I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge men utsatt gang på gang. Nå verker ryggen og kjerringa er sliten, men jeg klapper meg selv på skuldra og sier Godt utført arbeid!  

Hva jeg har gjort spør du? Jo jeg har ryddet i fryseren og aviset den litt. Nå er det håp om at den 33 år gamle fryseren holder en stund til.

Litt dumt kanskje, når jeg tenker meg om. Gamle Gubben Grå og jeg er jo (nesten) enige om at når denne fryseren sier takk for seg skal vi investere i et fryseskap. Det gjør det langt enklere å holde oversikten, og jeg slipper å stå på hodet oppe i fryseren når jeg letter etter noe eller skal sjekke om vi har igjen noe blåbær fra i fjor eller en aldri så liten rest med iskrem.

Vel, jeg har kastet med hard hånd. Ja, så grusom har jeg vært at jeg har kastet mat.
Det var derfor jeg måtte ta denne lille opprensken mens Gamle Gubben Grå er borte. Man kaster jo ikke mat, Tenk på de sultne barna i Biafra!

Vel, udefinerbare og udaterte middagsrester har nå gått i kompostsøpla. Du vet, en rest med litt pasta og saus som kan bli et flott utgangspunkt til en gryte en gang. “Hyttemat” som Gamle Gubben Grå kaller det.
Vel, sannheten er at når de middagsrestene ikke har blitt tatt opp igjen og brukt de første tre ukene, ja da forblir de i fryseren til evig tid.

Frosne bær som var mange år gamle har jeg og kastet i komposten. Litt dårlig samvittighet for det, men jo lengre bærene har ligget i fryseren, jo mindre frister det å gjøre noe med de. Så i dag fikk kokte plommer datert 2014 nytt hjem i komposten. Jeg mener, når ingen har hatt lyst på de plommene de siste ti åra, så tror jeg ingen får lyst på de det kommende tiåret heller. Det er ikke kokte plommer etterkommerne mine skal arve.

Min eminente samling av poser med frossen grønnkål gikk samme veien. Jeg hadde en vanvittig grønnkålavling ett år og frøs ned pose på pose. Ja mange og 20, kanskje 30 poser med frossen grønnkål ble det det året, og mange av de har blitt spist. Men etter som årene har gått har liksom lysten på min frosne grønnkål avtatt her i familien.
Jeg tar et kjapt søk på bloggen på grønnkål, regner med at jeg har skrytt av avlingen min på blogg. Du vet jeg liker å skryte på meg husmor- og gartnerpoeng.
Ser man det ja. Det var i 2012…. Nettopp fordi avlingen ble så utrolig enorm av noen få planter har jeg ikke hatt grønnkål siden. Jeg har jo hatt mer enn nok i fryseren.
Litt mindre dårlig samvittighet for å la denne supermaten bli kompost. Av jord har du kommet til jord skal du bli.

Plutselig ble det god plass i fryseren. Det er bra. For nå er det høstetid. Så grønnkålen fra 2012 og plommene fra 2014 kan bli byttet ut med squash og tyttebær fra 2024.

I dag ble formiddagsturen med hundene en runde oppe ved Samsjøen. Greit å komme seg ut før skyene blir for mange.

Vi gikk både på vei og sti, og noe gjennom lyng for å finne en vei. Så ja, jeg har både trent ballanse og fått puls og pust.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samsjøen er etter alle solemerker nevnt av Snorre Sturlason i Den yngre Edda, så man kan trygt si at jeg har vandret på historisk grunn.  Den innsjøen Snorre nevner bærer navnet Sami. I 1473 ble navnet på Samsjøen skrevet som Some vatn (av norr. Sóma), og Gustav Indrebø mente at innsjøen etter all sannsynlighet kan ha båret navnet Sami i fordums tid.

Gustav Indreløper var en norsk filolog og historiker som skrev mye om stedsnavn. Han levde fra 1889 til 1942. En avhandling om navn på innsjøer i Oppland ga ham en doktorgrad i 1925. Samsjøen ligger rett ved den gamle fylkesgrensa mellom Oppland og Buskerud, så Indrebø var nok en som hadde kompetanse til å uttale seg.

Litt historie er det og å studere ved demningen i sydenden av Samsjøen, der elva Somma renner ut. Demningen er riktignok ikke fra Snorres tid, men det begynner å bli noen år siden 1958, det året Samsjøen ble regulert for å produsere kraft.  Nå aner jeg ikke om demningen er fra 1958. Jeg vil og anta den har blitt rehabilitert flere ganger siden det.

Om “kanalen” fra demningen som danner øvre del av Somma er fra 1958 vet jeg heller ikke, men jeg er rimelig sikker på at den er menneskeskapt. Mulig den ble anlagt allerede før 1958. Vassdraget var på den tiden regulert til tømmerfløting.

Jeg synes det å søke opp noen slike opplysninger i etterkant av en tur gir turen enda mer innhold. Da får man trent både hode og kropp.

Var heldige med timinga på turen, for da jeg skulle ut med søpla like etter at vi kom hjem hadde det begynt å regne. Snakk om flaks at vi rakk hjem før regnet kom.

Janne Nordvang oppsummerer ukas små øyeblikk hver søndag. Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg ser at det er nettopp den bloggen som har havnet på plassen over min i dag, for Janne skriver så himla bra om de små øyeblikkene. Bloggen hennes er søndagfrokostens høydepunkt. sammen med de varme rundstykkene.

Det er viktig å ta vare på og merke seg de små øyeblikkene som er der for hver enkelt av oss hver dag, men som vi kanskje ikke alltid er så flinke til å merke oss og ta vare på. Nå for eksempel, sitter jeg med en god kopp te og kjenner den gjør godt. Er litt begynnende sår i halsen, eller kanskje jeg bare er sliten i stemmebåndene. Jeg og ei venninne jeg ikke skravler med for ofte skravla sammen i godt over fire timer i går. Det var så utrolig koselig, nesten som i gamle dager da vi var unge og ragga rundt. (Bortsett fra at temaene kanskje var litt andre da.)

Det ser ut til å bli en flott dag i dag og. Jeg må få gjort litt her hjemme, men først, når frokosten og tastinga er unnagjort, blir det en tur til skogs med hundene. Det gir som regel fine øyeblikk. I går traff vi på et rådyr. Magisk.

Hvis jeg skal trekke frem noen av de små øyeblikkene siste uke, så vil jeg begynne med forrige tirsdag. Jeg var i Oslo for å være med Gamle Gubben Grå til samtale med legen. Mulig legebesøket ikke var ett av de små øyeblikkene, men det var turen vår til Sagene etterpå. Vi spiste burgere, trakk inn lukta av en god gammeldags bokhandel og hadde en andektig stund i Sagene kirke. Fine øyeblikk, ikke minst at vi to var sammen.

Onsdag fikk jeg klipt håret. En halvtimes behandling av en kyndig frisør, og kjerringa var nesten god som ny. Fint øyeblikk det og.

Torsdag var hundene og jeg i skogen. Ikke den lengste turen, men vi nøt roen ved et stille skogstjern. Tok inn farger, lukter og fraværet av lyder. Flott stund.

Fredag kom Gamle Gubben Grå hjem. Godt å holde rundt han, bare det å ha han her han hører til. Sammen med meg.

Lørdag var det kaffe-latte på stam-kafeen vår.
Om kvelden sto vi sammen ute på trammen og nøt en nydelig solnedgang. Alle øyeblikkene vi er sammen er gode øyeblikk.

Søndag hadde vi hjemmebakt bringebærkake på terrassen.  Hjemmebakt kake og nydelig sensommervær gir en flott ramme for gode øyeblikk. Ja, kake er jo alltid godt og hjemmebakt gir husmorpoeng og mestringsfølelse.

Gårsdagen var og en dag som fester seg i minneboka. Møte med et rådyr og lang skravlestund med ei god venninne fra ungdomstida. En samtale som ineholdt både latterhikst og noen tårer i øyekroken.
Måtte det ikke bli like lenge til neste gang.

Jeg tror de fleste av oss har sånne små øyeblikk rundt oss hver dag, bare vi lærer oss å se de og tenke over de.
Når hverdagen er litt tøff, slik den er for oss nå, er det enda viktigere å lete etter å tenke over de små, fine øyeblikkene som er der. La de feste seg i bevisstheten, kanskje dra de ut ett eller to minutter lenger, fordi de er fine.
Nyte kaffekoppen på trammen i dag fordi det er sol, i stedet for å sitte inne og uffe deg over at det er spådd regn i morgen. Nei, regnet kommer likevel, men du har en fin stund i dag, så kan du finne på noe koselig inne når regnet bøtter ned utenfor.

Så let etter dine små øyeblikk i dag, jeg vet de er der.

Hundene og jeg har vært på tur i villeste Ådalen, eller i Viker i Ådalen. Det går nesten ut på det samme. Utforsket en vei jeg ikke har utforsket før. Det er jo sånt jeg liker. Min form for trim.

Denne dagen er aldeles nydelig. Himmelen er blå uten en sky så langt øyet kan se. Ja, det finnes ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å være ute, og helst da i skogen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi gikk forbi sauer på beite og klukkende bekker.  Bjellene til sauene, fuglesangen og bekkebruset var det eneste som høres, ja og et advarende BÆÆ da en av sauene fikk øye på hundene.
Kidd og Charlie Chihuahua var i bånd og på trygg avstand fra gjerdet. Charlie er livredd sau, og går så langt unna som mulig. Kidd ville nok gjerne ha hilst på. Han pistret litt fordi han ikke fikk lov til å hilse. Han vil gjerne hilse på alt og alle vi møter.

Så, plutselig så jeg noe som beveget seg foran oss på grusveien. Et rådyr kom ut fra skogen et godt stykke foran oss.  Det stoppet litt opp, spisset ørene og så på oss.
Kidd tror jeg ikke fikk med seg hva som skjedde. Han var opptatt med noe han luktet i grøftekanten.
Charlie skjønte at det var noe der fremme. Han sto som rådyret med ørene spisset og helt stille.
Etter at vi hadde sett på hverandre noen sekunder krysset det veien og forsvant opp i skogen på andre siden.

Bildet er ikke så veldig bra. Det er tatt på relativt lang avstand og forstørret opp relativt mye. Men du ser rådyret, gjør du ikke?

Her har jeg blåst det opp litt til.

Jeg kikket opp i skogen da vi passerte der rådyret hadde hoppet inn i skogen. Det lå i graset like ved veien og gjemte seg, eller slappet av. Jeg så ørene som beveget seg.
Prøvde ikke å ta bilde av ørene. Tenkte rådyret trengte å få være i fred, så vi gikk bare videre. Jeg tror ikke det syntes det å møte meg og to hunder var like flott som det jeg syntes det var å møte det.

For meg er slike møter helt magiske. Å stå der å nesten ha øyekontakt med et av skogens dyr sånn.  Det er øyeblikk jeg lever lenge på, og som jeg husker enda lengre.

En aldeles flott tur ble det, og skrittelleren telte 5 km da vi kom tilbake til bilen. Flott start på dagen.

Sola skinner fra blå himmel. Jeg skal møte ei god venninne til en kaffekopp i ettermiddag.  Etter alle solemerker blir dette en alle tiders dag, så hvorfor føler jeg det som om det er blåmandag?
Jo fordi jeg må sitte her å kommentere en ukemeny!

En ukemeny som inneholder skinnstekt hyse den ene dagen og skinnstekt torsk den andre. Mulig å variere de fiskemiddagene litt mer? Den skinnstekte hysa ser ut til å være en gjenganger. Jeg vet jeg har kommentert den før.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hjortebiff er vel heller ikke slikt hvermansen stapper i seg midt i uka? Bør vel kjenne en hjortejeger da.

Og en siste ting før jeg gir meg: Pannekaker! Pannekaker serveres sammen med ertesuppe!!!!   Ikke tomatsuppe. Det lærte jeg meg da allerede som barn.

Sukk.

Da går sola snart ned i vest, og helgen er over.  Om solnedgangen blir like flott i dag som det den var i går da bildet ble tatt gjenstår å se. Jeg har trua. Det har vært noen fine solnedganger de siste dagene.

Som du kanskje legger merke til er nabohuset til salgs. Visning i morgen. Det blir spennende å se hvem som flytter inn.
Det huset er ett av de husene her som er best tatt vare på her på feltet.. Det eldre ekteparet som har bodd der er slike som holder på sent og tidlig med å holde det i orden. Løvblåser og høytrykksspyler har holdt den brosteinbelagte gårdsplassen skinnende ren, det har blitt puslet i hage og blomsterbed. Jevnlig har jeg sett de på taket for å sjekke takstein, eller med malerpenselen på veggene på hus og garasje. Det huset har trolig ingen feil og mangler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Drømmehuset er ikke like strøkent, men jeg står da på så godt jeg kan. Planen er å ha fokus på uteområdet til uka. Få gjort en forskjell der. Håper på godt vær. Ser så langt relativt greit ut på Yr, men det skifter jo fort.

Gamle Gubben Grå har dratt tilbake til Ullevål. Ny uke med strålebehandling venter, samt en CT undersøkelse i morgen.
Vi snakket om det i sted at han tar det fint. Det må jo være tøft. Kroppen må jo merke at den får juling. Først fra kreftcellene, nå fra stråler og cellegift. Han fikk siste dosen med cellegift på fredag ettermiddag.
Egentlig føres det en krig inne i kroppen hans. En krig som til nå har tatt fra han barten, håret og mye av overskuddet.
Forrige helg klaget han over sure oppstøt og halsbrann. Denne helgen hadde det blitt til kvalme og brekninger.
Han klager ikke. Kommer bare med noen uff i ny og ne. Det må være lov.

Vi har hatt en fin helg. Kost oss masse sammen. Kanskje ikke gjort så mye, men det ble kaffe-latte i byen i går og hjemmelaget bringebærkake til søndagskaffen i dag. Lagd oss gode øyeblikk og er klare til å starte en ny uke.

Det er høstetid, og jeg har vært ute og plukket nyper. Tanken var å lage nypesuppe. Et minne fra barndommen. Kald nypesuppe med krem eller rømme. Eller lun nypesuppe en kald høstkveld.

Nypesuppe er rikt på c-vitaminer. Var kanskje ikke min ønske-dessert i barndommen, men det gikk mer på konsistens enn smak. Jeg var ikke så glad I slike jevnete fruktsupper. Jeg har heller ikke laget nypesuppe før, men en gang må være den første.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nypene ble rensket for blomst og stilk, men man skal ikke fjerne  frøene inni, de vi brukte som “kløpulver” da vi var barn.  De frøene er med på å sette smak på suppa.

Nypene blir kokt 1/2 times tid. I oppskriften jeg fant sto det 1,3 liter vann til 400g nyper. Jeg hadde vel ca 100g nyper så jeg  reduserte vannmengden tilsvarende.

Når nypene hadde kokt seg møre, tok jeg vare på kokevannet men tok ut nypene. Nypene ble så presset gjennom en sikt og nypemosen helt tilbake i kjelen sammen med kokevannet og litt sukker. 80g sukker til 400g urensket nyper.

Så fikk suppa et nytt oppkok. Litt potetmel ble rørt ut i litt vann, og helt i suppa som nå skulle koke i 2 minutter.

Så var suppa klar til avkjøling. Jeg helte den i et syltetøyglass med lokk og satte drn i kjøleskapet. (Ja etter rn tur ut på terrassen for litt fotografering, da. Er man blogger, så et man blogger.)

Det ble ikke den helt store mengden med suppe. Men nok til en porsjon dessert med en klatt rømme eller krem i. At jeg hadde den i et syltetøyglass var mest for at fargen skulle komme godt frem på bildet. Nydelig farge på en dessert en sensommer-søndag.

På en av mine mange turer med hundene i går plukket jeg med meg denne buketten. Litt røsslyng, litt blåbærlyng og noen blomster fra grøftekanten. Mer skal det ikke til. Vasen er et gammelt loppefunn, den passet bra til den litt høstlige buketten.

Liker å lage slike små stilleben. Og i dag ble det det rette lyset til å fotografere den ute på terrassen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det blåser friskt i dag. Kjenner det nå som jeg sitter i ro. Men vinden er varm. Liker det i grunn bedre enn streikende varme.

Fra kjøkkenet begynner det å dufte nystekt kake. Er skikkelig husmor i dag. Lager bringebær-kake til søndagskaffen. Må jo prøve å få i Gamle Gubben Grå noen kalorier mens han er hjemme. Nå får jeg gå å sjekke om kaka er stekt. Brent kake er ingen høydare.

Bildet over er et arkivbilde. Bjørkeløvet begynner ikke å bli gult på Ringerike, ikke ennå. Fremdeles er det vel sensommer. Men det er et uomtvistelig faktum at vi går mot høst.  Den fineste tida, spør du meg.

Klar høsthimmel, frisk høstluft. Sånt gjør meg glad og gir meg energi.
Mulig ikke akkurat i dag morges da Kidd måtte ut før jeg fikk gnidd sukaten ut av øya, og jeg var på tur i lett strandkjole før klokka 7 om morgenen. Jeg kan medgi at høstlufta kanskje var litt vel frisk for ei kjerring som kom rett fra god, varm seng. (Strandkjolen var det enkleste å slenge på seg når det hastet å komme seg ut døra. Jeg tar ikke runden rundt nabolaget splitter naken en søndagsmorgen, selv om de fleste sover.)
Men selv om jeg var trøtt, og liksom ikke hadde våknet helt, så registrerte jeg at det ser ut til å bli en aldeles nydelig dag. Knapt en sky på himmelen, og sol.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Høsten med alle dens farger. Det er så en bare må ta inn alle de flotte omgivelsene nesten samme hvor en ferdes. I går plukket jeg en høstbukett på en av mine mange lufteturer med hundene. Røsslyng, noen gule blomster som vel mest er ugras og rød blåbærlyng. Ja denne kjerringa er så gal at hun til og med tar høsten med inn i Drømmehuset før vi er halvveis i august, siste sommermåneden. Så glad er jeg i høsten.

Sanking av sopp og bær. Rognebæra ligger i fryseren og skal bli til gele bare jeg får plukket noen epler. I går plukket jeg nyper og har tenkt å prøve å lage nypesuppe.
Så har vi sopp da! Sopp er jo så gøy, og jeg må komme meg på en skikkelig sopptur eller tre snart. Har plukket sopp i Hundremeterskogen her borte lenge. Mest rimsopp og rødskrubb. Laget meg lunsj eller hatt som tilbehør til middagen, men jeg må snart ut med kurv og kniv og få nok til soppsuppe og fryser. Kanskje lage soppsoya slik vi gjorde i fjor.

I kjøkkenhagen har jeg høstet inn squash på squash. Tror jeg har godt over 5 kg ferdig forvellet i porsjonsposer i fryseren, og enda er det masse squash ute i kjøkkenhagen. Svære squash. Tror vi valgte en kjempevariant i år. De ser ut som batonger og veier fort over kiloen per stykke. Tror det må bli noen runder med squashsuppe. Da får jeg brukt opp litt.
Gresskarene ser og ut til å gi god avling. Heldigvis gikk jeg for en variant som gir små gresskar, ikke de store man ser til Halloween.
Og så må jeg få ryddet litt i fryseren skal jeg få plass til alt jeg vil høste.

Høsten med alle dens farger gjør det jo til en sann glede å komme seg ut i skogen. Ja, du trenger ikke dra til fjells for å nyte fargeprakten, selv om høstfjellet er noe for seg selv.  Så det blir nok noen turer i ukene, månedene som kommer. August, september og starten av oktober, ja hvis vi er heldige med været kan det være flott til langt ut i november.
Morgentåke som letter mens du går, eller du kan stirre ned på hvis du kommer deg opp i høyden.
Jeg elsker denne årstiden.

Mørket som kommer sigende. Sitte på trammen med tente lys og la det langsomt bli skumt rundt deg.
Og hvis været ikke er så bra, kose deg inne med verdens beste samvittighet.

Jeg tror det og er noe av det jeg liker med høsten. Det er liksom ikke så farlig. Stresset senker seg. Om sommeren skal en være så aktiv. Komme seg ut på stranda, oppleve noe, reise, være i aktivitet. Og hagen skal se nydelig ut.
Jeg liker våren og. Se vinteren slippe taket og naturen våkne til liv. Se det grønnes og komme meg ut i skogen, høre fuglesangen og se at det nesten blir grønnere mens jeg går turen.
Men våren har og snevet av stress over seg. Grønnsakene skal sås, bedene skal ordnes, terrassen skal gjøres klar hus, gjerder og hagemøbler skal skrapes og males… Nok å ta fatt i, nok å få dårlig samvittighet for at man ikke rekker.
Når høsten kommer er det ikke så farlig. Så ble ikke hagemøblene malt i år heller, ikke kom drivhuset opp og ikke ble det anlagt nytt rosebed, hagedam eller hva man fablet om i april.
Det er tid for å høste det man faktisk klarte å få sådd og plantet. Se resultatet av det man fikk til, og ikke være så opptatt av det man ikke fikk til .
Være fornøyd med slik det ble. Ja, jeg liker virkelig høsten.

Merk dere, det er høsten jeg liker. Etter den kommer vinteren. Den har jeg ikke mye pent å si om. Også i år kommer jeg garantert til å klage og syte over vinter, snø og kulde fra den første snøen faller en gang i oktober og til langt ut i mars, (I 2023 kom den siste snøen i mai, bare nevner det.)

Men nå glemmer vi snøen som falt i fjor.  En helt fantastisk høst ligger foran oss. Jeg sal nyte hver eneste dag.

En gang kom jeg over en bok som het La mamma bæsje i fred! Den er skrevet av Malin Meekatt Birgersson, og selv om ungene mine var voksne da boka kom ut i 2016 var det noe gjenkjennende jeg både dro på smilebåndet og kanskje lo ikke bare litt gjenkjennende av. Husket tiden da ungene var små, og gledet meg over at den tiden hvor jeg ikke fikk være i fred på do en gang var over.
Lite visste jeg at den tiden ikke var over, og at jeg i en alder av 58 år på ny har et brennende ønske om å få bæsje i fred.

Ikke så å forstå at Yngste Sønn viser spesielt interesse for om jeg går på toalettet eller hvor jeg er, heller ikke de to utflyttede ungene kommer stormende om jeg nærmer meg dodøra.
Gamle Gubben Grå har heller ikke begynt å savne meg nevneverdig om jeg lukker meg inne på do, han er vel bare glad til for at det blir stille en liten stund.
Likevel går alarmen høyt og skingrende hver gang jeg er på do i stort mer enn 3 minutter,

Vi har nemlig to borrelås-hunder, eller i det minste en. Kidd er fra seg av engstelse hvis jeg er ute av syne så lenge som 3 minutter. Han fotfølger meg nærmest når jeg er hjemme, og går jeg på do sitter han utenfor døra og passer på. Kommer jeg ikke ut igjen etter den tiden han finner nødvendig, maksimalt tre minutter, noen ganger redusert til tre sekunder, setter han i gang med piping, som øker i styrke og går over i uling etter relativt få minutter. Gjerne ledsaget av desperat skraping på do-døra.
Han skal ikke holde på lenge før han får selskap av Charlie Chihuahua.

Når jeg så endelig kommer ut blir jeg møtt av anklagende blikk fra Charlie Chihuahua? Hvorfor gjør du dette? Vi blir så redde? Kidd er bare hoppende glad for at vi endelig er gjenforent etter den lange adskillelsen.

Så gud hvor godt det hadde vært bare en gang i blant å få sitte i aldeles fred når man er på do. La mamma bæsje i fred.