Det hele begynte i går da jeg publiserte innlegget Kom et kort i posten. . Solliv som hadde sendt kortet tok kontakt og lurte på om jeg ikke hadde fått en pakke, eller melding om en pakke og. Det hadde jeg ikke. Solveig som jo er Solliv sitt egentlige navn sporet opp at den pakken var levert på Coop Mega på onsdag. Jeg har ikke fått noen melding.
Solveig sendte sporingskode, og jeg lovte å undersøke saken mer i dag.

I går kveld, eller snarere i natt, da jeg var på den siste turen med hundene sjekket jeg postkassa en gang til. Der lå en pakkelapp. Den lå helt flatt i bunnen av postkassa. Mulig jeg ikke kjente den når jeg hentet posten. Jeg tok ut avis, postkort og en del reklame samt et brev fra banken. Postkassa henger så høyt at jeg ikke alltid titter opp i den, i det minste ikke når jeg har med to hunder i bånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag svippet jeg innom Coop Mega på vei hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn ut til Høvdingen og hentet pakka. Den var stor og tung.

Jeg burde sikkert ha ventet med å åpne den til jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. Solveig hadde vært ganske tydelig i meldingene vi utvekslet i går at gaven var til oss beste, men jeg var så utrolig spent. Og jeg kunne jo bare pakke den inn igjen etterpå så ble det like spennende for Gamle Gubben Grå å pakke den opp på nytt når jeg kom hjem.
Dessuten fortjente jeg å få åpne pakken uten unødig ventetid. Jeg hadde ikke spist frokost, måtte kjøre Eldste Sønn, handle og hente pakke før nabolaget vårt blir beleiret av Ringeriksmaraton. Veien inn til oss skulle være stengt fra klokka 12.30 til 15.

I pakken lå en nydelig gavebok. Kunsten å leve av Jan Vincent Johannesen og med bilder av Jacob Weidemann.

Da jeg så hva pakken inneholdt måtte jeg svelge et par ganger. Jeg kjente klumpen i halsen.  Jeg kjente og et par tårer svi litt i øyekroken.  Jeg har kanskje ikke den helt store sansen for Weidemann sin kunst, men Jan Vincent Johannesen er en av de klokeste og mest reflekterte mennesker jeg vet om.
Jeg har hørt han snakke ved noen anledninger og det har alltid gjort inntrykk. For en kapasitet så vel på det faglige som lege som på det mellommenneskelige plan.

Takk snille Solveig, for en fantastisk fin gave. Jeg så at Gamle Gubben Grå også ble rørt da han pakket ut gaven. Men du vet, det er ikke alle gamle gubber som er like flink som Jan Vincent Johannesen til å sette ord på følelser.

Jeg har ikke lest så mye i boka ennå. Skal kose meg med den i kveld, kanskje med et glass rødvin. Men jeg har bladd litt i den. Sitatet på det øverste bildet er også hentet fra boka. Jeg syntes det passet godt på ekteskapet til Gamle Gubben Grå og meg. Hvetebrødsdagene er for lengst over, vi feirer 30 års bryllupsdag om et par ukers tid. Det har vært mye “grovbrød”. Og kanskje føles det litt slik akkurat nå, at brødet er litt grovt, hverdagen er litt tøff. Da er det godt å merke seg det siste ordet i sitatet. Nå blir det grovbrød også. 

Det er jo slik det er, i det minste føler vi det slik. Det har vært mye grovbrød, mange tøffe perioder i de snart 35 årene vi har hengt sammen. Men det har ikke bare vært grovbrød. Det har også vært langt lettere bakverk, og lettere dager.

Kunsten å leve skriver Vincent Johannesen, jeg tror den kunsten dreier seg om å legge mer vekt på de små tingene som gir glede i livet enn å henge seg opp i grovbrød-dagene.

Nok en gang Tusen takk for gaven snille Solveig. Du rørte Kjerringa og Gamle Gubben Grå til tårer i dag. Det skal litt til.

Så sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal nok en gang la meg inspirere av Gry sitt innlegg om ytringsfriheten som hun mener er truet etter at vi fikk loven om hatefulle ytringer.
Det innlegget har jeg allerede kommet med mine refleksjoner rundt i dette innlegget. Det var det jeg lot meg inspirere av i går og.

I innlegget Ytringsfriheten i fare? skrev jeg; Dette er slike innlegg jeg liker å skrive, og slike debatter blogg.no i mine øyne har for få av. Jeg står selvsagt for det jeg skrev i går, og ja jeg tror blogg.no godt kunne ha flere innlegg hvor man debatterte temaer, kommer med meningsytringer. Men at jeg skal sitte her å debattere med meg selv føles lite hensiktsmessig. (Forresten er jeg som regel enig med meg selv.) Derfor tar jeg heller tak i hva som ble skrevet i kommentarfeltet til mitt forrige innlegg. Det er jo gjerne i kommentarfeltet debatten rundt innlegg kommer, ja hvis bloggeren slipper til kritiske kommentarer da. Det er ikke alle som gjør det. Som kun ønsker hyllest og nesegrus beundring i kommentarfeltet og ser på en hver kritisk innvending som en krenkelse.

Vel, nok om det.
Bien, dere vet dette summende vesenet som kommer med sine små stikk i diverse kommentarfelt og som ikke alle bloggere er så glade i, har kommentert innlegget jeg skrev i går. Så for å fortsette debatten tar jeg i dag og kommenterer kommentarene. På den måten holder jeg liv i debatten rundt temaet, for at Bien kommer til å kommentere også dette innlegget, det er jeg sikker på.

Bien skriver:

Men at § 185 i straffeloven burde innskjerpes en annen sak,

Jeg reflekterer litt over hvor vidt jeg føler at §185 i straffeloven, altså loven om hatefulle utringer bør innskjerpes.
Det er jo akkurat det Gry i sitt innlegg advarer mot. At §185 til slutt skal omfavne så mye at den kommer i konflikt med grunnlovens §100, ytringsfriheten.

I et samfunn hvor mange ønsker kun hyllest og nesegrus beundring til alt de skriver og sier. Hvor uenighet blir sett på som fornærmelser og folk har som hobby å bli krenka på vegne av seg selv, men aller helst andre, ja så er jeg veldig usikker på om §185 i straffeloven, loven om hatefulle ytringer bør innskjerpes.
Hvor bør i så fall grensen settes? Ved ytringer vi finner politisk ukorrekte? Ved ytringer vi er uenige i? Hvor går grensen mellom innskjerping av §185 og sensur av meninger?
I et samfunn hvor alle tenker likt, er det i realiteten ingen som tenker. 

Det er ikke alle ytringer som er like smarte. Espen Barth Eide angrer sikkert på at han lot seg fotografere sammen med denne plakaten. Noen følte seg både krenket, hånet og trampet på. Men det er ikke noe ved dette bildet som er i strid med §185. Mener Bien at plakaten til den smilende kvinnen burde være omfattet av lovverket. Er det en hatefull ytring?

Jeg tipper Bien deler synet som blir tilkjennegitt på plakaten, og at hun derved ikke ser på den som hatefull.
Samtidig er det ikke vanskelig å forstå at en israelsk kapitalist som arbeider for NATO kanskje ville ha et annet syn på saken.

I sin andre kommentar på mitt innlegg, hen er litt intens når det er saker som engasjerer, skriver hen;

Ellers så vrimler det av hatefulle kommentarer på ytrehøyre nettsteder som klart strider mot §185 som at vi bør slippe Breivik fri så han får ryddet opp, at Norge er tryggere med Breivik enn med muslimer og at det var AUF som selv var skyld i massakren på Utøya. Selv her på Blogg,no kommer det kommentarer som at Støre bør stilles opp mot muren på Akershus Festning, bloggeren ga tumps up på den.

Jeg er usikker på om de eksemplene Bien kommer med i sin kommentar strider mot §185, selv om jeg i likhet med Bien finner kommentarene usmakelige og uforståelige, og helt klart tar avstand fra uttalelsene.

De om Breivik er jeg usikker på om bryter loven. Da må jeg se konteksten, resten av setningen og  sammenhengen.
Det kan godt hende de gjør det, men det må bedømmes ut fra hele setninger og sammenheng. Ikke på grunnlag av løsrevne setningsdeler.

At AUF selv var skyld i massakren på Utøya er en grusom ytring å komme med, og har ingen rot i virkeligheten i mitt hode. Mulig den bryter en eller annen lov og forskrift, men jeg kan ikke se at den strider mot §185. Jeg kan ikke se at AUF går under de gruppene denne loven verner som i lovteksten del 2 er ramset opp
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne.
Slik jeg har forstått det går ikke politisk oppfatning eller medlemskap i politisk parti under begrepet livssyn, selv om politikk for noen nærmest er en religion.

Uttalelsen Bien refererer til som gjelder Støre er på samme måte ikke i strid med §185. Den er ikke fremsatt mot Støre med bakgrunn i noen av de underpunktene over, selv om uttalelsen helt klart er hatefull.
Derimot vil jeg mene at den er i strid med straffelovens §183 oppfordring til straffbar handling. 

Så til spørsmålet Bien reiser. Bør §185 i straffeloven innskjerpes?  Jeg er fremdeles usikker på det.  Hvilke innskjerpinger ønsker Bien? Mener hun at de uttalelsene om AUF og Støre bør være i strid med loven? Hva med de på plakaten til Barth Eide? Hva med ytringen på bildet over? Solsikker i et hjerte av brennende telys, lagt der i solidaritet med Ukraina. Det kan være noen føler seg krenket også av en slik ytring.

Jeg ønsker meg ikke et samfunn hvor det er store begrensninger på hva mennesker kan ytre. Hvor styresmaktene bestemmer hvilke ytringer som har livets rett, hvilke meninger og hvilke holdninger man har lov til å ha.
Jeg tror og håper Bien heller ikke vil dit.

Jeg tror det er bedre å ta til motmæle klart og tydelig hver gang vi møter en ytring vi er uenig i enn å forby alle ytringer som er i strid med vår egen oppfatning.

Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet. Men husk at en kommentar på en blogg er en offentlig ytring, og at jeg fort kan finne på å ta utgangspunkt i den for et blogginnlegg.

Da jeg hentet posten i dag var det sammen med regninger, reklame og avisa et postkort. Slikt er sjelden vare i disse dager.  Siden Svigermor stort sett er den eneste som sender kort til oss, og hun for tiden er på besøk i Los Angeles, gikk jeg ut fra at kortet var fra henne.

Jeg studerte bildet før jeg leste teksten på baksiden.  Det var ikke fra L.A. Det var fra Fredrikstad! Hvem kjenner vi som sender kort fra Fredrikstad? I hodet gikk jeg raskt gjennom den nærmeste omgangskretsen uten at jeg trodde noen var på de kanter av landet. Slikt har ma  kanskje ikke alltid styring på, men det er ytterst få jeg ville tro sendte postkort og ikke snap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg snudde undrende kortet. Det var fra Solveig, bedre kjent her som Solliv. Det var så utrolig koselig og rørende. Det at mennesker jeg bare kjenner her fra bloggen tar seg tid til å skrive og sende postkort. Sånn gjør meg glad på riktig ordentlig.

Det er kos med snap og oppdateringer på Instagram og Fb  men et håndskrevet postkort du kan ta og holde i hånden, ja det stiller liksom I en klasse for seg.

Så Solveig, TUSEN TAKK! Kortet fra deg gjorde denne dagen  litt lysere for ei ganske så sliten kjerring. GGG hilser også og takker. Nå henger kortet på kjøleskapdøra, der det alltid hang mange kort før i tiden. Kos.

I dag er det ikke mye futt i kjerringa. Jeg er rett og slett skikkelig sliten.
Det har vært noen aktive dager. Tirsdag gikk jeg lang tur med hundene, ja det gjorde jeg på mandag og når jeg tenker meg om. På tirsdag tok jeg så en skikkelig opprensk i fryseren før jeg løp rundt og lette etter en hund – som hele tiden var innestengt på soverommet vårt.
Jeg kjente den dagen på kroppen da jeg gikk til sengs.

Onsdag skulle jeg ha et møte hjemme her på ettermiddagen. Det betyr nødvendigvis en liten ekstra runde med støvsuger, støvklut og vaskefille. Og jeg er litt sånn at det er utrolig mange steder jeg rydder og vasker når jeg venter gjester. langt flere steder enn de rommene gjestene kommer til å være innom i løpet av de par timene de skulle være her. Man vet jo aldri….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var jeg i bisettelse før jeg tok en tur ut til Høvdingen. Ikke anstrengende ting i seg selv, men man er i aktivitet.
Da jeg reiste hjem fra Høvdingen i går kveld kjente jeg på at jeg var skikkelig sliten.

I dag har jeg ikke gjort stort annet enn å gå en tur med hundene i Hundreeterskogen og slappet av på sofaen. Jeg har endelig lært at det ikke er så smart å bare bøye nakke og gå på. Man blir bare enda mer sliten.

En venninne ringte i går. Ville høre hvordan det gikk med meg. Det er utrolig mange som spør om det for tiden. Hvordan det går med meg, hvordan jeg har det i og med at Gamle Gubben Grå har blitt alvorlig syk.
Svaret venninna som ringte i går fikk var det samme som alle andre får. Det går helt fint med meg. Det samme svaret fikk Datteren da hun spurte litt senere i går kveld. Det går helt fint med meg. Og det gjør det. Det går fint med meg. Jeg har det bedre nå som Gamle Gubben Grå er i behandling enn jeg hadde det da han var under utredning og uvissheten var stor. Da hadde jeg noen dager, og ikke minst netter, med noen tunge og vanskelige tanker.

Samtidig ville det være helt feil å påstå at de siste ukene, ja månedene ikke har gått inn på meg. De har nok tappet meg mer for energi og overskudd enn jeg kanskje ønsker å innrømme for meg selv. Også det at jeg forsøker å være mye i aktivitet, rydde fryser, gå lange turer med hundene, osv. Mer aktivitet, mindre tid til å tenke.

Mer av husarbeidet faller jo og på meg, nødvendigvis. Det er jeg som går alle turene med hundene, ikke bare halvparten. Jeg som vasker gulvene, lager middagen, tar oppvasken og klesvasken. Godt å være i aktivitet, men jeg kjenner jo den økte aktiviteten på kroppen og. Jeg har jo ikke blitt sprekere i takt med at Gamle Gubben Grå har blitt mindre sprek.  Det er ikke slik det fungerer at det overskuddet han mister blir overført til meg.

Nå er det helg. Jeg skal straks reise å hente Gamle Gubben Grå på Helseekspressen. Det skal bli så utrolig godt å få han hjem. Ikke for at han skal avlaste meg på noen som helst måte. Bare det å få han hjem. Ta på han, og ha han ved siden av meg. Sola skinner og været er varmt. Snart sitter vi side om side i kurvstolene på trammen. Jeg tro det er det jeg trenger aller mest akkurat nå. Bare være sammen. Ha en rolig helg uten noe program. Eller kanskje en aldri så liten kaffe-latte i morgen.
Jeg tror det er akkurat det jeg trenger.

Tekoppen er full av nytrukket te, jeg varmer opp fingrene og gjør meg klar til å la de fare over tastaturet. Dette innlegget gleder jeg meg til å skrive. Ytringsfrihet for fall?  spør Gry i sitt siste innlegg, og her kommer denne kjerringas betraktninger over temaet. Dette er slike innlegg jeg liker å skrive, og slike debatter blogg.no i mine øyne har for få av.

Grys påstand er at Straffelovens §185 er i konflikt med  Grunnlovens §100. Lovtekstene i sin helhet kan du lese her: §185 Hatefulle ytringer og lov om ytringsfrihet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gry innrømmer at hun så langt ikke klarer å finne noen saker hvor rettsvesenet ikke har klart å skille mellom det som er meningsytring og det som er hatefulle ytringer. Hun mener at retten har, og det med rette, lagt listen særs høyt  for hva som kreves for at en ytring skal omfattes av lovbestemmelsen om hatefull ytring.
Det Gry er engstelig for er hvordan dette vil bli praktisert i fremtiden. Om lista for hva som vil bli regnet som hatefull ytring vil bli senket i tråd med samfunnsutviklingen.
Det synes jeg er en interessant problemstilling vel verdt å dvele litt ved.

Verden har udiskutabelt gått kollektivt fra vettet, og en del av denne galskapen går på at det er en kraftig økning i saker og ting som erklæres for å være hhv krenkende og/eller diskriminerende, samtidig som listen for hva folk lar seg krenke av, senkes for hver dag som går.

Sitatet over er hentet fra innlegget til Gry, og ja jeg er så hjertens enig. Listen over hva folk lar seg krenke av, gjerne på vegne av andre, senkes kontinuerlig.

Jeg er derimot usikker på om rettspraksis vil endre seg i tråd med samfunnsutviklingen, med mindre man endrer selve lovteksten.  At det vil være en forskjell på hva lett-krenka sjeler finner krenkende og hva lovverket definerer som hatefulle ytringer.
Det er ennå ikke noe lovforbud mot å fornærme folk, heldigvis.

La oss gå tilbake til lovteksten og se hva den faktisk sier.

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring.

For det første må ytringen være framsatt offentlig. Dvs. at hva jeg måtte ytre i en samtale med Gry over et glass vin om mennesker som irriterer meg hjemme eller over et restaurantbord ikke rammes av loven. Da det ikke er en ytring som er fremsatt offentlig, men kun ment for oss to.

Hvis jeg derimot forteller Gry i klartekst hva jeg måtte mene om henne med en hatefull eller diskriminerende ytring i den samtalen kan det rammes av lovteksten.

Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Hvis Gry i den tenkte samtalen skulle finne for å føle seg krenket på vegne av noen andre jeg snakker om rammes det altså ikke av loven. Jeg må krenke henne. Hun må være den som rammes av ytringen. Hun kan ikke føle seg krenket på vegne av andre og tro at det rammes av lovverket.

Hva er det så lovverket regnes som en hatefull, eller diskriminerende ytring?
Jo det sier lovteksten og relativt klart;

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres…

Jeg må altså gjennom ytringen true eller forhåne noen eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen.
True, fremme hat eller forfølgelse er begrep som er lette å forstå. Men hva ligger i begrepene forhåne og ringeakt? 

I følge Det Norske Akademias ordbok vil å forhåne bety å tiltale, omtale eller behandle hånlig, foraktelig. 
Ringeakt kan vel best oversettes til dagligtale, i følge den samme ordboka, med forakt. 

Det er altså langt mer til enn at man er uenig i meningen i ytringen. Hvis denne ytringen da blir fremsatt på en saklig og ikke foraktelig måte. Man kan altså med loven i hånd kritisere minoriteters kulturelle praksis, hvis man gjør det på en saklig og ikke foraktelig måte. De fleste oppegående mennesker forstår forskjellen.

Denne kommentaren sto i sin tid på fb-siden til en bloggerkolega. Trollet det er snakk om var meg.
Ytringen over er egnet til å skape frykt. Men den rammes ikke av §185. Den er ikke fremmet på grunn av min hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatte funksjonsevne. Den er fremsatt på grunn av at jeg ikke alltid var like nesegrus beundrer av denne bloggen.

I 2019 skrev jeg et leserinnlegg hvor jeg tok til orde for at Sian ikke burde få lov å ha markering på torget i Hønefoss. Sian tok til motmæle og ga meg følgende karakteristikk i et leserinnlegg som kom på trykk i lokalavisa. I dette leserinnlegget ble jeg kalt antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme. Som om ikke det skulle være nok er jeg i tillegg ansvarlig for 100 millioner dødsfall, massiv nød, død og elendighet.

Den uttalelsen, som var rimelig sterk kost å få servert til frokosten en lørdag morgen, er heller ikke straffbar i forhold til §185. Jeg er ikke innenfor de grupper som omfattes av lovverket. (Mulig den går innenfor lovverket om truende adferd eller ærekrenkelse. Jeg tror vi kom til det, men forfulgte aldri saken juridisk.)

Slik jeg ser det er ikke ytringsfriheten slik den er tenkt i Grunnloven §100 i fare selv om man Straffeloven §185 forbyr folk å bedrive direkte sjikane av mennesker på grunn av de faktorene lovverket ramser opp.
Vi har fremdeles lov til å debattere og ytre oss selv på en sivilisert måte, selv om noen lettkrenka individer noen ganger vil føle seg tråkket på tærne på egne eller andres vegne.

Det pleier ikke å være så lagt mellom de politiske “skandalene” her i landet. Denne gangen er det KrF som er i medienes søkelys.  Hva saken helt dreier seg om er litt vanskelig å få tak i. Åpenhet er liksom ikke det sekten KrF er flinkest på.  Men etter hva jeg forstår skal det ha kommet varsler på Olaug Bollestads lederstil. Hva de varslene rent konkret går ut på derimot får jeg ikke helt tak i.

Det jeg leser får meg til å undres om det mer er en lederstrid enn at det er noe galt med lederstilen.  Tankene mine kretser fort rundt en annen sak hvor lederstil ble blandet inn i en sak som kanskje mer handlet om å fjerne noen fra en stilling, ta fra noen makta. Nemlig Valla saken, eller Valla – Yssen saken.
Mulig tankene mine går i de baner fordi jeg har sansen for Olaug Bollestad på samme viset som jeg hadde sansen for Gerd Liv Valla. De er kvinner med en litt annen stil enn de strømlinjede-formede-snill-pike-variantene vi har alt for mange av innen norsk politikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er kanskje greitt å merke seg at Olaug Bollestad har vært sykemeldt I flere måneder etter at det ble varslet. Er det en tøff leder som har en uforsvarlig lederstil, eller er det Bollestad som er offeret? Å varsle er et kjent virkemiddel i maktkampen i organisasjoner, politiske partier og i arbeidslivet.

Jeg sier ikke at det er Bollestad som er offeret. Jeg stiller bare spørsmålet.  Jeg er ikke noen pusekatt! sa Gerd Liv Valla i sin tid. Arbeiderpartiet er ikke noen søndagsskole! skal Haakon Lie ha sagt. Selv om mange i KrF i likhet med meg har trådd sine barnesko i søndagsskolen er ikke det noen garanti for at det ikke benyttes skitne knep i en lederstrid.

En ting er sikkert. Denne saken kommer pressen til å meske seg i lenge. Det blir spennende å følge med og se om man finner ut hvem som trekker i hvilke tråder.

The King has left the building. Tom, bloggkongen som har dominert denne plattformen har forlatt blogg.no og opprettet egen nettside. Jeg ønsker han lykke til. Egentlig er jeg litt imponert over hva Tom har fått til. Han klarte å bruke bloggen til noe positivt for seg selv og sin bedriftside’, og han ga seg når han fant det hensiktsmessig.  Smart fyr.

Men når kongen har fordufta må vi som er igjen her inne klare oss som best vi kan, og det tror jeg vi klarer utmerket.
Nå blir det litt mer konkurranse om den topplasseringen, det bør få oss til å skjerpe oss litt. Jobbe litt mer for å få de innleggene som drar lesere. Hva det er kan være så mangt. Jeg tror ikke det finnes en magisk formel der, og jeg jåper inderlig ikke det dukker opp en ny kokk som blir sittende på tronen uke etter uke, måned etter måned, for så å lage nettbutikk og… Ja dere skjønner. To på rad holder. Nå trenger blogg.no noe nytt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gledelig å se da at det var nettopp Gry som var den første til å entre tronen når den ble ledig. Frisk og freidig som bloggen hennes er entret hun toppen med den største selvfølgelighet etter å ha kommet med noen friske uttalelser om en ung mann litt perifert i kongefamilien. Gratulerer Gry, vel fortjent.

Ellers er bloggtopplista et sørgelig syn.
Ikke slik at det er noe galt med bloggene på lista eller bloggerne bak dem. Det er både flotte bloggere og interessante blogger. Det som gjør synet så sørgelig er lesertallene.
Men 100 sidevisninger kommer du i dag på en 17. plass. For få år siden kunne du bare drømme om å være blant de 100 på lista med så lave sidevisninger. Nå holder det med at 6 stykker klikker seg inn på innlegget ditt for å synes på lista.

Det er her vi må ta utfordringen. Vi må få flere til å klikke seg inn på innleggene. Vi må gjøre blogg.no stort igjen!
Ikke ved å starte med rumpeoperasjoner og høy partyfaktor, i likhet med enerådende kokker håper jeg den tiden er forbi.

Her skal det være plass til alle, og jeg liker mangfoldet her inne.  Men skiftet fra rosa-bloggernes fokus på skjønnhet og mote til dagens hjemmekos-bloggere med håndarbeid og mat har fjernet litt av aktualiteten for plattformen. Vi har liksom gått fra Se & Hør til Familien.
Jeg skulle ønske blogg.no ble et sted som i større grad var med å sette dagsordenen.
Ikke at vi skal konkurrere med de store mediene på nyheter og aktualitet, det overlater vi til journalistene.
Men at man kanskje her finner de friske meningene. De som krydrer debatten litt. Tenk så gøy om vi kunne få se Bunny på Debatten eller høre Gry på Dagsnytt 18.

Jeg tror og håper at det blir spennende tider på blogg.no fremover. At konkurransen om å nå toppen får oss til å skjerpe oss. Vise kreativitet og jobbe litt mer med innleggene våre.
La oss ta Toms retrett som en inspirasjon til å anstrenge oss litt mer for å vise at blogg.no er liv laga. At vi skriver for et større publikum enn andre bloggere. (Ja jeg vet, dette blogginnlegget er et dårlig eksempel i så måte, men det kommer flere etter denne pep-talen.) Det er ingen grunn til å resignere og kaste inn håndkleet – eller strikketøyet.

MAKE BLOGG GRREAT AGAIN. 

Jeg var et ærend ute på terrassen i går. Skulle hente noe jeg skulle få i søppeldunken. Dere vet Når katten er borte….. jeg rydder litt mens Gamle Gubben Grå er borte.

Charlie Chihuahua gikk ut på terrassen mens jeg var der og ville ikke inn igjen da jeg gikk inn. Greit nok. Han klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen,
Kidd så jeg ikke, antok han lå i kurven sin der jeg så han sist. Jeg tok sjansen på å forte meg ut i søppeldunken uten å lukke terrassedøra. Jeg skulle jo være ute maks et par minutter.
Kidd går terrassetrappa. Men han har aldri stukket langt. Bare svinset i hagen eller litt bortover veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg kom inn igjen var Charlie gått inn fra terrassen. Jeg gikk ut på terrassen for å sjekke at ikke Kidd var der før jeg lukket døra. Det var han ikke, ikke på plenen heller. Så jeg lukket døra, og tittet rundt inne i huset for å forsikre meg om at han var inne.
Jeg fant ikke fillebikja noe sted. Ikke dukket han opp når jeg ropte heller. Han er en borrelås hund, og pleier stort sett å fotfølge meg, i det minste komme kjapt hvis jeg roper på han. Han måtte være ute likevel!

Så jeg tok med meg hundebånd og løp på dør. Trasket rundt på boligfeltet og spurte de jeg møtte om de hadde sett den hvite hunden min. Ingen hadde sett han. Ikke så jeg han, og ikke hørte jeg han.
Flere var ute og luftet hunder, hunder Kidd er svært glad i og vi var enige om at hadde han sett de ville han oppsøkt de for å hilde på. Men hunden var som sunket i jorda.
Hvor kunne han ha gått hen?
Vi hadde ført at han hadde stukket av en del ganger der han bodde før, men han har ikke vist tendenser til det her. I tillegg burde han være litt sliten. Vi hadde nylig vært på en god tur.

Etter å ha trasket rundt en stund gikk jeg hjemom for å se om Kidd var kommet hjem, og for å hente telefonen min. Det var jo en del naboer som så etter han mens de luftet hunder. Kanskje de ville ringe meg hvis de så han.

Ingen Kidd ventet på trammen eller i hagen. Det var et ubesvart anrop på telefonen. Det var fra Gamle Gubben Grå. Jeg trodde ikke han visste hvor hunden var, han er tross alt på Ullevål sykehus, men jeg trengte å høre stemmen hans.
Jeg spurte om han hadde en ide’ om hvor hunden kunne ha stukket. Han foreslo rundt på boligfeltet, og nevnte navnet på de to hundeeierne jeg  hadde snakket med. Så foreslo han en med ei harebikje på andre siden av hundremeterskogen. Jo, det kunne være noe i det. Men da burde jeg hørt hundeleven. De hundene gneldrer når de møter på hverandre. Eller huskyene eller de med elghund lenger inn i Vågårdsbygda foreslo Gamle Gubben Grå. Jeg sukket. Jeg var sliten. Men ja, jeg fikk komme meg av gårde til de hundeeierne Gamle Gubben Grå nevnte. Av gårde for å få voksen-kjeft. Noen av de hundeeierne er sånn som sikkert ville leske opp for ei kjerring som har mistet skjødehunden sin.

Da hørte jeg pistring. Og det kom ikke fra Vågårdsbygda. Det kom fra Drømmehuset! Jeg åpnet dør etter dør til rommene hvor dørene alltid er lukket. Ikke noe Kidd på badet, men bak neste dør, på soverommet der var Kidd!!!
Han pleier noen ganger å få opp den døra hvis jeg bare har lukket den halvveis igjen, og der har han ei god seng han sover i om natta. Han hadde nok gått inn og lagt seg etter turen vår og så hadde jeg lukket døra, eller den hadde blåst igjen da jeg åpnet terrassedøra. Jeg vet ikke.

Jeg var bare så utrolig glad for å ha funnet han!
Skrittelleren viste etterpå at jeg hadde trasket rundt over 3 km mens jeg lette etter hunden – som hele tiden lå på soverommet mitt.
Gamle Gubben Grå mente eg burde ta runden en gang til og fortelle alle naboene at jeg hadde funnet hunden. Det gjorde jeg ikke.

Noen må stille politikerne til veggs skriver Vivian i sitt siste innlegg. Som politiker, eller folkevalgt som jeg liker å kalle oss, det bevisstgjør oss mer på at vi er valgt av folket for å ivareta deres interesser, synes jeg det er en utmerket ide’. Å la politikerne få greie på i klar tekst hva beslutningene deres fører til.

En kommune kan styres på to måter. Enten med byråd eller etter formannskapsmodellen. Bergen, der Vivian bor, har byrådsledelse. Det gir flere heltidspolitikere, og politikerne styrer tettere. For eksempel er byråd for eldre, helse og omsorg  ansatt i full stilling for å ha ansvaret for sine fagområder. For det får  dette byrådet i overkant av en million i lønn.

Marte Monstad fra Frp  er byrådet som har ansvaret for eldre, helse og omsorg i Bergen. Under det ligger blant annet hjemmetjenesten og vurdering og rehabilitering som vel er to av de områdene Vivian er mest misfornøyd med i sitt innlegg.
Så, altså hvis noen skal stilles til vegg er Marte Monstad personen man bør få i tale. Det er hun som har politisk makt til å endre det Vivian vil ha endret.

Vivian mistet for noen år siden (tidligere byråd) fysioterapeuten sin, nå mister hun og ergoterapeuten.
Jeg antar at det kommer av at hun ikke har krav på disse tjenestene, og politikere som skal kutte i kostnader er snare til å kutte alt som ikke er lovpålagt. Selv om disse tjenestene utgjør en stor hjelp for brukerne, og når det gjelder tjenester som fysioterapi og ergoterapi kan bidra til å opprettholde brukernes funksjoner, og på sikt spare kommunen for penger fordi de klarer seg uten mer hjelp lenger.

Selvsagt kan Vivian klage. For det første tar en slik klagebehandling vinter og vår. Skal inn til statsforvalteren og sånn, og som vi alle vet; Tid er kanskje ikke det Vivian har nok av. Og hvis man må vente vinter og vår på ergoterapi og fysioterapi, ja da har man kanskje mistet flere funksjoner i løpet av ventetiden.

Det enkleste er pistol, synger Tramteateret. Denne kjerringa er mer glad i kanoner, og har funnet frem den store kanonen i dag. Dropper å nevne sånne småting som at Vivian savner informasjon. På det vil en dreven politiker bare svare noe slikt som Jeg beklager at hun opplever det slik, vi skal ta med oss tilbakemeldingen og forsøke å gjøre det bedre i fortsettelsen.
At helsetjenestene skal spørre den enkelte bruker om Hva er viktig for deg? hopper jeg og lett over. Det står ingen ting noe sted om at de som bestemmer skal lytte til svaret, langt mindre forsøke å oppfylle det. Da kommer bare nok en lang remse av dårlige unnskyldninger om innsparinger og dårlig råd.
Nei, skal man få til endringer må man bruke større kanoner enn det.

Byråden med ansvaret, Marte Joan Monstad kjenner Vivian, eller hun har i det minste møtt henne. I august 2021, for tre år siden, var hun hjemme hos Vivian. Lyttet til Vivian og lovet å løfte saken hennes opp i byrådet.  Det kan du lese om i dette blogginnlegget Takk Marte!
Da var hun i opposisjon. Nå er det hun selv som sitter med makta og ansvaret.

Marte er 31 år gammel. Hun har så vidt jeg klarer å finne ut arbeidet med politikk siden hun var 22 år gammel. Utdanning og andre yrker finner jeg ikke noe om.
For meg virker det som en målbevisst ung kvinne som ønsker å satse på politikk. I april i år ble hun valgt inn i Frps sentralstyre, kanskje vinker en stortingsplass i det fjerne. Jeg antar det er drømmen.

I disse dager foregår nominasjonene til neste års stortingslister. Folk blir spurt om de ønsker å stå på listene til partiene i de forskjellige fylkene, listeforslagene skal  legges frem på nominasjonsmøter senhøstes, og så velger medlemmene i fylkeslaget hvordan den endelige lista ser ut.
Det foregår altså i disse dager en intern “valgkamp” innad i de forskjellige partiene om hvem som skal stå langt opp på lista, og kanskje få en plass på stortinget.
Pr i dag har Frp. 2 representanter fra Hordaland på stortinget. Monstad var nummer fjorten på den lista for fire år siden. Jeg regner med at hun ønsker avansement. Helst en av de to øverste plassene.

Så hvis vi spør Marte slik hun skal spørre brukerne av tjenestene hun har ansvaret for Hva er viktig for deg? Ja da vil jeg anta at det er noe slikt som å være en troverdig og handlekraftig politiker. En folket gjerne vil ha til å representere dem i bystyre, fylkesting eller på stortinget. Få til endringer, utgjøre en forskjell. Det er slike ting som gjerne driver oss politikere.

Så hva med å hjelpe Vivian med å stille den ansvarlige politikeren til veggs?
Hva med en liten epost-aksjon? Vi har gjort det før. Vi kan gjøre det igjen.

Hva med å sende følgende mail til Marte mailadresse http://: [email protected]

Hei Marte!
I august 2021 var du hjemme hos Vivian Brosvik. En kvinne med ALS. Du lyttet til hennes historie og løftet den oppover i det politiske systemet.  Vivian skrev etterpå dette blogginnlegget Takk Marte!
I innlegget skrev hun blant annet; Så tusen takk kjære Marte, takk for at du bryr deg.
Er det noe dette landet trenger så er det engasjerte politikere som deg. Men det vi trenger aller mest er at kommunene er villig til å lytte til den det gjelder, det er tross alt vi som er syk som best vet hvordan vi vil leve vår siste tid…

Nå er det du som sitter med makta og ansvaret. Nå er det du som må være villig til å lytte til den det gjelder, du som har ansvaret for at de blir hørt på hva som er viktig for dem. Hvordan de vil leve den siste tiden de har igjen.  Vivian er ikke fornøyd med omorganisering og fjerning av tilbud. Hun har skrevet et nytt blogginnlegg. Noen bør stille politikerne til veggs. I dette innlegget skriver hun blant annet;
Jeg er fly forbanna her jeg sitter, for denne omorganiseringen innenfor helsesektoren som er bestemt på politisk hold går meg på nervene løs.

Så Marte dette er vårt forsøk på å stille ansvarlig politiker til veggs slik Vivian ønsker. Vil du lytte til Vivian slik du gjorde i 2021, spørre om hva som er viktig for henne og lytte til svaret.  Og så forsøke å gi henne den hjelpen til å leve den siste tiden hun har igjen slik hun øsker.

Vennlig hilsen

Jeg har sendt min mail. Håper du gjør det samme. Bruk gjerne egne ord.  Kanskje Vivian får den hjelpen hun trenger og fortjener.

I år gikk vi for litt mindre gresskar enn de “vanlige”.  Disse søte gresskarene gjør seg utmerket til pynt, men er også fine å bruke til mat. Jeg høstet noen i ettermiddag. Jeg synes de er kule med den buktede kanten. Da Yngste Sønn kom hjem fra jobb plukket han opp et av gresskarene og sto og studerte det. Det er ekte? Jeg bekreftet at ja, det var ekte. Jeg hadde plukket det ute i kjøkkenhagen. Vi kommer til å få ganske mange av dem.
Ja, han trodde de var ekte, men sånn ved første øyekast trodde ha de var i porselen.
Jeg forstår han. De er harde og ganske glatte i skallet.

Jeg tror jeg skal pusse og polere på et par av de fineste og ha de på et sånt pynte-fat med litt lys og noen andre litt høstlige ting.
De andre? De skal spises. Og så havner sikkert noe av de i fryseren og kan bli gresskarsuppe utover høst og vinter. Jeg har jo fått så god plass i fryseren.