Det er bare en ting jeg liker bedre enn loppemarked og bruktbutikker når det kommer til gode interiørfunn. Og det er når jeg kommer over godbiter på finn.no, Gjerne da i kategorien “Gis bort”.
De som har fulgt denne bloggen en stund vet at stilen til kjerringa når det kommer til interiør er det hun kaller “herskapelig”. Det betyr at jeg er som skjæra, svak for ting som glitrer – og ikke minst ting med litt alder og stil. Gamle møbler har ofte og en helt annen kvalitet enn det de nyeste møblene fra kjedebutikkene har. Den gang laget man møbler for at de skulle vare lenge.
Et av mine siste funn dumpet ned i postkassa i dag. Ja, jeg spanderte litt i porto for å slippe å ta turen til Østfold. Billigere blir det og, både i tid og bensin. Denne messingkroken skal få plass på gjesterommet. (Muligens ikke før jeg får pusset det opp, nå er det et fraflyttet gutterom/kontor). Men jeg vet akkurat hvordan det skal bli. Og en krok hvor gjester kan henge fra seg klærne, håndveska eller hva de vil synes jeg passer på et gjesterom. Dette kommer til å bli bra!
Kroken er i solid messing. Det er to hull for oppheng slik at den tåler litt vekt. Selve kroken er naglet gjennom plata. Solid laget. Og så er det fransk lilje da. Jeg er litt svak for de. Det samme er Gamle gubben Grå, selv om han ikke helt klarer å la seg begeistre i like stor grad som meg over en krok til å henge klær på.
Denne lekre kroken ble altså gitt bort gratis på finn. Man kan lage en herskapelig stil uten at man behøver å være millionær.
Et annet finn-funn som dukket opp på døra her i går var dette lille bordet. Det skulle gis bort litt lenger oppe i dalen her, og giveren tilbød seg å levere det på døra her. Han skulle likevel kjøre forbi. Så midt i smultrigstekingen i går dukket det opp et bord.
Det står i gangen enn så lenge. Derfor dårlig bilde, og de runde skyggene på bordplata. Det står rett under taklampa i gangen. Bildet er tatt klokka 05.45. Jeg orker ikke lempe rundt på et bord for å finne riktig fotolys.
Bordet er lite og nett, og jeg har tenkt å ha det som er litt stort nattbord på det før omtalte gjesterommet. Jeg synes det er nydelig, selv om det har noen riper i fineren på bordplata. Får se hva jeg gjør med det når jeg får litt bedre tid. Ikke noe prosjekt jeg skal starte på før over nyttår.
Gratis bord. Langt mer i min stil enn de bordene du får kjøpt på IKEA eller de andre møbelkjedene. Bedre kvalitet enn mye av det rimeligste som selges nå – og det har sjel.
Å bake hører med til jul. Vi har ikke noe mål på hvor mange kaker vi må ha, eller hvilke slag vi må ha. Vi baker det vi har lyst til, og håper det blir litt å legge på fatet. Så fyller vi på med kjøpekaker hvis vi synes det blir for tynt. Per nå kan vi notere 6 slag. Vi er fornøyde med det. Kanskje blir det flere slag. Kanskje ikke.
I helgen falt jeg helt for disse inne på Toms Matprat. De ville bli flotte på kakefatet. Kanskje mest som pynt i det ene hjørnet… Så her en dag måtte jeg prøve å lage disse. Jeg ble sånn noenlunde fornøyd. Ikke perfekte, men siden jeg har vokst opp i en furuskog vet jeg at det finnes mange kongler som ikke er perfekte. Når disse får et lett melisdryss på julaften kommer kakefatet til å bli fantastisk! Kakene serveres ikke før klokka 22 eller der om kring. Det er skumt, stua er belyst av juletre og stearinlys. Små feil kommer garantert til å bli oversett.
Gamle Gubben Grå ble muligens inspirert av min kakebaking, for han satte i gang med kakebaking han og. Og på min ønskeliste sto sandnøtter. Dette var ikke et kakeslag Gubben hadde noe forhold til. Men han lette i sine mange kokebøker og satte i gang. Kaker ble det selvsagt. Gubben er flink sånn. Men for meg minner de overhode ikke om sandnøtter. Ikke oppskrifta han brukte heller. “Mine” sandnøtter, eller de Grandtate Emma lagde da, har masse potetmel i seg. Her var det ikke et fnugg av potetmel. Derimot hjortetakk?
Vel, kaker er kaker. Gode var de, og så får vi finne ut hva vi skal kalle de hvis noen spør. For sandnøtter er det ikke.
Som om ikke det var nok meldte Eldste Sønn sin ankomst i går. Han låner kjøkken og frityrkoker til å bake smultringer. Det har liksom blitt en tradisjon. Og når han baker smultringer er det smultringer nok til halve slekta. Til han selv, selvsagt, til oss og til Bessa – Høvdingen.
Yngste Sønn ytret ønske om kransekake, kolakaker og risboller, så får vi ser hva som dukker opp før klokkene kimer på julaften. I dag blir det ikke noe kakaebaking på meg. Jeg skal bruke dagen på kommunestyremøte, Vi skal vedta budsjett for neste år.
Jeg sitter og forbereder meg til kommunestyremøtet senere i uka. En av sakene som skal opp til behandling er økning av renovasjonsavgiftene. Mange sliter med økonomien for tiden. Enhver økning av avgifter, samme hvor liten den oppleves for kommunedirektører og andre med millionlønn merkes for de som sitter i andre enden av inntektsskalaen. Så jeg leser saken nøye. Er vi virkelig nødt til å øke renovasjonsavgiften?
I saksfremlegget står det at bransjen generelt opplever at avfallsstrømmen går noe ned, trolig grunnet lavere aktivitet og forbruk. Dette påvirker også inntektene til avfallsselskapet som da har mindre avfall å selge videre. Så for å kompensere for mindre salgsinntekter må de øke gebyrene for å ha den samme økonomien. Jeg ser det logiske i det, sånn sett med avfallsselskapets øyne. Men hvis jeg bruker øynene til oss forbrukere så er det noe som skurrer. Skal jeg betale mer når jeg kaster mindre?
Det er jo så mye snakk om bærekraft om dagen, og dette kan da umulig være bærekraftig? Eller helt klart økonomisk bærekraftig for selskapet, men ikke for miljøet. Jeg leter meg frem til de setningene som omhandler bærekraft. Det skal alltid være med noen ord om det i et saksfremlegg. Bærekraft for klima og miljø – motivere innbyggere og næringsliv til egne klimatiltak. Etter å ha lest den setningen ble jeg ikke klokere. Nei, når sant skal sies ble det vel bare et spørsmål til.. Hvordan mener kommunen at innbyggerne skal motiveres til egne klimatiltak ved at det blir dyrere og dyrere jo mindre de kaster?
Da er kakeslag nummer tre i boks. Krumkaker. Det hører julen til. Jeg lager krumkaker i fasongen til strull. Synes det går lettere, og så er det i grunn det jeg er vant med fra jeg var barn. Selv om Mamma vel like ofte bakte strull i stedet for krumkaker.
Er i grunn fornøyd med stekingen i dag. De kunne sikkert vært tynnere. Men det var få som ble for brent. Faktisk kom det nesten ingen på brettet for mislykka. Det har hendt at det har vært den største haugen. Men i dag gikk det glatt. Ingen banning. Og ingen som havnet på gulvet til glede for kjøkkenhjelperne, (hundene). I år ble boksen nesten helt full av fine krumkaker klare for kakebordet i jula. Og ja til de som lurer. Vi spiser de. Det er liksom derfor man baker kaker. For at de skal spises. Har forstått at noen må ha det inn med teskje.
Husker godt første gang jeg skulle steke krumkaker helt på egenhånd. Jeg hadde fått overtatt Mammas gamle krumkakejern. Du vet et slikt man brukte på kokeplata. La i røre. Stekte litt på den ene sida. Vendte jernet rundt og stekte på den andre siden. Ikke noe teflon-jern, så det måtte pensles med smør mellom slaga.
Det var smør, røre og smuler over hele komfyren. Krumkakene ble enten til smuler, brent eller umulige å rulle. Jeg tror jeg fikk til to krumkaker som så noenlunde ut etter noe som føltes som mange timers arbeid. Resten ble fuglemat. Slapp av, dette var en gang i forrige århundre. Fuglene var ikke så opplyste da, de satte pris på brente krumkakerester.
Jeg prøvde ikke å bake krumkaker igjen før Gamle Gubben Grå hadde investert i et elektrisk krumkakejern. Jeg er glad i å gjøre ting på gamle-måten jeg, men ikke krumkaker.
I år ble jeg fornøyd med krumkakene – og jeg har laget de helt på egen hånd. Gamle Gubben Grå bare sjekket at jeg ikke svidde smøret jeg skulle smelte til røra før han gikk ut og måkte snø.
Da jeg var barn tok Mamma skikkelig julevask hver jul. Husmødre på 60- og 70-tallet gjorde det. Vasket tak, vegger og gulv. Dro frem store skjenker og sofaer, ristet tepper og pusset vinduer, skiftet gardiner og polerte møbler som trengte det. Ja sikkert noen møbler som strengt tatt ikke trengte polering og.
Så når jeg stiftet eget hjem på begynnelsen av 90-tallet ville jeg og være skikkelig husmor. Jeg skulle og vaske husvask, lage sylte og rull, bake minst 7 slag, lage hjemmelaget julepynt…. Ja, kravene jeg satt til meg selv var relativt høye. Jeg var og i full jobb, hadde små barn og var gjerne gravis i tillegg. Jeg hadde nok litt problemer med å leve opp til egne krav, og var kanskje litt sliten.
Jeg husker en god kollega ga meg et godt råd en av de første julene jeg arbeidet på røntgen. Sett ei skål med grønnsåpe under sofaen og spray kingelvevet med gullspray. Rådet som var sagt halvveis i spøk har fulgt meg i alle år siden. Det har fått meg til å senke skuldrene mang en natt til julaften når jeg rimelig sliten dropper å vaske gulvet i stua enda en gang eller plutselig kommer på at jeg har glemt å skure muren bak peisen til jul. Grønnsåpe-trikset har jeg nok og tatt i bruk, men gullsprayen har fått hvile.
Mulig angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt full husvask julaften 21. Jeg kom hjem fra 7 uker på yrkesretta rehabilitering siste uka i november og begynte i ny jobb 6. desember. Å begynne med noe helt nytt tar krefter, og det å arbeide i korona-teamet i desember 2021 var litt heftig, Så julevasken ble det ikke noe av det året. Ikke sånn julevask hvor alle møbler blir dratt frem. (Mulig det sto ei skål med grønnsåpe i et bortgjemt hjørne lengst under sofaen.)
Julefeiringa var godt i gang. Vi hadde kommet oss gjennom grøt-spising hvor vi var plassert i kohorter rundt spisebordet og munnbind forsiktig ble tatt av under måltidet. Et par av oss hadde vært på utendørs gudstjeneste i minus10 grader på kirkebakken, Hvor vi selvsagt sto i små grupperinger med meters mellomrom og hørte Gudsord fra et høyttaleranllegg og orgelbrus på opptak. Vi hadde fått i oss julemiddagen, og munnbindene satt litt løsere mellom ribbe og riskrem. Nå var vi godt i gang med gaveutdeling. Fremdeles var plasseringen i stua kohortvis og Svigermor satt i en av de store, tunge lenestolene våre. Litt usikker på hva som plutselig rørte seg i hodet på Svigermor, eller om Erna og Bent Høye plutselig hadde øket avstandsreglene fra en meter til to. For plutselig tar Svigermor og dytter den tunge, store lenestolen hun hadde sittet forholdsvis rolig i bortover stuegulvet slik at den nesten krasjer i juletreet. Heldigvis var de flestes øyne rettet mot juletreet som sto og svaiet lett. Jeg tror det bare var Svoger og jeg som fikk med oss de to velvoksne hybelkaninene som plutselig hoppet i fri dressur rundt i stua. Jeg fikk sparket de litt sånn ubemerket under sofaen og sendte Svoger et blikk. Han er grei. han sier ikke noe om velfora hybelkaniner.
I år har jeg ingen planer om kaninjakt på julaften. Jeg møter høytiden med senkede skuldre. “Late Brit” vår kjære robotstøvsuger tar seg av de lenge før julegjestene ringer på døra. Vil du og ha et slikt vidunder tror jeg det finnes en rabattkode eller tre her. Så kan du heller ta deg av gullspray og kingelvev.
Jeg så den inne på Kappahl tidlig i desember, eller mulig det var i november? Samme det. Det er ikke ofte jeg faller så til de grader for en kjole. Tenk om jeg kunne ha på meg den på julaften! Den ville vært perfekt! Stua i Drømmehuset er holdt i gull og hvitt. I denne kjolen med gullpaljetter ville kjerringa virkelig skinne. Jeg føler at jeg trenger å skinne litt denne jula. Føle meg fin. Ikke komme i den samme kjolen jeg har brukt mange ganger før.
I fjor og forfjor konkurrerte Datteren og Svigermor om hvem som hadde den korteste kjolen. Svigermor vant. Jeg husker jeg følte meg som ei kjerring sammen med de to damene. Utdanka av Svigermor på snart 85. Ble liksom ikke mindre kjerring av det. Men med en glitrende paljettkjole ville det være min tur til å skinne.
Jeg var inne å så på kjolen den dagen jeg fikk øye på den. Selvsagt fantes den ikke i avdelingen for stor-mote. Kjolene der var i svart, mørkeblå eller mørk burgunder og jeg kunne ikke skimte en eneste paljett. Jeg sukket stille.
Eller det er ikke sant. Jeg freste halvhøyt til Gamle Gubben Grå. Hvorfor mener moteindustrien at vi store damer skal gå I ett med tapeten? Har ikke vi og behov for å skinne?
På vei ut studerte jeg kjolen lengselsfult der den hang i avdelingen for mennesker med normal kroppsfigur. De hadde den i xl, men ville det være stort nok? Jeg vet hvor mange ganger jeg har funnet et plagg i xl i disse kjedebutikkene men som har vist seg å være beregnet på ekstra store kinesere eller pygmeer og ikke ei velvoken kjerring. Kjolen så ikke så liten ut. Jeg har gått ned noen kilo. Fantes det likevel håp? Jeg sukket og gikk ut av butikken. Det er nok annet å bruke pengene på i desember enn en skinnende paljettkjole til ei diger, halvgammel kjerring. Vi får se om den kommer på salg før jul.
Neste gang vi var på senteret ble blikket mitt dratt mot kjolen. Den var like fin denne gangen. Jeg tok en titt innom for å sjekke om den var kommet på salg, og om de fortsatt hadde den igjen i størrelse xl. Hadde de ikke det kunne jeg jo glemme hele kjolen. De hadde den igjen i min størrelse, men den var ikke satt ned i pris
Da vi skulle gå tilbake til bilen gikk vi forbi kjolen igjen. Jeg sukket. Det var bare en måte å få kjolen ut av systemet på. Den tøffe måten. Ta kjolen med i prøverommet og få drept drømmen en gang for alle. Se den krympe slik at det bare var plass til halve kjerringa i kjolen, eller at den på en eller annen måte ble helt feil på kjerringa. Jeg er liksom ikke en kleshenger. Det er nok av bilringer, hengepupper og skavanker jeg ønsker at en kjole mer skal skjule enn å fremheve. Og i en skinnende paljettkjole vil man fort få fokuset på seg.
Som sagt så gjort. Inn i prøverommet bar det. Og vet dere hva? Kjolen satt som et skudd! En glitrende paljettkjole fikk kjerringa til å skinne.
Det avgjorde saken. Klart kjerringa skulle ha kjolen Her skulle det ikke ventes til et eventuelt salg. Kjerringa skal glitre om kapp med Svigermor, Datteren og juletreet på julaften. Nå henger kjolen klar til bruk i klesskapet. Jeg gleder meg til å ta den på meg på julaften.
Når man velger en slik glitrende kjole må jo resten av kjerringa glitre. Det betyr en tur til frisøren og at jeg må sminke meg. Nye strømpebukser må jeg ha
En glitrende paljettkjole fikk kjerringa til å føle seg mer som en dame enn ei kjerring. Kanskje var det akkurat det jeg trengte nå? Å skinne litt. Har jo følt meg gammel, sliten og utdatert en stund. Men i jula skal jeg stråle og skinne om kapp med selveste julestjerna.
Det går sakte men sikkert rett vei. Nei, jeg snakker ikke om at det går mot vår, selv om det selvsagt gjør det og. For hver dag som går er vi en dag nærmere våren enn vi var dagen før. Sånt gjør godt å tenke på for en frossen sjel som ikke er så glad i vinter. Jeg snakker heller ikke om at gradestokken langsomt kryper oppover. Nedbør og rundt 0 grader oppe på et greit lag med snø er oppskriften på holke og is. Jeg misliker holke og is enda mer enn jeg misliker kulde. Ønsker meg ikke lårhalsbrudd til jul.
Nei det jeg snakker om er at for første gang på lenge kom du helt nede på en 60. plass hvis du hadde 100 sidevisninger her på blogg. Det er selvsagt ikke noe å rope hurra for. På blogg.no sin storhetstid måtte du gjerne ha opp mot 200 sidevisninger bare for å synes på topplista, altså komme på plass nummer 100. Det er nok en stund til vi er tilbake der. Men jeg har holdt øye med det der 100-sidevisninger tallet en stund. Tenkt at det på en måte sier noe om populariteten for blogg som konsept. Og det siste året har man med 100 sidevisninger stort sett ligget på en noen-og-femtiende plass. Men oftere og oftere har man kommet helt opp på 40-tallet et sted. Derfor synes jeg det er gledelig å se at vi i dag ser 60-tallet.
Vi er flere som ønsker at folk skal få øynene opp for hva blogg er blitt. Et mangfold av stemmer som skriver om relativt mye forskjellig. Kall det et digitalt ukeblad med nye utgivelser hver dag. Her finner du matoppskrifter, håndarbeid, glimt fra liv med små eller store utfordringer, flotte bilder, sterke meninger, lett underholdning, visdomsord….. Kort sagt noe for enhver smak.
Det er det som er så fint med blogg. Du kan lese de innleggene og de bloggene du liker og som skriver noe som interesserer deg, og så kan du hoppe over resten. Akkurat som du i et magasin blar fort forbi strikkeoppskriftene hvis du ikke strikker.
Det jeg setter mest pris på her inne er mangfoldet. Det er en mengde forskjellige stemmer som skriver relativt forskjellige innlegg. Mangfoldet gjør at vi har potensiale til å dra et relativt bredt spekter inn til plattformen som lesere. Happy med sine små andakter har kanskje en annen målgruppe enn Lasse L som skriver om øl. Joasol som skriver om sjakk henter kanskje andre lesere enn Geriatriks som skriver om ishockey. Sammen kan vi kanskje få vist frem at blogg kan være så mangt og kanskje lokke lesere til å besøke en av våre blogg-kollegaer. Jeg mener, det er da ikke utenkelig at en som er interessert i ishockey også kan være interessert i øl?
Blogg-kollegaer, det er jo det vi er. Kollegaer ikke konkurrenter. Litt vennskapelig kappestrid slik som Gryxen og min duell med Allan om hvem som først blir blogg-konge, altså innehaver av førsteplassen på bloggtoppen er bare sunt slik jeg ser det. Jeg tror også lesere setter pris på slike uhøytidelige konkurranser. Når en blogg du følger blir nominert til årets matblogger vil du ofte av ren nysgjerrighet gå inn og sjekke bloggene til de andre nominerte. Kanskje de og er verdt å følge. Slik kan slike konkurranser bidra til å dra lesere også til andre kollegaer – og til blogg som fenomen. Bra for oss alle.
Denne kjerringa var nominert i to kategorier i årets Gryxen. Årets fotoblogger og Årets meningsblogger. Jeg satte selvsagt pris på å bli nominert! Når Gry utfordret til vennskapelig valgkamp under avstemningen til Årets meningsblogger våknet politikeren i meg. Jeg kom i valgkampmodus. For meg vil det si å fremheve egen styrke og hvorfor jeg, eller i politikken mitt parti, er et bedre valg enn konkurrentene. Så er det opp til velgerne eller de som stemmer å gjøre sitt valg om hvem de vil gi sin stemme til. Jeg vant ingen av prisene, og det er helt greit. Jeg var ikke den som fikk flest stemmer, noen var bedre enn meg. I politikken har jeg gratulert Runar fra Høyre med både godt valgresultat og ordførerkjede, og gledet meg med han. (Selv om Rødt har en langt bedre politikk.) På blogg har jeg helt oppriktig gratulert vinnerne og gledet meg med dem. Innerst inne tenker jeg at både Ut i friluft og Bunny fortjener prisene mer enn meg. Det at noen er bedre enn meg betyr ikke at det jeg gjør ikke er bra.
Vennskapelig kappestrid, litt konkurranse om topplassen slik det har vært den siste uka er bra. Men la oss heller heie på hverandre enn å spenne bein på kollegaen. Er det noe jeg tror skremmer lesere vekk fra blogg er det intriger og intern krangling. Joda, det drar noen lesere. Noen elsker å stå i ringen rundt de som sloss å heie. Det så vi allerede i skolegården, og det ser vi i kommentarfeltne. Men de aller fleste holder seg unna. Ønsker ikke å bli dratt inn i noe. Synes disse evige slosskampene både var uinteressante og kjedelige.
Det går mot et nytt år. La oss i 2024 gjøre vårt til å bidra til å gjøre blogg større igjen. La oss vise mangfoldet og forsøke å dra lesere heller enn å motarbeide hverandre og skremme leserne vekk. Et litt gammelt men godt slagord fra eget parti Fellesskap fungerer. Det er faktisk mye klokt i det.
Er det ikke 7 slag man skal ha til jul? I mine glansdager hadde jeg opp til 21 slag, alle hjemmebakt. Aner ikke hvor jeg tok tiden fra. Jeg var i full jobb og hadde 3 små unger. Vel, det er lenge siden de tider. Halvveis i advent kan jeg krysse av for 2 slag. Eller 3 hvis jeg tar med steinharde flatbrød, men det er ikke kaker og skal ikke på kakefatet. Formkaka jeg delte bilde av i går var Gamle Gubben Grå sitt verk. Så i dag er det vel på tide å vise hva Kjerringa har fiksa. Mandelroser!
Ekte lekre hjemmebakte mandelroser med deilig mørk sjokolade! Ikke det at Kjerringa har bakt de. Hun har bare tatt de ut av posen og lagt de i boksen. Baksten har de stått for på Grini Hejmmebakeri, ærlig og redelig kjøpt på Bodens marked. Folk skal ikke komme her og si at Kjerringa ikke fikser hjemmebakte småkaker til jul.
Vet dere noen ganger kunne jeg tenke meg å forgylle Allan. Lage en forgylt statue av hele fyren, for den fremtidige bloggkongen er virkelig verdt sin vekt i gull. Her satt jeg og klikket meg gjennom det siste innlegget til toppbloggerne for å finne litt inspirasjon. Altså la meg inspirere i stedet for å kommentere. Det må jo være lov. Bloggere er jo influensere. Da er det vel bare rett og rimelig at de skal kunne brukes til inspirasjon.
Jeg klikker meg inn hos Allan. Og plutselig er jeg ikke i tvil om hva jeg skal skrive om. Ja Allan ber jo faktisk om det; Bloggeren Kjerringtanker er også politiker for partiet Rødt og er følgelig opptatt av rettferdig fordeling, vil jeg tro, og hun kan sikkert ta tak i og undersøke denne saken nærmere, så ikke blogg.no driver og gjemmer unna de store pengene og kanskje gir disse bare til bloggkongene sin, de nåværende, og ikke den fremtidige. Ja, Allan. Kjerringa kan du stole på. Jeg tar saken!
Egmont Publishing AS som eier og drifter blogg.no er et firma som går bra. Det har god soliditet og god lønnsomhet selv om driftsreultatet har gått litt ned de to siste årene er Årsresultatet på samme nivå som i 2019. Det var på nesten 49 millioner kroner i fjor. Driftsinntektene var på 239 millioner. Ved forhandlinger om litt mer kronasje til oss bloggere er slikt godt å vite.
Egmont Publishing AS er en del av Egmont Holding AS konsernet og er delt opp i mange underselskaper sik konsern ofte er. Akkurat hvor mye eller lite de tjener på blogg.no klarer jeg ikke å finne ut. Ikke tror jeg en hel haug med tall er så interessant for den jevne bloggleser heller. Derimot er historien til blogg.no før vi ble en del av Egmont-konsernet i 2018 langt mer interessant. Visste dere at blogg.no opprinnelig ble startet av noen med bakgrunn i det norske black-metal miljøet? Det er mye mer kult enn trauste. litt kjedelige Egmont.
Blogg.no ble startet på Bislet i 2003 i Oslo som en idé hos de to ivrige gründerne, Rafiq Charania og Per Kleven. Idéen baserte seg på at alle som ønsket det burde få tilgang til å lage seg en blogg. For å realisere ideen bygget de to en plattform som var laget slik at folk enkelt kunne sette opp en egen blogg uten å måtte installere programvare på egen server eller drive med programmering.
«Ingen» i norsk mediebransje hadde tro på blogg.no. De to gründerne slet i motbakke. Ingen ville snakke om dem, ingen ville samarbeide med dem. Blogg var ikke et ordentlig medie, var gjennomgangstonen. Blogging er useriøst. Synes det er noe kjent med de uttalelsene. Er det ikke slik foratåsegpåere ser på blogg nå?
Ignoransen fra norsk offentlighet var kanskje en forkledd velsignelse, for mens «main stream media» og forståsegpåere så en annen vei tok folket imot blogg.no med åpne armer. Blogg.no vokste til å bli Nord-Europas største blogg community og Norges 10ende største nettsted på TNS gallup listene. Når Mediehuset Nettavisen kjøpte selskapet i desember 2012 var det blitt etablert to millioner blogger på tjenesten. Et formidabelt tall i et land med litt over fem millioner innbyggere.
«Alle» startet sin bloggkarriere på blogg.no, og de aller største ble store der også. Det å havne på topplisten til blogg.no åpnet for karriere og berømmelse. Bloggere og influencere ble en stor del av den norske medieverden, nøyaktig slik Per og Rafiq forutså.
Egmont kjøpte merkevaren blogg.no i 2018. De overtok en suksess de ikke helt har klart å holde ved like.
Venter du fremdeles på linken til black-metal? Vel den kommer her. Kjetil Manheim, en av gründerne av blogg.no, var en av de som var med å starte black-metal bandet Mayhem i 1984. Han trakk seg ut av bandet i 1987 etter at de hadde gitt ut sin debut-plate Deathcrush.
Rafiq Charania finner jeg ikke så mye om, men jeg tror ikke han var en rocker. Han døde av kreft i 2014. Så vidt jeg forstår av det jeg finner på nett var han en fyr som brant for de ting han trodde på. Som arbeidet hardt og hadde mange ideer. En flott fyr som delte av sin kunnskap til alle som ville lære. En som gledet seg over å se andre lykkes. Som nok ble drevet mer av det å få til ting enn å bare tenke på hva som ville gi mest penger på bok. Mest fortjeneste.
Jeg er bare ei kjerring som deler mine tanker. Men jeg tror blogg.no, eller blogg da trenger noen som virkelig har tro på konseptet slik Rafiq og Kjetil hadde. Noen som er tøffe nok til å gå egne veier og ikke tenke på om “alle” dømmer ideene deres nord og ned. Noen som ikke er opptatt av å være main-stream.
Væpna revolusjon foreslår Allan. Jeg tviler på at det er veien å gå når det gjelder kapitalistiske eiere som Egmont. Men det er andre måter å drive revolusjon på. Vi må få medienes interesse for det vi skriver. Da kommer annonsørene etter, og det er der pengene ligger. Den nye bloggkongen “Pappahjerter” klarte det denne uka. Hans innlegg Ikke snakk om kreft mens jeg spiser marsipan har jeg sett omtalt i flere nettaviser. Det har 94 kommentarer i kommentarfeltet og har skapt et veldig engasjement.
Så la fingrene gli over tastaturet folkens. La oss skape engasjement. La oss rocke denne platformen. Kanskje ikke alt vi skriver og publiserer er en Nobel-pris verdig. Men la oss vise at bloggere og blogg ikke er et døende fenomen. Ikke overlat til Egmont å skaffe oss reklameinntekter. Er det vi ønsker oss tar vi kontakt med de som selger fjellstøvler, garn eller kaffe-latte selv. Vi nøyer oss ikke med de smulene Egmont er villig til å dele med oss. Vi stikke i stedet av med hel kaka.
Den der var kul! tenkte jeg og stirret henført på ei formkake i et Dansk interiørblad. Men hvordan har de fått til det der, egentlig? Jeg tenkte litt uten å komme til en fornuftig forklaring. Det var en lys formkake som når du skar den opp i skiver fikk ei brun stjerne midt på hver skive. Nesten som Marmor-kake, bare at en har et definert mønster. En helt tydelig stjerne. Jeg måtte lese oppskriften for å finne ut om dette var noe jeg trodde jeg kunne klare, eventuelt at Gamle Gubben Grå kunne fikse slik kake til meg.
Etter å ha lest oppskriften forsto jeg hvordan de hadde fått til stjerne-mønsteret, og jeg hadde faktisk troa på at dette skulle vi få til. Ja, jeg hadde faktisk troa på at dette kunne selv denne kjerringa klare, enda kokekunstene ikke er så veldig bra til de mer avanserte tingene.
Du lager nemlig to formkaker. Først lager du en formkake med sjokolade. Når den er ferdig stekt skjærer du den i skiver og stikker ut en stjerne fra hver skive med en pepperkakeform. Så tar du og lager røra til den hvite formkaka. Du heller litt røre i bunn av formkakeforma og tar de stjernene du har stukket ut fra sjokoladekaka og setter ned midt i forma i røra tett i tett. Så fyller du på med hvit formkakerøre til du får dekket stjernene og steiker kaka.
Jeg viste oppskrifta til Gamle Gubben Grå, og han syntes og den så spennende ut å prøve. Og heldigvis tok han og ansvar for å få bakt denne kaka.
Vi var rimelig spente da vi etter endt steking og avkjøling skar av skalken for å se om stjerna hadde blitt vellykket. Som du ser på bildet over kom ikke stjerna helt i sentrum. Den kunne og vært litt dypere ned i kaka, hatt litt mindre røre i bunn før vi begynte å sette i stjernene. Mulig den og kunne ha stekt litt lenger. Er et parti under stjerna som ser litt “rått” ut. Men det er mye hvit sjokolade i den hvite røra. Mulig det har noe å si. Vi sier oss rimelig fornøyd og har noen tanker om hva vi kan endre til neste gang. Vi smakte på skalken vi skar av, og smaken var det ikke noe å si på.
Dette tror jeg er en kake som kan imponere litt på kakebordet i jula. Skiller seg litt ut. Jeg liker det. Kanskje imponerer jeg Svigermor? Har du lyst til å prøve så kan du se oppskriften her. Oppskriften er av Camilla Biesbjerg Markussen. Jeg regner med at det å dele kakeoppskrifter til opskriftutviklere blir som å dele strikkeoppskrifter til strikkedesignere. Det vet jo alle vi som følger Vibbedille at man ikke skal gjøre uten at men eventuelt har innhentet lov fra designeren.
