Har kjerringa blitt blidere?

Å la seg få lov til å være sliten og lei uten å grave seg ned i elendigheten har som regel den ønskede virkning for meg. Man aksepterer liksom tingenes tilstand.
OK så er det litt mye som er kjipt akkurat nå. Som at bilen må på verksted og jeg frykter at lappene flyr ut av konto etter det besøket. Som at en stilling jeg virkelig har drømt om å få endelig er ledig, men at jeg ikke har helse til å inneha den. Som at både økonomi og det engasjerende, pulserende livet jeg elsket forsvant. Noen ganger føler jeg litt mye på at jeg synes livet ikke er rettferdig. Og hvis du lurte, det lille glimtet av blå himmel over nabotaket forsvant det og.

Men ellers har vel dagen i grunn vært ok.
Jeg sukket over at ordføreren og rådmannen er ute og forteller eventyr i lokalavisa. Eller om ikke akkurat eventyr så en annen versjon av virkeligheten enn det jeg husker. Orket ikke da grave meg ned i gamle sakspapirer for å finne bevis på det. I dag var det mer irriterende enn inspirerende.
(Men snakket om saken på innpust og utpust til Gamle Gubben Grå, som bare lyttet sånn halvveis.)

Likevel varte det ikke mange timer før denne kjerringa sang høyt for seg selv mens hun tok noen fornøyde dansetrinn gjennom gangen.  Et klenodium av et finn-funn ble mitt aldeles gratis, og ikke nok med det. Eieren som ønsket å bli kvitt det kommer å leverer det på døra mi i løpet av dagen.
Å, jeg gleder meg til å vise dere det, og har alt satt frem flaska med møbelpolish. Her skal det poleres!

Akkurat da jeg skulle slenge meg ned på sofaen og trekke pelspleddet over hodet fikk jeg en telefon. Etter den samtalen tenkte jeg da jeg krabbet under pleddet at vel er det engasjerende livet jeg levde over, men det er da ikke så verst engasjerende dette livet heller. Det skjer da sannelig ting nå og. Det virker som om folk fremdeles tror at denne kjerringa kan få utretta saker og ting.
Ja, samtalen handlet om politikk og er litt vanskelig å forklare kortfattet. Poenget er at det fremdeles stadig dukker opp nye utfordringer – som jeg ser på som positivt.

Et annet engasjert menneske sendte meg en hel haug bilder av trær som han mener er angrepet av barkbiller. Jeg er litt usikker på hva han mener jeg skal gjøre med det. Det er ikke in skog. Ikke skogen til noen jeg kjenner heller. Han pleier ikke like tømmerhogst, så da trodde jeg at han muligens likte biller. Ble litt usikker på det etter disse bildene.

Gamle Gubben Grå kom hjem fra verkstedet. Prisen på reparasjonen ble om trent som forventet. Ikke så dyrt som jeg fryktet. De fikser det raskt, og på mandag er forhåpentligvis bilen (nesten) som ny igjen. Vi har jo tross alt en bil som snart er 20 år.

Nå ringer det på døra. Det er sikkert klenodiet mitt som ankommer!

 

 

Burde vært enkelt…

Å skrive dagens første blogginnlegg etter inspirasjon av det siste innlegget til den bloggen som ligger over meg på topplista burde vært utrolig enkelt. Zoetic World har trekning av en giveaway. Det burde inspirere meg til å ha en giveaway. Det ville sikkert gitt klikk og sikret meg en bra plassering på bloggtopplista.
Men jeg har ikke lyst til det. Ikke fordi jeg ikke kan gi eller ikke har lyst til å dele, men rett og slett fordi jeg er sliten og lei og ikke orker å tenke ut hva som kunne være en ok ting å gi bort. Masete hunder eller Gamle Gubben Grå blir liksom litt drastisk.
Ikke er det sikkert det ville melde seg så mange interessenter i kommentarfeltet heller hvis man kunne risikere å bli sittende igjen med et par kjøtere eller en gammel gubbe.

Jeg er sur, sliten og lei.
Det har ikke noe med blogg eller kommentarfelt å gjøre. Det er andre faktorer i livet som tærer mer på både overskudd og humør.
Egentlig har jeg lyst til å sitte her å klage over hvor grusomt livet er. Virkelig male ut hvor dritt jeg synes ting er.  Gi dere den usminkede versjonen av hvordan jeg har det akkurat nå. Bruke tid til å sette ord på følelsene og virkelig male alt svart, Helsvart!

Drikke te og klage over livet mens jeg sender sure blikk i retning kjøtere så vel som Gubben.
Virkelig kose meg med misnøyen.  Grave meg ned  alt som er trist, vondt, vanskelig og leit.
Tro meg, jeg har nok av triste ting å øse av.

Men jeg tror ikke livet blir noe lysere av at jeg maler det svart.
Utfordringer og problemer løses ikke av at jeg blåser de opp til overdimensjonerte størrelser. Jeg vil ikke føle meg bedre, bare verre. Og jeg har ikke lyst til å ha det trist, svart og leit.
Jeg har ikke lyst til å være sur, sliten og lei. Det er så utrolig slitsomt, tapper meg for energi jeg ikke har.

Så jeg titter ut av vinduet. Ser antydninger til blå himmel over hustaket til den ene naboen. Det kan jo tenkes at den glippen i skydekket blir større. At sola vil skinne, i det minste litt.

Jeg har jo ingen planer for dagen. Jeg kan krølle meg sammen under pelspleddet på sofaen og lade tomme batterier. Bruke tid på egenpleie.  Finne lyspunktene i livet.  De er jo der, og egentlig er det ganske mange av dem.
Jeg klarer ikke ramse de entusiastisk opp nå, men jeg vet de er der.

Så i dag vil jeg subbe rundt i labert tempo. Ha nok med meg selv og mitt. Se om jeg klarer å snuble over små ting å glede seg over. Jeg tror det er smartere enn å finne frem svartmalingen.

 

 

Kjente blodtrykket stige

 

I går var jeg en tur i byen. Måtte på apoteket for blant annet å hente blodtrykksmedisin. For ei kjerring som relativt fort kan føle på blodtrykksstigning bare av å lese saker i lokalavisa kan det være kjekt å ikke gå tomt.  Har dere forresten fått med dere at de skal lage sol-kraft-park på Sokna? Eller at kriteriene for å få hjelp innen helse og omsorg skal skjerpes? Ja, det nærmer seg et nytt kommunestyremøte og slike saker får gjerne blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa.

Men det var ikke politikk jeg skulle skrive om i dag. Det var om en tur på apoteket.
Jeg logger meg inn på nettbanken mens jeg går fra bilen. Hvor mye er det egentlig igjen på brukskontoen? Den går fortere tom nå som jeg går på AAP og har fått inntektene mine redusert.  Jeg har brukt litt penger i det siste. Kjøpt dostol og andre nødvendigheter.
Plutselig kaster telefonen meg ut av nettbanken og ber meg trykke Pin-kode, eller mulig det var Puk-kode.
Litt stressa klarer jeg å trykke feil Pin-kode. Jeg tar en annen kode enn den til telefonen. Og ja, jeg gjentar felen et par ganger. Litt sånn stresset. Jeg var jo inne på nettbanken da telefonen plutselig klikket.

Til slutt var Puk-koden låst, og telefonen ba meg slå inn den. En åtte-sifferet kode.
Husker du Puk-koden din? Det gjør ikke jeg. Jeg kjente panikken komme krypende. Tenk etter alt man bruker mobilen til bare på en liten tur til byen. Parkeringsapp, nettbank, legitimasjon på apoteket….
Jeg kjente blodtrykket og stresset begynne å stige i kroppen.

Ikke kunne jeg ringe Gamle Gubben Grå og be han lese opp Puk-koden for meg. For hvor er den lappen denne Puk-koden eventuelt står på? Hvor lenge har jeg hatt denne telefonen? Høsten 2020? Jeg tar telefonen for å sjekke når de første bildene er tatt – men det går jo selvsagt ikke.
Jeg aner ikke hvor det papiret er, sannsynlig kastet.

Jeg kjøpte meg en kopp svart kaffe og satte meg rolig ned. Prøvde så mange 8-sifferede koder jeg torde for ikke å bruke opp alle forsøk. Hvis jeg har bestemt den selv antok jeg at jeg kunne resonere meg til hva jeg hadde valgt.
Niks. Ingen av mine forsøk ble godkjent.

I ren depresjon  vurderte jeg å gå til anskaffelse av ny telefon, men slo raskt fra meg den ideen. Hvis Sim-kortet er låst hjelper det vel ikke med ny telefon? Jeg må antakelig ta hele jobben med å installere livet mitt på nytt. Skremmende i grunn hvor avhengige vi har blitt av denne telefonen.

Til slutt kom jeg til å tenke på at jeg har jo kjøpt denne telefonen her på senteret. Det er jeg sikker på. Så sant mobiltelefonen min ikke har blitt ødelagt ved å falle ut av en bil på en bro mellom Ålesund og Åndalsnes har jeg kjøpt alle de siste telefonene mine i samme forretning. (Den gangen ved Åndalsnes ble det gjort et unntak, og telefon er innkjøpt jeg tror det var på El-kjøp på Dombås få minutter før stengetid.)
Alt er jo på data registrert over alt. kanskje de i forretningen kunne hjelpe?

Jeg tuslet ned i telefon-butikken og spurte om de kunne hjelpe meg. Det kunne de selvsagt. Og etter noen raske tastetrykk fra mannen bak disken og et par omganger med både 8- og 4-siffers koder hadde jeg fått livet mitt tilbake og blodtrykket kunne atter synke ned på et nivå hvor både jeg og fastlegen liker at det er.

 

Eldste Sønn måtte komme oss til unnsetning.

I går dukket det opp et  problem i Drømmehuset. Vi så det alle tre, Yngste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg der vi satt litt gode og mette etter å satt il livs hver vår store porsjon med grateng til middag. Problemet sto på bordet rett foran oss. Gamle Gubben Grå hadde laget alt for mye dessert.

En pavlovakrans med sjokolade, jordbæris, makroner og friske bringebær sto foran oss. Ja Den hadde og litt karamellsaus og hakkede nøtter og. Alt i tråd med oppskriften fra Boligdrøm for Mai/juni 2019. Dette var langt mer enn tre relativt mette mennesker ville klare å sette til livs i løpet av kvelden.
Og siden det var marengs dekket med krem og iskrem så er det liksom ikke noe som er så godt hvis det blir spart på i dagevis.

Det var bare en ting å gjøre. Jeg grep telefonen og ringte Eldste Sønn. Kunne han tenke seg å komme en tur til Drømmehuset og hjelpe oss å bli kvitt litt dessert? Heldigvis var han ikke så veldig vanskelig å be, selv om Liverpool og Everton spilte fotballkamp.

Så jeg kastet meg i bilen og kjørte ned og hentet han, og rakk opp igjen før isen hadde smeltet og kaffen var blitt for kald.
Selv med Eldste Sønn med på laget klarte vi ikke å få i oss alt, men vi kom et godt stykke på vei. Restene står i kjøleskapet og jeg har sett at det har minket i løpet av dagen. Gamle Gubben Grå er god på å få kakerester til å forsvinne. Selv når de inneholder litt smeltet jordbæris.

Ikke mitt barn

En rektor ved en barneskole i Oslo sendte tirsdag ut en melding til foreldrene. Der skriver han at han har fått rapporter om hendelser der en del av guttene på mellomtrinnet er involvert.  Ifølge skolemeldingen drar guttene hjem til jevnaldrende de har noe utestående med, for å «ordne opp». De skal ha utført hærverk og nasking. Enkelte av hendelsene skal være politianmeldt, ifølge meldingen.

Han ber foreldrene snakke med barna sine om meldingen og hva barna gjør når de er med venner.  En særlig bekymring er at det er tegn til at eldre ungdommer har en kobling til guttegruppen, og at et par av disse kan være i kriminelle miljøer, ifølge rektoren. 

Til Aftenposten, som jeg har funnet opplysningene i, sier rektoren at episodene bare har skjedd på fritiden, men at han føler et ansvar for å fortelle foreldrene om det han har fått vite.

“Jeg håper foreldrene bruker informasjonen fra oss til å snakke med barna og kanskje sjekke ut hva barna gjør på fritiden. Om to måneder er disse elevene ferdig på skolen vår og skal over på ungdomsskolen. Jeg ville informere foreldrene nå, så ting ikke utvikler seg.”

En samvittighetsfull rektor som gjør jobben sin, og litt til. Bryr seg om både skolehverdagen, fritiden og fremtiden til elevene. Det er mange slike flinke skolefolk i norsk skole.

Så håper jeg foreldrene tar den meldingen på alvor. At de setter seg ned med poden og tar den praten. At de ikke har det så travelt at de utsetter praten til helgen, neste uke, sommerferien… Helt til det går i glemmeboken eller bare virker rart å skulke ta opp en melding som er mange måneder gammel.

Jeg håper de ikke tenker at den tar sikkert far når han kjører på trening, eller mor til helgen når poden er hos henne. Og jeg håper de ikke bare klikket vekk meldingen og tenker: Det gjelder ikke mitt barn. Mitt barn er ikke med på slikt.

Det er snakk om unger på mellomtrinnet. Unger som skal over på ungdomsskolen til høsten. Unger på 12-13 år. Unger det ikke er for sent å få på rett kurs hvis de voksne er villige til å tenke tanken på at det kan være deres barn. Være seg bevisst sitt foreldreansvar og tar grep.

 

Kan lykke kjøpes?

Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen.
Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia.
Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.

Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper.  Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen.
Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.

Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår.
Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.

Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.

Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt  – og man slipper å gå sulten til sengs.
Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.

Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.

 

 

 

Tur ble det

Sånn bare hvis noen lurte. Det ble en tur på 4 km i dag og.  Tur med både stigning og puls. Har nådd skrittmålet mitt for tredje dag på rad. Fortsetter jeg slik kan jeg risikere å bli et nytt og bedre(?) menneske.

Lerketre

Da jeg sto ved trappa i skogen så jeg et tre som hadde falt sånn halvveis over ende som vekte min nysgjerrighet. Så jeg trasket bort til det. Et flott tre med fin mose på.

Jeg ropte på Gamle Gubben Grå som fremdeles drev og rota rundt borte ved trappa. Så så jeg på han med mitt mest bedende blikk og lurte på om han ville gjøre meg en tjeneste. Bildet av dette treet ville helt klart blitt langt bedre med en modell på den mosegrodde stokken.

Mann straks 61 var ikke så lett å be om å klatre opp på et tre som når han var yngre. Skyldte på feil skotøy. Så jeg fikk nøye meg med bilde av tre uten modell. Jeg har ingen planer om å klatre i trær, dessuten er Gamle Gubben Grå en elendig fotograf.

Da vi skulle gå videre fikk jeg øye på noen kongler på noen kvister. Tenkte først det var orekvister og orekongler, men de virket større. Kom til at det måtte være lerkekongler.  Plukket med meg noen til å ha med hjem til pynt. Kjekt at en alltid har med hundeposer på tur.

Lerk er ikke et naturlig treslag i den norske floraen. Flere arter har blitt plantet i hager både Sibirlerk og Europalerk, kanskje noen til. Noen lerketrær har blitt spredd til naturen fra slike hageplanter. Det at jeg fant et stort lerketre styrker troen på at det har vært en hage i nærheten av trappa. Det er og observert flere hageplanter i området, Det har jeg og sett når jeg har vært her før om årene. Ville hageplanter. Eller forvilla heter det vel. Kanskje tar jeg en tur tilbake senere i vår og leter etter flere tegn. Nå som jeg tror jeg har funnet løsningen på trappa.

Lerkekonglene kan bli fine til dekorasjon når det blir høst og mot jul.  En tur ut i skogen byr på flere gode opplevelser, og denne turen førte mye med seg.

 

 

 

 

 

 

Mer mat

Det blåser litt mindre nå som jeg har kommet meg ned fra toppsjiktet og jeg kan sitte her å kommentere mat for andre dag på rad. Ja i dag sågar en hel ukemeny. (sukk).  Ikke nok med det, det er en lav-karbo-ukemeny (dobbelt-sukk).
Ukemenyen inneholder både pølse, taco og pizza. Mangler i grunn bare en saftig burger. Ikke den mest fantasirike menyen, og det eneste jeg kunne la meg inspirere nok til å trykke på linken er “spicy laksepanne”. Jeg gjør ikke det. Det er ikke jeg som har ansvaret for middagen i Drømmehuset i dag.

Katrine Stenhjem kommer og med noen sparetips nå som matprisene er blitt så høye. Ikke noe revolusjonerende i de heller. I det minste ikke for meg. De fleste har blitt fulgt her i husholdningen meste parten av tiden Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen. Det vil si i over 30 år.

Planlegg middagene, lag gjerne en ukemeny. 
Vi har alltid en plan for hva vi skal lage av mat den kommende uke. En rett for hver dag. Men hvis det står baking eller dessert som lages fra bunnen så kan den som har ansvaret for å lage middag bestemme menyen. Da blir det gjerne litt enklere mat. Sånn som pølse i brød og lompe på mandag.

Skriv handleliste. 
Handlelista har ligget på kjøkkenbenken siden v flyttet inn i rekkehuset. Der skriver vi opp det vi trenger når vi kommer på det. Alt fra dopapir til maldonsalt. Ja, og så supplerer vi da med det som trengs til maten som er planlagt.

Handle 1-2 ganger i uken for å unngå impulskjøp. 
Dette er vel et av de få tipsene jeg ikke følger. Men jeg er relativt god på å unngå impulskjøp. Kommer som regel ut igjen med kun det som står på lista. (og kanskje en is på en varm sommerdag.)

Last ned Rema1000 sin Æ-app som gir rabatter, Coop Extra og Meny har også kort/ apper hvor en får rabatt. 
Gamle Gubben Grå holder orden på alle slike apper og ja de brukes. (Jeg er kanskje ikke like god på det over alt som det han er. )

Sjekk hjemme i kjøleskap, fryser og matskap hvilke varer du har fra før. 
Der skal jeg komme med en tilleggs kommentar; Sjekk fryseren dagen før du skal bruke varen. Hurtigtining er ikke alltid smart.

Kjøp gjerne frosne grønnsaker som brokkoli og blomkål, det er ofte billigere (og bedre holdbarhetstid) 
Litt avhengig av hva jeg lager, men kan godt bruke frosne grønnsaker.

Sjekk datodisken hvor du handler, der kan en finne mange gode tilbud. 
Er alltid innom billigkroken i matbutikken. Jeg er jo ikke dum. Hvorfor betale mer? Men jeg tar bare med meg varer jeg har en ide om når jeg kommer til å bruke.

Bruk opp rester et par ganger i uken, og lag feks pai, gryte eller wok med rester. 
Vi har blitt utrolig flinke på å bruke opp rester. Mors lurpe er en kjent rett her i huset, også kalt kjøleskaprens. Ellers tenker vi praktisk. De siste pølsene fra middagen på mandag sprakk da Yngste Sønn varmet de opp da han kom sent hjem. De ble kuttet opp og havnet sammen med litt smårettbacon i pastasausen vi hadde til middag i går.

Jo, jeg tror vi er relativt gode til å holde matbudsjettet på et noenlunde fornuftig nivå.  Selvskryt er lov.

Løsningen på trappa, tror jeg.

Jeg tror jeg har funnet løsningen på trappa i skogen og det er takket være hjelp fra dere lesere,

Jeg søkte først på veien mellom Begnamoen og Hen, som var veien vi gikk. Jeg fikk raskt opp at den het Kaldbekkveien. Men det er ikke et gammelt navn, Det ble vedtatt av Hovedutvalget for Miljø og Areal så seint som i 2018. Men det søket ga og treff på et blogginnlegg på bloggen til Sognafaret. fra november 2022. Og Lillian, som bloggeren bak Sognafaret heter, hadde gått den samme veien – og tatt bilde av trappa.

Det varte ikke lenge før Lillian kommenterte på innlegget mitt. Hun sendte og link til en artikkel om elva og alle fossene og industrietableringen rundt fossene.
Men neste spor i søket mitt hadde jeg alt funnet i blogginnlegget til Sognafaret,

Halvveis opp i veien så si kommer en til neste kraftstasjon, Svinefoss.

Trappa i skogen er omtrent på høyde ved det kraftverket. Jeg visste ikke hva det het, men Lillian hadde nå gitt meg navnet. Svinefoss ble neste søkeord.

Ved å søke på Svinefoss fant jeg ut at Svinefoss ble først utnyttet da Begna Træsliberi ble opprettet der i 1888. Det var i drift fram til 1953.
Kunne trappa i skogen være en del av området til Begna Træsliperi?
Jeg prøvde å finne ut om tresliperiet hadde ligget på vestsiden av elva sånn som trappa, eller på østsiden av elva. Hvor Hen og Nymoen ligger i dag. Der vet jeg det har vært boliger og typiske arbederstrøk  langt tilbake i historien.

Svaret på det spørsmålet kom i komentarfeltet før jeg egentlig rakk å begynne å lete.

Tresliperiet og all bebyggelsen lå på vestsiden av elva.

kunne Hanne Beate  forklare, og sendte meg en lenke til et flyfoto  av området hentet fra Digitalarkivet. Du kan forstørre bildet og se om du finner et hus der du så trappa. Oppfordret Hanne Beate.

Det har jeg gjort, samt lest meg opp en del på grenda Begna som var rundt Begna Træsliperi. Nå er alle boligene revet, og hele det lille samfunnet borte.

Jeg tror at trappa førte opp til Direktørboligen på Begna.  Når jeg studerer flyfotoet ser det ut som om direktørboligen  ligger omtrent der jeg så trappa. Og når jeg etter hvert får opp et bilde av denne direktørboligen ser jeg trappa ligger der foran huset.

Begna tresliperi
Direktørbolig

Så takket være dere lesere tror jeg at jeg har løsningen på hvor trappa førte. Jeg har og lært mye om stedet Begna, et industrisamfunn som nå er nesten helt borte. Det står kun en trapp og noen små andre tegn igjen. Litt vemodig.

Lærte og litt spennende krigshistorie som utspant seg rett ned i bakken her. Mellom Nymoen og Hen. Mye man kan lære av å gå en liten tur i skogen i nærområdet.