I det siste halve året har jeg brukt tid på å finne ut hvem jeg er. Eller muligens ikke hvem jeg er, det vet jeg utmerket godt. Kanskje mer hvilken boks jeg hører hemme i. Mye av min identitet har vært knyttet til stillingen som radiograf og vervet som tillitsvalgt når de forsvant hvem var jeg da? Hvilken boks skulle jeg nå krabbe inn i? Hvordan skal jeg definere meg selv.? Trygdet? Naver? Politiker? Kjerring? Kommunist?
Samme hvilken boks jeg krabbet inn i så føltes det både litt klamt og trangt. For jeg er så mye mer enn bare en ting.
Da jeg var russ en gang for lenge, lenge siden hadde jeg som motto på russekortet: “Bare jeg er meg, se opp for etterligninger.”
Selv om jeg på mange måter er en helt annen i dag enn jeg var i 1985, så synes jeg det passer godt fremdeles.
Jeg er et unikt menneske med mange fasetter. Jeg hører ikke hjemme i en boks, i en gruppe.
Når jeg føler at det ikke går an å finne en boks som ikke blir for trang, regner jeg med at de fleste andre mennesker har det på samme måte. Monica er ikke bare tidligere rusmisbruker, Vivian er ikke bare funksjonshemmet, Bunny er ikke bare homofil.
Når man plaserer mennesker i bokser forventer man at alle menneskene i en og samme boks tenker å oppfører seg likt. Man møter de med en forutinntatthet som kanskje, eller svært ofte, ikke stemmer. Den forutinntattheten har ingenting med fordommer å gjøre. Mer med antakelser og slutninger ut fra hvordan vi tenker på de som hører hjemme i den boksen.
En politiker fra Krf ble veldig overrasket da han traff på meg i en påskenattsgudstjeneste. I hans øyne var det ikke et sted ha forventet å finne en “kommunist”. Andre som var på den samme gudstjenesten kjenner meg fra andre sammenhenger og lurte på om jeg ville være med i menighetsarbeidet.
Kommunister, eller Rødt politikere da, hører altså i noens øyne ikke hjemme i kirken.
Er det flere steder vi ikke passer inn?
Hva med tidligere rusmisbrukere, funksjonshemmede eller homofile? Hvordan skal de oppføre seg? Kan de gå på Påskenattsmesse?
Går det an å være kristen og medlem av Rødt?
Eller hva med en kristen, funksjonshemmet, tidligere rusmisbruker som er homofil kan hen være kommunist? Hvilken boks hører hen i så fal hjemme i?
For en del år siden fylte jeg femti år. Jeg leide Hen grendehus og ba inn til fest. Invitasjoner ble sendt til venner og bekjente jeg ønsket å dele dagen med. Det var både kristne, ateister, muslimer og noen jeg tror bekjenner seg til Åsa-tro. Det var mennesker med synlige og usynlige handicap. Det var folk som ikke har jogget siden ungdomsskolen, og folk som mener en dag uten trening er meningsløs. Det var folk som er avholdsmennesker og folk som kanskje drikker litt mye. Det var folk som har vært aktiv i Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Frp. Det var rocke-musikere med kroppen full av tatoveringer og det var fine fruer fra Oslo beste vest. Og så var det en hel haug med mennesker som ikke passer hjemme i noen av disse boksene.
For meg er et menneske først og fremst et menneske. Jeg kjenner og omgås mennesker i en mengde miljøer. Jo bedre jeg blir kjent med et menneske, jo vanskeligere blir det å finne en boks eller merkelapp som jeg synes beskriver det godt. Alle har jo ulike interesser, ulike meninger og ulike erfaringer.
Alle Rødt politikere er ikke like, ikke alle funksjonshemmede eller skeive heller.
Kanskje bør vi slutte å dytte mennesker inn i bokser eller feste merkelapper på dem, bare møte de med åpent sinn og nysgjerrighet. Et genuint ønske om å fine ut hvem vedkommende er.
Vi trenger nok alle en slik påminnelse fra tid til anben ja. 😊 God helg.
Takk
Det høres akkurat ut som gjestene som pleier å komme i våre selskaper også.🤩😅For ikke å glemme at de er i alle aldre, fra de yngste til de eldste.👍🏻 De fleste har nok ikke så lyst til å bli puttet i bokser i forbindelse med hvem vi er. Det begrenser oss og det er godt å kunne være litt av det ene og litt av det andre. Vi trenger slike påminnelser, så dette var et supert innlegg.😊👍🏻
Tusen takk!
Ja, alderspennet var fra… 19 til 78.
Å bli ‘bokset’ er velkjent, og ‘normalen’. ‘Hva driver du med?’ Nei, jeg prøver å leve så lenge det går’. Når man da etterhvert havner i rullestol, er det normalt å henvende seg i ‘store, lettfattelige bokstaver til meg, og gjerne til ledsager ang. spørsmål om meg. Sånn er det – ofte. Har aldri definert meg selv, eller andre, etter arbeidstittel, verv, etc., men det er normalen, dessverre, og helt åpenlyst i vårt land – har ikke andre land å sammenligne med.
Jeg satt en periode i rullestol etter en skade. Da opplevde jeg at en godt voksen dame som ekspederte på H&M henvendte seg til mannen min da jeg sto (eller satt da) ved kassa for å betale.
Når han bare så litt forvirret på henne og jeg viste frem bankkortet og sa at det var nok jeg som måtte betale slo hun hendene sammen og sa “Så flink du er dom får lov til å betale med kortet!”
Som sagt. Jeg satt i rullestol midlertidig etter en skade i et bein. Jeg reiste meg opp på ett bein og fortalte dama i klar tekst at det car beinet og ikke hodet eller betalingsevnen det var noe galt med.
Jeg hadde turna hadde jeg blitt behandlet slik ofte.