I dag gikk turen utover til min barndoms dal.  Hadde jo tenkt å dra utover i går, men så viste plutselig kartet til Statens Vegvesen stor fare for glatt føre på alle veiene jeg skulle kjøre og dermed utsatte denne kjerringa turen. I dag morges var derimot varselet moderat risiko for glatt føre, så jeg ringte Høvdingen og meldte min ankomst. Moderat risiko vil jeg anta det er så lenge det er snøføre, og jeg kan jo ikke utsette turen helt til våren.

Dumme meg oppdaterte føreforholdene da jeg dro fra butikken etter å ha handlet for Høvdingen. Mest for å berolige meg selv. Jeg overlot rattet til GGG meste parten av forrige vinter, og har blitt ei skikkelig pyse. Vel, nå var det på nytt høy risiko for glatte veier hele veien utover. Jeg sukket og stålsatte meg. Det var for sent å utsette turen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Turen utover gikk greit. Jeg kjørte som den kjerringa jeg er. Snart sto jeg nederst i bakken opp til Høvdingen. I den bakken ble jeg stående å spinne, og måtte rygge ned to ganger i fjor vinter. Jeg tror det var de to gangene jeg prøvde meg på bakken, og de to hendelsene var hovedgrunnen til at jeg overlot kjøringa til GGG. Skulle jeg forsøke å kjøre opp i dag, eller skulle jeg parkere her i bunnen av bakken og gå opp? Det er ikke sånn kjempe langt.

Jeg valgte å prøve. Jeg så jo at andre biler hadde kjørt opp. Det var ikke brøyta etter siste snøfall, men litt snø gir jo mer feste enn glattpolert veibane. Og så hadde jeg jo rundt 10 kg med kolonivarer å bære med meg oppover.

Det var feil avgjørelse. Jeg kom nesten opp, men bare nesten. Som Høvdingen sier. Det er de 10 siste meterne over kulen på toppen som er de verste. Der ble jeg stående å spinne – og banne. Forsøkte å slippe meg litt bakover og få bedre feste, men klarte ikke det. Havnet i stedet ute i grøfta med det ene hjulet. Jeg måtte nok belage meg på å rygge ned hele bakken på dette føret. Vel, det fikk bli etter besøket hos Høvdingen, tenkte jeg. Tok med meg matvarene og trasket videre. Veien går bare opp til Høvdingen og et par hytter. Det er sikkert ingen som skal på hyttene en torsdag formiddag i starten av januar.

Høvdingen var ikke enig i den avgjørelsen. Jeg måtte flytte bilen. Det kunne tenkes han som brøyter kom. Da kunne det ikke stå en bil i veien. Jeg kjøpte det argumentet. Satte fra meg matvarene, og gikk tilbake til bilen. Ta deg god tid så du ikke setter deg fast, skrek Høvdingen etter meg. Vi har god tid! I mitt stille sinn tenkte jeg at det ikke var sikkert vi begge hadde så god tid, selv om jeg i grunn hadde satt av store deler av dagen til dette besøket.

Jeg kom meg baklengs ned bakken uten å sette meg fast. Det tok meg 14 minutter med høy puls. (Teller det som trening?). Så var det å traske opp igjen til Høvdingen.

Koselig stund hos han med kaffe, wienerbrød og hyggelig prat.  Etter noen timer tok jeg med meg litt søppel og trasket ned igjen til bilen.

Så var det å kjøre på glatte bygdeveier tilbake. Jeg sjekket ikke før jeg kom hjem, men de hadde fremdeles høy risiko for glatt føre.

Nå har jeg flata ut på sofaen. Ryggen trenger virkelig en strekk. Kroppen trenger og en hvil. Har vært litt mye spente muskler i dag.

På plassen over meg på topplista liggee Kreta Halvorsen med et innlegg med tittelen Trettende dagen. 

Nå er vi kommet til 8. januar i dag,  15. dag jul, og jeg synes det er litt sent for meg å skrive innlegg om trettende dagen.  Jeg kunne jo selvsagt tatt debatten om jula skal ryddes vekk 13. eller 20. dag jul, men hvem bryr seg? De fleste har ryddet vekk jula for flere uker siden.  Derfor har jeg heller tenkt å skrive om Torfinn av Hamars festdag. Det er nemlig i dag, 8. januar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg leser meg opp på Torfinn av Hamar begynner jeg raskt å tenke at dette har jeg lest om før. Ganske riktig. Jeg skrev om Torfinn av Hamar på denne dagen for tre år siden og. Vel, jeg synes denne fyren som ikke er fra Hamar men vassekte trønder ikke bør gå i glemmeboka,. Så da blir det et nytt innlegg viet til Torfinn. Muligens et innlegg som er litt mer lettlest enn det fra 2023.

Det er forresten ikke bare jeg som har skrevet om Torfinn av Hamar. I Sigrid Undsetts roman Olav Audunssøn i Hestviken som kom ut i 1925 fremstilles han som den vennlige og medfølende biskopen av Hamar, som gjør store anstrengelser for å hjelpe bokens unge elskende, som hadde blitt nektet å gifte seg av ondsinnete slektninger.

De katolske kirkene på Hamar og Levanger er viet St. Torfinn

Ja, for denne trønderen som er antatt født i 1243 ble hellugkåret, altså gjort til helgen, i  Belgia 60 år etter sin død.  Sånt er verdt en festdag.

Vi vet ikke så mye om hans første år annet enn ar han kom fra Trøndelag. Mulugens fra Trindheim, Mulugens fra Verdalen, der hadde han en del slekt. Jeg holder derfor en knapp på Verdalen. Man antar og at han kan ha vært munk en periode ved klosteret på Tautra nær Trondheim. Dette klosteret ble tilgidesett u hans testamente.

Torfinn er omtalt som “korsbror” i Nidaros i 1273 og 1277.  Den 9. august 1277 opptrer Torfinns navn som vitne i Tønsberg-avtalen, hvor kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte  lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg av biskoper.  I 1278 ble Torfinn vigslet til biskop av Hamar.

Men så skjer det som ofte skjedde på den tiden. Kong Magnus Lagabøte dør i 1280, og etterfølgeren (eller i realiteten de som styrer landet på vegne av den umyndige tronføkgeren) er ikke så positive til avtalen Magnus Lagabøte inngikk med kirken i 1277. Det handler om kamp om verdier og makt.

De geistlige kjempet for rettighetene til kirken, og Torfinn var en av de ivrigste i den kampen. I 1282 utviste  de som styrte på vegne av tronarvingen erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet og erklærte dem fredløse.

Erkebiskopen og Oslobiskopen dro til biskopen av Skara i Sverige, mens Torfinn flyktet på et skip.

Skipet med Torfinn om bord led havari, og han kom, som det heter, «efter megen møie» til cistercienserklosteret Ter Doest i det nåværende Lissewege, et distrikt i Brügge/Bruges i Belgia med et lite følge .  Der ble de tatt godt i mot.

Han ble ikke så lenge der før han dro videre til Roma sammen med biskoprn fra Oslo for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. Pave Martin IV var opptatt på Sicilia. Han utstedte et pavelig formaningsskriv som la skylden på formynderregjeringen, men han døde før beseglingen. Mens biskopen fra Oslo ble i Roma for å vente på at en ny pave skulle bli valgt og få han til å besegle formaningsskrivet, dro Torfinn i 1284 tilbake til klosteret i Belgia.

Han var da allerede syk, og den 22. august 1284 skrev han sitt testamente, som er bevart. Han ga alt til sin familie, det vil si moren og søsknene. Han nevnte seks av sine søsken, tre brødre og tre søstre. Han etterlot også noe til kirker i Hamar og til cistercienserklosteret på Tautra ved Trondhjem i tillegg til cistercienserne i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted.

Etter syv måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble gravlagt nær alteret i klosterkirken. Han hadde aldri tiltrukket seg særlig oppmerksomhet og ble snart glemt.

Rundt 1345, seksti år etter Torfinns død, ville den daværende abbeden bygge om koret i klosterkirken, og da ville han la Torfinns grav jevne med gulvet. Men da den ble åpnet, strømmet det en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken, et vanlig tegn på hellighet.

Grepet av undring forsøkte abbeden nå å få vite noe om den fremmede. Walter de Muda, en gammel munk som husket Torfinn, hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate og slått opp ved graven. Det priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og den hellige norske biskopens dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.

Klosteret Ter Doest ble ødelagt av kalvinistene i 1571. Da det lå i ruiner, lette man etter og fant levningene av Torfinn, og de ble overført til et kloster i Brügge i 1687. Fremdeles da ble Torfinns minne æret der. Men i 1949, da krypten der på ny ble åpnet, var gravene rast sammen, og biskop Torfinns knokler kunne ikke skjelnes fra restene av de mange abbeder og andre som lå gravlagt i den.

Så la oss minnes Torfinn av Hamar i dag, og gjøre dette til en festdag.

Jeg har tenkt litt over det. I det siste har jeg delt mange bilder fra turer jeg går med Kidd på natt, tidlig morgen, eller sen kveld. Man kunne fort få inntrykket av at vi ikke beveger oss ute i dagslys. Det er selvsagt ikke tilfelle. Det er vel mer at grått vintervær ikke er så mye å fotografere. Da er nattehimmelen faktisk å foretrekke.

Men i dag var det sol da vi gikk turen vår midt på dagen. Og med sol er det straks flere fine motiv å ta bilde av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde egentlig tenkt meg ut til Høvdingen i dag. Men når Statens Vegvesen farget alle veiene jeg måtte kjøre på mørkeblå utsatte jeg det, og håper på bedre kjøreforhold i morgen.  Mørkeblått betyr stor fare for glatt vei. Kall meg gjerne pyse, jeg orker bare ikke utsette meg for det stresset det er å kjøre på glatte veier hvis jeg ikke må.  Da jeg tok den avgjørelsen var det ikke sol heller. Tvert i mot lavet det ned med store snøfiller. Sola dukket ikke opp før klokka nærmet seg 13.

Så da ble det husarbeid, fyring i peisen – og en tur i skogen når sola dukket opp.

Nei, det har ikke rabla for kjerringa. Jeg er like lite glad i snø som jeg pleier å være.  Jeg har bare lånt overskriften til Vibbedille på plassen over meg på topplista.  Eller snø gjør seg jo på bilder da, mye bedre enn grå vinter med is og holke. Jeg er mer glad i snø enn is.

Uansett snø eller is, om snøen kommer sidelengs og oppover eller bare daler ånn stille og rolig med julemusikk i bakgrunnen så må man ut når man har hund. Ikke bare en, men flere ganger om dagen. Bildet over er fra kveldsturen i går rundt klokka 21.30.  Første tur i dag startet klokka 06.15. Det snødde og var minus 14 ute.

Lokalavisa melder om mange utforkjøringer og bulker i går.  Bilbergeren de snakket med rundt klokka 19.30 i går forteller at de har hatt rundt 20 oppdrag så langt, og fremdeles har de flere oppdrag igjen.  Det er jo normalt når føret er som nå. Det er vel den første ordentlige glatta denne vinteren sier bilbergeren.  Videre forteller han at samtlige bilister som bilbergerne rykket ut for å bistå, hadde vinterdekk.  Vi er vel mer vant til vinter her enn på Vibbedilles kant av landet.

Jeg hadde de gamle piggskoa på da jeg gikk turen med hundene i dag morges. Det går greit. Det er ikke særlig glatt her på boligfeltet. Det er en grei snøsåle, og ikke er det is under snøen heller. Det har vært kaldt siden den siste snøen kom.  Glatta bilbergeren fortalte om til lokalavisa er bå veier med mer trafikk enn inne på boligfeltet her. Der blir gjerne veibanen blankpolert.

Yr ombestemmer seg hele tiden om det blir snø eller sol i dag. Slik var det i går og.  Jeg har planer om å kjøre utover til min barndoms dal i dag, men avventer litt vær og føreforhold før jeg bestemmer meg. Er føreforholdene slik bilbergeren beskrev i går, lytter jeg til han. Når avisa spør om noen råd til bilister under slike kjøreforhold, hvor det stedvis er glatte veier svarer han: Det må bli å ta det med ro i trafikken, og ta tiden til hjelp. Gjerne vurdere om de må ut på veiene. Kanskje du kan vente med å kjøre til føret er bedre? Er det glatt og stedvis blankpolerte bygdeveier utsetter jeg turen til føret er bedre.  Behøver ikke utsette meg for unødig stress.

Jeg hørte på radioen i går at de ivrigste har begynt å gå på skøyter på isen på Steinsfjorden.  Det stusser jeg litt over. Isen la seg i løpet av romjula. Den hadde ikke lagt seg på 1. dag.  Det husker jeg vi snakket om da familien var samlet ute hos Høvdingen. Med snø opp på nylagt is er det vanskelig å se hvor isen kan være usikker. Vel, jeg har verken tenkt meg på isen eller ut på skøyter.

Til helgen skal jeg få Yngste Sønn til å bære ned boksene til julepynten, så er planen å pakke vekk jula stillevog rolig i løpet av neste uke. Det blir sånn rundt 20. dag jul.

Nå tror jeg jeg fyller opp tekoppen en gang til, og så er det vel på tide med litt frokost?

Denne kommentaren i Aftenposten  vekte min interesse i dag. Nå tar regjeringens underkastelse av ett hvert direktiv som kommer fra EU at det blir slutt på å lage hønsesuppe i kongerike Norge. Ja hønsefrikkassé og, hvis du lurte. Heretter kan pensjonerte høner som er ferdig med eggleggingen fly fritt – eller havne rett i søpla, skal vi tro Joacim Lund som har skrevet kommentaren.

Jeg skal forsøke å forklare hva det dreier seg om.  Når høner slaktes kan de ha egg som de ikke har lagt ennå. Egg i produksjon, kan man si. Disse fjernes, men det kan oppstå søl av eggeplomme. Ikke ferdigproduserte egg kan ryke, kort forklart.  I Sverige og Finland regner de ikke det som særlig risikabelt. De spyler slaktet godt før det pakkes og fryses.  Mattilsynet i Norge, derimot, har derimot bestemt seg for at eggeplomme er like farlig som avføring fra tarmen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette medfører at dagens slakterifasiliteter ikke anses som tilstrekkelige, sier Norturas presseavdeling. Det er ikke lenger praktisk og økonomisk gjennomførbart å slakte høner. Derfor har Norges største slakterikonsern sluttet med det. Norsk Kylling og Den stolte hane gjør det heller ikke, og produsenten Vingulmark «jobber for tiden med å finne nytt slakteri for slakting av høns».

Mulig høne ikke har vært det mest solgte produktet de siste årene, likevel har nordmenn spist rundt 250.000 kilo i året. Mulugens salget kunne ha økt med riktig markedsføring, og ved at matbutikkene faktisk tar inn varen. Jeg har fkere ganger mått gått tomhendt hjem når jeg har sett etter høne i frysedisken.

Ikke kan jeg huske å ha hørt om mange som har bltt syke av å soise høne heller. Jeg mener de rettene jeg kjenner til med høne medfører kang koketid, entwn det er snakk omå koke kraft, suppe eller hønsefrikassé.

Det snakkes mye om ressursutnyttelse og å redusere marsvinn i dag.  Da henger det ikke på greip å ta flere tonn med godt hønsekjøtt gå rett i forbrenningsovnene.

Animalia, Norges ledende fagmiljø innen kjøtt- og eggproduksjon, mener det er uheldig at Mattilsynet tolker EU-reglene annerledes enn nabolandene og har bedt om en redegjørelse fra Mattilsynet.  Her bør vel og landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen ha noe han skulle ha sagt, men han er vel som resten av regjeringen mest opptatt av å være snilleste gutt på EU/EØS- sovesalen.

God morgen og god tirsdag! Jeg ser at Janne Nordvang slenger på et godt nyttår også i sitt innlegg, men det dropper jeg. Jeg har ønsket godt nyttår for flere dager siden.

Hverdagen er så smått i gang igjen i Drømmehuset også. Det går i litt slow-motion. Kroppen er stiv og vond i kulda. I dag var det minus 10 da Kidd og jeg var ute på første luftetur rundt 6.30. Janne har En dag av gangen som nyttårsforsett. Det tror jeg kan være smart for denne kjerringa og. Legge opp aktivitetene etter dagsformen. En dag om gangen, øyeblikk for øyeblikk, som Janne skriver.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er rolig i Drømmehuset. Yngste Sønn er på jobb. Jeg hørte han forlot heimen rundtvklokka 05.30. Det blir stadig færre her i Drømmehuset. Det har jeg i grunn følt på den siste uka. En ting er at ungene har flyttet ut, og at det sikkert ikke er lenge før Yngste Sønn gjør det samme. Det er slik det skal være. Tyngre er det at GGG og Charlie Chihuahua er borte. Jeg føler på savnet.

Heldigvis har jeg alltid trivdes godt i eget selskap. Jeg tror det har vært bra i høst. Nå er det nytt år, og livet fortsetter. Det gjelder å se fremover. Komme i gang igjen etter et par litt innaktive måneder på grunn av ryggen.

Her er det fremdeles jul en uke til i den forstand at jula får stå til 20. dag. Jeg har kost meg i jula med alle ungene hjemme i mange dager, familieselskaper, latter, gode samtaler og mange gode øyeblikk.

Gode øyeblikk har jeg og tenkt å skape meg i dagene, ukene og månedene som kommer. Gjøre 2026 til et forhåpentligvis bedre år enn 2025. Det skal ikke så mye til.

USA  har gått til angrep på Venezuela, og Trump sier klart og tydelig at han har tenkt å ta Grønland om en måneds tid. 25. januar for å være nøyaktig. Selv om Trump ikke pleier å være så god til å holde løfter om eksakte datoer er det ingen grunn til å tvile på at han vil ønsker å ta Grønland når han mener tiden er inne.

Så hva gjør våre folkevalgte, eller hva gjør regjeringen? Det er jo det som er viktig. Hva de som representerer oss, slik som statsminister Støre og utenriksminister Eide, hva konkret gjør de? Hvilke signaler er det vi som nasjon sender?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hverken Eide, statsminister Støre eller EUs utenrikssjef Kaja Kallas for den saks skyld har fordømt USAs militæraksjon i Venezuela. I NRKs Politisk kvarter i dag morges holdt Støre seg til å si at angrepet er i strid med folkeretten.

Jeg tror ærlig talt Trump ikke er særlig opptatt av folkeretten. Så det at vår regjering hevder at det er folkerettssbrudd har nok ingen ting å si for USAs president. Rødt, SV og MDG har bedt regjeringen fordømme USA sitt angrep på Venezuela, men verken Støre eller Eide vil komme med noen fordømmelse. Eide mener at det er sterkt nok at de påpeker at det er brudd på folkeretten. Utenriksministeren har tidligere snakket om et prinsipielt forsvar av folkeretten: Brudd skal påtales uansett hvem som står bak. Og det er nettopp det han har gjort, påtalt at det er et folkerettsbrudd – og at han finner det kritikkverdig. Å komme med noen fordømmelse vil han ikkw gjøre. Vi er jo avhengig av USA. De er jo en nær og kjær aliert.

Til trusselen Trump og andre ledere i USA har kommet med om å ta Grønland sier Eide

Jeg legger til grunn at det faktisk ikke vil skje.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes det er litt naivt.

Eide er rask med å påpeke at Grønland er et tema som har kommet og gått når det gjelder Trump. Derfor er det også viktig at Norge er tydelig i vår konstante konstatering av at folkeretten må følges.

Vel og bra, men jeg er litt usikker på om vår konstante konstatering har noe som helst å si for USA.

Det er flott at Eide er i tett kontakt med den danske utenriksministeren Lars Løkke Rasmussen for å uttrykke støtte og at Jonas er i kontakt med statsminister Mette Frederiksen for det samme. Samtidig savner jeg litr handlekraft ovenfor USA.

Rødts utenrikspoliriske talsperson Bjørnar Moxnes mener at regjeringens respons til USA er tafatt og direkte farlig. Hvis Norge ikke protesterer høylytt på det som nå skjer fra USAs side, så godtar vi også på sett og vis en ny verdensorden der stormaktene kan ta seg til rette som de vil, sier han til NRK. Ĥan krever at regjeringen fordømmer det som har hendt.

Det er viktig at Norge nå er tydelige, fordi det vi nå ser konturene av er en verden som er farlig for små land. Ikke minst for små land med store ressurser som beskyttes i første rekke av respekten for folkeretten, sier han og viser blant annet til Norge.

Videre ønsker Moxnes og Rødt at Norge bør kaste ut de amerikanske soldatene som er til stede i Norge. Det er en stor ulykke for norsk sikkerhet at vi har tillatt 12 amerikanske militærbaser i Norge, som akkurat nå bygges opp på Rygge og andre steder, hvor USA har full råderett. De kan brukes for å true Danmark, sier Moxnes.

Rødt vil nå be om at utenriksministeren eller statsministeren kommer til Stortinget for å redegjøre for situasjonen og om de 12 amerikanske basene.

Det er godt å vite at det finnes partier åå stortingef som både er for å firdømme USA sine handlinger i Venezuela og har ønske om å ta synlige grep ovenfor USA.

Gulvet på det rosa gjestetoalettet er vasket. Det samme er gulvene på badet og i gangen.  Søppel er båret ut, og jeg har gnikket og gnudd for å få glassene i peisen så rene som mulig. Vært og handlet har jeg og. Nå har jeg lagt meg på sofaen for en liten strekk, igjen. Denne kjerringa er og blir lat.

Eller kanskje er jeg ikke så lat som enkelte skal ha det til. Kanskje trenger kroppen min restitusjon sånn som han ti-kamp-utøveren jeg skrev om i forrige innlegg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ute er det minus 7.  Kroppen min med alle sine skavanker reagerer på kulde. Den blir merkbart stivere, og det verker i rygg og ødelagte kroppsdeler.  Det gjør at slike ting som å vaske gulv og traske rundt i matbutikken er mer belastende og gjør mer vondt enn det gjorde tidligere.

Så da blir det et par pauser i løpet av dagen. Jeg tror det er sunnere enn å stappe i seg smertestillende.

Til de som pleier å henge seg opp i detaljer; bildet over er et arkivbilde. Jeg tusler helt klart ikke barbeint rundt i dag. Føttene mine er solid plassert i et par tykke raggsokker. Jeg er i grunn godt kledd, også inne. Det gjelder å holde kroppen varm. Den fungerer bedre og værker mindre da.

Nå er denne strekken snart slutt. Det er på tide å starte med middagslaging. Etter det skal jeg gjøre mer husarbeid,  og ta nok en tur med Kidd. Mulig den blir tatt litt sent i kveld. Da slipper jeg forhåpentligvis en like tidlig start i morgen.

Førstd “ordentlige” hverdag ettef nyttår og en lang juleferie. Ja, selv om jeg er ufør har jeg liksom hatt juleferie. Litt mindre husarbeid, og fri fra politikk. Nå er hverdagen tilbake, og på tide å sette nyttårsforsettene ut i livet.

Dagen min startet litt tidlig, og i hodet har jeg tusen gode unnskyldninger for hvorfor jeg nå ligger på sofaen under pelspleddet og ikke driver og vasker gulvet på det rosa gjestetoalettet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En av grunnene er så idiotisk som at jeg hørte en ti-kamp utøver som er gjest på Nitimen i dag snakket om hvor viktig det er med restitusjon. Akkurat som jeg har trent hardt eller driver med noe som kan minne om ti-lamp. Jeg har gått et par turer med hunden, tørket ovet stuegulvet, båret skittentøy ned på vakerommet og brent et par rundstykker jeg skulle ha til frokost.

Ja, og så har jeg tatt en telefon jeg har gruet litt for. Det er ikke alltid en blir møtt med forståelse og imøtekommenhet når man tar kontakt mef forskjellige etater. Sist jeg tok en slik telefon ble jeg møtt av portvokteren fra helvete, og ble direkte skjelt ut fordi jeg var så frekk å ringe i den tiden nettsiden deres sa at var etatens telefontid. I dag var det en proffesjonell kundemottaker jeg støtte på. Imøtekommende og løsningsorientert. Etter et par minutter var problemet løst, og jeg kunne senke skuldrene.

En liten strekk nå på grunn av lettelse og litt lite søvn i natt, så skal jeg forbarme meg over det do-gulvet etterpå.

Du må ikke tro at vi gir oss! Nå er vi i gang! Klokka er 04.02, og Kidd og jeg er ferdig med døgnets første tur. For meg er det mer natt enn dag når Kidd inviterer til tur rundt 03.26. Eller da hadde han vel igrunn insistert på den turen en halvtimes tid. Dørstokkmila kan være litt lang for denne kjerringa på den tiden av døgnet. Det fristet ikke så veldig å forlate den gode, varme senga å begi seg ut.

Om jeg ser på det å traske en kilometer i minus 7 grader som i følge yr føltes som minus 10 klokka 03.30 føles som en god start på dagen slik Vibbedille skriver om sin tur er jeg usikker på. Jeg tror jeg mer vil betegne det som en frisk start på dagen.

Nå gikk toppturen til Vibbedille for seg på en helt annen tid av døgnet, og i nydelig vær. Det kan ha noe å si. Rimelig fritt for snø er det hos Vibbedille og ser jeg av bildene.

Her er det blitt solid snøføre, og i grunn ikke glatt. Jeg vurderte varme selskinnstøvler eller piggsko da jeg skulle ut. Begge støvelvalgene hadde nok gått helt fint. Det ble piggskoene. De sto lettest til. Når en hund insisterer på tur ved tretiden om natta er ofte det som går raskest beste løsning.

Yr hadde spådd at det skulle snø i hele natt og store deler av dagen. At det faller snø er ingen unskyldning for ikke å gå på tur når man har hund. Likevel var det godt at det var opphold mens vi var ute på tur.

Det var helt greit å komme inn igjen etter endt tur. Finne den gode varne senga og prøve å finne tilbake til søvnen. Man våkner litt og blir litt kald av en slik nattlig tur.

Nå kjenner jeg at søvnen kommer snikende, så da tar jeg og sover litt en time eller to.