Hytta vår er bygd på midten av 60-tallet. Svigerfar og broren hans, Pelle, var de første eierne. GGG og jeg overtok hytta i 2014, med alt inventar. Opp gjennom de siste årene har mye blitt fornyet. Men å kaste noe var aldri GGG sin sterke side. Har man samlemani blir ikke det noe bedre ved at tingene jeg kanskje ville ha kastet hadde en sentimental verdi for GGG. Minner fra barndommens hytteturer.
Når vi var på hytta i pinsen ble det ryddet ut av vaskerommet. Mamma, dette kan jeg vel kaste? Datteren sto med et gammrlt feiebrett og en litt sliten fekekost i hånda. Jeg sto med hodet inn i matskapet jeg holdt på å rydde. Feiebrettet og kosten hadde sett sine bedre dager. Vi hadde ny kost og feiebrett i plast med langt skaft. Jeg synes de gamle tingene har sjarm og patina, men ryggen min ville velge det settet med langt skaft. Så jeg sa Ja.
Datteren gikk for å legge feielbrett og kost i søppelsekken da jeg kom til å tenke på at i det minste feiebrettet i grønt og rust i grunn har den patiaen mange ville kalle vintage. Nei sa jeg. Det er vintage. Jeg kan selge det på finn. Datteren himlet med øynene, men la det i haugen med ting jeg ville prøve å selge.
Det har langt bedre kvalitet og funksjon enn det i plast sa Yngste Sønn, og så litt oppgitt på meg. Ja, ja. Det ble ikke kastet, så får vi se hva som skjer videre tenkte jeg.
Vel hjemme tok jeg feiebrett og kost i nøyere øyesyn.
Feiebrettet var, tross avskalling av maling og rust, i grei stand. Ville helt klart fylle den funksjonen det er tiltenkt i mange år ennå. Jeg kunne skrape vekk all løs maling, grunne det og male det. Valgte jeg kobbermaling og fikk til et perfekt resultat ville sikkert Datteren bli fornøyd. Hun er litt over gjennomsnittet begeistret for kobber.
Men mulig jeg er litt påvirket av diverse interiørblad, men er det ikke i grunn fint og mest vintage slik det er? Rust er moderne for tiden. Eller var det i det minste i fjor. Dette må jeg tenke litt mer på før jeg kaster meg over spraymalinga.
Så var det feiekosten da. Helt klart litt sliten. Den har hatt sine beste dager, men er ikke oppbrukt. God kvalitet og skikkelig laget. Langt bedre enn den i plast som er på hytta. Har helt klart mer sjel.
Feiekosten har et stempel fra produsent.Jeg googler litt og finner ut at kosten er fra Jordan. Alle som er på min alder husker sikkert slagordet Jordan vet hvordan og tenker tannbørste, men Jordan laget også feiekoster og malepensler.
Den danskfødte kammakeren Wilhelm Jordan etablerte «W. Jordan Börste & Penselfabrik» i Skippergata i Christiania i 1837. Bedriften startet med å produsere kammer, men utvidet raskt til børster og pensler. Grunnleggerens sønn, Fredrik Wilhelm Jordan, tok over driften i 1879. Fabrikken moderniserte seg og gikk over til maskinell produksjon for å konkurrere med billig import fra Europa.
Etterkommere av Wilhelm og Fredrik Wilhelm Jordan bor her i distriktet. Dagens Frederik Wilhelm Lindvard Skarstein er en eiendomsutvikler jeg vel har kjent siden ungdommen. Søsteren hans gikk i klassen min på gymnaset og var også radiograf-kollega av meg i mange år på Røntgen på Ringerike.
Feiekosten har helt klart mer sjel og historie enn den nye kosten kjøpt på Europris. Er det en kost som skal kastes blir det heller den. Kost og feiebrett blir med opp igjen på hytta. Mor har talt!



































