Kokkejævel troner fremdeles øverst på bloggtoppen. Jeg er på plass nummer 18. Haler innpå. Om en femårs tid er det muligens jeg so troner øverst.
Toppbloggerens innlegg handler om å våge å elske når man har mistet.
Om å være så engstelig for at noen skal bli revet bort at man ikke helt tør å slippe noen helt inn på seg. Ikke fordi man ikke elsker vedkommende, om det er et nytt barm eller en ny partner, men fordi man ikke makter tanken på å oppleve den sorgen det er å miste noen igjen.
Og det er så lett og kaste seg over tastaturet og hamre løs. En far som innrømmer at han ikke har vært skikkelig glad i den nyfødte sønnen sin og har holdte en bevisst følelsesmessig avstand.. Fordøm, fordøm.
Jeg synes vi ikke skal fordømme, men i stedet trygge Kokkejævel på at det er greit. Det er helt greit og elske noen så vanvittig høyt at du ikke en gang tør innrømme det for deg selv.
At man tror man ved å holde en viss distanse bygger seg et skjold, en rustning, så verden ikke blir så til de grader lagt i ruiner hvis katastrofen skulle skje igjen.
For også jeg har vært der.
Vært der hvor jeg flere ganger i døgnet kjente på redselen for at katastrofen skulle ha skjedd igjen. “Puster han?” “Har han ikke sovet litt lenge nå?” Jeg har kjørt bil med en skrikende baby i baksetet, en baby som bare vil hjem, få ny bleie litt mer pupp og en rolig lur. Og så, når det endelig blir stilt der bak redselsslagen har stoppet på nærmeste busslomme for å gå bak og sjekke “Lever han?” Med det resultat at han på ny våkner og fortsetter hylekonserten .
Jeg har elsket barna fra første sekund!
Jeg kunne ikke få nok av dem. Ønsket å overøse dem med kjærlighet Så mye kjærlighet jeg bare kunne fordi hvis de skulle bli revet bort fra meg skulle det livet de levde være overøst av kjærlighet og varme.
Men jeg forstår de som bygger seg en vegg for å skåne seg selv mot smerten.
Til slutt vil gleden over å elske overvinne redselen for å miste og man tør slippe et nytt menneske inn i hjertet.
Rart det der hvor irrasjonell man blir etter det man tror er erfaring som man må skjerme seg mot. Men man må tørre å satse litt for å vinne litt. Ellers kunne vi alle satt oss stille ned i en stol i stua og kun tittet på tv gjennom hele livet. Nei man må leve litt også, tørre å ta noen sjanser som man ikke helt veit utfallet på. Det går stort sett mye bedre enn man forventer om man er litt skeptisk.
Syns du balanserer så fint innleggene dine. Masse humor men også kloke ord til ettertanke. Politikk, interiør og familieliv, hos deg får vi litt av alt. Fortsett slik så når du 1.plassen så fort som bare det, jeg heier på deg!!
En så flott informasjon, takk