Å vandre ute på nedlagte bygdeveier i vakkert høstvær er godt for sjelen. Skuldrene senker seg, og jeg finner roen. Dette er høsten på sitt beste!
Tok meg tid til å ta bilde sv et “tog” å sende snapp til Eldste Sønn. Han kan sikkert fortelle meg både typebetegnelse, årsmodell og funksjon for dette “skiftelokomotivet” ( eller hva det nå heter). Få dom vet mer om slikt enn han.
Etter noen regnfulle dager er sommeren tilbake på en gjestevisitt i dag. Det er opphold, blå himmel og lovet temperaturer opp mot 20 grader. En fin høstdag med andre ord. Sommeren er nok definitivt over for i år. Like greit. Sommeren 2025 var ikke min sommer.
Jeg skal benytte den fine høstdagen godt. Ikke slik at jeg skal fylle den med aktiviteter, mer at jeg skal fylle den med ting som gjør meg godt. Ta vare på meg selv. Være egoistisk og sette meg selv og mine behov foran alle andre. Jeg tror det trengs. Jeg har kjent en stund at det begynner å tære på overskuddet. Sorg koster krefter.
Det har gått tre måneder siden GGG døde. Mange, innbefattet meg selv, forventer nok at jeg skal ha kommet over det verste. Det har jeg vel og på mange vis. Jeg har kommet over sjokket over at han ble revet fra meg i løpet av et kort døgn. Jeg har skapt meg en ny hverdag. Begynt på veien videre. Men på mange måter føler jeg at det er først nå jeg begynner å føle på savnet. At det først nå trenger inn hva det vil si for meg at han er borte for bestandig.
Vi skulle jo bli gamle sammen. Vi tenkte at når ungene nå var voksne og vi hadde roligere dager skulle forholdet vårt på mange måter få en ny vår. Vi hadde mer tid til å være oss to. De siste årene han levde var kranglene færre og vi koste oss med å gjøre ting sammen. Vi skulle jo fortsette sånn med små turer, litt kulturelle opplevelser og gode samtaler i kurvstolene på trammen.
Jeg har ingen planer om å grave meg ned i sorg og savn. Jeg tror ikke jeg er typen til det. Men jeg tror heller det ikke er sunt for meg å bare bøye nakken og gå på. Fylle dagene med aktiviteter slik at jeg ikke har tid til å kjenne på følelsene, sorgen og savnet er ikke det rette for meg. Jeg trenger tid til å kjenne på savnet og sorgen. Bearbeide den på min måte. Komme meg gjennom sorgen skritt for skritt. Ta den tiden det trenger. Jeg vet jeg kommer til å komme gjennom dette og. Antakelig styrket.
Motgang gjør sterk har jeg hørt. Akkurat nå har jeg ikke behov for å vise meg sterk og tøff. Jeg har behov for å være i fred med tankene mine.
Ikke det at jeg ikke har behov for andre mennesker. Helgen i Sverige sammen med venninna mi gjorde godt. Gleder meg til kaffe sammen med Barndomsvenninna i neste uke. Sammen med andre vil jeg snakke om alt og ingenting. Kan godt snakke om GGG, men vi kan like godt løse verdensproblemer, snakke politikk eller om soppsesongen.
Det eneste jeg kanskje ikke har overskudd til er å være klagemur. Sitte i timesvis å høre hvor trist og grusomt andre føler at hverdagen deres er. Kan godt være der for venner som virkelig trenger meg, men har ikke overskudd til å høre på den samme gamle leksa som har gått i repeat i mange år.
Det er en fin høstdag der ute. Himmelen er blå og sola skinner gjennom stuevinduet. Nå skal hundene og jeg straks ut og gå tur og nyte været. Lage denne dagen god, men ha tid til å kjenne på savnet.
Er det ikke poesi så er det mat…
Jeg er rimelig sikker på at det var noen her inne som tipset om den nye osten fra Tine. Chilibrunost. Den måtte jeg jo teste, og jammen fant jeg den i hylla på Coop Extra!.
I dag skulle jeg teste den på frokostbrødskiva sammen med tekoppen. Absolutt ikke vondt. Det søte i brunosten og det sterke i chilien harmoniserte godt.
Mulig smart å ha det på den siste skiva du spiser, for chili-snaken satt igjen lenge i munnen. Helt klart en ost jeg vil prøve igjen, selv om jeg nok ikke blir helt hekta.
Unner meg en kaffe-latte i dag. Synes jeg fortjener det. Hva jeg har gjort for å fortjene det er jeg litt usikker på. Kanskje blir det riktigere å si at jeg trenger det. Jeg trenger helt klart kaffe-latte.
Et krus bredfullt med kaffe-latte og litt tid for meg selv. Sitte å studere folkelivet uten å måtte forholde meg til menneskene rundt meg. Akkurat nå passer det meg utmerket. Akkurat nå er det det jeg trenger.
Les denne setningen et par ganger: Mange leiter etter en kjærlighet, som kan beskytte og tilfredsstille i en oppdragelse, som skjer i et forhold. Ja, det er Mestro06 som er over meg på topplista. Det er fra hans innlegg jeg har hentet den lange og litt kronglete setningen. Det jeg reagerer på er at han mener at et forhold har noe med oppdragelse å gjøre. Man skal da ikke oppdra partneren sin.! Et forhold bør bestå av to likeverdige parter hvor ingen trenger å oppdra hverandre.
Den neste setningen jeg reagerer på er Det er kanskje ukomfortabel å tenke på det, men livet er vanskelig å kontrollere. Ja, livet er ikke bare vanskelig å kontrollere, men rett ut helt umulig å kontrollere. Hva som møter oss på livsveien er ofte helt utenfor vår kontroll. Det synes jeg er greit. Jeg er ikke en slik kontroll-freak som føler behov for å ha kontrollbpå alt her i livet.
Det er noen, som elsker å drømme om makt. Jeg drømmer ikke om makt, men jeg liker å være med på å påvirke beslutninger som skal tas.
Det er ikke alltid vinden blåser med oss i livet. Det er gode grunner til å slippe ut et par tårer. Jeg synes i grunn det har vært litt mye motvind i livet mitt de siste årene. I løpet av de siste 5 årene har jeg gått fra å være i full jobb, bli spurt om å stille på lista til stortingsvalget som en av de med mulighet for en varaplass. Jeg satt i arbeidsgrupper, og hadde mange verv for radiografforbundet. Fritiden (i den grad jeg hadde noen) brukte jeg sammen med GGG, ektemannen min. Nå er jeg uføretrygdet enke med en kropp som krangler og har haugevis av tid men lite overskudd. Det hender at jeg slipper en tåre eller flere
Jeg er ikke usikker på meg selv, og jeg er heller ikke ulykkelig. Det er mange år siden jeg sluttet å være usikker på meg selv. Jeg vil ikke si at jeg er direkte ulykkelig, men jeg er helt klart ikke lykkelig. Sommeren har vært tøff og jeg tar fremdeles en dag av gangen.
Et hjerte, som banker i stillheten Det synes jeg er en god beskrivelse av hvordan jeg har det. Hjerte banker, jeg lever, men det er stille. Noe mangler. Det er rart hvordan en person som ikke er mer kan fylle et hus så til de grader med tomhet.
Jeg trenger ikke medisiner. Nei jeg trenger ikke medisiner mot sorg. Jeg vil ikke dope ned smerten. Jeg vil leve meg gjennom den. Jeg vet jeg kommer styrket gjennom denne gangen og. Men jeg må si at jeg begynner å bli litt sliten av et liv i motvind. Håper vinden snart snur.
Livet er ikke i mine hender. Det er noe som gjør meg annerledes enn før. Jeg begynner å bli sliten av at rammene rundt livet mitt endrer seg hele tiden.
Jeg puster.
Jeg puster. Jeg lever. Jeg rusler videre på luvsveien. Bøyer meg mot vinden og labber videre. Ett skritt om gangen. En dag av gangen. Vinden gir seg nok snart. Livet har mye godt på lur og. Det er opp til meg å finne det.
Mens jeg var på tur i helga satte jeg telefonen på lydløs. Jeg ville ha en pause fra alle forstyrrende elementer. Ikke forholde meg til mail, telefonselgere, oppdateringer på fjesboka eller om noen delte en snapp av middagen sin. Telefonen ble selvsagt sjekket med ujevne mellomrom, men jeg orket ikke st den pep og ringte i tide og utide. Godt å kunne være litt avkoblet. Jeg tror vi er litt for på-koblet. Verden. Går sjelden under om vi ikke er tilkoblet til en hver tid.
I dag er hverdagen tilbake, og lyden på telefonen på nytt skrudd på. Jeg hadde knapt rukket dry gør første sms tikket inn, klokka var 08.46. Så du politisk kvarter? Vi må blokkere Vedum… Noen hadde tydeligvis tatt hel tranflaska mens vedkommende så politisk kvarter. Jeg sukket. Hva har stakkars Vedum gjort nå? tenkte jeg, og hadde i mitt stille sinn litt medlidenhet med Senterpartilederen.
Jeg gikk tur med hundene mens jeg fikk stadige oppdateringer om uro i Senterpartiet, uten at jeg fant det så veldig interessant.
Da jeg så vidt hadde kommet hjem kom det en telefon. Noen lurte på hva Arbeidsmiljøloven sa om usaklig oppsigelse. Jeg svarte etter beste evne. Lurte litt på om jeg skulle begynne å fakturere for slike konsulenttjenester…
Litt senere ringte noen og lurte på hvor øksa til vedkommende var. Jeg vet ikke, men kom med et par forslag….
Nå fikk jeg akkurat rn melding om at jeg burde høre på Dagsnytt18…. Nei jeg tror ikke det handler om Vedum.
Hverdagen er tilbake. Når jeg kjenner etter liker jeg å føle at jeg ikke er glemt. At jeg trengs. Og blir det for mye kan jeg jo bare gjøre meg utilgjengelig i blant…..
Mulig jeg er slem nå, men jeg har liten sans for anonyme nettroll. Og siden jeg har fått et litt aktivt sådant inn i kommentarfeltene mine så bedriver jeg litt voksenopplæring. Ja for jeg sntar trollet har kommet til den alderen vi gjerne kaller godt voksent. De fleste nettroll er i den aldersgruppen.
Nettrollet dukket først opp i kommentarfeltet til innlegget Samme gamle leksa… Det ble et sammensurium av ytringsfrihet, remigrasjon av norske statsborgere og grunnløse beskyldninger mot Rødt som parti. Jeg oppsummerte kommentarene noe ironisk i innlegget Ytringsfrihet kun hvis farfar er fra Toten sånn mest for å belyse problemet og opplyse hen om at hen kanskje ikke var så anonym som vedkommende trodde. Du vet litt folkeopplysning til godt voksne mennesker kan være greit en gang i blant.
Da får jeg en lang kommentar som blant annet inneholder denne opplysningen:
Og by the Way,det var ikke min mail adresse jeg brukte her,men en venn sin!
Jeg håper inderlig jeg ikke har “venner” som gir seg ut for å være meg når de troller i kommentarfelt, Jeg håper i grunn jeg ikke har venner som gir seg ut for å være meg i noen som helst sammenheng. De ville nok raskt opphøre å være mine venner.
Allan sitter som vanlig og sutrer, syter og klager over at det er nok en blåmandag. Kan ting bli verre enn de allerede er? spør han. Jeg kan forrsikre han at det jan det. Jeg har hatt langt verre dager enn i dag.
Ok, det er mandag. Den er sikkert enklere for meg som har en helt blank uke uten en eneste avtale foran meg enn for Allan og alle andre som tar fatt på ei ny arbeidsuke. Men hvis arbeidsdagen er så tung og hard som det Allan gir uttrykk for så tror jeg heg hadde tatt opp til vurdering om jeg kanskje skulle bytte jobb. Ikke bare ha urealistisk drømmer om å tjene haugevis med penger på blogging.
Vi snakket en del om arbeidsglede i helgen, og hvor tungt det er å gå på jobb når den forsvinner. Vi var kollegaer en gang vi to som var i Sverige sammen. Hun sa nok er nok, sa opp jobben og fant på noe nytt når jobbgleden forsvant. Jeg ble til jeg møtte veggen gang på gang til det verken var arbeidsglede eller arbeidsevne igjen.
Vi er sånn midt i september og det er lenge til jul, skriver Allan. Heldigvis tenker jeg.
Ikke det at jeg har noe i mot jula. Jeg elsker jula,. Selv om det nok blir en rar jul og litt sårt og feire den uten Gamle Gubben Grå, så gleder jeg meg til advent og jul også i år. Det blir jul!
At jeg synes det er helt greit at vi bare er i september og at det er lenge til jul er at da er det og forhåpentligvis lenge til snø og is fyller gater og veier. Jeg er som kjent ikke noe glad i vinter. Høsten derimot er jeg veldig glad i. Jeg skal nyte hver dag frem til snøen dukker opp. Flmørst daa skal jeg begynne å syte og klage.
I tillegg til blåmandag er Allan opptatt av muligheten for en bad-hair-day. Det problemet har jeg heller ikke. Sveisen er så kort at håret har store problemer med å komme på avveier eller lage frizz.
Jeg har som sagt hatt langt verre dager enn i dag . Jeg tar fatt på en ny uke og vet at det er opp til meg å lage det til en god uke.
Som jeg skrev i innlegget Ut på tur har jeg tilbragt helgen på et torp i Sverige. Ei venninne og mannen hennes har et idyllisk torp der borte, og denne helgen hadde hun invitert meg med dit.
Vi dro av sted på fredag. Jeg kjørte til Sør-Odal hvor hun bor, og så dro vi videre sammen.
Det er et sjarmerende torp. Jeg og GGG var der på besøk i 2017. De hadde gjort mye siden den gang. Slike torp er jo på mange måter et evighets-prosjekt. Så fort man er ferdig med et prosjekt på stedet finner man noe nytt å ta fatt på.
Vi koste oss med ost og kjeks fredag kveld. Ost, kjeks og vin. Satt ved kjøkkenbordet og skravlet og koste oss mens kvelden ble natt. Først da klokka var godt over 03 tok vi en pause i skravlinga og gikk til sengs.
På lørdag var det litt sen frokost, og så bega vi oss ut. Det var kastanjetrær som tuntre, urtehage, bring og et drivhus bugnende med tomater. Mye å passe på og ta vare på. Imponerende. Ikke minst når jeg vet at hjemmet deres i Sør-Odal også er et oppussingsprosjekt de bruker mye tid på. Som om ikke det er nok driver de et eget firma hvor de produserer maskiner og maskindeler.
Hun tok meg ikke ut for å skryte. Hun ville til skogs. Så vi vandret nedover i hagen og bortover mot skogteigen deres. Vi skulle plukke kantareller!
Jeg har plukket mye sopp de siste årene, men jeg har aldri funnet noe særlig med kantareller. Steinsopp, rødskrubb og rimsopp har jeg plukket mye av. Det samme med røyksopp, blekksopp, brunskrubb….. men jeg har sjelden snublet over kantareller.
Det gjorde vi i går. Eller hun jeg var med visste jo hvor hun skulle lete. Hun var skuffet og hadde forventet å finne mer, mens jeg var godt fornøyd. Dette var gøy!
Ja selv om terrenget var noe utfordrende og den vonde ankelen virkelig fikk kjørt seg, holdt jeg fast ved at stabiliseringstrening aldri er usunt. Jeg falt ikke en eneste gang, men kjente det godt i ankelen etterpå. Faktisk kjenner jeg den treningen godt i ankelen fortsatt.
Jeg tipper at det er rundt halvannen liter med kantareller (og et par, tre små røyksopp) som jeg fikk med hjem. Skogens gull.
Vi hadde pizza til middag og koste oss med skravling i sofakroken i går kveld. Det er vel knapt det tema vi ikke har vært innom i helgen.
Tok litt tidligere kvelden på lørdag. Vi gikk til køys rundt midnatt.
I dag var det tid for hjemreise sånn litt ut på formiddagen. Jeg har hatt en trivelig helg. Tror jeg virkelig har hatt godt av denne helgen sammen med en av mine beste venninner. Jeg tror og hun har hatt godt av det. I en hektisk hverdag er det ikke så ofte hun har mye venninne-tid. Takk for ei trivelig helg.
Det finnes veldig mange rare meninger der ute. Vet dere at som kommentar på innlegget Poesi blir det ikke. dukket det opp en kommentar fra et menneske som av forståelige grunner ønsker å være anonym, som mener at ytringsfriheten ikke gjelder hvis ikke alle fire besteforeldrene dine er født på Toten! Ja eller et annet sted i vårt langstrakte land da.
Ytringsfrihet gjelder kun etnisk norske. Har du en bestefar fra Skåne eller ei bestemor fra India, ja da gjelder ikke ytringsfriheten for deg. Da er det remigrasjon, og på hue og ræva ut av landet hvis du legger ut en teit Tik tok video. Tenk så idiotiske meninger går det an å ha! Rister oppgitt på hodet.
Når jeg forsøker å forklare hvorfor idiotisk en slik holdning er blir jeg idioterkært av et net-troll som påberoper seg å få være anonym, men som legger igjen en epostadresse som inneholder både for- og etternavn. Er litt usikker på hvem som er den største idioten….
Jeg liker debatt i kommentarfeltet, men det bør være på et saklig nivå. Når man begynner med å tilegne mennesker holdninger eller tanker kun basert på politisk tilknytning eller fødestedet til bestemora, ja da blir det for useriøst for meg.
