Denne helga er det loppemarked på Hen. Stedet heter faktisk det, og er nabogrenda til Vågård hvor jeg bor. Gamle Gubben Grå og jeg er litt svake for bruktbutikker og loppemarked, og måtte selvsagt ta en tur innom.
Fangsten ble ikke så stor. Men denne koppen med skål ble med hjem. Jeg er litt svakt for sånn “engelsk porselen”. Så ikke at den hadde et nagg, og en sprekk før jeg kom hjem. Eller kanskje den fikk det i posen? Den ble ikke pakket så godt inn.
Den kostet ikke mange kronene, og den gjør seg på bilde. Med kaffe i koppen og kake på matchende asjett ble det jo rene søndag-idyllen. Burde kanskje valgt en brodert duk som underlag i stedet for den litt røffe bordplata på bordet på trammen. Ser det nå. Men det er for sent å gjøre noe med. Kaffen er drukket og kaka er spist.
Ikke var det så fint med kaffe på trammen i dag heller. Det var sur vind og overskyet, så det var ikke lenge jeg ble sittende i kurvstolen på trammen. Gikk inn så fort kaka var spist og kaffen var drukket. De andre foretrakk å spise kake inne. Nei, jeg har ikke bakt. Det var en av kakene jeg kjøpte på Bondens marked i går.
Likevel, selv om koppen har skår, bordet er slitt og kaka ikke er hjemmebakt, jeg nøt øyeblikket. Jeg nyter den stemningen bildet og øyeblikket ga. Livet er ikke perfekt, men det kan være ganske bra for det.
I går var jeg en tur i Drammen, og da måtte jeg selvsagt innom min yndlingsbutikk; Fretex på Åssiden. Da jeg var tillitsvalgt og dro til Drammen flere dager i uka var jeg ofte innom der. Det roet meg ned etter engasjerte møter, frustrerende forhandlinger eller vanskelige personalsaker å gå rundt i denne butikken og lete etter skatter. Nå hadde jeg ikke vært her på over ett år.
Jeg varslet Gamle Gubben Grå omat jeg nok kom til å bruke litt tid på denne butikken, men siden han er nesten like glad i bruktbutikker og loppemarked som meg regnet jeg med at det skulle gå greit. Litt overrasket ble jeg da han liksom var ferdig med butikken etter maks 10 minutter. Vel, ikke mitt problem.
Det ble ikke med så mye hjem. Duken over måtte bli med, eller kanskje det kalles en brikke? Den er vel ca. 60X60 cm. Håndbrodert, og har fremdeles en del stivelse. Syntes den var verdt den 50-lappen de skulle ha for den.
Jeg så to bilder jeg og hadde lyst på. Det ene var et maleri i stor gullramme av et seilskip på litt opprørt hav. Men det kostet 2.200 kroner. Det var litt i meste laget for meg. Det andre var et trykk, også det i gullramme. Ikke så stort og fint som maleriet. men kostet til gjengjeld bare 350 kr. Jeg synes det var fint. Gamle Gubben Grå ikke like begeistret. Han syntes og det var litt lite til å henge der jeg hadde planer om, så det ble ikke med hjem til Drømmehuset.
Noe annet jeg syntes var fint var et fiskeservise fra Figgjo. Tror det var 8 tallerkener og to fat. Men det var og priset litt vel høyt spør du meg. I tillegg hvor ofte har jeg bruk for et fiskeservise? (Altså et servise med fiskemotiv)
Noe som derimot ble med hjem var en bunke med interiørblad. 9 stk. for å være nøyaktig. Jeg elsker interiørblad og gleder meg til å kose meg og bla igjennom disse. Klippe ut gode ideer og sette i permer. Virkelig kose meg. På Fretex tar de 20 kroner for et blad, så da kan jeg unne meg å fråtse litt.
Godt fornøyd med dagens “fangst” kjørte vi videre. Og da ble det kaffe-latte. Det var jo lørdag.
Det er ingen hemmelighet at jeg lengter litt vel etter vår. Skikkelig vår. Blomster. Farger. Sol. Varme. Ja dere vet, alt som hører den vare tiden til.
Bortsett fra en potte med stemorsblomst er det dårlig med blomster på trammen. Selv jeg forstår at det er litt vel tidlig. (Ryktene skal ha det til at det er meldt snø på torsdag, men jeg nekter å høre på rykter.) Så kom jeg til å tenke på lego-blomsterbuketten min. Den jeg fikk i julegave av Eldste Sønn. og som jeg virkelig har kost meg med å bygge. Snakk om å være i sin egen boble når jeg satt der med alle de bittesmå bitene. Avslappende for hjernen min som har det med å kverne på litt mange ting samtidig.
Denne fargerike blomsterbuketten tåler jo både frost og en og annen regnbyge. Så jeg fant en gammel urne, et loppe-funn, og danderte blomstene i. Nå lyser de opp på trammen og ønsker husets folk og gjester velkommen på en fargerik og glad måte.
På søndag så jeg verdens søteste pidestall annonsert til salgs i mitt nærområde på fb. Du vet en slik hvit gips-søyle med ornamenter. Helt perfekt i pen-stua vår som er holdt i hvitt og gull. 100 kroner skulle dama ha for den, og det er jo latterlig billig spør du meg. Så jeg slo til.
Etter jobb i går skulle jeg hente klenodiet. Adressen var i ett av de bedre villastrøkene i byen. Litt sånn “gamle penger”. Det viste seg at adressen var det gamle huset til fru Andersen (og sikkert Herr Andersen og, men han har jeg aldri kjent.) Fru Andersen var en myndig dame som satt i skranken da jeg ung og håpefull troppet opp på min første arbeidsdag på sykehuset for over 28 år siden. Hun mønstret meg dengang med et strengt blikk, og det virket et øyeblikk som om hun ikke ville slippe meg inn på avdelingen. Nå sto jeg med litt ærefrykt å ringte på “hennes” dør.
Fru Andersen har gått bort for flere år siden. Huset har skiftet eier et par ganger. Det er en flott, og godt vedlikeholdt villa. Døra ble lukket opp. Pidestall og penger skiftet eier, og jeg kunne fornøyd plassere klenodiet i baksetet på Lille Bille.
Vel hjemme tok jeg pidestallen i nærnere øyensten. Den var enda flottere enn jeg håpet. Flotte englehoder øverst på søylen, og virkelig flott utførelse. Virkelig fornøyd plasserte jeg pidestallen i karnappvinduet og fant en blomst som kunne pryde nyinvesteringen.
Jeg skulle vært i Spania nå. Vandret hånd i hånd med Gamle Gubben Grå og skålt i rødvin med Svigermor. Skulle tilbragt denne uka under Spanias sol, kjent på sommervarme og ladet batteriene.
Det ble ikke slik. Gamle Gubben Grå startet ibny jobb denne uka, og ferie passet litt dårlig.
Så jeg har husmorferie. Koser meg med å lage marmelade og avanserte desserter. Jeg går turer med hundene og koser meg under pelspleddet på sofaen. Hjemmeferie er ikke så ille det heller.
Her om dagen så jeg på Finn at noen i Hønebyen skulle gi bort en god del ukeblader, og jeg var rask til å sikre meg de. O lykke! Jeg vet ikke noe så koselig som å sitte å bla gjennom en bunke blader, klippe ut gode interiørideer, håndarbeidsoppskrifter og spennende matoppskrifter. Lese en artikkel, en novelle eller en reiseskildring. Det er lykke for meg. I dag ble jeg ferdig med bunken, sorterte utklippene og fikk de i permene. Har storkost meg ute i kurvstolen på trammen i store deler av dagen. I kveld så jeg at noen i Hønefoss skulle selge 300interiør- og matblader! Gjett hvem som har lagt inn bud og spent venter på morgendagen?
Som regel går jeg tur med hundene i skogen eller på fjellet, men noen ganger går vi tur i forskjellige boligstrøk. Samme hvor jeg gårer jeg ute etter gode motiv, for meg er fotografering balsam for sjelen Så hvis du ser noen som fotograferer hekken din, ta det som et kompliment. Det er bare jeg som har funnet en detalj jeg liker og ønsker å forevige.
Denne planten fant jeg på en slik tur. Er det noen som vet hva den heter? Den var kjempefin.
Denne var også fin, Har nok likt seg godt i den steikende sola vi har i år, for jeg kan ikke huske at de tysbastene vi hadde hjemme da jeg var barn var så fine.
Det er så mange fine hager der, jeg fotograferer detaljer, og jeg tror ikke det er lett å kjenne seg igjen.
På feriens femte dag ble det en tur til Vikersundbakken med hundene. Vikersundbakken er verdens største skiflyvningsbakke og den eneste skiflyvningsbakken i Norge. Så vidt jeg har klart å google meg til er bakkerekorden på svimlende 253,5 meter. Tenk det å sveve avgårde med bare et par ski i godt over 250 meter, det er vilt. Jeg har vært på Vikersundrennet mange nok ganger til å vite hvor rått det er å se hopperne sveve ut fra hoppkanten og ikke lande før lengst mulig nede i bakken.
Men nå er det ingen snø og ingen hoppere. Skiflyvningsbakken er en del av Vikersund hoppanlegg, og jeg tok morgenturene på forskjellige småveier i området. Det går en trapp opp hoppbakken. Den er bratt og har 1078 trinn. Jeg har lenge hatt lyst til å tvinge min store tunge kropp og mitt dårlige kne opp den trappa… Det vil bli litt av en utfordring… Og nå er jeg sprekere enn på lenge… Jeg tok trappa i øyensyn i dag, men det ble ikke noen trappetur i dag. Det var varmt, svært varmt. Jeg hadde med to hunder hvor en ikke liker å gå i trapper, og en er 15 år og i dårligere form enn meg. Jeg var og alene – og hadde ikke med vann. Jeg vil ha med Gamle gubben Grå – og ingen hunder, når jeg skal ta den turen. Sånn bare i tilfelle jeg ikke skulle klare det, kneet eller blodpumpa skulle kollapse, eller jeg på annen måte skulle trenge hjelp. (Hadde ikke gjort noe om det var midt på natta heller, så jeg slapp å ha publikum, for jeg kom til å pruste og pese som en blåhval på land mens ansiktsfargen ville ha fargen til en hummer som var kokt og død.)
Sliperimesterens bolig er gjenskapt slik et hjem for en industriarbeider av litt høyere stand bodde på 1920 tallet. Ga noen minner tilbake til hjem til gamle slektninger som etablerte seg på 20 tallet, slik som Bestemor og Bestefar, og de gamle tantene.
r
Jeg er litt svak for slike Jesus bilder, men tror resten av heimen hadde hatt sine motforestillinger.
Kjøkkenet var selvsagt malt blått. Etter gammel skikk skulle blåfargen bidra til å holde fluene borte. Både Bestemor og tantene hadde blåmalte kjøkken da jeg var barn, men da jeg kom inn på dette kjøkkenet le jeg satt tilbake til “Gamlehuset på Pjåka”. Da jeg var barn bodde en gammel onkel i det huset.
Sliperimesterboligen var en fin interiørstudie med mange fine detaljer som gjorde at mange gode minner dukket opp.
