofaen. Passet på å holde ryggen varm og mest mulig i ro for å få muskulaturen til å slappe av. Jeg vet av erfaring at en slik dag kan være med å nullstille ryggen. Jeg vet og at bevegelse er viktig, så jeg har ingen planer om å bli liggende I dagevis. Bare en dag, så kan jeg jo furte litt over PCn samtidig.
Jeg har fått mange gode råd på hva som kan ha skjedd med PCn og hva jeg kan gjøre. Alt fra virus til at ondsinnede medbloggere har fått kriminelle hackere til å hacke PCn min. Vel fantasien og kreativiteten hos mine lesere er det ingenting å utsette på.
Jeg takker for alle gode råd. Det kommer en for å se på PCn i løpet av uka. Han har god greie på PC er og en engels tålmodighet med slike kjerringer som meg.
I dag er jeg lynende forbanna! Skikkelig sint! Sånn sint som gjør at blodtrykket stiger til faretruende høyder og hele kjerringa er i ferd med å eksplodere. Hadde jeg bare visst hvem som fortjente å få en eksplosiv Brit uten filter rett i fleisen hadde jeg dratt av sted umiddelbart, men jeg vet ikke en gang hvem jeg er forbanna på.
Dagen min starter med blogging på PCn ved spisebordet. En god rutine. Blogging, lese andre blogger, klikke innom de faste nettavisene. En rolig start på dagen. Være litt i min egen boble.
Ja ikke fra Drømmehuset da. Hadde Gamle Gubben Grå kastet meg ut av Drømmehuset i minus 14 grader hadde jeg visst hvem jeg var forbanna på. Jeg hadde eksplodert til stor underholdningsverdi for de av naboene som måtte være hjemme, og så hadde jeg vært inne i varmen igjen relativt raskt.
Nei, jeg er kastet ut av min egen PC, og jeg vet ikke en gang hvem som har kastet meg ut.
Hvis dette hadde skjedd når jeg var i arbeid og med en jobb PC så hadde jeg ringt IT avdelingen. Etter at en IT-medarbeider med litt sånn overbærende tålmodig stemme hadde forklart meg at en PC ikke gjør ting uten at noen har bedt den om hadde jeg tatt en kopp kaffe, og når jeg var ferdig med kaffekoppen hadde IT medarbeideren løst problemet – eller i det minste overtatt det slik at jeg ikke trengte å tenke mer på det.
Men hvis slike PC er ikke gjør noe hvis ingen har bedt dem om det, hvem har da kastet meg ut av PCn? Hvem har gjort slik at skjermen har gått i svart med ujevne mellomrom når jeg har arbeidet ved den i helga? Eller mulig det har vært slik litt lenger. Hvem er det som sender melding om at jeg har skrudd på og av PCn så mange ganger at jeg ikke får lov til å logge meg inn på min egen PC? Den samme meldingen sier at jeg kan få lov hvis jeg lar PCn stå på i minst to timer før jeg prøver igjen. Og hvem gjør så PCn går i svart etter 20 minutter og ikke lar seg vekke uten ved å skru av og på når jeg forsøker å la den stå på i de to timene? Kort sagt Hvem bestemmer over en PC jeg har kjøpt og betalt og som kun jeg bruker?
Er jeg hacket av ondsinnede, kinesere eller er det Elkjøp som har lagt inn noe faenskap fordi jeg ikke har fornyet support-avtalen som gikk ut for en drøy uke siden? Og ikke minst; Hvem skal hjelpe ei frustrert kjerring med ikke alt for gode IT- kunskaper?
Jeg har følelsen at det ikke er bra for hjertet, omdømme eller Elkjøp hvis jeg tar med meg PCn dit og blir møtt av en arrogant besserwisser som kommer med en hel haug spørsmål jeg ikke skjønner bæra av, og som bare har til hensikt at jeg føler meg dum. Jeg vet og hva enden på den visa blir. Jeg kommer ut av Elkjøp antakelig uten PC, den må sendes et eller annet sted. Og når den kommer tilbake etter ei uke eller fem koster det enten like mye som en halv PC. Eller så påstår de “brukerfeil” som at jeg har fora PCn med ostepopp og cola eller tatt den med meg i badekaret. (Ingen av delene medfører riktighet), og løsningen blir at jeg må kjøpe ny PC til tross for at denne bare er et halvt år gammel.
Så litt rådløs forbanna kjerring er nå nødt til å blogge fra telefonen mens jeg tenker ut hvordan hun skal få lurt de onde maktene som har overtatt PCn min. Forslag mottas med takk!
Lat søndag i Drømmehuset. Jeg har gått tur med Charlie Chihuahua i litt flere kuldegrader enn det jeg føler er behagelig. Minus 16 er kaldt! Etterpå ble det å hvile både rygg og kjerring inntulla i pledd foran et knitrende peisbål. Nå sitter jeg her med tekopp og tastatur og venter på at resten av Drømmehusets beboere skal komme hjem. Yngste Sønn har alt dukket opp. Har ringt Gamle Gubben Grå og bedt han kjøpe med burgere på vei hjem fra fjellet. Blir enkel middag her i dag.
2023 som skal bli mitt år har så langt vært fylt opp med snø, is, kulde og en rygg som har slått seg langt mer vrang enn på lenge. Ja en omgang med omgangssyke har jeg og rukket i løpet av årets første uker. Så langt har ikke året helt svart til forventningene.
Denne helgen skulle jeg vært i Oslo på kurslederkurs i Rødt, men ble hjemme for å prøve å få orden på ryggen. Det tror jeg var lurt. Om ryggen har blitt så mye bedre er jeg usikker på, men den har ikke blitt verre. Det må jo ses på som positivt.
Nå har jeg overhode ikke gitt opp hele 2023 på grunn av en litt dårlig start. Året har så vidt begynt, jeg har god tid til å gjøre det til mitt år. Og ja, det er opp til meg å fylle året med gode opplevelser. Gjøre det til mitt år.
Noen fine opplevelser har jeg alt samlet. Kaffeprat med Barndomsvenninna og to familieselskaper med storfamilien. Er ikke verst det i løpet av tre uker,
Jeg trenger ikke de spektakulære opplevelsene eller de eksotiske reisene for å gjøre 2023 til mitt år. For meg er det egentlig nok å lage meg fine stunder i hverdagen og gi meg tid og ro til å nyte dem.
Gir det mening?
Jeg kan leve lenge på en tur i skogen en gnistrende januardag med sol fra skyfri himmel og snøtunge graner.
Yr melder om en slik dag på torsdag. Slår det til skal jeg ut og nyte den sammen med Gamle Gubben Grå.
I år skal jeg svømme i stille skogstjern. Det ble av ulike grunner ikke til at jeg gjorde det i fjor. Men i år, i mitt år skal jeg ta meg minst en svømmetur i et stille tjern, og jeg vet hvilket.
Jeg skal sitte i kurvstolene på trammen, gjerne med et vinglass i hånden, å filosofere over livet eller noe annet høytravende tema mens augustkvelden langsomt går over i natt.
Jeg skal gå barføtt på plenen og snike til meg de første jordbærene fra kjøkkenhagen. Stoppe opp og virkelig kjenne på smaken av solmodne jordbær fra egen hage.
Slike gode opplevelser er det jeg ønsker å fylle 2023 med, og det er bare jeg som kan passe på at jeg lager meg disse opplevelsene. Det er ingen som kan komme å passe på at jeg lever livet mitt.
Charlie Chihuahua og jeg er alene hjemme denne helga. Gamle Gubben Grå tok med seg Eldste Sønn på hytta. Det har kommet masse snø her i januar, og sikkert ennå mer i Valdres. Det er godt å få tatt en tur å få måket av hyttetaket.
De har hatt litt av en gravejobb bare med å grave seg inn til hytta, og videre lage vei ned til do.
Fristet ikke meg og ryggen min.
Egentlig skulle jeg vært i Oslo på kurslederkurs, men heller ikke en helg i en forelesningssal var det ryggen trenger akkurat nå. Så jeg holder meg hjemme, fyrer i ovnen og passer på å ha nok pledd i umiddelbar nærhet. Det er 16 minus ute.
Nå har jeg rigget meg til med tekrus og tastatur og tenkte jeg skulle finne ut hva toppbloggerne over meg på lista er opptatte av i dag.
Det er ikke overraskende mat. En ukemeny som består av alt fra kantarellsuppe til hestebiff.
Jeg tror du skal slite hardt med å finne friske kantareller ute i skogen i januar er min første tanke. Og at jeg håper jeg til neste år får plukket så mye sopp at jeg kan ha litt i fryseren ut over vinteren. I år ble alt spist så fort jeg kom hjem fra sopptur.
Tenker og at det er litt rart at det står hestebiff.
Jeg snakket faktisk om det her om dagen med en som driver og trener travhester. Han hadde vært nødt til å ta livet av den ene hesten sin etter at den knakk lårhalsen og hadde spist kjøttet med god samvittighet. Noen hadde reagert på det.
Vel, travhester får nok ikke titan når de er uheldige på glattisen. Og hestekjøtt fra en travhest er fantastisk kjøtt. Det betyr ikke at han ikke var glad i hesten. Jeg tror det finnes få som er mer glad i dyr enn denne mannen.
Men at man skriver hestebiff på en ukemeny på blogg. Er det innafor nå, eller reagerer folk fremdeles på at hest blir til mat? Jeg husker jo at det ble full baluba i en skoletime på ungdomsskolen etter at noen hadde foreslått at en syk hest på ridesenteret burde bli kjøtt. De jentene i klassen som vanket i stallen ble så oppløst i tårer, ul og skrik at videre undervisning var umulig.
En merkelig observasjon for meg som kom fra gård med kjøttproduksjon. Jeg var vant til å spise dyr jeg hadde et personlig forhold til.
Nå som mennesker blir opprørt bare av tanken på å spise kjøtt i det hele tatt, er det da plutselig greit å spise hestekjøtt?
Det er mye en kan undre seg over. Også hvor interessant det kan være å se en dårlig amatørfilm fra et tre uker gammelt fyrverkeri. Hva er det som gjør at Stina og hennes blogg ligger så langt oppe på bloggtoppen?
Det finnes jo en mengde andre blogger å bruke tid på. Janne Nordvang og hennes betraktninger over ukas små øyeblikk er noe jeg leser fast hver søndag. Friluftsheidi som møter helseutfordringene hun har fått de siste årene med et imponerende pågangsmot og pågangsvilje selv om kreftene ikke alltid er der leser jeg og fast. Hun skriver i likhet med Janne utrolig bra. En annen som har ordet i sin makt er Gry Henriksen. Kanskje ikke alltid en koseblogg, men verdt å sveipe innom for den dama har rimelig mange friske meninger hun gjerne deler.
Mye av det som er så fascinerende med blogg er jo alle de forskjellige menneskene man blir “kjent med” gjennom at de gir oss glimt fra livene sine. Hverdagsglimt, for det er tross alt hverdager det er flest av for de fleste av oss.
Ikke alle da. Noen må liksom la hver dag toppe den forrige. Lørdagen i går var Beste lørdagen på det bloggeren kunne huske, På onsdag, altså for 4 dager siden hadde hun Den ultimate perfekte onsdag. Høres litt heseblesende ut for meg som bare har helt vanlige, litt kjedelige hverdager.
En annen blogger som jeg tror heller ikke har så mange kjedelige dager er Vibbedille. Med all den kreativiteten hun bobler over av kan livet sjelden bli kjedelig. I går hadde hun Givw Away på bloggen. Du kan være heldig å vinne materialpakke til noen utrolig flotte påskehøner. Kanskje dumt å tipse leserne mine om dette, siden jeg selv har deltatt i konkurransen i håp om bli den heldige vinner. Men jo større konkurranse, jo morsommere er det jo å gå av med seieren, så jeg deler villig.
I 2020, tror jeg det var, var jeg så heldig å vinne en påskeuro fra nettopp Vibbedille. Jeg vant!!!! skrev jeg da, og strålte av lykke.
Da jeg var liten var påskepynt forbeholdt noen gule, små kyllinger laget av piperensere og som ramlet over ende hvis du kastet et blikk på dem. Men i det siste årene har det kommet en del påskepynt jeg har sansen for. Jeg har både påskehønelua som jeg bruker på det årlige påskeskirennet og den store påskehøna mi som jeg forsøkte å lære å fly koronnapåsken 2020.
Hm kanskje jeg bør begynne å tenke på å lage noe gøy frem mot påske, enten jeg vinner materialpakka eller ikke.
Vil du ha deg en god latter denne søndagen gå inn på dette innlegget. Noen ganger skal det ikke mer til enn ens eget speilbilde til for å ødelegge dagen.
Minner meg på Mamma. Jeg hadde lenge sagt at hun begynte å ligne på Tante Emma, som var Mammas tante. Mamma fnøys av det. Tante Emma var gammel. En dag gikk hun ut av butikk hvor det var et stort speil ved siden av døra. Mamma så damen i speilet, og trodde det var en kunde på vei inn i butikken og tenkte at jamen lignet den damen på nettopp – Tante Emma. Når det gikk opp for henne at det var sitt eget speilbilde måtte hun sjokkerende gi meg rett i at hun begynte å ligne på tanta si.
Tom har et tankevekkende innlegg Familiens kulørte lam med tilpasningsproblemer har han kalt det. Mye gjenkjennbart i det innlegget. Eller, jeg er kanskje ikke familiens sorte får, kanskje heller den halvgale tanta. Vel rollen som halvgal tante kan jeg fint leve med. Jeg har aldri hatt som mål å være et kjedelig A4 menneske, selv om jeg selvsagt liker å tilhøre en flokk. Ikke er jeg så opptatt av om slekta leser mine kjerringtanker eller ikke.
Nå er det tid for frokost, og jeg skal kose meg med å lese flere blogger og litt nettaviser.
Vibbedille har et tankevekkende innlegg om vennskap. Om hvordan venner har det med å forsvinne når sykdom og helseutfordringer dukker opp. Det er vondt. Jeg tror at det er i slike situasjoner man finner ut hvem som er virkelige venner og hvem som bare er “godværs-venner”.
Jeg er heldig. De aller fleste av mine venner er der fremdeles. selv om helsa mi har endret seg og jeg ikke lever det travle, aktive livet jeg en gang gjorde.
Det er ikke alle jeg er så mye sammen med, men jeg vet at de er der hvis jeg trenger dem. Mange lever travle liv, slik jeg gjorde, man har ikke all verdens tid og behov for å være sosial etter lange travle dager. Det har jeg forståelse for.
Andre, som Barndomsvennina, tilbringer jeg mer tid sammen med nå enn før. For nå har jeg tid til en kaffekopp litt oftere. Det er lettere å spørre når du som regel får ja, enn når jeg pleide å svare at “Å så hyggelig: Det vil jeg gjerne! Jeg har en ledig formiddag om fire uker.”
Men noen har blitt borte. Når jeg ikke lenger var full av energi, og ikke stilte opp behjelpelig med alt vedkommende trengte hjelp til var ikke vennskapet like viktig. Det gjorde vondt. Men som jeg skrev over her. Det er når livet er tøft man ser hvem som er virkelige venner.
Det med kollegaer er litt mer sårt. Jeg forstår at man ikke er en del av arbeidsplassen lenger, men det gjør vondt når tidligere kollegaer knapt hilser når du møter på dem i byen. Her om dagen opplevde jeg det omtrent som om jeg var blitt spedalsk. Det så ut som om min tidligere kollega hadde mer lyst til å løpe enn å møte blikket mitt å si “Hei”.
Her på blogg opplever jeg og vennskap. Vennskap fra mennesker jeg kanskje aldri har møtt. Vi heier på hverandre, kommer med oppmuntrende kommentarer når noen har det vanskelig, savner hverandre når det blir litt stille på en blogg. Lurer på om det har skjedd noe….
I det virkelige livet har jeg venner fra mange forskjellige miljøer. Når jeg samler venner rundt bordet kan det sitte alt fra mennesker med høy utdanning og til dels høye stillinger til de som aldri har vært i ordinært arbeid. Det kan sitte mennesker som sikkert tjener over en million i året og folk som har minstesats som uføretrygdet. Gjerne ber jeg sammen mennesker fra ulike miljøer og med ulik bakgrunn.
I min vennegjeng finnes mennesker som stemmer Rødt, og mennesker som stemmer Frp. Det finnes mennesker som kommer fra familier som har såkalte “gamle penger”, og det finnes mennesker som sliter med å få inntektene til å vare fra utbetaling til utbetaling, eller som en gang forlot alt de eide i et land langt borte.
Jeg er mer opptatt av hvem de er, enn hva de er. Altså hvem de er som person enn hvilken bakgrunn de har.
En gang var flere av mine venner involvert i en konflikt. Det sto venner av meg på begge sider av den konflikten. Det var slitsomt for meg. Jeg hadde rollen både som klagemur for begge parter og forsøk på megler i konflikten. Midt i det hele fylte jeg et rundt år og ba alle i selskap. Jeg har stor forståelse at noen valgte å ikke komme, fordi de ikke ønsket kontakt med den andre siden i konflikten, Jeg er og glad for at ingen ba meg velge side. At ingen sa at jeg enten måtte være venn med de eller de.
Noen ganger møter jeg på mennesker som ønsker å lage slike stengsler. Som sier at er du venn med meg kan du ikke være venn med den eller den. Liker du min blogg kan du ikke skrive hyggelige kommentarer på den bloggen. Er du medlem i Rødt kan du ikke ha venner som er medlem i andre partier.
Slike holdninger gjør meg trist og litt sint. Hvordan kan andre legge begrensninger på hvem som skal være venner?
Jeg tåler at venner av meg har venner jeg ikke er så begeistret for. Jeg tåler at venner av meg har venner jeg virkelig misliker. De behøver ikke velge mellom oss.
Det finnes to slags kompetanse. Formalkompetanse, det vil si den kompetansen du har “papirer” på at du kan. Vitnemål på fullført studier, eksamensresultater med bestått. Så har du realkompetanse. Det er kompetansen du har opparbeidet deg i livet, gjennom arbeid, organisasjonsliv eller bare selve livet. I dagens samfunn legger man mye vekt på formalkompetansen – hvilke studier man har, hvilke eksamener man har tatt. I noen miljøer er du “ikke noe” hvis du ikke har en master.
Jeg tror man i mange situasjoner kan finne rett kandidat til en stilling ved å se mer på realkompetansen enn på eksamenspapirer. Hva har denne personen arbeidet med? Hvilke erfaringer har man gjort i livet? I en del stillinger bør realkompetanse telle mer enn formalkompetanse, selv om den er vanskeligere å måle.
Spesielt gjelder det hvis du skal arbeide med mennesker som er i en eller annen form for krise.
Det hjelper ikke om du har all verdens flotte teorier i bunn hvis du ikke klarer å sette de ut i praksis. Det hjelper ikke å ha en master i kommunikasjon hvis du ikke evner å sette deg inn i situasjonen til det mennesket du skal kommunisere med.
Livet er en skole, og vi høster lærdom hele tiden, ikke bare de timene vi sitter på skolebenken eller i forelesningssalen. Jeg har møtt mennesker med både en og to mastere som er dumme som et brød på de mest enkle mellommenneskelige forhold, og jeg har møtt på mennesker som knapt har fulført folkeskolen som intuitivt vet hva de skal si og gjøre i møte med folk i krise.
Man har lett for å rangere mennesker etter hvor mange år de har sittet i en forelesningssal. Jo høyere utdanning, jo høyere er du på den sosiale rangstigen. Men er det virkelig de som har tilbragt halve livet på lesesaler og i forelesningssaler som gjør at samfunnet fungerer? For å få mat på bordet er jeg mer avhengig av de ansatte på Kiwi enn jeg er av et menneske med master i ernæring.
