Hva skattepenga mine går til……

Jeg har sett dokumentaren Diplomatparet, og følger jo sånn halvveis med på Epstein-høringene som er i stortinget i disse dager. Det interessante med denne saken er for meg ikke at Epstein var en dømt sex-forbryter, selv om det absolutt ikke er noen formidlende faktor. Det som provoserer meg er hvordan skattebetalernes penger, mine penger, har gått til å finansiere jet-sett livet til en Terje Rød Larsen, en fyr som egentlig var mest flink til å sleike ræv. (Det som i dag kalles nettverksbygging.)

Det er ikke noe galt i å bygge nettverk. Det jeg reagerer på er hvorfor det må foregå på første klasse.
Jeg forstår heller ikke hvorfor man mener at det er viktig at statsledere og politikere må pleie kontakt med super-rike mennesker.
For det var jo slike nettverk Rød-Larsen la grunnlaget for.  Jeg tror det er Jan Egeland som sier i dokumentaren at det blir ikke mer fred i Midtøsten eller færre overgrep i Kongo av at statsledere og finansinvestorer snakker sammen på et luksushotell, så lenge de som står i konfliktene ikke deltar i samtalene. Det høres logisk ut foe meg.

Rød Larsen og Mona Jul levde et luksus-liv i New-York i boliger med prislapper som høres helt sinsyke ut for vanlige skattebetalere, og de leilighetene var kjøpt og betalt av nettopp norske skattebetalers penger.  Samtidig hadde de lønninger som tilsier at de burde ha råd til å selv betale husleia.

Et par scener i denne dokumentaren får meg forresten til å undres om de, eller kanskje mest Terje Rød Larsen, var i stand til å betale husleia. Ikke økonomisk i stand. Det virker som om han alltid har hatt penger nok mellom hendene, dyre dresser, dyre boliger og champagne som fløt lett. Jeg mener mer at han hadde vett nok til å forstå hvordan man bør prioritere pengene sine.

Det er et klipp fra noe tid tilbake hvor Rød Larsen, Egeland og noen til har en uformell samtale med en journalist om Osloavtalen, og det fortelles som en morsom anekdote at strømmen var stengt i leiligheten til Rød Larsen fordi han ikke hadde betalt strøm-regninga.
Du har ikke bare “glemt” strømregninga et par, tre dager over forfall når strømmen blir kuttet. Da ligger du gjerne flere måneder på etterskudd med strømregninga. Jeg antar at siden det på den tiden var et ektepar med to relativt høytstående diplomatlønninger så var det vel ikke fordi de ikke hadde råd til å betale.

Når dokumentaren også viser at super-ministeren måtte gå etter kun en drøy måned i ministerstolen på grunn av at han hadde “glemt” å føre opp noen aksjeinvesteringer i selvangivelsen og dermed ikke betalt skatt – eller snytt fellesskapet – for et relativt stort beløp, ja da virker det som om denne superdiplomaten ikke alltid har rett fokus når det kommer til økonomi.

En tidligere UD-ansatt omtaler IPI, som fikk betydelig beløp fra den norske stat, som et eventbyrå. Det får meg til å spørre om det er rett bruk av skattepengene, at de pengene jeg og alle vi andre betaler inn til fellesskapet, skal gå til en luksus-lekegrind for rike og mektige mennesker. Om det kanskje er noe annet vi kunne brukt pengene på.

Så over til høringen i stortinget i dag.
Første mann ut var Erik Solheim. Tidligere likte jeg den politikeren. Syntes han var både sympatisk og flink. Det endret seg da han ble minister. Det virket som om han var mer opptatt av posisjon enn politikk. Og hvis jeg ikke husker feil var han en av de ministrene i Stoltenbergregjeringen som hadde høyest reisebudsjett.
Det inntrykket ble ikke endret da han hadde vervet som direktør for FNs miljøprogram. En stilling han måtte trekke seg fra halvveis i åremålet offisielt på grunn av en revisjonsrapport fra FNs internkontroll som kritiserte Solheims høye kostnader til reisevirksomhet og lite tilstedeværelse i UNEPs hovedkontor.
Som et lite apropos; Man får sjelden slike stillinger i FN hvis man ikke er flink til å bygge nettverk (leses sleike ræv).
Jeg hevder ikke at Erik Solheim har hatt kontakt med Epstein, det er andre nettverk og andre personer som kan ha bidratt til den stillingen.

Men tilbake til dagens høring. Det forige avsnittet var mest ment som en liten oppfriskning for de som helt har glemt fyren.
Ydmykhet har nok aldri vært Solheim sin sterke side. Heller ikke i dag. Han bruker heller taktikken angrep er det beste forsvar.  Han er kritisk til høringen, som han har kalt en «absurd overreaksjon». I sin innledning langet han ut mot et «korrupt» FN og mot Norge, som han mener er overbyråkratisk. Norge blir mer byråkratisk for hver nye regjering vi får.
Han avviste at det er noen form for ukultur i Utenriksdepartementet. Jeg ser ikke noe mer ukultur i UD enn på Stortinget.  Jeg er litt usikker på om jeg føler meg betrygget av den uttalelsen. Jeg er nemlig ikke sikker på hvorvidt det er en ukultur på deler av stortinget eller ikke.

Denne høringen er mer interessant enn jeg først så for meg. Den vekker så mange tanker at jeg tenker det er best at jeg deler det opp i mer enn ett innlegg. Så da stopper jeg her, og kommer tilbake til mine betraktninger rundt Jonas, Børge og Ine sine forklaringer i senere innlegg.
Følg med.

 

 

 

 

 

Morgendisen lokket meg ut.

En gang i forrige uke var det soloppgangen som lokket meg ut og fikk meg til å tøfle innover Vågårdsbygda i tøfler. I går morges var det morgendisen som hadde samme virkning. Eller denne gangen var tøflene byttet ut med joggesko.  I fjor høst tok jeg en tur ut på tram som var våt av morgendis, og selv om jeg hadde joggesko på pådro jeg meg et kompresjonsbrudd i korsryggen etter et ublidt møte med trammen. Jeg tar ikke sjansen på flere slike hallingkast.

Tåka lettet mens jeg var ute på foto-tur, og ja det ble noen bilder. Jeg har ikke tenkt å dele alle her.  Jeg synes det er noe magisk, eller snarere trolsk med morgen-tåke som ligger lavt over landskapet sånn rett før sola bryter gjennom.

Plutselig er magien brutt. Tåka letter. Jeg ser at dette kommer til å bli nok en fin dag.

Så gikk jeg hjem til tekopp og tastatur. Høstdagen er fin, også uten tåkedis. Kjente på at morgenen var litt kjølig. 6 grader da jeg var på vei hjem sånn litt over klokka 08.00.
Tenkte og på hvor heldig jeg er som har slike omgivelser rett utenfor Drømmehuset.  Vågårdsveien i høstskrud er et bilde verdt.

 

Virkelighetens veneflon-bilde….

Husker dere gode gamle dager da rosa-bloggere og kokker dominerte bloggtoppen? Den gang det var liv og røre her inne og man med å være kreativ med bilder og overskriftet kunne oppnå flere hundre, for ikke å si tusener av ekstra klikk. Et sånt bilde som det over her for eksempel, det berømte veneflon-bilde, ja det kunne på den rette bloggen gi flere tusen klikk.  Bilde er ekte nok. Det er min veneflon og min arm, og det går medikament inn i armen min via plast-slangen. Bildet er fra april, og det er medisin mot benskjørhet som renner inn i blodåren min.  Jeg håper jo selvsagt at bildet fremdeles har litt av sin magiske kraft til å gi klikk, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg bruker dette 6 måneder game bildet i dette innlegget.

I tillegg til å gi klikk pleide slike bilder å vekke medfølelse. Folk klikket seg inn for å se hva som hadde skjedd, og kommentarfeltet fyltes av hjerter og medfølende kommentarer.
Men var det alltid slik at den som hadde det mest dramatiske bilde, den mest tårefremmende overskriften var den av bloggerne på topplista som hadde det verst, og hadde størst behov for medfølelse og trøst?
Det var jo ikke det.
Det var flere som, sånn jeg gjør i dette innlegget, hentet frem et gammelt veneflon-bilde for å oppnå klikk og medfølelse. Slik er det i det virkelige livet og.

Jeg tror noen mennesker har det som vane å hente frem “veneflon-bilder”, triste historier fra flere år tilbake, for å vekke medfølelse, få oppmerksomhet, og bli samtalens midtpunkt. Det har som regel ønsket effekt.

I det minste har det ønsket effekt en stund. For på samme måte som folk begynte å se et mønster med veneflon-bilder på blogg begynner omgivelsen å se et mønster også på de mentale “veneflon-bildene”.
Til slutt sluttet vi å klikke på innleggene til de som var ivrigst til å bruke veneflon-bilder, eller litt vel spekulative overskriftet. VI var lei av å bli lurt. Det var jo ingen ny krise. Det var bare den gamle historien på repeat nok en gang.
Slik er det og med mennesker som alltid klarer å dreie en hver samtale inn på noe trist i eget liv. Det mister liksom interessen når du har hørt historiene mange nok ganger, og de langt fra er ferskvare. Når en hver samtale, kaffekopp, middagsselskap ender i tårer og triste minner ja da kan det fort bli til at folk holder avstand. Man søker gjerne sosial omgang fordi man ønsker å ha en god stund. Føle at det gir en noe, at en får påfyll. Ikke for å bli tappet for energi man kanskje ikke har.

 

 

 

 

 

Ekte blogger-skalle.

Jeg har lenge irritert meg over at ingen av krusene mine, og jeg har mange, er i høstfarger. Eller passer helt inn i bilder for å gi høststemning. Ja, så ille er det at da jeg hadde besøk her om dagen sto jeg lenger og studerte krusene mine for å velge rett krus å servere svart kaffe fra, enn jeg brukte på å finne ut hva jeg skille ha på meg. Jepp. Da begynner det å bli ille.

Så i ettermiddag tok jeg en tur til byen for å se etter et egnet krus i høstfarger, eller med høstmotiv.

Lettere sagt enn gjort. Eller muligens det er denne kjerringa som er litt vel kritisk til krus. Jeg måtte innom fire butikker før jeg fant et som kvalifiserte til å bli med hjem.  Jeg som er vant til å kjøpe det meste jeg trenger av dekketøy på bruktbutikker og loppemarked blir ekstra kritisk når jeg må betale rundt 100 kr for et krus.
Men som sagt, jeg fant et krus jeg var rimelig fornøyd med. Ikke helt, men det får duge.

Da jeg dro hjemover hadde regnet sluttet, skyene sprukket opp og sola dukket frem. Klokka var mellom 16 og 17, og det var sånt flott ettermiddagslys som er perfekt for fotografering.
Da fikk jeg den litt sprøe ideen at jeg på vei hjem måtte finne rett location for å ta bilde av det nye kruset mitt.
En får som kjent ikke mer moro enn en lager selv.

Valget falt på Nordre Park.
Så da brukte jeg litt tid på å vandre rundt i parken for å lete etter rett plass, og rett lys for å fotografere en kopp. Og hvis du lurte, de bladene som ligger så tilfeldig på steinmuren sammen med kruset, er selvsagt valgt omhyggelig ut på min vandring gjennom parken, og plassert der ved kruset.

Sola gikk bak en sky. Lyset endret karakter. Men jeg fikk da et par bilder jeg var fornøyd med før jeg tuslet tilbake til bilen.

 

 

 

 

 

 

Ensomhet…

I går så jeg første episode i Else Kåss Furuseth sin nye serie om ensomhet. Den gjorde inntrykk. Ikke fordi jeg føler meg ensom. Jeg har et stort nettverk, har familie og venner jeg kan ringe og avtale å ta en kaffekopp eller finne på noe annet med hvis jeg skulle føle for å være sosial. Serien gjorde inntrykk fordi jeg kjenner folk som jeg vet føler seg ensomme, og de er ikke de jeg pleier å ta kontakt med hvis jeg føler for å være sosial.
Jeg føler på dårlig samvittighet for det.

I sommer, tidlig høst, møtte jeg tilfeldig ei venninne i byen. Vi hadde begge litt god tid, så vi bestemte oss for å ta en kaffekopp og skravle litt.  En stund siden sist.

Vi hadde ikke sittet lenge med kaffekoppen før hun sa med gråtkvalt stemme og tårer i øynene. Jeg er ensom. 

Det er en modig innrømmelse å komme med, ikke sant? De færreste tør innrømme at de er ensomme. Det er på en måte noe man skammer seg over. Som om det er noe feil med en som gjør at folk holder avstand.

Så hvordan reagerte jeg? Med omsorg og varme? Fant på aktiviteter som vi kunne gjøre sammen slik at hun skulle føle seg mindre ensom?
Nei, jeg gjorde ikke det. Og det skammer jeg meg over. For det er slik jeg alltid ville ha reagert på slike innrømmelser tidligere. Det er slik hun nok forventet at jeg skulle reagere. Det har jeg jo alltid gjort.
Denne gangen ble jeg helt stiv og iskald, og tenkte; Ikke dytt ansvaret for din ensomhet over på meg. Jeg har for tiden nok med å finne tilbake til meg selv, lage meg gode dager. Og ja, jeg er godt i gang med det. Jeg har det bra. Men jeg har ikke overskudd til å bli slukt av det håpløse prosjektet å gi livet ditt mening. Det ansvaret må du faktisk ta selv.

Joda. Det ble en lang kaffekopp med påfyll. Jeg bidro nok til at hun følte seg mindre ensom den dagen.
Men jeg har ikke skrevet opp på lista over ting jeg bør bruke tiden min på å ta initiativ til at vi to skal finne på noe sammen. Det ville jeg nok ha gjort tidligere. Hatt henne langt fremme i tankene når jeg finner på aktiviteter.
I stedet har jeg heller holdt avstand. Bidratt til å opprettholde ensomheten.

Jeg fikk dårlig samvittighet for det da jeg så Else Kåss Furuseth sitt program i går.

Det er lett å gjøre noe med den dårlige samvittigheten.
Det er bare å ta kontakt. Spørre om hun vil være med å ta en kaffekopp, gå en tur eller noe annet. Så finne en tid som passer oss begge. Verre er det ikke.

Jeg gjorde ikke det. Jeg er og usikker på om jeg kommer til å gjøre det.
Ikke fordi jeg er et ondt menneske. Det er mer at jeg føler for at selv om jeg har det bra nå, så har jeg ikke overskudd til mennesker som suger energi fra meg.

Når jeg møter Barndomsvenninna eller andre venner kan vi godt ta opp problemer og utfordringer. Dele gleder og sorger. Men jeg pleier alltid i etterkant å føle at samværet har gjort meg godt. At vi både har hatt samtaler om alvorlige temaer, men og ledd eller snakket om noe som er lystbetont.

Er det egoistisk av meg å tenke mest på meg selv? Bruke tid på de som gjør at jeg føler at jeg får noe tilbake av samværet. Ikke bruke tiden og overskuddet mitt på de som bare suger energi ut av meg, og aldri gir noe tilbake.
Ja, jeg synes det er  trist at mennesker føler seg ensomme.
Men har man ikke litt ansvar for å ta tak i det selv og?
Selv  ta kontakt, innby til samvær. Finne på aktiviteter man kan gjøre, selv om man er alene?
Å være alene er jo ikke ensbetydende med å være ensom.

Når man møter andre, skal være sosial, har man ikke da et ansvar for ikke bare å velge triste samtaletemaer? OK at når livet er på det tøffeste har man kanskje behov for å tømme seg, snakke om det som er vondt og vanskelig. Men behøver man hver gang man snakker med noen kun snakke om triste ting?
Det er 45 år siden vi avsluttet ungdomsskolen. Kanskje litt slitsomt at noen kjipe opplevelser derfra blir tema hver gang vi treffes?

Jeg hører selv hva dette er. En forsvarstale for å bøte på min dårlige samvittighet.
Samtidig er andres ensomhet mitt ansvar, eller har mennesker et eget ansvar for å forsøke å gjøre noe med egen ensomhet?

 

 

 

 

 

Den gang da…

Det ble ikke bare kaffe på terrassen Det ble boklesing også. Leser om Norderhov herred fra 1837 til 1945. I dag var det postvesenet. Portoen var dyr på 1840-tallet. De færreste hadde råd til å sende brev med posten.

Leser og at allerede rundt århundresskiftet, altså rundt år 1900, var det postombering i bygda der jeg bodde 6 dager i uka. Og da foregikk den stort sett til fots. Nå er det bil postbudet bruker, og posten kommer 2 eller 3 ganger i uka. Man kaller det utvikling. Nå er det muligems mer reklame enn post som havner i postkassene, så mulig det ikke er så farlig at det kommer post sjeldnere. Mail og andre digitale løsninger har vel utkonkurert mye sv brev-posten.  Det er jo et fremskritt.

Neste kapittel jeg skal kaste meg over hsndler om kirkene i det gamle herredet. Jeg er glad i kirker, og mener jeg vet mye om disse kirkene. Likevel lærer jeg sikkert noe nytt.

Nå ligger jeg på sofaen og føler meg mett etter søndagsmiddagen. Fårikål. Lurer litt på om jeg skal starte sokke-sesongen. Jeg fryser på føttene. Går helst barbeint her hjemme fra april til oktober. Plasserer føttene under et pledd, får nok snart igjen varmen.

Ps, hvis noen synes jeg er litt vel aktiv her inne i dag lover jeg å være langt mindre aktiv når hverdagen er tilbake i morgen.

Det ble kaffe på terrassen

Sola kom tilbake, og da ble det selvsagt kaffekopp på terrassen. 14 grader og sol innbyr til uteliv i september.

Noen vil sikkert fnyse av at jeg kaller det uteliv når jeg bare har gått de få skrittene ut på terrassen. Å ta 10 skritt ut på terrassen er ikke stort å skryte av på sosiale medier.

Nei, det er kanskje ikke en bragd å løfte føttene over dørstokken. Men så skriver jeg ikke dette innlegget for å imponere. Jeg skriver det mer for å motivere.

Det finnes mennesker som sitter bak gardiner som er dratt for og ønske om, av forskjellige grunner, å stenge verden ute. Eller kanskje vel så mye å verne seg selv mot en verden de føler de ikke er en del av. Om bare en av de åpnet ei terrassedør, fikk inn litt frisk luft og tok en 10 minutter ute i sola med en kaffekopp, ja da hadde jeg oppnådd noe av det jeg ønsker. Frisk luft gjør godt, selv om den nytes sammen med en sigarett.

Nei, jeg har heldigvis ikke den lasten. Jeg har sikkert noen andre laster. Lastenes sum er konstant, har jeg hørt.

 

Når man blir….

Bruke tiden på det jeg vil skrev jeg i forrige innlegg, Så løsrev jeg meg fra tastatur, og tok fatt på å vaske badet, gjestetoalettet og oppvasken. Slik er jo livet. Slik er jo hverdagen. Det er alltid noe en må gjøre som kanskje ikke er de mest lystbetonte syslene.
Livet består av flest hverdager.

Det har kommet skyer på septemberhimmelen som var så fin i morges. Terrassedøra er fremdeles lukket. Terrasselivet frister ikke like mye som i morges. Temperaturen er dog stadig stigende, så det kan hende det blir en kaffekopp på terrassen senere i dag. (Bildet over er et arkivbilde).

Jeg har bestilt brune perler. Bestilte røde perler samtidig. Har planer om litt mer perling av julepynt utover høsten.

Nå sitter jeg og spiser ostepop. Rester fra i går. Mulig ikke den sunneste lunsjen. Men det er søndag, jeg er kommet i dessert-alderen. Jeg gjør som kjent det jeg vil. Også om det kanskje ikke er det som gagner meg best i det lange løp.

Det er så mye som styrer livene våre. Andres uttalte og uuttalte forventninger. Samfunnets forventninger. Ja, til og med avdøde slektningers forventninger….

Litt vel filosofisk i dag, muligens. Men noen ganger blir det slik. Det er sjelden tankene til denne kjerringa bare dreier seg om plast-perler og ostepop.

Av tankespinn gror det ingenting, pleide noen å si til meg når jeg ble litt vel grublende.  Jeg har aldri sluttet å tenke av den grunn. Men nå får jeg nok en gang løsrive meg fra tastaturet. Det finnes mer fornuftige tilg å bruke søndagen på.

September, sol og søndag….

Det er september, det er sol og det er søndag. Lett omskriving av en sang Nora Brockstedt sang på radioen da jeg var barn.  Jeg våknet til en flott septemberdag. Sol fra en himmel som knapt har en sky, Litt kjølig nå på morgenen. 6 grader. Terrassedøra forblir lukket litt til, men i løpet av dagen blir det nok litt terrasseliv. I det minste en kaffekopp i sola.

Fint mål for dagen. En kaffekopp i sola på egen terrasse. Gjøre ting som gjør meg godt.

Jeg tenker jeg er heldig som har små krav for å føle på lykke. En solfylt septemberdag, en kaffekopp på terrassen… Det skal ikke så mye til.

Når man blir 66, først da tar livet til. Når man blir 66, da gjør man som man vil. Nå er det en sang fra Wenche Myhre jeg siterer. Nå er det noen år til jeg blir 66, men jeg er i det minste kommet i de glade 60-åra. Dessert-åra. Nå føler jeg at jeg kan høste fruktene av arbeidet jeg har lagt ned gjennom et langt arbeidsliv.

OK, så holdt ikke helsa helt til  at jeg kunne jobbe til jeg nådde pensjonsalderen, og fastlegen så tvilende ut da jeg hevdet jeg hadde som mål å bli 100 år. Desto smartere å tyvstarte med å gjøre det jeg vil noen år før jeg blir 66.  Man vet jo ikke hva man møter rundt neste sving på livets landevei.

Så det som er oppgaven nå er å finne ut hva jeg vil. For første gang på veldig mange år kan jeg ha bare meg selv i tankene når jeg skal velge alt fra hvor jeg vil bo, hvor jeg vil dra på ferie, hvilke ting jeg skal ha – og ikke minst ikke ha – i hjemmet mitt. og hva jeg skal bruke tiden min på. Beklageligvis høres jeg nesten ut som en valgbrosjyre for Høyres eldrepolitikk Hva er viktig for deg?  

En stund var jeg overbevist om at det som var viktig for meg var å bo sentralt i Hønefoss med kort avstand til kaffe-latte, restauranter og byliv. Nå er jeg ikke sikker på om det var mitt ønske eller om det var vårt ønske, GGG og jeg. Rusle av gårde hånd i hånd. Kaffe-latte på lørdagene, eller kanskje et glass vin og en halv øl i sola de lørdagene det fristet. Ha et yrende kulturliv og annet byliv kort vei fra stuedøra. Et byliv vi skulle nyte sammen.

Jeg har begynt å fundere på om jeg alene ville være like urban som vi to ville vært sammen. At jeg vel så gjerne ville tatt det vinglasset på egen terrasse eller balkong. At det å ha nærhet til naturen nok er like viktig for meg som nærhet til bylivet. I hverdagen kanskje viktigere.

Ikke det at jeg drømmer om å bli Anna i ødemarken. Jeg må kunne komme meg til butikk, byliv og politiske møter uten at det føles som en ekspedisjon,  Likevel føler jeg for å ha luft og plass rundt meg. Jeg trenger ikke 270 kvm som jeg har i dag, men jeg ønsker meg ikke tilbake til hybellivet, og kan ikke bo i et bøttekott.

Nei, nok funderinger. Jeg er klar for frokost. Grovbrød med kaviar, og litt påfyll i tekoppen.  Vi snakkes!

Eldrerasisme er kanskje ikke så lurt…

Nok en fin høstdag. Det er ikke alltid man kan ta kaffekoppen på terrassen i slutten av september.  17 grader ute fristet meg til det. Slike dager må nytes!

Jeg registrerer at et innlegg om plast-perler  vekker langt mer engasjement enn et innlegg om sykehjemstomter. Mulig jeg ikke er overrasket. Sykehjem og gamle mennesker i slutten av livet er lite å bry seg om. De er ferdige med livet, og skal snart dø. Jo før de stryker med jo mer kostnadseffektivt er det for kommunene. Sånn tror jeg mange tenker, selv om det ikke sies høyt.

Vel, etter siste møte i kommunestyre på Ringerike har jeg blitt enda mer sikker på at det er viktig å fortsette å sloss for en god og verdig eldreomsorg. Jeg tør rett og slett ikke noe annet! For de eldre i dag, i det minste her i kommunen, det er en gjeng du ikke kødder med. Hør bare:

Ole Johan 76 år, kommunestyrerepresentant, forfatter og tidligere politimann forteller meg at det snart kommer en ny bok fra han. Han har skrevet flere krimbøker fra rusmiljø. Et miljø han kjenner hodt fra sin tid i politiet. Denne gangen er bakteppet for den nye romanen eldreomsorgen.  Rullestolmannens eldrerasisme heter den. Jeg vet ikke, men jeg har følelsen av at denne rullestolmannen i romanen ikke helt finner seg i å bli plassert i bås kun ut fra alder og funksjonsnedsettelse.

Jeg hadde ikke helt fordøyet opplysningen om at Ole Johan hadde skrevet roman om eldreomsorg som har en tittel som får det til å gå litt kaldt ned over ryggen min, før Lise 76 år entrer kommunestyrets talerstol. Med noen få velvalgte setninger styrer hun Høyres lokalvalgkamp før neste års kommunevalg rett i grøfta, samtidig som hun knuser  den unge ordførerkandidaten til Høyre sin ordførerdrøm – i det minste for de neste 5 årene.

Hva Lise sa fra talerstolen lurer du kanskje på. Jo hun siterte fra vedtektene til Høyre

Det heter blant annet at det skal være stor takhøyde i Høyre og det skal være rom for egne meninger. Høyre skal være partiet for mennesker som vil hverandre vel, sa hun og la til:

– Jeg har dessverre erfart at dette ikke alltid har vært min opplevelse som medlem i Ringerike Høyre, og jeg har derfor valgt å melde meg ut.

En av de mest profilerte Høyrepolitikerne meldte seg altså ut av partiet for åpen mikrofon og med pressen til stede, og begrunnet utmeldelsen med kulturen innad i lolalpartiet.

Når hun er iskald nok til å gjøre dette mot partiet hun har vært medlem av i mange år, ja da er det ikke en person jeg vil irtitere. For Lise visste utmerket godt hva hun gjorde og hvilke konsekvenser det vil få for partiet. Selv om hun har vært medlem av Høyre er hun ikke dum.

Hvis de to er representative for gruppen mellom 70 og 80 år, ja da er det helt klart folk du ikke tuller med. De eldre i dag er ikke fornøyd med gyngestol og jevnlig påfyll av kamferdrops og fyrstekake. De har større krav og forventninger enn det. Det tror jeg vi skal ta med oss i vårt videre arbeid med å planlegge morgendagens eldreomsorg.