Fisk???

I dagens første innlegg skal det handle om fisk!  Slik blir det gjerne når den godeste Allan varter opp med En uke med fisk, altså en hel ukesmeny med fisk.

Jeg er ikke så glad i ukemenyer, men jeg er glad i fisk.  Faktisk har jeg i arkivet for upubliserte mat-innlegg hele tre retter med fisk og skalldyr. En halv ukemeny bare der.

Nå er jeg som sagt ikke så glad i ukemenyer. Heller ikke repriser. Ukemeny-innlegg er jo det. Reoriseinnlegg. Man lenker til et tidligere innlegg for hver dag, og høster mange klikk når leserne klikker seg inn på rett etter rett.  Men jeg kan jo starte med  en god fiskemiddag som nesten gjør seg selv. Urtebakt laks. Høres ikke det godt ut?  Ikke er innlegget reprise heller. Blir publisert for første gang på blogg her og nå.

Start med å koke poteter.

Mens potetene koker tar du en laksefilet med skinn og kutter i passe serveringsstykker. Eller gjør som jeg gjorde, bruk en filet ferdig oppdelt og som allerede ligger i aluminiumsform.  Krydre den med friske urter. Jeg brukte rosmarin, timian og sitronmelisse. Strødde så over litt salt og dryppet sitronsaft over fisken. Så la jeg på noen klatter smør.

Satte så formen i ovnen på 180 grader. Lot formen steke 30 minutter. Da burde potetene og være ferdige.

Serverte med rømme, og agurksalat. (Agurksalaten kom jeg først på å ta på tallerken etter at jeg hadde tatt bilde.)

Har du urtebakt laks på mandag så kan du jo ha  Reker med spinat og purre på tirsdag.  Oppskriften følger her:

Jeg starter med å forvelle spinat.

Surret så purre og hvitløk i smør i en panne.  Tilsatte den forvellede spinaten og lot den surre med en liten stund på lav varme.

Laget saus av å frese litt karri i smør. Rørte inn en dl vann med litt fiskebuljong og en par, tre ss rømme. Lot det koke opp på middels varme. Skrudde så ned varmen og tok i en pakke med ferdigkokte scampi. Lot scampiene bli varme i sausen, men ikke så lenge at de blir seige.

Fortsattcikke lei fisk og skalldyr? Her kommer den tredje retten fra kjerringa.

Innbakt laks. 

Her er en middag jeg faktisk ble litt stolt av. Jeg fikk det til uten mye plunder, og det så både lekkert ut og smakte godt.

Jeg startet med å tine butterdeig.

Mens den tinte forvellet jeg en stor pose spinat,.

Spinaten surret jeg i smør sammen med en oppkuttet purre.

Så kjevlet jeg ut en og en plate butterdeig.

Smurte på en god skje av spinat-purre- blandingen. La en laksefilet bit opp på det grønne. Litt mer grønt på toppen. Pakket deigen rundt laksefileten og la den på bakepapirkledd stekeplate med skjøten ned.

En pakke pr. porsjon.

Penslet pakkene med egg, og stekte de i ovnen på 200 grader i 20 minutter.

Serverte de med kokt ris.

Det blir ikke en hel ukesmeny med fisk, men tre retter med fisk og skalldyr.  Alle servert i Drømmehuset i løpet av siste uke.

 

 

Skulle være så flink…

Det er lørdag.  Få unna alt husarbeidet og så kaffe-latte som premie. Fast tradisjon for GGG og meg. Nå er jeg ikke så opptatt av den kaffe-latten på lørdager lenger, men husarbeid er det fremdeles greit å få unna. Få shina Drømmehuset før helga.

Det var helt klart planen. Lista over hva som skulle gjøres var skrevet. Den var langt, men overkommelig. Det som ikke er gjort til klokka 16 får eventuelt vente til neste uke. Da tar jeg helg!

Jeg var godt i gang. Men også i dag er bevegelsene trege. Ved 12-tida kapitulerte jeg og inntok horisontalen på sofaen. Der ble jeg liggende i to timer. Ikke akkurat effektiv bruk av dagen. Når jeg våknet har det startet å regne. Tornerosekrattet i blomsterbedet overlever denne helga og. Jeg står ikke ute i regnværet og klipper ned roser.

Så hva gjør jeg? Nok å ta fatt på inne, men jeg tar bilnøkkel og lommebok og drar til byen. Ikke for kaffe-latte, men en kjapp tur på Kiwi. Må få handlet før jeg starter med middagen. Dårlig unnskyldning. Jeg har alt jeg trenger til det måltidet.

Innen jeg er hjemme igjen nærmet klokka seg 16. Da “må” jeg begynne med middagen. (Fremdeles en dårlig unnskyldning.) Forresten tar jeg jo helga klokka 16…  (Enda dårligere unnskyldning.)

Guttene kommer like etter at jeg har fått lammesteken i ovnen. Da blir det skravling med dem til maten er klar.  Så blir det deilig mat, rødvin i glasset og hyggelig samtale rundt matbordet. Husarbeidet går jeg ta til uka. Nå er det helg.

 

 

Stakkars kongen..

Jeg hadde tenkt å forbigå de royale rebellene i taushet. Jeg mener, det er så PR-kåte at de slår selv Sofie Elise langt ned i de høye, sorte støvlettene.  Men så kom jeg på at jeg jo har et ønske om å være samfunnsdebattant, og er det noe som har blitt debattert denne uka så er det disse rebellene. Eller kanskje mest uttalelsene deres. Tenk de har kronet vår folkekjære gamle konge for rasist!

Vet dere hva jeg tror skjedde da kongen og dronningen møtte Durek for første gang? Dronningen tok han hjertelig i mot med et varmt smil, slik man gjør når en hilser på nye kjærester ungene tar med hjem. Mulig litt påklistret hjertelighet den første gangen, men jeg er sikker på at dronningen prøvde etter beste evne å få han til å føle seg velkommen. Kongen hilste og pent og høflig. Men jeg tror muligens han tenkte Hudfargen er det minste problemet. For det er mye med Durek som gjør at han ikke helt går inn under betegnelsen folkelig.

Nå tenker jeg ikke på at Durek selv har ærklert at han er ei firfirsle eller annen øgle, men at han er så pompøs og høy på seg selv at det halve hadde vært nok. I tillegg er han sjaman, helbreder via medaljonger han selger til blodpris og fremstår som beint ut sprøyte gal. Plutselig virket Ari Behn som en helt normal fyr.

Kongen har alltid vært folkelig. Prøvd å fremstå som en av folket mer enn en høyt hevet over folket. Jeg tror det er grunnen til at kongefamilien nyter så stor respekt hos oss. Selv i Rødt som egentlig ønsker republikk har vi ikke noe i mot kongeparet og kronprinsparet.

Jeg tror Durek bør gå litt i seg selv, noe jeg tviler på at han har evnen til. Det er ikke hudfargen som gjør at kongefamilien og det norske folk ikke har trykket han tilvsitt bryst og forsvart han i tykt og tynt. Det er hele fremtoningen. Hudfargen er som sagt det minste problemet.

Nei takk!

Hvor mange ganger må jeg fortelle Allan at jeg ikke trenger rettetang?  Skikkelige kjerringer trenger ikke det.  Vi ønsker oss krøller. Vi betaler dyrt hos frisøren for å ta permanent. Ja, eller fikser det hjemme ved hjelp av ei venninne, hårruller og Vella hjemmepermanent.

Hadde Allan reklamert for Vella hjemmepermanent, ja da hadde vi trosset barnebarnas innstendige befalinger om ikke å trykke på lenker og bestilt noen pakker fortere enn svint.

Er permanentvæske skadelig for håret sier du? Etser litt i hodebunnen og slikt. Min generasjon, den som har opplevd den kalde krigen, vet at man må lide for skjønnheten.  Foresten er ikke sånne elektriske hjelpemidler som rettetang noe bedre. Jeg har lest på nett at  det som er absolutt verst for håret er overdrevent bruk av varmeverktøy – med for høy varme. Flere rette- og krølltenger har den funksjonen at du kan styre temperaturen – noen til over 200 grader. Dette bør du styre unna!  Håret tåler ikke mer enn 185 grader, og alt over det vil skape unødvendig mye skade.

Den derre rettetang Allan reklamerer for  har intet mindre enn 18 unike temperaturinnstillinger leser jeg. Da er garantert et par av de på nærmere 200 grader, og plutselig har du svartsvidd hår  i stedet for linjal-rette krøller.

Det bringer meg tilbake til hovedproblemet med den rettetanga. Hvem søren ønsker linjal-rette krøller? Ingen! Det vet jeg, for jeg er nemlig født med rett hår, så slett og slapt at selv Vella permanentvæske har slitt med å lage krøller som varer mer enn til neste hårvask.

Min løsning har blitt å klippe håret så kort at ingen tenger,  hverken de som skal lage eller ødelegge krøller, får tak.  Så rettetang  Nei takk!!

En av de dagene…

I dag har vært en av de litt tyngre dagene.  Jeg er sliten, og det jeg gjør blir gjort med langsomme bevegelser. Litt sånn søvngjenger. Tankene er liksom et annet sted.  Noen dager er sånn. Jeg grubler ikke så mye på hvorfor. Regner med at ting føles bedre i morgen, eller i overmorgen. At melankolien jeg føler i dag hører med.  Slike dager kommer og går.

Telefonen ringte på formiddagen i dag. En fra Rødt som lurte på hvem hen burde kontakte angående et møte vi skal ha.  Hen innledet samtalen slik man ofte gjør: Hvordan er det med deg?  og jeg svarte slik man alltid gjør. Bra.  Mulig det var noe med stemmen min, toneleiet, for jeg fikk et spørrende, litt engstelig Ja? tilbake. Det var ekte omtanke i det spørrende ja-et. Så jeg gjentok med mer trykk og forhåpentligvis overbevisning. Det går bra med meg. For det gjør jo det. Går bra, mener jeg. Selv om noen dager er tyngre enn andre.

Bildet over tok jeg på dagens skogstur. Jeg ble fornøyd med det. Dagens lille glede. Eller en av dagens små gleder.

Selv på litt tunge dager klarer jeg å finne ting å glede meg over.

 

 

Hva jeg motiveres av…

Hva motiveres du av? spør Vibbedille i sitt siste innlegg, og forteller om hva som motiverer henne til å fortsette den livsstilsendringen hun startet for noen år siden.  Så da sitter jeg her da med tekopp og tastatur og reflekterer over hva som motiverer meg.

Vibbedille skriver om motivasjon og livsstilsendring. Hun har begynt å bevege seg mer, mye mer! Fra å tilbringe mesteparten av dagen hjemme i leken kreativitet et hun blitt en vandrer som vandrer fjellturer og andre turer flere ganger i uka. Imponerende. I tillegg har hun lagt om kostholdet.  Motivasjonen er bedre helse.

De som har fulgt meg og bloggen min de siste årene vet at livet har gitt meg noen slag. Jeg måtte slutte å jobbe. Har vært gjennom den frustrerende NAV-kværna, blitt uføretrygdet, GGG fikk kreft – og døde brått og uventet….  Det har vært noen tøffe år.

Så hva motiverer meg til å stå opp hver morgen?  Ikke helt lett å sette ord på.  Men jeg tror jeg kan si at selve livet er det som motiverer meg.  At jeg ser gleden i de små ting, og har evnen til å se etter lyspunkt i stedet for å grave meg ned I mørke.

En dag av gangen stabler jeg livet mitt på bena nok en gang. Jeg motiveres av at jeg vet jeg klarer det denne gangen og. Jeg har jo erfaring. Vet at livet har fine øyeblikk også når det er på det mørkeste.  Kanskje kan man si at det å finne de gode øyeblikkene er det som motiverer?

Gode øyeblikk kan være å gå tur. Finne fine fotomotiv. Kaffe på terrassen….  Slike øyeblikk som hverdagene er fulle av. Det gjelder bare å finne de.

Jeg motiveres og at jeg tror jeg utgjør en forskjell. At det betyr noe at jeg er til. For ungene mine. For familie og venner. For blogglesere og for politikken på Ringerike.

Ikke slik at jeg tror verden ville endres vesentlig hvis ikke jeg var til, men at jeg utgjør en forskjell. Størst for ungene og familien, men bittelitt også for andre.

Jeg er fremdeles spent på neste episode av livet mitt. Tror det byr på mye godt og mange gode stunder.  Det er motiverende å leve.

 

 

 

 

 

 

 

Det måtte feires!

Det ble en kaffe-latte i dag og.  Om jeg fortjente det eller trengte det i dag er jeg litt usikker på. Mer at jeg feiret.

I innlegget Skatter eller skrot…  fortalte jeg at jeg rydder i noen av skrot-samlingene til GGG. Eller det jeg ser på som skrot da. Jeg vet at det er samleobjekter for andre.

At jeg følte behov for å feire at jeg ikke dag har fått solgt en god del. Det føles bedre å selge enn å kaste. Skattene til GGG går videre til noen som setter pris på de, og jeg får penger på konto.

Det er de pengene jeg bruker til kaffe-latte.  Setter de inn på egen konto, og har som mål å bruke de pengene på koselige ting. Slike ting som Gamle Gubben Grå og Kjerringa likte å gjøre sammen. Som å drikke kaffe-latte.

I dag har jeg solgt ting for 900 kr. Det blir litt kaffe-latte for det. Eller andre ting, da.

 

Skatter eller skrot…

Jeg går gjennom og rydder i alt rot… jeg mener samlingene til GGG for tiden.  Det er godt å få ryddet litt. Det må og til hvis jeg skal selge Drømmehuset etter hvert og få meg en lettstelt leilighet.  I går fortalte jeg at jeg knuste ølglass, i dag er det tobakk det går i. Nærmere bestemt gamle tobakksbokser.

Er du interessert i slike sjekk gjerne ut annonsen min på finn her.  Det er litt tilfredsstillende å gjøre det jeg ser på som rot og skrot om til penger. Litt blir jeg kvitt på denne måten. Bare i dag har jeg solgt ting for 400 kr. Kanskje ikke den helt store summen, men grei timespris for litt rydding.

Nå er jeg ferdig med rydding for i dag, tror jeg. Tar en liten strekk før jeg starter med å lage middag.

Det er jo ikke bare skrot GGG etterlater seg. Jeg har og funnet ting jeg nok skal ta i bruk etter hvert. Være litt kreativ.  Skal vise dere ved anledning.

 

En motstand.

Jeg føler faktisk en intens motstand mot å kommentere dette innlegget nok en gang. Skal jeg kommentere poesi bør man kunne forvente at poeten fornyer seg med jevne mellomrom.

Ok, jeg vet at poesi er tidløs og kan leve i hundre år, kanskje mer. Så kanskje er det jeg som er kravstor når jeg hevder at poesi som ikke er en uke gammel er for gammelt.  Det er vel mer at jeg ikke føler behov for å analysere den samme teksten flere ganger i uka.

Så hva skal jeg skrive om da? Garantert ikke mat. Det skrev jeg om i går. Brunost med chili. Jeg har og to matinnlegg liggende klare hvis det skulle bli behov for det, men jeg sparer de til en gang en matblogger ligger på plassen foran meg.

Jeg kunne jo skrive om rebelle royalister. Men jeg er usikker på om mer omtale og publisitet til skjønnheten og udyret, unskyld øgla, er det jeg skal bruke tiden min på.

Jeg burde komme med noen gode kommentarer om at Høyre i kommunen arbeider hardt for å få lagt ned samtlige butikker i sentrum, samt gjøre sentrum om til en gedigen lekeplass. Det får bli et eget innlegg. Jeg er for oppgitt over idéene deres til å ta fatt på det nå.

Så melder radioen noe som vekker min interesse. Det er laget radiodokumentar og bok om Arnfinn Nesset. Fyren som ble dømt for 22 drap på sykehjemspasienter i 1983.   Jeg kommer garantert tilbake til Nesset når jeg har hørt dokumentaren. Muligens ikke i dag, men en gang.

Nå vil jeg ha te og brunostskiva mi. Vi snakkes.

Kaffe og bok på terrassen.

Vi skriver 17. september og her sitter jeg i sola på terrassen og koser meg med bok og kaffe. Leser om Trond Giske, Nidarosdomen Sosialdemokratiske Forum, og hans vei til det vi vet ble en stortingsplass. Boka kom ut i 2023, så den får ikke med seg nominasjonsprosessen.

Trond Giske er en interessant fyr. Absolutt ikke noe forbilde, men en fyr verdt å studere. Sier noe om hva behovet for makt kan gjøre med folk. Behov for makt, og muligens litt høy på seg selv. Eller muligens også et offer for intrigespill og intern maktkamp i Arbeiderpartiet. Jeg tipper en blanding.

Litt forstyrrende med litt høylytt krangling hos ” de nye naboene”. Er vel over et år siden huset skiftet eiere.  Det var ikke den som bor der som kranglet, men muligens en eier og en håndverker eller noe slikt. De kranglet på et språk jeg ikke forstår. Dette er egentlig et fredelig boligfelt, så jeg fant det i grunn mest underholdende.

Jeg har vært flink. Hundene har fått tur, og koser seg nå på terrassen sammen med meg. Vaskemaskinen durer fornøyd, og jeg har hengt opp en stor vask med tøy for Yngste Sønn. Ja og så har jeg knust en del ølglass.

GGG var en samler.  Det var kanskje ikke det lureste jeg gjorde da jeg i sin tid sa ja til å lage bar i det ene hjørnet av kjellerstua. For et sted på veien gikk en kul bar med kule bar-effekter over til å bli en samling rot stablet for å få plass til alle “skattene” GGG dro med hjem fra loppemarked og bruktbutikker.

I dag har jeg ryddet bardisken. Noe er tatt vare på. Noe er lagt ut for salg. En god del vanlige øl-glass fra de vanligste bryggeriene har jeg rett og slett latt gå til gjenvinning i glass- og metallsøppla.

Kaffekoppen er tom men boka kaller. Kanskje jeg skulle hente meg litt av det godteriet jeg kjøpte i Sverige? Det er lov å kose seg.