Jeg har som mål å finne de positive sidene med vinteren denne vinteren. jeg tror at ved å lete etter de positive aspektene ved vinteren i stedet for kun å lete etter vårtegn og håpe på at vinteren skal fordufte gjør det lettere å komme gjennom denne tiden. Jeg kan innrømme at jeg muligens ikke var så flink til det i starten av denne måneden når først kuldegrader og så metervis av nysnø var det som dominerte dagene mine. Jeg skal skjerpe meg.
Dagen i dag startet med en nydelig morgen-himmel. Nydelige pastellfarger fylte den kalde morgenen, og jeg måtte starte dagen på trammen i minus 13, bare for å fotografere himmelen.
Januar og 13 blå gjør at en kan nyte dagen inne med verdens beste samvittighet. Det er jo en positiv ting med vinteren. Så deler av dagen har blitt tilbragt i godstolen med bok.
Nei vi har ikke ryddet vekk julepynten ennå. 20. dag jul er først i morgen.
Som de fleste oppegående mennesker har fått med seg så har ikke Prinsesse Märtha Louise lov å bruke prinsessetittelen kommersielt. Dette er noe hun har blitt enig med kongefamilien om så langt tilbake som i 2019 at hun ikke skal gjøre. I forbindelse med at Prinsesse Märtha Louise forlovet seg med Durek Verrett i 2022 gikk slottet ut med følgende klargjøring:
«Prinsessen bestemte i samråd med sin familie i 2019 at hun ikke skal bruke prinsessetittelen i tilknytning til sin næringsvirksomhet. Dette prinsippet gjelder nå også for hennes forlovede Durek Verrett.»
Relativt enkelt og greit å forholde seg til for de fleste. Prinsesse når hun representerer landet, ikke prinsesse når hun holder foredrag, selger gin, eller gjør annet hun tjener penger på Durek Velvet kan bruke sjaman tittelen så mye han vil, men ikke knytte sin virksomhet opp mot prinsessetittelen.
Det er ikke lenge siden sist paret hadde problemer med å huske eller muligens forstå hva prinsessen hadde lovet kongefamilien og kongeriket. De lanserte en rosa gin med monogrammet deres på i forbindelse med bryllupet sist sommer. Den måtte trekkes fra markedet og få nye etiketter uten monogram før den på ny var tilbake i polhyllene. Dette gin-stuntet fikk så mye publisitet at selv denne kjerringa var på polet og kjøpte rosa gin.(Men kom tilbake med totalt feil gin fra feil produsent.) Jeg ser at det ble solgt 986 liter av denne ginen før produktet ble stoppet. Skal vi si at prinsessa og sjarlatanen tjente 100 kroner pr. liter, gir det litt i underkant av 100.000 kr. i lommepenger.
Nå har paret tatt ideen sin ett hakk lenger. De har fått «The Princess and the Shaman» godkjent som varemerke i USA. For å få godkjent søknad om varemerke, må søkeren legge ved dokumentasjon på at varemerket blir brukt kommersielt, altså legge ved dokumentasjon på at varemerket de søker om å få godkjent brukes i strid med avtalen prinsessen har gjort med kongefamilien. Det har prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett gjort. Som dokumentasjon har paret lagt ved reklamen for foredragsturneen i 2019. Den samme foredragsturneen som de fikk sterk kritikk for, da man mente det var en sammenblanding av prinsessetittelen og kommersiell virksomhet. Den samme foredragsturneen som var foranledningen til at prinsessen måtte inngå avtale med familien sin om at hun og Durek ikke skulle bruke prinsessetittelen kommersielt.
Slottet henviser nysgjerrige journalister til prinsessens talsperson. Hun holder klokelig kjeft og gjør seg ikke tilgjengelig. Sjamanens talsperson sier
På dette tidspunktet er det ingen hensikt å bruke tittelen. Registreringen er utelukkende for å ivareta varemerket.
Det får meg til å undre meg; På hvilket tidspunkt mener paret at det kan være hensiktsmessig å bruke tittelen? Jeg trodde avtalen mellom prinsessen og kongefamilien gjaldt livet ut. Altså så lenge prinsessen lever. Eller er det slik at paret mener at avtalen bare gjelder så lenge Kong Harald lever og er klare med å forhandle på nytt når en ny konge en gang overtar tronen?
De som følger denne bloggen vet at jeg starter dagen med å kommentere det siste innlegget til den bloggen som ligger foran meg på topplista. En oppgave som jeg virkelig hadde sett frem til i dag. Jeg så jo i går at jeg lå under Gry Henriksen sin blogg, kvinnen som er kjent for sine sterke meninger. Jeg hadde virkelig sett frem til å kommentere hennes innlegg Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg…, og så smått begynt å forfatte et innlegg i hodet. Men hva skjer? Rett før jeg tar kvelden sniker hun seg inn og publiserer et skikkelig kose-innlegg om tiggende hunder og katter.
Ikke noe galt i å skrive kose-innlegg om pusekatter og hunder med dertil hørende søte bilder, men jeg hadde forventet noe annet fra kvinnen som skriver at fundamentet for bloggen er behovet for en stemme i samfunnsdebatten.
Hver morgen sitter jeg her med tekopp og tastatur og forsøker å finne på noe fornuftig å lire av meg om alt fra gjenglemte strikketøy til kvalmende optimistiske innlegg og ubrukte dager som ligger foran oss klare til å fylles med livets trivialiteter. Når jeg da endelig får en blogg med sterke meninger og samfunnsdebatt på plassen over meg så skriver hun om kattepuser og søte hunder! Hun kunne like godt ha kommet med en ukemeny eller noe annet pjatt. Jeg føler meg virkelig snytt.
Ja hundene mine tigger. Jeg er alt for bløthjertet til ikke å gi de noe. Jeg har meg selv å takke. Jeg hadde en katt en gang, Pinky, som stakk av med servelatskiva som lå på brødskiva som var på vei inn i kjerringkjeften. Men vet dere hva, det er ikke det jeg har lyst til å skrive om i dag. Jeg har lyst til å kommentere det nest siste innlegget til Gry. Ikke sitte her å knotte ned koselige historier om hundene og for lengst døde katter.
Som Kidd er jeg ei kjerring som går mine egne veier. Og selv om vi har fått Kidd fra å hoppe opp på bordet, er det ingen som så langt har klart å dressere meg til ikke å skrive om det jeg har lyst til på denne bloggen. (Gudene skal vite at enkelte har prøvd.) Så i dag kommenterer jeg det innlegget jeg har lyst til å kommentere, og ikke det der ed hunde-vofsene og pusekattene.
Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg… skriver Gry og ramser opp en rekke ting som kunne få henne til å slutte å ytre seg på blogg. Jeg tenker etter om jeg har noen av de samme kjørereglene for min deltakelse i samfunnsdebatten.
Jeg har ikke noe problem med å kalle en spade en spade eller en rasist en rasist. Ikke for å vinne terreng i en debatt, men for å beskrive et menneske uten å pynte på sannheten i angst for at noen skal føle seg krenket. Når det er sagt må jeg ile til å forklare at akkurat som et menneske ikke blir idiot selv om det gjør en idiotisk blemme eller tre, så vil jeg heller ikke karakterisere et menneske som rasist ut fra en eller flere rasistiske uttalelser.
I motsetning til enkelte såkalte samfunnsdebattanter på blogg og i kommentarfeltet er jeg også med å debattere samfunnsutviklingen utenfor skjermen og tastaturets beskyttende slør. Når jeg sitter i kommunestyret kan jeg ikke bli krenket av at en representant fra ett av de andre partiene har meninger som går på tvers av mine. Heller ikke om han går på talerstolen og sabler ned alle mine argumenter så fort jeg har forlatt den samme talerstolen.
Jeg sensurerer ikke kommentarfeltet her på blogg. De aller fleste kommentarer blir stående. Jeg vet at jeg i sinne har slettet et par fra Kokken, men de har som regel blitt opprettet igjen. Det var en mann man helst ikke skulle sensurere eller kommentere….
Hvis man skulle komme i skade for å kalle en meningsmotstander for idiot, søppel eller lignende på kommunestyrets talerstol eller i andre politiske møter ville ordfører eller møteleder “klubbe deg”. Altså dunke med en klubbe i bordet sitt og gjøre deg oppmerksom på at slik uttaler man seg ikke. Jeg skulle ønske det fantes slike klubber også for debatter i kommentarfelt og på blogg. I mine øyne har man tapt en debatt hvis man er så tom for argumenter at man begynner med negative merkelapper på meningsmotstandere.
Derimot er jeg ikke så tøff og tykkhudet som Gry. Noen ganger går andres dårlige oppførsel inn på meg. Jeg lar meg påvirke når folk skriver at de skal komme å stoppe kjeften på denne kjerringa, når de utgir seg for å være meg og støtter organisasjoner jeg ikke ønsker å støtte i mitt navn for å skade mitt gode(?) navn og rykte og når de lager svertekampanjer i lokalavisa her fordi jeg har kommentert noe de har skrevet på blogg.
Det er ikke mange jeg har blokkert fra kommentarfeltet, og det er mest på grunn av spam. Men det finnes noen kommentarer jeg muligens ikke leser så nøye eller gidder å svare på.
Jeg kan fint stå for meningene mine. Selv om jeg er alene om dem.
Å debattere er jo å lytte til andres synspunkter. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i hvordan og hvorfor andre tenker og mener annerledes enn meg. En debatt er jo ikke interessant hvis alle tenker likt, og ved å lytte til andres argumentasjon, andres synspunkter, kan man få et større perspektiv. De beste løsningene får man når man lytter til hverandre og tar hensyn til andre synspunkter enn kun sine egne.
Jeg har aldri hatt som mål å bli likt av alle. Hallo, da hadde jeg antakelig valgt et annet parti enn Rødt. Jeg liker debatt i kommentarfeltet, og vil heller ha kommentarer som på en saklig måte tar til motmæle mot det jeg skriver enn at kommentarfeltet fylles med hjerter og hyllesterklæringer fra blodfans. Jeg liker at folk liker bloggen min, men håper ikke jeg har for mange “blodfans” som ser på meg som en gudeskikkelse. Jeg er bare ei tenkende kjerring.
Jeg har ingen problemer med å innrømme feil, og jeg kan og skifte mening i en sak hvis det tilkommer ny informasjon som jeg ikke var klar over.
Jeg tar alles innspill like alvorlig. Enten det er en med så mange mastere at det tyter ut av øra på vedkommende eller det er en som knapt har fullført folkeskolen. Hvilken status du har i samfunnet har ikke noe å si for om du har de kloke meningene. Autoritetsangst har jeg aldri hatt.
Bloggen min heter Kjerringtanker. Det burde for de fleste da være selvforklarende at bloggen inneholder nettopp det. Tankene til ei kjerring som liker å tenke sine egne tanker.
Dette innlegget ble litt langt, jeg beklager det. Men det er søndag, jeg håper du har tatt deg tid til å lese hele innlegget. Hvis du skulle føle deg snytt fordi innlegget ikke handler om søte dyr, så har jeg i det minste krydret det med søte bilder av Kidd……
Frem og tilbake er omtrent like langt har jeg hørt. Sånn en gang på 90-tallet ble det ikke lenger krav om tilfluktsrom når man bygde bygg som skal romme en del mennesker, som skoler, leilighetsbygg, sykehus osv. Nå vil regjeringen be Stortinget om å oppheve vedtaket om byggestopp av tilfluktsrom fra 1998, og ilegge en plikt til å bygge tilfluktsrom i nye bygg over en viss størresle.
Regjeringa foreslår to typer tilfluktsrom. Det ene tilsvarer dagens tilfluktsrom, som verner oss mot kjemiske og radioaktive stoff og eksplosiv med høyt farepotensiale. Den andre typen tilfluktsrom som regjeringen nå foreslår, vil være enklere: Et vern mot konvensjonelle våpen. Det kan være parkeringskjellere, T-banetunneler eller andre underjordiske anlegg, som også har en viktig og annen funksjon i hverdagen vår.
Jeg synes det er bra at vi tenker beredskap, selv om jeg ikke liker at det føles nødvendig. Det jeg synes er uklokt er at Stortinget i 1998 vedtok å stoppe å bygge tilfluktsrom. Det var ikke så lenge etter den kalde krigen. Situasjonen i verden hadde endret seg, ja, men hvordan kunne man føle seg sikker på at den ikke endret seg igjen?
1998 var året de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania blir ødelagt i to koordinerte terrorangrep. Al-Qaida fikk skylden for angrepet, som tar livet av 200 mennesker og sårer mer enn 4000. Operation Desert Fox – Storbritannia og USA startet i desembr 1998 bombing av Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører. Verden var muligens et fredeligere sted, men fred var det ikke.
Hvem hadde regjeringsmakt i 1998 er min neste tanke. Det var regjeringen Bondevik 1 finner jeg ut. Vi hadde ikke noen beredskapsminister slik vi har i dag, Mehl er jo justis- og beredskapsminister nå. Kanskje ikke så rart. Bondevik & co. avskaffet jo tilfluktsrommene. Da hadde man antakeligvis ikke det største fokuset på beredskap. Aud Inger Aure var justisminister, og slik jeg ser det lå beredskap også den gang under justisministeren. Men samtidig tror jeg finansministeren hadde et avgjørende ord eller to. For av stortingsmeldingen nr. 25 leser jeg;
Et forsiktig anslag går ut på at bygging av tilfluktsrom gir en merkostnad på ca 1,5 prosent for nybygg. For Statsbyggs vedkommende vil dette gi en innsparing på ca 60 millioner kroner årlig med utgangspunkt i årets budsjett på ca 4 milliarder kroner. For private byggherrer antas det at innsparingspotensialet er betydelig høyere, gitt et samlet høyere utbyggingsnivå og samlet høyere kostnader pr tilfluktsromsplass. Direktoratet for sivilt beredskap anslår at det med dagens utbyggingstakt bygges tilfluktsrom for ca 200 millioner kroner årlig. En midlertidig avvikling av nybyggingen av tilfluktsrom vil derfor gi en samfunnsøkonomisk gevinst.
Finansministeren i Bondevik sin regjering var Gudmund Restad. Forsvarsminister var Dag Jostein Fjærvoll. Jeg bare nevner det, for jeg mener at forsvarsministeren kanskje og hadde en tanke om behovet for tilfluktsrom.
Det blir litt feil av meg å henge ut enkelte ministre. For når jeg etter litt leting etter saken i Stortingets digitale arkiv ser jeg at saken ble enstemmig vedtatt uten at noen av representantene tok ordet.
Vel, nå skal Stortinget etter hvert ta stilling til om vi skal starte å bygge tilfluktsrom igjen. Jeg håper det blir enstemmig vedtatt denne gangen og. Selv om det helt klart fremdeles vil ha en samfunnsøkonomisk konsekvens. Jeg ser at slike tilfluktsrom fordyrer byggekostnadene med 30.000 kr. pr. plass.
Helgeutfordringen hos Margrethe denne helgen er Det gjør meg glad. Noe som gjør meg glad er når jeg klarer å få komponert et fint bilde. Gjerne av noe selv-laget, slik som dette bildet av pumpkin-latte som jeg tok på sensommeren i år. Det å ta bilder er virkelig noe som gir gleder i hverdagen.
En annen ting som gjør meg glad i dag er å se to av barna mine samhandle så godt sammen. De har gravd frem en bil og en henger, tømt hengeren for ved og fått den inn i vedboden og er nå i gang med å kjøre flyttelass.
De er voksne mennesker, og veldig flinke til å arbeide begge to, så jeg burde ikke være overasket over at dette har gått raskt og effektivt. Likevel er de barna mine. Jeg husker dem jo fra hele oppveksten, og mens de drev og gravde frem bilen forventet jeg liksom at en av de skulle komme inn hvert øyeblikk, kaste fra seg votter og luer, sparke av seg støvler og si Mamma! han/hun er så dum….. Selvsagt skjedde ikke det. De har ledd og jobbet og vært effektive. Og jeg har kost meg med å se hvor flinke “barn” jeg har.
KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt. Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.
Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.
Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.
Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig. På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.
Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen. STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg. Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå. Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt? Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,
Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.
Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.
Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme. Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk. Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil. Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget. Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)
Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.
I dag viser januar seg fr sin beste side. Jeg benyttet selvsagt turen til å ta en litt lengre tur med hundene. Ikke bare vandre den vanlige runden her hjemme slik jeg føler vi har gjort den siste måneden.
Det er vinterføre med snø, og med pigger føler jeg meg helt trygg der jeg vandrer. Kan nyte sola, den blå himmelen og omgivelsene.
Fikk til og med meg Gamle Gubben Grå på tur. Det er andre gangen siden kreftbehandlingen i sommer. Jeg tror snømåkingen og vedbæringen i det siste har fått han til å innse at han er sprekere enn han kanskje har trodd.
Nok om det, det er i hvert fall utrolig hyggelig at han atter blir med meg på disse turene. Så får jeg kanskje vente litt med de tyngste bakke-intervallene.
TarteTatin er i følge myten oppkalt etter søstrene Stephanie og Caroline Tatin som drev hotell Tatin i Lamotte-Beuvron, 169 km sør for Paris på 1880-tallet. Det er flere myter om tertens opprinnelse, men den vanligste er at Stéphanie Tatin, som sto for det meste av matlagingen, ble overarbeidet en dag. Hun begynte å lage en tradisjonell eplepai , men lot eplene koke i smør og sukker for lenge. Hun luktet brenningen og prøvde å redde retten ved å legge konditorbunnen oppå pannen med epler og fullføre kokingen raskt ved å sette hele pannen i ovnen. Etter å ha snudd opp-ned terten, ble hun overrasket over å finne hvor mye hotellgjestene satte pris på desserten.
Tarten ble en signaturrett fra Hôtel Tatin. Forskning tyder på at mens tarten ble en spesialitet for Hôtel Tatin, satte ikke søstrene seg for å lage en “signaturrett”; de skrev aldri en kokebok eller publiserte oppskriften sin; de kalte det aldri tarte Tatin . Den anerkjennelsen ble gitt dem etter søstrenes død.
Opprinnelig ble tarte Tatin laget med epler, men kan også lages med pærer, bananer, kveder , fersken , ananas , tomater, annen frukt eller grønnsaker, for eksempel løk. Og det var nettopp det jeg gjorde i går, lagde en Tarte Tatin med løk. Oppskriften fant jeg i Vinbladet 03.2024, og så lagde jeg min egen vri på den.
Jeg tok en god del forskjellige løk og kuttet opp i skiver. Det var vanlig gul løk, sjalottløk, noen vårløk og et par typer løk som jeg fant på Krone, den internasjonale matbutikken i Hønefoss.
Så smeltet jeg 70 g brunt sukker i ei steikepanne, og la løken opp i sukkeret og begynte å karamellisere løken mens jeg tilsatte 50g smør og 0,5 dl madeira etter hvert. Saltet og pepret løken og slang oppi noen stilker med frisk timian. Det tar ca 20 minutter å få løken godt karamellisert. I mens jeg passet på løken tok jeg et par plater butterdeig og kjevlet ut slik at det passet til steikepanna sånn noenlunde og prikket butterdeigsleiven godt med gaffel. dekket så løken med deigen mens løken koker, (når løken er ferdig karamellisert) penset deigen raskt med sammenpisket egg, og satte hele steikepanna inn i steikeoven som var forvarmet til 180 grader.
Etter 20 minutter var tarten ferdig, og da kom det jeg måtte ha hjelp til. Steikepannen må ut av ovnen og snus raskt over på en tallerken med en gang slik at karamellen ikke stivner og løken henger igjen i panna. Gamle Gubben Grå klarte det utmerket, og ikke så mye som en liten løk- eller sukkerbit ble hengende igjen i panna mi! Så drysset jeg litt mer frisk timian over, og serverte retten sammen med en salat bestående av salat, spirer og reddiker. Den hadde fått en dressing laget av sherryeddik, sennep, olivenolje, salt og pepper.
Jeg likte retten, men det var nok mer en smårett eller forrett enn en fullverdig middag. Det ble muligens litt søtt, og man trengte i grunn godt med salat til. Også for å ha noe til å veie opp for det søte. Jeg synes spirer og reddik fungerte bra, ville kanskje hatt en salat med litt smak som ruccola eller endive… Men en helt grei smårett med en morsom historie.
Jeg har lånt overskriften av Monica. Denne kjerringa er langt fra så sprudlende og positiv på morgenen. Virker nesten litt provoserende på meg.
Jeg har vært oppe en time allerede, men har ikke gjort stort mer enn å våkne. Jeg trenger litt tid for meg selv på morgenen før jeg kommer ordentlig i gang.
Gamle Gubben Grå sover søtt. Jeg håper han sover litt til. Jeg trenger litt tid for meg selv denne morgenen. Jeg er sliten, og da blir jeg fort litt amper. Sukk, der kommer ha tuslende, så akkurat på det punktet ble jeg ikke bønnhørt. Vel, han er sjelden så frisk og rask tidlig på morgenene han heller, så det er håp om at han lar meg være sånn noenlunde i fred. Etter over 30 års samliv vet han vel at det ikke er smart å tirre en sliten, trøtt drage.
Dagen ligger ubrukt foran oss var det ikke det jeg skrev så optimistisk i overskriften? Så hva skal denne dagen brukes til? Jeg må en tur ut til Høvdingen. Ellers har jeg vel ikke andre planer enn litt husarbeid og å lage middag. Det skal bli en løktartin. Tror jeg må innom Krone, for det skal være 4 typer løk i denne “tartinen”.
Jeg hadde tenkt meg på folkemøte på Sokna i kveld. Det skulle være folkemøte om planene om solkraftverk i et 222 mål stort skogsområde der oppe. Eller det blir jo ikke skog når det blir solkraftverk.
Hvis jeg ikke kom meg til Sokna så hadde jeg tekt meg på pub. Banevokterne har invitert til åpent møte om Ringeriksbanen. Det skulle komme en del stortingspolitikere og svare på hvorfor Ringeriksbanen har måtte stille seg bak i køen over samferdselsprosjekt som skal igangsettes, eller komme med tomme løfter om hvor raskt de vil få virkeliggjort Ringeriksbanen hvis bare de kommer til makt etter høstens valg.
Jeg har ikke vært noen av stedene. Jeg er ikke i form og orket ikke tanken på å begi meg i vei da dagen ble kveld.
Dette er ikke ment som et klage og syte innlegg. Jeg kunne jo ha gått på ett av de møtene hvis jeg virkelig ville hardt nok. Å bøye nakken og gå på for å få med meg alt jeg har lyst til eller synes jeg må har jeg lang erfaring med. Men jeg har lært meg at det ikke er så smart i lengden.
Så jeg ble hjemme. Vandret kveldstur med hundene. Satt inntulla i sjal/pleddet mitt og drakk varm te. Det teppet som jeg fikk av Datteren i fødselsdagsgave er virkelig vanedannende. Prøvde etter beste evne å pleie meg selv.
