Til tross for en forelesing for Kokkejævel og andre om politisk makt kontra blogging og et bildedryss fra Norges søteste do, raste jeg nedover på bloggtopplista i går. Forstå det den som kan. Raste fra 39.til 46. plass sånn over natta.
Kokkejævel raser ikke nedover lista. Er fremdeles på første plass. I dag kommer han med intime betroelser. Forteller om sitt aller første kyss. Selvsagt kan også jeg komme med intime betroelser. Det var vel ingen av dere som trodde denne kjerringa var 53 år og ukyssa?
Slapp og helt av. Selv om innlegget blir illustrert av et kysse-bilde av meg og Gamle Gubben Grå, så er ikke dette bildet av mitt første kyss. Men du skjønner, det var ikke så vanlig å dokumentere hver minste hendelse med selfier den gang tilbake i 1978.
Jeg trengte heller ikke dra til Lofoten for å få mitt første kyss, slik Kokkejævel måtte. Jeg tok turen gjennom skauen til “Indianeren i Blokkabakken”. Eller muligens jeg tok veien, raste på sykkel ned bakken fra hjemmet vårt, over den lille sletta ved melkerampa, forbi bommen med kjetting og innkjøring forbudt skilt, på skrå over hovedveien rett ved tunellåpningen og opp Blokkabakken til huset hvor “Indianeren i Blokkabakken” holdt til. Jeg husker ikke så nøye hvordan jeg kom dit. Jeg var 12. Det er over 40 år siden, Ok?
Jeg skulle ønske sånn i bloggsammenheng at jeg nå kunne beskrive denne “indianeren” som en tøff, mørk fyr. Litt eksotisk, og helst et par år eldre enn meg. Men sannheten et at han var et drøyt år yngre enn meg. Liten, tykk og med skikkelig tykke brilleglass. Hvor han fikk tilnavnet Indianeren fra, vet jeg ikke. Muligens det hadde en bakgrunn i noe vi lekte en gang.
Men romantisk var det. Med dikt og greier. Akkurat som hos Kokkejævel. Eller nå leste vel ikke Kokkejævel dikt med hun han kysset på… Og diktskrivinga til Indianeren og meg lå nok et par tre år før i tid enn kyssinga. Dere skjønner, Indianeren hadde skrevet i minneboka mi noen år før dette vakre diktet:
EN BANAN I MUNN,
GJØR DEG SMAL OG SUNN.
Diktet var vakkert illustrert med en tegning av en indianer ved den før nevnte bommen. (Mulig det var opphavet til at noen i min familie begynte å kalle denne gutten “Indianeren i Blokkabakken”)
Jeg var ikke ei diger dundre på den tiden men derimot så lang, tynn og hengslete at jeg gikk under kallenavnet “Skrangle”. De andre barna mente jeg var et vandrende skjelett, og at man hørte skrangle lyder fra alle knoklene når jeg kom gående. Men ordet eide jeg også den gang. Ordet og evnen til å uttrykke meg tydelig og slagferdig. Så jeg skrev som kommentar til hans dikt i minneboken lenge før kommentarfelt var oppfunnet:
JEG ER SLANK OG SUNN.
DU ER TJUKK OG RUND.
DU KUNNE TRENGT EN BANAN I MUNN.
Ja jeg vet, barn kan være nådeløst ærlige noen ganger.
Men tilbake til det første kysset. Vi hadde ikke gjemt oss i noen gamle bunkere fra krigen. Vi hadde ikke med oss hele eller halve søsken slik som Kokkejævel. Det var ingen skumle spøkelseshistorier. Det var bare oss to. Han og jeg. Vi hadde låst oss inne på gutterommet hans hvor vi satt og grillet potetgull på lyspæra til en bordlampe, mens vi planla vår felles fremtid. Snakket om hvor vi skulle bo sammen som voksne og slike alvorlige ting. Vi var nettopp blitt enige om å være kjærester.
Og der, i skinnet fra ei enslig lyspære og omhyllet av lukten av brent potetgull møttes våre lepper i et kyss sånn noen minutter før klokka viste 19 og jeg måtte begi meg på hjemvei. Mammaen hans hadde alt banket på døra og fortalt at besøket gikk mot sin slutt. Vi hadde innetider, og lapper ble levert til foreldre om når vi skulle sendes på hjemvei på den tiden.
Indianeren i Blokkabakken var en fin fyr. Men det ble ikke oss stort lenger enn en ukes tid på barneskolen. Kokkejævel sier at han i et senere innlegg skal fortelle om første gang det ble skikkelig alvor. Jeg lover ingenting om hva som venter i fortsettelsen – bare sier så mye at den vil du ikke gå glipp av. Så klikk deg inn så ofte som mulig, eller følg Kjerringtanker på Facebook for ikke å gå glipp av noe.
Barndommen ♥