På innlegget Staur og underbukser fikk jeg en kommentar som gikk på at ved stortingsvalget i 1945 så fikk Kommunistpartiet flere representanter enn Bondepartiet. Det var et faktum jeg ikke var klar over, så jeg måtte jo sjekke litt.

Det stemte. NKP hadde en oppslutning på 11,9% ved valget i 1945 og var landets 4. største parti. En økning på hele 11,6% fra valget i 1936. Bondepartiet hadde en oppslutning på 8% som var en nedgang på 3 %.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Resultatet kunne lett ha blitt noe annerledes. I Stavanger var det bare én stemme unna at Norges Kommunistiske Parti fikk et ekstra mandat; da ville Arbeiderpartiet hatt halvparten av representantene, med NKP i vippeposisjon. Arbeiderpartiet måtte da enten ha danna en mindretallsregjering eller en koalisjonsregjering sammen med NKP.
Det ble oppdaget feil i stemmetellingen i Stavanger, og NKP la inn klage og krevde omvalg. Valgstyrene, både lokalt og nasjonalt, valgte å godkjenne valget til tross for at alt tyder på at NKP hadde rett.
Saken ble enda verre av at det ble avlagt vitnemål om at det flere steder mangla lister fra NKP i valglokalene.
I Flekkefjord hadde ingen valglokaler lister fra NKP, og valgfunksjonærene avviste muligheten for å skrive partinavnet på blanke stemmesedler. Flere NKP-medlemmer så seg derfor nødt til å stemme på Arbeiderpartiet, og Flekkefjord ble den eneste av Norges seksti kjøpsteder som ikke hadde en eneste stemmer på NKP dette året. (Kilde: Stortingsvalget 1945, Lokalhistoriewiki.no)

Jeg filosoferer litt over hvorfor NKP fikk et så stort oppsving etter krigen. Fra å være et lite parti med 0,3% og så bli det fjerde største partiet.  Hvorfor stemte folk plutselig på NKP? Var de ikke redd disse forferdelige kommunistene? Hvorfor trodde de at de hadde noe å bidra med nå som landet skulle bygges opp igjen?

Jeg vet ikke, jeg levde ikke da. Men jeg tenker at kanskje det har noe med at folk hadde fått føle på kroppen hva nazisme, fascisme og annet høyreekstremistisk tankegods kan føre til.

Nasjonal Samlings  ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling  hadde vært Forsvarsminister i to Bondeparti-regjeringer

Nasjonal Samling anså Sovjetunionen og kommunismen, «bolsjevikene», som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket  en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned.
Det var et diktatorisk styringssystem der de  viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram organisasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var først og fremst en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden.

Så ja jeg tror noe av oppslutningen om NKP kan forklares av at folk ønsket å ta avstand fra den politikken okkupasjonsmakten hadde utøvd. De ønsket å være med å bestemme sin egen hverdag.

Folk fryktet ytre høyre mye mer enn de fryktet kommunismen. Mange av kommunistene hadde og vært aktivt med i motstandsarbeidet i Norge under krigen, både blant Gutta på skauen og i annet illegalt arbeid. Sovjetunionen var med å frigi Finnmark. Nordmenn der var glade når den Røde Arme’ dukket opp.

Når man ser på politiske strømninger i Europa i dag kan man se mange likhetstrekk med mellomkrigstdens Europa. Ikke minst når man ser hvordan høyreekstreme partier blomstrer opp og får fotfeste i nasjonalforsamlingene i land etter land.

Noe av vitsen med å lese og lære om historie er slik jeg ser det og ta lærdom av historien. Unngå å gjøre samme feilen en gang til.
Hvordan kan vi demme opp mot fremmedhatet og fremmedfrykten som er grunnlaget for mye av  fremveksten av de høyreradikale partiene i Europa? Enten vi snakker om Giorgia Meloni, fra Fratelli d’Italia, Ungarns Viktor Orbán og hans parti Fidesz eller Nederlands Geert Wilders og hans Partij voor de Vrijheid.

I disse dager er det valg til Europaparlamentet. Mellom 6. og 9. juni kan 350 millioner stemmeberettigede EU-borgere velge sine representanter til parlamentet.
Dagens parlament består av sju politiske grupper med henholdsvis Kristendemokratene (EPP) og Alliansen av sosialister og demokrater (S&D) som de største. 720 representanter skal stemmes inn i år, 15 flere enn i forrige periode-
Identitet og demokrati-gruppen representerer ytre høyre. Franske Marine Le Pens Nasjonal Samling er blant partiene som inngår her. Sammen med Europeiske konservative og reformister, styrt av Italias statsminister Georgia Meloni, ligger de an til å kunne få 144 av parlamentets seter, ifølge meningsmålingen til Politico.
I dag har de til sammen 118 seter.
I tillegg kommer flere mindre grupperinger på ytre høyre, som kontroversielle tyske AfD. Gjør de det bra, kan endringene i parlamentets sammensetning bli stor.

En høyredreining kan bety mer søkelys på nasjonale problemer og strengere grenser, og mindre på grønn omstilling og arbeideres rettigheter.
Sverigedemokraterna fører valgkampanjen «Mitt Europa bygger murar». Å sikre Europas grenser mot masseinnvandring er en av partiets kjernesaker. Videre er de sterkt kritiske til EUs klimapolitikk, som de mener er mest symbolpolitikk.
Høyrepopulistiske partier maner til splittelse heller enn samhold, og de kan utgjøre en trussel både mot faglige rettigheter og i verste fall også mot demokratiet.

Det er dyrtid og stor usikkerhet i Europa som i Norge for tiden. Prisene stiger langt mer enn lønningene. Kraftprisene har gått til himmels. Folk føler usikkerhet for krigen i Ukraina og hvilke følger den får for de andre europeiske landene, både på kort og lang sikt.
Ytre høyre-politikere har forstått betydningen av følelser, og derfor gir stemme til folks mistenksomhet og utrygghet. De gjør uro om til politikk, mener Claes-Mikael Stahl han er visegeneralsekretær i ETUC, en sammenslutning for europeisk fagbevegelse.. For eksempel når de snakker om at innvandrere kommer og utkonkurrerer folk på arbeidsmarkedet.

For de som kjenner til historien, høres dette ikke kjent ut? Minner det ikke om både tankegods og strømninger fra mellomkrigstidens Europa. Vi husker hvor den førte oss. Vil vi virkelig dit igjen?

Nei jeg sier ikke at Putin er svaret. Putin og oligarkene er vel ikke akkurat et samfunn med små forskjeller? I følge EU-parlamentsmedlem Marc Angel er det studier som viser pengestrøm fra Russland til høyreekstremistiske partier.
Det er mange som kan se seg tjent med et splittet Europa.

Da det norske folk hadde følt konsekvensene av nazistisk og fascistisk politikk på kroppen sist fikk NKP et sold oppsving.  Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror det kan ha noe med at folk følte for samhold, solidaritet og det å bygge ladet sammen. Man ønsket det motsatte av hva man hadde følt på under okkupasjonen.