Plutselig befant jeg meg på hytta. Eller plutselig og plutselig. Ungene og jeg planla allerede i påsken en arbeidshelg på hytta i pinsen. Datteren og jeg dro opp i kveld, guttene kommer etter i morgen.
Målet er å få undersøkt gulvet på soverommet mitt fra krypkjelleren med tanke på råte. Det ene gulvbordet gir litt etter når man tråkker på det. Det har Yngste Sønn som er håndtverker fått med seg. (Jeg har ikke sladra!) Krypkjelleren har ingen inspeksjonsluke slik slike kjellere bør ha, men tanken er å “bryte seg inn” via matkjelleren.
Datteren skal fikse madrass på benken ved spisebordet. Til det skal hun bruke en gammmel overmadrass. Hun har skåret til delene nåi kveld.
Hun snakker og om å leke seg med GGG s gamle flanelsskjorter. Til det har hun med seg en batteridrevet hånd-symaskin. Vi har jo ikke noen slik luksus som strøm her på hytta.
Som om ikke dette er nok for ei kort pinsehelg har vi med oss nye solcellepanel for å friske opp solcelleanlegget. Hvor mye vi rekker gjenstår å se.
Overraskende å se hvor mye snø det fremdeles ligger i lia på andre siden av elva. Eller ikke bare på andre siden av elva. Det ligger en snøhaug rett bak hytta og.
Elva, som ofte er mer en bekk, bruser flomstor nede i dalen. Vi ser den ikke fra hytta, men hører den godt.
Det blir godt med noen dager på hytta sammen med ungene.
I går skrev jeg om Viktigheten av å kose seg., og nå skal jeg fylle tekoppen til randen og virkelig storkose meg mens jeg skriver dagens første blogginnlegg. Det som tar for seg det siste innlegget til bloggen som ligger nederst på topplista.
Samtidig må jeg be om unnskyldning. Jeg har gjort en del bloggere urett når jeg i innlegget Hva skal blogg.no være? skrev at blogg.no nærmest fremsto som nettsiden til ukebladet Familien, og at de bloggerne som har sterke meninger av ulike grunner har fordufta. TeKå er jo fremdeles her, og han har meninger han tør å målbære
I det siste innlegget sitt tar han opp konkursen til batterifabrikken Morrow og næringspolitikk med utgangspunkt i hjemkommunen Arendal. Et slikt innlegg jeg virkelig elsker å reflektere over.
Da Morrow skulle etablere seg i Norge med denne store batterifabrikken var Ringerike, min hjemkommune, en av kommunene som kastet seg inn i kampen om å få batterifabrikken til sin kommune. Heldigvis for oss var det Arendal som vant. For i likhet med TeKå er jeg ikke overrasket over at det gikk som det gikk, og at selskapet allerede etter et par års drift er konkurs. Når noe høres for fantastisk ut til å være sant er det god grunn til å være skeptisk.
TeKå skriver at det er viktig at det gjøres en grundig evaluering i etterkant, slik at man kan lære av erfaringene som har blitt gjort. Jeg er enig i at det er viktig med en evaluering, og den håper jeg også andre kommuner tar seg tid til å lese og ta lærdom av.
Utenlandske aktører med store talergaver og løfter reiser rundt i norske kommuner og lover gull og grønne skoger hvis kommunene satser på deres planer for batterifabrikker, datasenter, vindkraft- eller solkraftsanlegg. Menn i dyre dresser og labtopper fulle av flotte illustrasjoner snakker overbevisende om hundrevis av arbeidsplasser krydret med ord som bærekraft og det grønne skifte. Som regel viser det seg å være urealustiske luftslott som aldri blir det som er forespeilet, men som begjærer seg konkurs når de har høstet det de klarer melke av statlige og kommunale midler. Ja, for det går alltid med en god del av skattebetalernes penger i disse prosjektene.
De fleste politikere ønsker flere arbeidsplasser til sin kommune. Gjerne industriarbeidsplasser, og gjerne innen ny teknologi, grønn industri og bærekraft. Men det er ikke alt som omtales som grønnt eller bærekraftig som er verdt å satse på. Man må ha et realistisk blikk når man skal vurdere muligheten for antall arbeidsplasser og lønnsomhet i prosjektet.
Her i kommunen hadde vi for noen år siden storsatsing på et datasenter, en såkalt kryptofabrikk. Det var ikke måte på hvor mange arbeidsplasser den skulle gi. Den er for lengst historie. På det meste hadde den færre ansatte enn en frisørsallong eller et gatekjøkken.
Så en evaluering i Arendal er på sin plass. Måtte mange kommuner høste lærdom av den.
En gjenglemt liten marengsbunn etter nasjonaldagen ble i dag kategorisert som litt stor pikekyss, og fortært sammen med formiddagskaffen. Det er lov å kose seg på en helt vanlig torsdag.
Jeg er glad i å kose meg. Flink til det og. Kos behøver ikke inneholde hverken sukker eller kalorier. Kos kan like godt være en kosestund foran peisen med ei god bok eller å sitte stille å se utover et blikkstille skogstjern.
Når jeg skriver at jeg er flink til å kose meg mener jeg at jeg er flink til å sette pris på de små tingene som kan bidra til å løfte dagen literan. Som en glemt liten marengsbunn til en kopp kaffe ved kjøkjenboordet i et langt fra perfekt Drømmehus.
Å ja, det hadde vært fantastisk og oppleve den franske hovedstaden. Jeg hadde garantert følt på klyp meg i armen at jeg virkelig er her når jeg sto foran Eifeltårnet eller satt på 2n fortauscafé med rødrutede duker og så på folkelivet. Men l7vet mitt vil være like rikt og like bra om jeg aldri får oppleve det.
Noen ganger trenger denne kjerringa et skikkelig spark på leggen for å våkne fra dvalen. Et slikt spark var Vibbedilles innlegg Nobody? som hun postet tidligere i dag.
Bunny er borte fra bloggblokka, kastet ut av eier som og skal ha slettet hele bloggen hans. Slettet alle de mange hundre, sikkert flere tusen innleggene Bunny har publisert opp gjennom årene.
Jeg leste sjelden innleggene til Bunny. Jeg er ikke så opptatt av sjeldne dyr, planter eller provoserende og sjikanerende karakteristikker av denne røde kjerringa. Så jeg savner ikke Bunny sin blogg i min hverdag, og hadde nok ikke tenkt over at bloggen var borte hvis ingen hadde fortalt meg det.
Jeg antar og at blogg.no har sine grunner til å gå til dette skrittet. Retningslinjene sier at en blogg kan fjernes fra topplista, fra forsiden, deaktiveres eller slettes hvis vi som bloggere bryter retningslinjene. Siden bloggen er slettet kan man ikke gå inn å sjekke hva han kan ha lirt av seg denne gangen som har fått eier av platformen til å gå til det skrittet. Antakelig er det mer enn en setning, mer enn et innlegg.
Sitter jeg og gosser meg nå? En konkurent borte? En provoserende blogger bragt til taushet? Nei jeg gjør ikke det. Jeg har faktisk medfølelse med Bunny.
Medfølelse fordi Bunny har lagt ned utrolig mye arbeid og tid i den bloggen. Nå er alt det borte. Det må føles vondt og tomt.
Jeg kommer ikke til å savne blogginnleggene til Bunny. Som jeg skrev over her er det lenge siden jeg leste de. Samtidig synes jeg det er trist at Bunny er borte fra portalen fordi han var en som skrev om noe annet enn gamle kokebøker, hekletøy maske for maske eller deler bilder fra turer i skog og hei.
Det er her innlegget til Vibbedille føltes som et spark på leggen. For jeg ble klar over at Bunny var borte og at hele bloggen var slettet i helga, og tenkte mest sånn det er sørgelig, stakkars han, og fortsatte å skrive om gamle kokebøker, plantestiklinger og bruktfunn.
Når Vibbedille skriver:
Mange år med fine, morsomme, alvorlige, oppsiktvekkende og rystende skriveriene er borte…Alle de nydelige blomstene, festlige dyrene…de gode gjerningene til Bunny…Alt er visket bort…! Er det virkelig ingen som syns det er trist!? Overhodet INGEN som savner dette?? Det syns eg er en skam!!
Så tenker jeg hun har jo mye rett. Det er rart at Bunny bare forsvinner, og ingen nevner det. Så tenker jeg litt på de forskjellige bloggerne og bloggene som er igjen her inne, og tenker hvem er det egentlug hun skriver til? Hvilken blogger ville det føle naturlig for å skrive et slikt innlegg?
De tydelige stemmene i slike saker er stort sett borte. De mest aktive bloggerne nå skriver om kaffekopper, krølltenger, middagsmaten sin og gamle kokebøker. Og så til det som virkelig slo meg. Jeg er blitt slik jeg og. Når skrev jeg noe kritisk sist? Noe som kunne skape debatt?
Rosabloggene er borte. De tydelige stemmene har stilnet. Blogg.no minner mer og mer om en nettutgave av ukebladet Familien, og jeg selv har bidratt til det.
Blogg.no trenger tydelige stemmer og, ikke bare håndarbeid, matoppskrifter og flotte naturbilder. Blogg.no trenger hardtarbeidende bloggere som publiserer en jevn strøm med innlegg, ikke kun ett innlegg annenhver måned for å holde bloggen i live. Så ja jeg synes det er trist at Bunny er fjernet fra blogg.no. Trist for blogg.no som portal, og trist for oss som mener at blogg bør være mer enn matoposkrifter, fotturer og krølltenger.
Paris!Navnet på byen har alltid vekt drømmer i meg. Paris… Jeg hadde en gang et mål om å se Paris før jeg ble 30. Det rakk jeg ikke. Så sa jeg at jeg skulle dit før jeg ble 40. Men niks, 40 års dagen kom og gikk uten at jeg så så mye som et snev av Eifeltårnet og alt det andre jeg hadde drømt om. Etter det tidfestet jeg ikke min tur til Paris, men har alltid tenkt at en gang skal GGG og jeg utforske Paris. Eller GGG skulle vel i den opprinnelige planen guide meg rundt. Han hadde jo vært der på skoletur en gang tidlig på 80- tallet.
Jeg har vært i Frankrike. To ganger. I 2013 tilbragte vi påsken i Cannes, og i 2017 leide vi et hus i Vance en ukes tid. Da vi var i Vance snakket GGG og jeg om at en gang alltid en gang, skulle vi leie en 2 seters cabrolet, gjerne gammel britisk modell. Da skulle vi kjøre rundt i Frankrike og besøke gamle landsbyer. Er litt usikker på om Paris var med i den planen.
Men nå skriver jeg helt bort. Drømmer meg helt bort. Grunnen til disse dagdrømmene er det siste innlegget til Paareise. Det er et reisebrev fra nettopp Paris. Jeg koser meg med å lese hennes reiseskildring.
Jeg lærte et nytt ord i det innlegget. peoplewatche. Jeg skjønner jo hva det betyr, og det ernettopp det jeg har drømt om å gjøre i Paris. Sitte på en fortauscafé og se på folkelivet.
Paris ligger der fremdeles. Kanskje kommer jeg dit en gang, selv om drømmen har bleknet noe med årene.
Bildet er bare ee illusteasjon av mat. Innlegget i dag skal handle om oksekjøtt, eller oksekjød som Olaug Løken skriver i kokeboken fra 1890. For ei kjerring som vokste opp på en gård som drwv med produksjon av oksekjøtt er jo det et interessant tema.
Det fineste oksekjød faar man av unge dyr, som har hat gode dage skriver Olaug Løken, og fortsetter Kjødet er da lyst, med lyst fett og isprængt fettaarer overalt.
Gode liv vet jeg dyrene hadde. Vi hadde ikke mange dyr, og fikk et personlig forhold til hver og en av de. Vi kjøpte 4 kalver hver vår, og foret på de i 2,5 år til de var slakteferdige. Den første sommeren gikk de på beite hjemme på gården. De to neste ble de sluppet på utmarksbeite, og hadde hele Krokskogen og Nordmarka som beitemark. Om Olaug ville sett på okser på 2.5 år som unge aner jeg ikke, men jeg antar det.
Selv på 1890-tallet var enkelte redde for å få i seg fett. Det overrasker meg litt, men Olaug Løken skriver: Somme husmødre er saa bange for fett kjød. Men for det første er kjødet saftigere og lettere fordøyelig av dyr som er litt fete, for det andet blir en stek langt bedre når den stekes i sitt eget fett, og det tredje er godt oksefett aldeles utmerket til mange forskjellige saker i husholdningen. Det kan du blant annet lese om i innlegget Når brukte du nyretalg sist?
Aldeles nyslagtet kjød bør aldrig spises, for det er da haardere og tungere fordøielig. Men vel maa vi huske: en merkbar forraadnelse er meger usund og fæl!
Hvem kan saa steke en god stek? Jo, det kan vi sandelig alle, NB dersom en øvet kok vil lægge i ovnen for os og passe varmen leser jeg i kokeboken, og får følelsen av at jeg muligens ikke hadde lykkes med oksestek på den tiden kokeboka kom ut. Å passe varnen har aldri vært mun sterke side, selv med termostat.
Hun skriver at ovnen må være braahet naar steken sættes ind. Derved danner det sig en skorpe om kjødet, saa at saften holdes inde. Er ovnen bare middels varm fra først av, vil saften langsomt tyte ut og da nytter det ikke stort om man faar en skorpe paa til slut! Steken er alkerede fordærvet! Det bedste er væk, kjødtrevlene er tilbake.
Olaug fortsetter med å krittisere sine kollegaer som mener at det ikke gjør noe om kjøttsaften renner ut. Den gode kjøttsaften havner jo da i sausen. Ja, det er sandt nok. Og det er netop gammel norsk manér det, at spise skindlapper av kjød med kraftig duppe til! Hun er ikke nådig i sin beskrivelse av andre kokekyndige, og fortsetter i samne stil. Der endog saa kokker hos os, som av og til under stekingen hugger gaffelen dypt inn i kjødet for at faa saften godt ut og sausen kraftig. En fransk eller engelsk kok vilde korse sig over slik vandalisme. Mørt og saftig kjød som smelter i munden er hovedsaken sier disse, sausen er bare en bisak. Der ee utlændinger som slet ikke bruker saus til stek.
Hvis man lager steken eller kjøttet så hardkokt at ingen kan spise mere end etpar biter har Olaug Løken et godt råd. Hvorfor da ideheletatt kjøpe kjød! Hvorfor ikke heller bent frem benytte vore utslitte skosåler eller avdankede hattepuller? Det vilde da absolut bli endda billigere.
Av oppskriftene Olaug Løken har med i dette kapppittelet finner vi alt fra chateaubriand til lapskaus. Retter som jeg husker fra barndommen men sjelden lager selv som benløse fugler og kaalruletter er selvsagt med. Retter som er ukjente for meg finner jeg og. Der vil jeg nevne oksekoteletter, hakkepudding, fyldt kaalhode og hachis.
Hachis har visse likhetstrekk med det vi her i Drømmehuset kaller Mors lurpe. Her følger oppskriften på Olaug Løchen sin Hachis.
Kjød av mange slag, stek, skinke, kjøttboller, osv, makaroni, fiskeboller og røtter skjæres i bitte smaa firkantede stykker. Sauserester gives et opkok, eller man lager en god brun saus, det opskaarne røres forsigtig i, og et grand pepper, muskat eller kayenne (helst ogsaa 1 glas vin) tilsættes.
Vi har feiret 1. mai, 17. mai og Kristihimmelsprett. Om få dager er det pinse. Skolelærdommen sier at pinsen kommer 50 dager etter påske.
50 dager. Det er nesten 2 måneder. Vi er godt over halvveis i mai. Så hvorfor leser jeg til stadighet innlegg om påske? Nå sist det siste innlegget til Johanne
Slike innlegg blir som å lese om snøen som falt i fjor, og som alle vet er jeg ikke så begeistret for snø. Dette er min oppsumering av hennes innlegg Påske recap. Skriv norsk, hva er galt med ordet oppsumnering?
Usikker på hvilken interesse jeg har av å vite at hun kastet opp i en spypose på båtturen over til hytta, men hun er ikke alene om å skrive ting jeg ikke finner interesse av å vite. Selv om 50 dager gammel spy står høyt oppe på lista over unyttig informasjon.
Neste jeg henger meg opp i er vegansk smør. Smør lages av kumelk. At man blander ei smørje av vegetabilske oljer, vann, havsalt, fababønnepreparat, emulgator, smakstilsetninger, vitaminer og betakaroten inn i kakerøra har ikke noe med smør å gjøre.
Påskeegget var fyllt opp av produkter fra butikjen mef Norges mest spennende utvalg av allergi- og intoleransevennlige varer, FRI FOR- og livsstilsprodukter. Vegetarisk og vegansk mat, melkefritt, glutenfritt, lav fodmap, laktosefritt, økologisk, lavkarbo og sukkerfritt.
Johanne er tudeligvis en ung kvinne som omgir seg med snop som hører med i tiden. Ikke noe god gammeldags Kvikk-lunsj der i gården. Men helt med i tiden er hun vel ikke, siden hun fremdeles er i påskrmodus…..
Pelargonia er nok en av de blantene til krukker jeg er mest glad i. Ikke minst fordi jeg klarer å få de til å komme tilbake fra år til år. Sånt gir mestringsfølelse – og husmor- eller kanskje rettere sagt gartnerpoeng.
I år har jeg tatt det ett steg lenger. Jeg har tatt stikling av en av plantene fra i fjor når den begynte å bli fin og stor i vår.
Stiklingen fikk fine røtter i et glass med vann. Nå er den plantet i en liten potte. Blir spennende å se om jeg får det til å bli en stor, blomstrende plante.
Mirimoro skriver at hun ikke kan legge planer for sommeren, for planer koster penger. Og penger har hun ikke. For andre sommeren på rad venter hun på å få innvilget uføretrygd.
Slik er det for de som ikke vet det. Man kan ikke bare gå til fastlegen eller Nav å bestille uføretrygd så er alt i orden. Det er en prosess som gjerne tar år. Som regel tar år, er vel mer riktig å si.
Mirimoro trakk søknaden sin om uføretrygd i fjor. Det betyr ikke at hun ikke var ufør, eller hadde varig nedsatt arbeidsevne til enhver type arbeid, som det vel heter på det byråkratiske språket til Nav. I Mirimoro sitt tilfelle var det i følge henne dokumentasjon som manglet. Nav manglet dokumenter på om DPS kunne tilby mer behandling eller ikke. Det kunne de ikke, og da den dokumentasjonen var på plass var det å smøre seg med tålmodighet til dokumentssjonen hadde tatt runddansen den skulle hos Nav, og de på ny åpnet for at hun kunne søke om ufør. Det tok et halvt år. Å søke om uføretrygd uten Navs velsignelse vil nærmest automatisk føre til avslag. Så når søknaden er sendt har Nav opp til 8 måneders behandlingstid på søknaden. Tar litt tid før det blir penger på konto av det. Antakelig går Mirimoro på AAP (arbeidsavklaringspenger) så lenge.
Mirimoro føler for nok en gang å forklare leserne sine hvorfor hun mener hun er ufør, eller rettere sagt hvorfor spesislistene som har skrevet all dokumentasjonen Nav trenger mener hun er ufør. Jeg antar hun som så mange andre uføre føler for å rettferdiggjøre det at hun ikke er i arbeid.
Hun har en plan for alt hun endelig kan gjøre når hun får innvulget uføretrygd. Betale gjeld blant annet. Å betale gjeld er alltid smart, men å tro at et liv på uføretrygd er et liv i sus og dus blir feil. Så mye er det ikke nan får utbetalt.
I innlegget Bruktfunn skrev jeg at jeg hadde kjøpt mer enn en kopp på bruktbutikken. Den andre tingen jeg kjøpte var dette heklede teppe i bestemorsruter. Sånt liker jeg, og jeg har overhode ikke tålmodighet til å hekle de 80 lappene som må til for å få et slikt teppe. Det ville i det minste ta evigheter. Nå fikk jeg et pledd på 180X 144 cm til kun 200 kr. Greit kjøp spør du meg.
Dette blir fint å tulle seg inn i foran peisen på kalde høstkvelder tenkre jeg, og tenre opp i peisen i mai bare for å få det rette bildet. Fargevalget i teppet er mer høst enn vår, derfor litt høststemning på blogg i dag.
