Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.

I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.

Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?

Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem.
Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.

Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen.
Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke.
Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.

Hva skulle jeg fylle dagene med?
Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.

Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter.
Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.

Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.

Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid.
Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe.
Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit.
Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.

Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket.
Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.

Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.

Hva med deg? Ville du trives som trekkfugl? 

Slapp av det har ikke kommet snø til Ringerike. Hadde det gjort det hadde det garantert blitt et langt og sytete innlegg fra denne kjerringa. Håper snøen holder seg borte i godt over to måneder til. Snø vil si vinter, og vinteren starter først i Desember. Punktum!

Nei grunnen til dette vinterlige bilde er at jeg har tenkt å komme med litt historie fra Norderhov gamle Prestegård, og det er nettopp den prestegården dere ser på bildet. Nå er bygget Ringerike Museum.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Visste dere at gymnastikk, legemsøvelser som skolefag her i Norge startet opp på en “prestekole” som var nettopp her på Norderhov? Jeg leste det i en gammel artikkel og ble helt forferdet over at faget jeg hatet så intenst på skolen hadde opphav fra mine trakter.

Det var Christopher Wessel Støren som tok initiativet til denne presteskolen. Han startet den sammen med sin bror Peter Johan Støren. Faren Abraham Wilhelm Støren som var sogneprest i Norderhov var også lærer. Og ja. Christopher Wessel var og prest. Mens Peter Johan var offiser og gikk siden inn i postvesenet og døde som postmester i Fredrikstad, men det er en annen historie.

Nå var vel ikke tanken at alle som gikk på denne presteskolen skulle bli prest, I begynnelsen kalte de undervisningen for “Studenterfabrikken”, senere ble det annonsert for utdanningen under navnet Det Størenske artiumskurs. Så det var vel litt sånn høyere utdanning for de som skulle bli studenter.

Noen ble nok og sendt dit fordi foreldre ønsket at de skulle skjerpe seg, og at de andre på studentkurset skulle ha positiv innvirkning på dem.
Det var i det minste tilfelle med en av elevene som i ettertid har blitt ganske kjent. Nemlig eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen. Han ble sendt dit av faren sin fordi han var doven med skolegangen i Christiania, og ble sendt på “presteskolen” som 14 åring.

I artikkelen jeg har lest om denne historiske skolen virker det som om denne presteskolen ikke hadde den ønskede effekt på Peter Cristian Asbjørnsen. Han gikk der kun et års tid, og skal man skjele til hans videre skolegang har han ikke blitt noe mer pliktoppfyllende når det gjelder skolearbeidet.

Men han oppnådde i hvertfall å sette dypere spor etter seg i prestegården enn noen andre av elevene der. Han forelsket seg i sogneprestens datter Jacobine Støren, søster til begge lærerne! Og det ble litt av en historie!

Peter Christian Asbjørnsen var født i 1812. Hvis han var 14 år da han begynte på skolen og rundt 15 når han sluttet må dette ha vært i skoleåret 1826-1827.
Forelskelsen har han nok sånn passe klart å skjule mens han gikk på skolen. Han var 15 og Jacobine 13. Men to år senere, som 17 åring og på trygg avstand der han befant seg i Christiania ble han modigere.

På presteskolen fikk han en god venn. Jørgen Moe, som vokste opp på Moe gård ikke langt fra prestegården på Norderhov. Asbjørnsen skrev så et brev til Jacobine, som han sendte til Moe, og som Moe måtte levere til Jacobine. Nesten sånn vi gjorde det da jeg gikk på barneskolen hvor venner og venninner ble brukt som “postbud” for lapper vi ville sende til våre utkårede. Men vi sluttet vel med det lenge før vi ble 17 år.

Når Moe overleverer brevet spør Jacobine hvem det er fra, og Moe svarer som sant er at det er fra Asbjørnsen. Når han ser at hun rødmer og blir svært forlegen tilføyer han diplomatisk Altså formodentlig fra hans søster. Det forble da også visstnok en hemmelighet at brevet var fra Asbjørnsen.

Noe senere sender Asbjørnsen en gave til Jacobines 15 års dag, ledsaget av et dikt som ikke var til å misforstå viste det seg. (Jeg har dessverre ikke lest diktet.)
Moe var den som måtte overbringe gaven denne gangen også. Og denne gangen ble det ikke en hemmelighet hvem gaven var fra.
Moe skrev til Asbjørnsen at gaven førte til en skikkelig røre og førte til en lengre hissig diskusjon i prestefamilien om hvordan en slik delikat sak skulle håndteres.
Moe fikk ikke overvære familiediskusjonen, men han hadde fått den referert av en felles skolekammerat fra tiden på presteskolen ved navn Grøtting. Grøtting hadde nemlig tatt seg den frihet og lyttet ved døren. Han fortalte at det hadde gått varmt for seg og at gamle-fruen, støttet av Marie, storesøsteren til Jacobine, hadde forlangt at gaven og diktet omgående skulle sendes tilbake til Asbjørnsen, og det uten noe form for følgebrev. Men begge prestene, far og sønn, fikk forhindret det.
Hva Jacobine selv måtte mene sier historien ikke noe om. Antakelig deltok hun ikke i diskusjonen i det hele tatt.

Hos Asbjørnsen stakk begeistringen for Jacobine sikkert ikke så dypt. Det var ikke første gangen han var forelsket, og ikke den siste heller. Han ble aldri gift, men hadde i 40 år et samboerskap med Mathilde Andersson. Hun, altså Mathilde,  skal også ha hatt et forhold til tømmermester Karl Alexander Vilhelm Westmann, og den nokså alkoholiserte sakføreren fra Hamar, Christian Fredrik Bergersen  Han var far til Hulda Bergersen, senere kjent som Hulda Garborg.
Jørgen Moe, som jo ble prest, likte overhode ikke at vennen Asbjørnsen levde “i synd” med Mathilde.

Jacobine var nok oppriktig forelsket i Asbjørnsen, sånn tenåringsjenter fort blir.
Hun kom forhåpentligvis over forelskelsen. Hun ble gift da hun var 22 år med sogneprest Adolf Sigholt. Sammen fikk de, så vidt jeg kan se 13 barn!

Litt mer flaks i kjærlighet enn det Asbjørnsen hadde med prestedatteren Jacobine hadde kammeraten som lyttet ved døren i presteboligen, Grøtting.
Selv om han måtte bli godt voksen før han ble gift.
Han hadde sett et fotografi av en ung dame som han likte i utstillingskassen utenfor fotograf Haavees atelier i Akersgata i Christiania.
Han gikk så opp til fotografen for å få damens navn og adresse.
Det var fotografens 19 år gamle datter.
Kort tid etter var de gift, sier historien. Hva den unge damen måtte mene i sakens anledning, vites ikke. Ikke har hun noe navn i denne historien, så jeg klarer ikke å finne ut noe mer om henne heller.

Jeg synes sånne historier er litt morsomme. Det var liksom ikke Tinder på 1850-tallet. Likevel var det vel kun et bilde, og ikke personligheten Grøtting falt for?

Endelig kveld. Jeg har satt meg godt til rette med tastatur og til og med bevilget meg et glass cola midt i uka. I dag er jeg fornøyd med egen innsats.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte dagen med å gå på sopptur, men slo fra meg tanken da jeg hørte regnet plaske ned utenfor vinduet lenge før jeg åpna øynene.

Været har bedra seg utover dagen og nå skinner de siste strålene fra kveldssola inn gjennom vinduet her. Skyene er erstattet av klarvær, det blir nok kaldt til natta. Men sånn er høsten. Klare, fine dager gir gjerne nattefrost. Vel, jeg vil heller ha nattefrost og klare varme dager enn regn.

Tok litt tid før jeg kom i gang i dag morges. Hadde en lang telefonsamtale med Datteren og en litt kortere en med Høvdingen. Men så satte jeg i gang.

Epler, druer, og en enslig appelsin ble karvet opp i biter og satt i kok. Her skal det bli saft!

Mens frukten sto og saftet seg ringte ei venninne. Flott. Da ble det tid til nok en lengre telefonsamtale. Når vi var ferdige med å skravle var frukten nesten mør nok til å helles i sileklede. Den fikk koke noen minutter til så den var helt klar før jeg satte i gang siling. For å få ut all saften har jeg lårt at den godt kan stå og dryppe av over natta, så da blir det saftkoking i morgen.

Jeg var knapt ferdig med å få fruktmassen til siling før jeg startet neste prosjekt.
Jeg ville lage noe av de grønne tomatene jeg har hentet inn fra tomatplantene på terrassen. Vi har hatt to frostnetter, greit å få tomatene i hus.

Etter litt søking på PCn falt valget på Tomatmarmelade av grønne tomater. Smaken minner om stikkelsbærsyltetøy, og marmeladen er nydelig tilbehør til ost. sto det på Matprat.no. Mange år siden jeg har smakt srikkelsbærsyltetøy, men jeg vet jeg likte det. I tillegg er marmelade som passer til ost og kjeks kjekt å ha. Ost, kjeks og litt marmelade er raskt å fikse for litt kveldskos eller kanskje å ha med for litt kjapp mat ute på tur.
Jeg har smakt på marmeladen, Den ble god, og i morgen skal jeg kjøpe litt kjeks og et par oster.

Men husmor-iveren stoppet ikke etter safting og sylting.
Nei jammen meg satte ikke denne kjerringa i gang med å kutte opp og samkoke all røyksoppen jeg plukket på mandag. Godt over en halvkilo små sopp ble kuttet opp og samkokt, og ligger nå i fryseren klar til å bli soppsuppe i løpet av høsten eller vinteren, hvis de da ikke havner i en soppsaus. Kjekt å ha.

Ikke var kjøkkentjenesten slutt etter at soppen var på plass i fryseren. Det var min tur til å lage middag.
Det fiksa også denne kjerringa lekende lett i dag (riktig nok etter en liten strekk på sofaen).
Middagen sto nesten klar i kjøleskapet.
Rester av en hjemmelaget tomatsalsa fra søndag. Den ble laget til gratinert blomkål som vi hadde da, fordi det sto på oppskrifta jeg fant i et ukeblad.
Verken Gamle Gubben Grå eller Yngste Sønn mente at salsa var riktig tilbehør til gratinert blomkål i ostesaus, så det ble litt mye salsa til overs.
Sammen med salsaen tok jeg restene av de bakte søtpotetene vi hadde på mandag. De var delt i småbiter før vi bakte de, så det var bare å kaste opp i gryta sammen med kokte brokkoli, også rester fra mandagens middag.
Da var det bare å kutte opp noen pølser som Gamle Gubben Grå kjøpte i billigkroken på matbutikken i går, helle opp i litt vann og røre litt mens maten ble varmet opp og så kunne jeg servere hjemmelaget grønnsaksgryte laget fra bunnen av, (Riktignok i løpet av flere dager, men alt er laget fra bunnen av. Ja utenom pølsene da.)

Jeg burde selvsagt tatt bilder av all kokkeleringen, men det har jeg altså ikke prioritert. Dere får tro meg på mitt ord.

Sukk og stønn og dobbelt-sukk. Nok en morgen sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Denne gangen lavkarbo-varianten.

Siden det er første gangen denne uka at jeg reflekterer over denne ukemenyen starter jeg med den første retten, altså Lun gresskarsalat. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne, tro det eller ei, fint ha servert denne retten hjemme i Drømmehuset. Antakelig ville det ikke bli mottatt med de helt store hurrarop rundt middagsbordet fra Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Spesielt Gamle Gubben Grå mener det bør være kjøtt eller fisk i det som skal kalles middag.
Men vi hadde gulerøtter med kryddersmør og stekt fetaost med sesamfrø til middag i går, og de spiste begge to uten alt for mange sure miner.

Gresskar har jeg og nok av. Høstet inn en boks med de små, søte mandelgresskarene mine her om dagen. Den står på kjøkkenbenken sammen med en boks grønne tomater og venter på at jeg skal få ånden over meg og lage noe av de. Så en gresskarsalat er overhode ikke utenkelig.
Tror riktignok det ikke blir i dag. Tror karene her hjemme fortjener litt kjøtt i dag etter gulerøttene i går.

Gresskaravlingen min har vært bra i år. Enda er det mange blomster og små gresskar ute i kjøkkenhagen, selv om vi hadde to frostnetter her for litt over en uke siden. Usikker på om det er mer og redde, eller om dette skal få bli kompost. Vi får se.

Avlingen har som sagt vært bra. Jeg har laget Pumpkin spice latte mer enn en gang, og har flere bokser med gresskarpuré i fryseren. Gresskarpuré kan brukes i røren til en gresskarkake, i pai, vaffel eller pannekakerøre, som basis til gresskarsuppe, eller som tilbehør til høstmiddagen. Puréen kan smaksettes etter hva den skal brukes til, både med søtt og salt.
Ja, og så kan den selvsagt brukes til Pumpkin spice-latte, og det kommer det til å bli laget mer av utover høsten.

Gresskar har et lavt innhold av både energi og fett, samt et høyt innhold av beta-karoten og kostfiber. Gresskar er også en kilde til protein og kalium. Beta-karoten omdannes til vitamin A i kroppen.

Gresskar har sin opprinnelse i Amerika og arkeologiske funn viser at indianerne dyrket gresskar 3 – 4000 år før Kristus.
Og en siste ting, gresskar er kjempegøy å dyrke selv. Men husk, bare et par planter, for avlingen blir fort enorm.

I mitt forrige innlegg Middag for to skrev jeg om hummer til en kilopris på svimlende 51.000 svenske kroner, og de refleksjonene jeg gjorde meg over forskjellen på folk når noen kan betale 51.000 kroner for en kilo skalldyr.

En av mine lesere kommer med en tilleggsinformasjon som ikke sto nevnt i de artiklene jeg hadde lest om saken.
En ørliten detalj som verken VG, NRK eller Aftenposten valgte å ta med i sin dekning av saken, men som jeg med litt flere søk har fått verifisert i flere svenske medier.  Store deler av inntektene på denne hummerauksjonen går til Sjöreddningsälskapet, Det gjør den dyre hummeren litt mer spiselig i mine øyne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag ble sesongens første hummerfangst auksjonert bort ved Gøteborgs fiskeauktion. Kiloprisen ble på svimlende 51.000,- kroner!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

51.000,- kroner for en middag for to!
Eller for å være mer presis; 51.000 kroner for råvarene til en middag for to. Jeg ville jo hatt litt aioli, sitron og loff ved siden av. Og en god hvitvin, eller kanskje noe musserende.

Hummerauksjonen i Göteborg er en årlig begivenhet som markerer starten på hummerfisket. I Sverige er det lov til å fiske hummer første mandagen etter 20. september., og da med auksjon første tirsdagen i september. Altså i dag.

Prisen har skutt i været siden i fjor, da årets første hummer gikk for 44.000,- kr. For ikke å snakke om siden 2022, hvor kiloprisen var 7.000,- kroner på denne auksjonen.

Ut fra hva jeg leser tror jeg ikke prisøkningen har sin bakgrunn i at det har blitt mindre hummer. De melder om bra fangst, og en bestand som sakte er på vei oppover.
Så prisstigningen skyldes kjøpernes betalingsvilje. Det er en auksjon, prisen blir satt til det kundene er villig til å betale. Den som blar opp mest går av med seieren.

Så noen er tydeligvis villige til å bla opp 51.000 kroner for en middag for to, samtidig som det sitter andre i Sverige så vel som i Norge og ikke har råd til middag. Ikke en gang til en skarve boks fiskeboller.  Forskjellene i samfunnet blir nesten kvalmende ved en slik sammenligning.

Hvis du ikke har tenkt å prate med maten, eller behersker flere språk enn svensk (og norsk) og har veldig lyst på hummer har jeg en alternativ løsning. Ja hvis du ikke har planer om å svi av en månedslønn eller to på dagens middag. Man kan få kjøpt Canadisk hummer til 379,- kr. stk. på Meny.

I Norge begynner hummerfiske først 1. oktober. Hva prisen på norsk hummer blir kan jo bli spennende å se neste uke.

PS, hvis du lurte, bildene er arkivbilder fra 2021 da vi hadde litt hummer til aftens her i Drømmehuset.
Jeg har absolutt ikke vært på Harrytur og shoppa hummer.

Der er liksom ikke tvil lenger. Det er høst. I dag regner det og. Men har man hunder må man ut på tur.

De siste dagene har turene gått i bynære strøk. Det kan bli fine fotomotiv av det og.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne stolen under treet. Jeg syntes den var et flott motiv.

I dag regner det som sagt. I går var det sol og nesten sommerlig. Slik er september.

Nok en morgen skal jeg sitte her og reflektere over en ukemeny. Den samme ukemenyen som jeg reflekterte over i går. Fordi jeg erfaringsmessig må sitte her å reflektere over denne ukemenyen relativt mange ganger i løpet av en uke tar jeg for meg oppskrift for oppskrift, eller rett for rett om du vil.
I går var det fårikål, i dag er det Peking-and-suppe. Sikkert en ikke akkurat like kortreist rett.

Peking-and-suppe forutsetter at du har kraft av and, og da fortrinnsvis Peking-and.
Endene på bildet er ikke Peking-and. Pekingender er hvite med gult nebb, litt mer kjøttrike. Det er en populær anderase som brukes i andekjøttproduksjon over hele verden. Sikkert fordi den har en rask vektøkning, og trenger ikke fores så lenge før den selv blir mat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peking-and som rase kom opprinnelig fra Kina, derav navnet. I Beijing (Peking) har de hatt denne anderasen siden 600 fvt-tallet.

Peking-and som rett  var en favoritt av Ming-familien under Ming-dynastiet på det tidlige 1400-tallet.
Det er en klassisk kinesisk rett som består av en hel and som tilberedes med hodet på.

Jeg har aldri spist Peking-and. Liker i grunn ikke å spise mat som ser på meg mens jeg spiser den, eten det er and, sau eller laks.

Jeg skulle på et møte på rådhuset på dagen i dag, og hadde ikke tid til å ta noen lang tur med hundene før jeg dro. Den litt lengre turen fikk heller vente til i ettermiddag når jeg var ferdig med møtet. Og ja, hundene har fått en times tur også i dag, selv om det ikke ble før ved 17 tiden i ettermiddag.

Morgenturen gikk i Hundremeterskogen her i nabolaget. I går hadde jeg lagt merke til at det hadde dukket opp en god del vorterøyksopp i skogen der. I dag hadde jeg litt bedre tid, selv om jeg skulle på møte, og tok meg tid til å plukke med meg en del av de.
Røyksoppen bør ikke stå for lenge. Den må spises mens den er helt hvit inni.
Hadde jo vært dumt å la soppen jeg kunne tenke meg å bruke til mat ble stående der til den gikk opp i røyk, nærmest bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På min lille rusletur i Hundremeterskogen plukket jeg med meg godt over 600g røyksopp. Greit å samkoke og ha i fryseren til bruk i soppsuppe eller andre soppretter utover høst og vinter.

Røyksopp er kanskje ikke den mest populære matsoppen, men jeg mener det meste handler om tilberedning. Gjør seg helt ok i en soppsuppe eller i en soppsaus, gjerne sammen med annen sopp og det rette krydderet og tilbehøret.

Ny uke, nye muligheter – og ny ukemeny. (Sukk.)
Ikke skal jeg skrive om eplekake heller. Bildet er bare en klick-bite for å lokke lesere inn på bloggen. Ærlig er jeg i det minste.

Nei, det jeg skal sitte og reflektere over i dag er Fårikål. 
Burde vel egentlig spare dette innlegget til torsdag. Da er det Fårikålens dag. Da hadde i det minste denne bloggen fremstått som relevant og i tiden. Mulig jeg tar en litt omarbeidet reprise da. Det gir nesten like mange klick som eplekake har jeg forstått. Prøver fremdeles desperat å lære av de som klarer å nå toppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men tilbake til Fårikålen. Visste du at den ble kåret til Norges nasjonalrett an Nitimens lyttere i 1972?
Jeg liker nitimen, dette radioprogrammet som har vært på radioen i snart 60 år. Har liksom vært en del av hverdagen de dagene jeg er hjemme både i barndomshjemmet og etter at jeg ble voksen.

Det var en digresjon. Dette skulle jo handle om Fårikål.  Forbruket av fårekjøtt har vært relativt stabilt i Norge på rundt 5.1 kilo kjøtt per person per år. De siste årene har forbruket gått noe ned. var på 5,7 kilo i 2009
Nedgangen i bruk av lammekjøtt kan ikke tilskrives nedgang i forbruk av rødt kjøtt. For forbruket av rødt kjøtt har ikke gått vesentlig ned i perioden. Vi forbrukte 53 kilo rødt kjøtt per person i 2007, og 53 kilo i 2021, selv om det var en liten nedgang i perioden fra 2015 til 2019 med nedgang fra 51 til 48 kilo.

Forbruket av fårekjøtt/lammekjøtt har vært relativt stabilt fra 50-tallet, men er synkende de siste tiårene. Og husk av de 53 kiloene med rødt kjøtt vi spiser i året er kun 5 av de kiloene lammekjøtt.

Tabell hentet fra SSB.

Sabima er en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge. Sabimas sekretariat består av biologer og naturforvaltere som sprer kunnskap om økologiske sammenhenger og foreslår politiske løsninger. De advarer om utviklingen fra mange små sauebesetninger spredd rundt i landet til større sauefjøs.
Vi trenger sau i Norge, for å ta vare på naturmangfoldet vårt, sikre selvforsyningsgraden og sikre muligheten vi har i framtida til å produsere mat på egne ressurser. Da trenger vi sterke,  dyr fra de tradisjonelle rasene og i små og mellomstore besetninger som er spredt over store deler av landet. Bare på den måten kan vi bruke naturressursene der de er.

Over 600 rødlistearter er knytta til de semi-naturlige beitemarkene skapt av sauen og de andre beitende husdyrene. Når det nå blir færre beitemarker fordi saueholdet sentraliseres i store besetninger truer det og disse 600 rødlistartene.

Sauen er det husdyret som i dag er basert på størst andel beitebruk i Norge. Sauen spiser betydelig mindre kraftfôr enn oksen per kilo produsert kjøtt. Den omdanner de plantene vi mennesker ikke kan spise til muskler vi gjerne vil spise. Samtidig bidrar spisingen dens til å ta vare på arter som er helt avhengig av husdyrenes beiting for å overleve.

Villsau er betegnelsen som brukes på sauer av den mest opprinnelige norske rasen, som går ute hele året og beiter på den trua kystlyngheia. Disse sauene ser knapt innsiden av et fjøs. Når de beiter, holder de den spesielle kystlyngheia åpen. Denne naturtypen har Norge et internasjonalt ansvar for å opprettholde. Og det gjøres gjennom beitebruk og brenning. Nå er bare 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen.

Når de små sauebesetningene blir borte, beiter sauene færre steder enn før. Da gror mer av kulturlandskapet igjen. Det er mindre lønnsomt å fordele store saueflokker til gunstige beitemarker der de får nok mat. Det er billigere å samle dem i fjøset tidligere på høsten, og gi dem kraftfôr. Og når dyrene ikke beiter lenger, blir gamle naturbeitemarker til krattskog. Gjengroing av det artsrike kulturlandskapet utrydder planter, dyr og sopp, og utrydder beiteressursene vi kan bli avhengige av i framtida.

Så til alle dere som vil verne miljøet og er opptatt av biologisk mangfold, hva med litt lammekjøtt til middag?

Lammekjøtt regnes som magert kjøtt, så du kan spise det med god samvittighet. Du spiser sunt og redder miljøet samtidig.

Så tilbake til fårikålen. Selv om det å koke kjøtt sammen med grønnsaker kan sees som en gammel norsk skikk var det først mot slutten av 1800-tallet «faar i kaal» ble innskrevet i kokebøkene.
Fuldstændig Norsk Kogebog av Karen Dorothea Bang fra 1835 har oppskrift på «nedlagt gås i hvitkål» som tilberedes på samme måte som fårikål, og oppskriften antyder at får (sauekjøtt) kan være et alternativ til gås.