I innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. var jeg inne på John Lyng som var utenriksminister i Bortenregjeringen.  Jeg synes han er en interessant mann å reflektere litt over. Johan Daniel Fürstenberg Lyng som han egentlig het var oppkalt etter oldefaren sin, den mektige grunnleggeren av Lyng-dynastiet i Trondheim.
Det står faktisk Lyng-dynastiet i Store Norske Leksikon. Min første tanke var at det har da ikke vært dynastier i Norge?

Norge har ikke hatt noen adelige siden den siste norske adelsmannen, baron Harald Wedel Jarlsberg, døde i 1897. Likevel fortsatte rike familier å være en slags skygge-adel. På 1800-tallet styrte disse dynastiene Norge, direkte eller indirekte. De hadde mer penger, våpenskjold, talte flere professorer, kjente kunstnere og politikere. Lyng familien var en slik familie.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Jeg tror ikke Johan Daniel Fürstenberg Lyng var så opptatt av å være en del av et dynasti. Han tok raskt og forkortet navnet sitt til John Lyng.

I 1923 reiste han som 18 åring til Oslo for å studere jus. I studietida var han en periode med i den kommunistiske organisasjonen Mot dag.
Den tiden han var i Mot dag var han skribent og foredragsholder. Så jeg antar han kjente ideologien og identifiserte seg med den. Det var vel den politiske ideologien som lå som grunn for foredrag så vel som i det han skrev.
Det ville han ikke høre så mye snakk om senere. Det passet seg vel ikke for en advokat fra en av dynasti-familiene å påberope seg kommunistiske ideer. Spesielt ikke når han var en av de mest betydningsfulle politikerne i Høyre på den tiden.

Fra Mot dag og radikal politikk gikk veien til Frisinnede Venstre.
Frisinnede Venstre hyllet politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Christian Michelsen var forøvrig grunnlegger av partiet. De var misfornøyde med partipolitikk, trodde på elitestyre og manet til samling rundt nasjonens interesser.

Sist i 1920-årene gikk lederskapet i Frisinnede Venstre sterkt inn for Fedrelandslaget.
Fedrelandslaget representerte 1920-årenes høyreaktivisme i norsk politikk og var skeptisk til parlamentarismen og partistyre. Arbeiderbevegelsen anså Fedrelandslaget som fascistisk, men i ettertid har det blitt vanligere å betegne organisasjonen som høyreaktivistisk og senere mer høyreradikal.

John Lyng ble med i Frisinnede Venstre en gang tidlig i på 30-tallet. Han ble nominert til bystyret i Trondheim for partiet ved valget i 1932.

Å gå fra venstreradikale til høyreradikal i løpet av ett tiår må vel og på mange måter kalles en klassereise, i det meste ideologisk. Enten det eller så var det en måte å sno seg på. Komme seg dit han ville få mest innflytelse og makt.

Etter den tyske invasjonen i 1940 ble Lyng involvert i illegalt arbeid.
I mars 1943 måtte han flykte til Sverige, der han ble knyttet til det norske rettskontoret. Etterretning om okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge var blant hans viktigste oppgaver. Lyng bygde opp et stort arkiv, og utarbeidet også en strategi for rettsoppgjøret etter krigen.
I 1944 ble han sendt til Justisdepartementet i London.

I mai 1945 ble John Lyng utnevnt til konstituert statsadvokat i landssviksaker, en stilling han hadde til 1947. I egenskap av denne stillingen var han blant annet aktor i Rinnan-saken, hvor 30 medlemmer av Rinnanbanden var anklaget.

Så fra å være venstreradikal, kommunist på 1920 tallet gikk han til et parti som samarbeidet med Fedrelandslaget og Nasjonal samling på 1930-tallet så var han plutselig aktor under landssvikoppgjøret på 1940-tallet. Kanskje gjør jeg mannen urett, men på meg virker det som en som vet å sno seg.

Lyng ble innvalgt på Stortinget i 1945 for kjøpstedene i Trøndelag, og forble innvalgt til 1953.
I 1958 ble han innvalgt på Stortinget på nytt, denne gang for Akershus. Han var innvalgt til 1965.

Gruveulykken i Kings Bay på Svalbard sommeren 1963 utløste regjerinsgkrise, og 23. august 1963 ble regjeringen Gerhardsen felt av et mistillitsforslag som også fikk Sosialistisk Folkepartis støtte.
28. august ble John Lyng utnevnt til statsminister for en regjering med statsråder fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, den første borgerlige regjering på 28 år.

Regjeringstiden ble ikke lang.  Under en måned.
Ja John Lyng stilte kabinettspørsmål allerede i forbindelse med regjeringens tiltredelseserklæring.
Politikk er noen ganger et spill.
I forbindelse med tiltredelseserklæringen la nå stortingsrepresentant Einar Gerhardsen som hadde måttet gå av som Statsminister kort tid før en moterklæring på vegne av Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Nils Hønsvald i Arbeiderpartiet la deretter frem et forslag om regjeringen burde følge Arbeiderpartiets politikk. eller forslag til vedtak lød ordrett: «Stortinget uttaler: Regjeringen bør legge til grunn for sitt arbeid den erklæring som er lagt fram av Det norske Arbeiderpartis stortingsgruppe.» 
Statsminister John Lyng stilte som følge av dette kabinettsspørsmål.
Sosialistisk Folkeparti som kort tid før hadde vært med på et mistillit mot Arbeiderpartiregjeringen og derved ført til dens avgang, støttet nå Arbeiderpartiets politikk og John Lyng sin regjering søkte deretter avskjed i tråd med hva Lyng hadde sagt.

Det er mer jeg kunne ha sagt om John Lyng. Han ble utenriksminister i Per Borten sin regjering. Det har jeg skrevet om i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. En litt egenrådig utenriksminister som drev EF kampanje fra Utenriksdepartementets kontorer uten å informere statsministeren eller de andre i regjeringen. Litt kongen på haugen, der.
Han holdt og på å forårsake regjeringskrise høsten 1967. Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. I 1967 talte han til FNs hovedforsamling og krevde stans av bombingen av Nord-Vietnam. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder Ludvig Botnen foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og SF.
Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.

Det sies at John Lyng var like viktig for Høyre på 50- og 60- tallet som det Einar Gerhardsen var for Arbeiderpartiet.
Det virker i det minste som om han var en mann som var trygg på seg selv og sine meninger.
Gikk på tvers av både eget parti og egen regjering hvis han følte for det.
Gikk fra venstre radikal til høyre radikal når han følte det var hensiktsmessig.
Kom jo ned på beina etter det skiftet og.
Egenrådig og flink til å manøvrere tror jeg blir min konklusjon, uten at jeg ser på det som udelt negativt.

Jeg hater det. Jeg virkelig hater det! Å være hjelpetrengende, vise meg svak, være den som trenger hjelp og bistand. Har startet dagen med et møte med NAV-veileder og fastlegen. Sitte der og være den folk skal hjelpe. Den som ikke klarer seg selv. Innrømme, ikke bare for meg selv, men og for andre at man ikke klarer de utfordringer livet gir. Jeg har egentlig  hatt problemer nok med å godta at det livet jeg elsket var forbi. At jeg skal vise meg svak foran andre, selv lege og NAV, ligger langt inne.
Jeg vil være den som hjelper ikke den som hjelpes.

Jeg merker at jeg har problemer med å sette ord på alle vondtene og hvordan jeg blir sliten når jeg er for mye i aktivitet. Livredd som jeg er for å fremstå som ei som sutrer.  Jeg har ikke mye til overs for sutrere.
Jeg er også redd for ikke å bli trodd. At lege og NAV skal se på meg som ei som er lat.  At jeg gjør meg sykere enn det jeg er for å slippe å arbeide, for å kunne NAVE meg gjennom livet. Leve herrens glade dager på skattebetalernes regning. Er det ikke slik Brenna og co. ser på oss som har havnet utenfor arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Møtet er over. Det gikk selvsagt greit. De er proffe aktører, både NAV og legen.
Jeg har følelsen av at vi er på lag. At vi har samme virkelighetsoppfatning av denne kjerringas begrensninger og muligheter. Det er bra at de og ser at det og finnes muligheter. At jeg fremdeles har litt å bidra med, at jeg ikke helt er gått ut på dato og i grunn bare kan ringe kistesnekkeren.

Virker og som om jeg ikke trenger måneder og år med utprøvinger og utredninger legen egentlig ikke mener har noe for seg. At veien mot delvis ufør kan gå raskere enn jeg har trodd. At jeg kan bli ferdig avklart relativt raskt. Det føles godt. Godt å slippe et endeløst løp i uvisshet.

Jeg har gjort unna dagens handel. Nå kan jeg senke skuldrene og slappe av. Spise brunsj og kose meg med en god kopp te.  Kanskje blir det en strekk på sofaen. Sov litt dårlig i natt.

Ny dag og nye muligheter tenkte jeg da jeg sto opp i dag. Sola skinte fra klar blå himmel og alt så ut til å bli en god dag. Så klikker jeg meg inn på blogg og får virkeligheten hard og brutal slengt midt i trynet.
I to dager har jeg sittet og reflektert over flesk og duppe, skinnstekt hyse og hestebiff. Alle som leser denne bloggen vet at jeg ikke er noen matskribent.
Så hva skal jeg reflektere over i dag?
Jo nok en ukemeny, lavkarbovarianten. (Sukk).

Pølse i brød på mandag og pølse med sellerirot på onsdag og slik fortsetter det.
Blomkålgrateng på lørdag og gratinert blomkål på søndag. Var det ikke noe lignende forrige uke? Jeg minnes det ble kommentert i kommentarfeltet at det ikke var sesong på norsk blomkål nå. Jeg var til og med inne på nett og sjekka blomkålsesongen. (Dobbelsukk)

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

Nei, nå har jeg ikke tid til å sitte her og sukke lenger. Skal i et møte om under en time og må hoppe i dusjen.

Kidd og Gamle Gubben Grå har gått en lang tur i regnværet. Forhåpentligvis er magen til Kidd i bedre lage etter å ha fått tømt seg ordentlig. Mens de var borte vasket jeg gulv og fikk også teppet i entreen ut. Man føler ofte behov for en ordentlig runde med vaskebøtta etter en litt tøff morgen.

Teppene skal få henge ute i regnet og få skylt seg godt før vi vasker de i morgen. Gamle Gubben Grå mente at vi og trenger å spyle trammen, men forhåpentligvis tar regnet seg av det. Jeg står ikke ute med høytrykksspyler og vasker trammen i regnvær. Ikke Gamle Gubben Grå heller. Det er ikke nødvendig å underholde naboene mer enn nødvendig.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

Vel hjemme tok Gamle Gubben Grå og ga Kidd et ordentlig godt og varmt bad. Litt pelsstell og velvære. Nå sover hunden fornøyd etter en litt stressende start på dagen også for han.

Jeg begynner så smått å vurdere på om ikke dagen i dag er dagen for Gamle Gubben Grå og ta den kaffe-latten vi ikke fikk på lørdag. Jeg synes vi fortjener det i dag.

Det regner ute. Ikke noe lett sommerregn. Ikke bare en liten byge. Yr sier det skal regne i 7 timer til.
Det er spådd snø i fjellet.  Snø og kuldegrader. Muligens ikke like mye snø som på dette bildet, men man vet jo aldri.
Allan leder stort vår vennskapelige kappestrid mot toppen, for mens han i dag troner på en andre plass går det stadig nedover med kjerringa. Det ser ut som om folk er mer opptatt av å lese om dingsebomser enn underbuksene til døde statsministere, forstå det den som kan.

Det føles virkelig som om verden ikke er på min side. Jeg sukker tungt. Kaster et oppgitt blikk i retning Gamle Gubben Grå for å få litt trøst, og ser i sidesynet Kidd gjøre seg klar til å sette seg i hockey og drite på det persiske teppet (kjøpt på Rusta).
Vel, hund blir dratt med ut i regnet raskt som bare f….  Siden jeg var påkledd og Gubben i pysj  er det ikke vanskelig å tenke seg til hvem som fikk den oppgaven.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Vel hunden har fått gjort sitt der ute i regnet og denne kjerringa har blitt sånn rimelig tørr igjen etter den raske morgenturen. Jeg lager meg en stor kopp varm te, tuller et pledd rundt skuldrene og setter meg godt til rette foran tastaturet. Litt egentid ved tastaturet. Skrive og kose meg. Hva har bloggeren over meg på lista skrevet om i sitt siste innlegg? Hva skal jeg sitte og reflektere over i dag?

Verden er virkelig mot meg.
Jeg skal sitte og reflektere over flesk og duppe, skinnstekt hyse og hestebiff. Kort sagt det samme innlegget som jeg reflekterte over i går.

Melanogrammus aeglefinus kalles  både hyse og kolje leser jeg, og prøver å bevege meg litt utenfor matboksen.

Faen i helvete!! ropes det ute i gangen. Gamle Gubben Grå, eller nærmere sagt foten hans, har funnet en hundedritt den stakkars gamle hunden tydeligvis har lagt fra seg i en mørk del av gangen uten at jeg har fått det med meg.
Satan i helvete fortsetter det der ute i gangen. Når Gamle Gubben Grå er i det rette humøret er det lett å glemme at han egentlig er en fyr fra Oslo beste vest oppvokst i en villa i Ullevål Havenisseby. Han banner jo som en voksen bryggesjauer fra en gråbeinsgård på Kampen.

Jeg lar hyse være hyse, og tar med meg tørkerull, spray og søppelpose for å komme den stakkars bryggesjaueren til unnsetning. Får liksom ikke ro og fred til å konsentrere meg om skrivingen likevel.

Teen begynner å bli kald.
Hysen beiter ved å søke etter byttedyr med munnen nede i bunnsubstratet leser jeg.
Det småbannes fremdeles der ute i gangen, og det persiske teppet, fremdeles kjøpt på Rusta blir lempet ut i regnet. Jeg tenker i mitt stille sinn at det kanskje var greit at det var tøffelen til Gamle Gubben Grå og ikke munnen som søkte nede i bunnsubstratet der ute i gangen…..

Sorry folkens, jeg klarer ikke helt å konsentrere meg om hysefangst og  fiskens levevilkår akkurat nå. Vi tar det en annen gang, ok? Jeg tror jeg heller skal prioritere å lage en skikkelig stor kopp kaffe til Gamle Gubben Grå. Av småbanninga som nå har forflyttet seg fra gangen til soverommet, regner med at han er i ferd med å kle seg, virker det som om han føler at dette er en ordentlig drittdag og trenger kaffe, gjerne dobbel dose.

Husker dere Agatha Christhis roman 10 små negerbarn? Jeg tror det er lov å bruke n-ordet når man skriver tittelen på en bok som er utgitt lenge før man ble krenket av boktitler. Nok om det boka handler om ti mennesker som samles på en isolert øy. Så blir én etter én myrdet etter mønster av en gammel barneregle. Til slutt er det bare en igjen, eller…?

Litt sånn tror jeg Jonas Gahr Støre føler det  At han skal bli den siste som er igjen, den eneste. For i regjeringen Støre forsvinner den ene statsråden etter den andre.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Mulig passer ikke boktittelen helt  Vi snakker ikke om ti statsråder. Vi er for lengst opp i 12 som har måtte forlate regjeringen, samt flere som har byttet departement av ulike grunner.

Høyresiden trenger ikke hovere. Regjeringen Solberg måtte skifte ut bare justisministeren hele 5 ganger, samt at det muligens var et par ministre til i andre departement som måtte gå.

Nå er det en ny minister som har vist dårlig dømmekraft og rolleforståelse som statsråd og departementssjef. Det var i det minste slik Støre ordla seg sist en statsråd klina med en ansatt i eget departementet.

At statsråd kan ha gjort ting som ikke gjør seg helt på statsråd-CV n kanskje mange år før man får tilbud om en statsrådspost har jeg en viss forståelse for. At regjeringsmedlemmer er vanlige mennesker som i likhet med andre har tatt gode og mindre gode valg i livet.
Et godt tips i så måte er å gi beskjed om dine feilskjær før du takker ja til statsrådsstillingen, og ikke minst lenge før pressen begynner å forhøre seg om fortiden din.

At statsråder velger å gjøre dumme ting mens de sitter i regjering har jeg derimot mindre forståelse for. Og det er akkurat her Oddmund Hoel tar full fart og hopper opp i gjørma med begge beina.
Man kliner ikke med folk i departementet når man er statsråd. Hvis man får varme følelser for hverandre, jeg kan ha forståelse for det, ja så kliner man fremdeles ikke ute midt blant hovedstadens utesteder.
Hvis slik offentlig klining har funnet sted, ja da forteller man departementsrådet og statsministeren om det før, og jeg presiserer før, Aftenposten eller andre medier begynner å undersøke ryktene nærmere.

Før Oddmund Hoel fikk stillingen som Forsknings- og høyere utdanningsminister måtte han gjennom ganske tøffe undersøkelser. Alt fra Mastergrad til aksjeportefølje ble antakelig nøye gransket. Regner med at han og fikk spørsmålet Har du gjort noe i din fortid som ikke tåler å bli slått opp på fremsiden av VG? Og bortsett fra litt medlemsjuks mens han var leder i Noregs Mållag bedyret han at han var den reneste engel.
Slik har han fremstått og, som litt nerdete og kjedelig. Rett mann på rett plass. Støre kunne puste lettet ut.

Men så ble det firmafest, eller egentlig bare noen kollegaer som gikk ut på byen etter middag på en forskningskonferanse. Så etter fire måneder i statsrådstolen blir han litt kjedelige fyren plutselig ikke så kjedelig lenger.
Da begynner han og ekspedisjonssjefen i en av departementets avdelinger å kline utenfor en bar. Og ja, det er ofte flere vitner til hva som skjer på og utenfor utesteder – og da er jo ikke veien lang til et tips til Aftenposten eller en annen avis.

Etterpå er alle enige om at det ikke burde skjedd og aldri kommer til å skje igjen. Dette er ikke greit sier ministeren.
Jeg er selvfølgelig enig med han i det, men burde ikke den tanken slått ned litt før? Før klininga i det hele tatt fant sted. Vi snakker om voksne mennesker her, og ikke ungdommer fulle av hormoner som lett lar seg rive med. Oddmund Hoel er 55 år gammel. Han burde klare å styre sine egne følelser når han mener å være i stand til å være  med å styre landet.

Jeg vet at det har vært en del statsrådskifter og skandaler i denne regjeringen, og at det kan være vanskelig å huske alle. Men hvis man sitter i den regjeringen eller er i en slik posisjon i en av regjeringspartiene at muligheten for en telefon fra Støre er til stede, burde ikke da slike skandaler være pensum? Sånn er ikke smart, liksom. Ta lærdom av andres feil. Det er jo hensikten med avviksmeldinger enten de foregår i bedrifters avvikssystem eller via oppslag i pressen. At folk skal lære noe av dem, mener jeg.

Det er under et år siden sommerfesten i et annet departement og partikollegaen til Hoel klinte med en ansatt I sitt departement. Sakene er rimelig sammenlignbare. Sånn rent bortsett fra at Gjelsvik gikk og bekjente sine synder til partileder og statsminister før pressen begynte å spørre. Hakket smartere med andre ord.

Hva er det forresten med Sp og klining, sex og sånt?
Hoel og Gjelsvik kliner med medarbeiderne i departementene de er statsråd for.
Odd Roger Enoksen sjekka opp skolejente på skoletur til Stortinget og har det med å ta turen innom damegarderober,
Ivar Vigdenes, Bjørn Arild Gram, Thomas Iver Hallem, Ola Borten Moe, Rune Hjulstad, Erlend Fuglum og Jostein Grande sender slibrige meldinger til Liv Signe Navasete når de er på guttetur og var det ikke noe med Trine Skei Grande og sex med en mindreårig i en kornåker på bryllupet til den før nevnte Ola Borten Moe?
Er det en del av partikulturen?

Så sitter jeg her igjen da med tekopp og tastatur og skal reflektere over nok en ukemeny.
Flesk og duppe, skinnstekt hyse, pannekaker og hestebiff. Relativt traust spør du meg.

I innlegget Liljekonvall skrev jeg om barndomsminner som den blomsten fremkalte. Flesk of duppe fremkaller også barndomsminner. Vi hadde det relativt ofte i barndomshjemmet. Jeg har aldri kunne fordra retten. Selv om barndommen var grei nok er ikke minnene om flesk og duppe noe jeg føler behov for å dvele ved.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Skinnstekt hyse eller kveite hadde vi nok sjelden eller aldri. Høvdingen fisket så og si all fisken vi spiste, unntatt spekesild (heller ikke en av mine favoritter) Siden vi bor langt fra havet og fiske foregikk i Steinsfjorden eller i noen tjern oppe på skauen ble det for det meste ørret, abbor og en og annen gjedde. Skinnstekt ørret var heller ikke en av mine favoritter. Eller stekt fisk generelt.

Pannekaker var og en del av maten i barndomshjemmet. Det var en av mine favoritter. Mammas fleskepannekaker med sukker eller syltetøy servert sammen med ertesuppe. Du vet sånn ordentlig, kokt på knoke. Jo det var middag som virkelig falt i smak.
Pannekaker var fast meny hos Bestemor på torsdager. Ikke få torsdager jeg hoppet av skolebussen hos Bestemor og Bestefar og tok middagen der.

Mac`n cheese minner meg om studietida. En av de jeg delte kjøkken og bad med når jeg bodde i studentboligen spiste det relativt mange dager i uka. Ok. Litt hyggelig minne. Studietida var en fin tid.

Lasagne er mer min mat. Det er virkelig godt. Det er sånn typisk middag i hjemmet til Gamle Gubben Grå og meg.
Kylling med Bretagnesaus og spagetti med kjøttboller likeså.

Hestebiff der snakker vi mat! Biff generelt. Eller helst Pepperbiff (gjerne av hest)!! Det er liksom signaturretten til Gamle Gubben Grå. Det var det han lagde første gang han lagde middag til meg, og det er den retten Datteren gjerne bestiller når hun kommer hjem. Selvsagt under forutsetning av at det er Gamle Gubben Grå som står for matlagingen.

Forventes det at jeg skal reflektere over sylta rødløk og? Nei nå er det nok matprat. Jeg vil heller fordype meg i noe annet enn mat, men det får bli i et senere innlegg.

I går plukket jeg liljekonvall i eget blomsterbed. Sådd seg selv etter at jeg har lagt avblomstrete blomster av arten der.

Liljekonvall, duften merkes når jeg sitter i sofaen og bringer med seg minner fra barndommen.  Liljekonvall denne gjeveste av alle blomster da jeg var barn.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Buketten er akkurat slik Bestemor lærte meg. Fem blomsterstilker og rikelig med bladverk. Da jeg var barn solgte søstrene mine, jeg og noen nabobarn liljekonvall til bilister som kjørte forbi på veien i min barndomsdal. Bestemor som hadde stått mye på torget i byen og solgt grønnsaker fra egen gård da hun var yngre lærte oss hvordan bukettene skulle se ut. Og hjalp oss å knyte de i ferdige buketter før vi stillte oss opp ved veien. Bukettene med fem blomsterstilker og grønt bladverk ble bundet sammen med sånt gavebånd. Bestemor me te det så penere ut enn hyssing. Det var og gjenbruk av bånd som var blitt tatt vare på fra jule- og bursdagsfeiringer.

Jeg mener vi tok 3 eller 5 kroner for hver bukett. Litt avhengig av hvor lett salget gikk – og om det var “turister” eller folk fra bygda.

En gang kjørte Høvdingen oss til Sundvollen en andre pinsedag og selge blomster til bilistene som kjørte på det som i dag er E16 inn mot Oslo. Osloveien som vi kalte den den gang. Det ble nesten tilløp til trafikkaos og hele bøtta med blomsterbukett ble revet vekk nesten før vi fikk stilt oss opp. Jeg tror vi  solgte alle buketten i løpet av et kvarter.

Barndomsminner. Jeg smiler for meg selv der jeg studerer blomstene på salongbord.

Det er vel typisk! Jeg var så trøtt i morges klokka 05.40 da Kidd begynte å pistre og pipe inne på soverommet. Når jeg ikke straks lystret hoppet han opp i senga for liksom å få vekket meg skikkelig. Jeg kom meg opp av senga mer sovende enn våken sånn rundt 05.46. Når gamle hunder virker desperate er det best å lystre.

Jeg kastet et surt blikk i retning den andre halvdelen av ektesengen. Hvorfor våknet aldri Gamle Gubben Grå av desperate hunder? Eller hvorfor ble han alltid rolig liggende mens han tenker Det fikser kjerringa? 

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

Hans halvdel av senga var tom. Ikke rart Kidd var desperat. Gamle Gubben Grå hadde gått ut av soverommet uten å ta han med. Ja han hadde til og med lukket døra så han ikke kom seg etter.
Det var ikke pene tanker jeg tenkte om mannen i mitt liv da jeg åpnet soveromsdøra og tuslet inn på badet. Når jeg først hadde stått opp kunne jeg jo like godt tømme blæra.

Jeg returnerte ikke til soverommet. Det var likevel straks på tide å starte dagen. Charlie Chihuahua hadde også stått opp sa jeg da jeg kom ut av badet. Yngste Sønn sto opp og dro på jobb. Huset våknet liksom til liv.

Nå, en time senere sover Charlie Chhihuahua under skjenken. Jeg hører han snorker. Kidd har krøllet seg sammen i hundesenga si og Gamle Gubben Grå har krøllet seg sammen under pleddet på sofaen. Tipper han og tar en liten lur. De har jo fått vekt kjerringa og fått i gang henne.

Jeg sukker og lurer på om jeg skal dra på butikken nå med en gang.
Vi har ikke mer Bremykt, og tørt brød med kjedelig pålegg uten snev at “smør” bidrar ikke til en god start på dagen. Er egentlig litt usikker på om vi har så veldig mye pålegg i det hele tatt når jeg tenker meg om. Noen få skiver med salami og muligens en skive svartpølse…

Tekopp og frokost får vente. Her må det handles skal kjerringa få en frokost som ikke gjør henne enda mer gretten.
Så får jeg heller lure meg til en strekk på sofaen litt senere i dag når jeg får huset for meg selv.

Noen ganger er det slik at når du bare skal sjekke en liten ting, son når jeg i innlegget Pengegaloppen skulle sjekke om Senterpartiet hadde hatt noen statsminister etter Per Borten,  så dukker det opp nye ting av interesse og så baler det på seg til det nesten blir en føljetong.

Den lille sjekken om Senterpartiets eventuelle statsministere gjorde at jeg følte for å lese meg opp på lekkasjesaken. Og mens jeg jobbet med den kom jeg til at Per Borten i grunn var en statsminister som hadde bidratt med mye, og kanskje ikke fått den heder og ære jeg mener han fortjener. Folk sitter gjerne igjen med to stikkord om Per Borten. Staur og underbukser. Det et kanskje viktigere ting han burde vært husket for.

Per Borten var trønder. Født i 1913 som odelssønn på en passe stor gård.  Hadde en ganske så tradisjonelt utdanningsløp for en odelssønn fra en gård på den størrelsen med både landbruksskole og en tur på Ås.

I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.

I 1945 hadde Bondepartiet lav oppslutning, blant annet på grunn av Vidkun Quislings tidligere medlemskap i partiet, og fordi flere sentrale Bondeparti-politikere hadde støttet Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater. Partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.

Høsten 1949 ble Borten valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, et verv han hadde til 1977.
Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare kun opptatt av bøndene og deres interesser, men hadde syn for helheten.
Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973. 24 år på stortinget. Det er ikke alle som nyter den tilliten.

I 1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–1967 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et  ønske om å skaffe et bredere velgergrunnlag. Han så det  som en viktig oppgave å modernisere partiet med sikte på at det skulle appellere til en større velgergruppe enn bygde- og bondesamfunnet.

På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet i 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen.
Nå er det vel utenkelig at ikke pressen er godt representert ved alle partiers landsmøter, og at landsmøtetaler såvel som debatter nesten går direkte ut i mediene.
Det var langt fra noen selvfølge på starten av 1960-tallet.

I 1965 ble han statsminister for en koalisjonsregjering bestående av Sp, Hø, Krf og V.
I hans regjeringstid ble folketrygden innført. Dette var det bred politisk enighet om, og arbeidet var igangsatt mens Einar Gerhardsen var statsminister så folketrygden hadde nok kommet omtrent på den tiden uavhengig av hvem som var i regjering.

Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det arbeidet for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget og for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.

Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen, som ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført i 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.

Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske vokabular.

Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år. Det sier ikke lite, i og med det stort sett er Arbeiderpartiet som har styrt største delen av årene etter krigen. På 50-, 60- og 70- tallet var jo de fremdeles arbeidernes parti.

Så ja, Borten bør huskes for langt mer enn EF-strid, staur og underbukser. EF-striden dekket jeg greit i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. Der kom jeg og inn på dette med staur. Det at Per Borten sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering som , «å bære sprikende staur».

Da har vi bare underbuksa igjen. Under en varm sommerdag i 1969 arbeidet Borten ute på gården mens han lot seg intervjue av Dagbladet om et kommende statsbesøk av Dronning Elizabeth og Prins Philip.  Han hadde invitert de opp på gården sin. Varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bildene forsiden på Dagbladet, mens en lang rekke  lignende bilder stod inne i avisen. Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften “Nå er den norske statsministeren klar for dronningen.”

Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke. Hvem journalisten var? Per Vassbotn, som jeg ig var inne på i innlegget Alt var så mye bedre før i tida…..

Heller ikke etter regjeringstiden ga han seg som en engasjert politiker. Han satt på stortinget til 1977.

Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det.

På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester. Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester førte til at den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted. Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.

Da han ga seg på stortinget i 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass. Også ved kommunevalget i 1983 fikk han fornyet tillit, og satt i kommunestyret i hjemkommune frem til valget i 1983.

Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter at han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen. Aktiv og engasjert til han var over 70 år.

En flott politiker som nok har bidratt med mye for landet vårt uten å ha fått den plassen i historien som han hadde fortjent.