Mirimoro er opptatt av dilemmaer  i sitt siste inlegg. Mest på det teoretiske plan. Du vet sånn tankelek som svømmeføtter som føtter, eller lampeskjerm som hode? Likevel aner jeg at det ligger et litt mer seriøst dilemma som bakgrunn for inlegget.

Teoretiske dilemma ala lampeskjerm kontra svømmeføtter har aldri interessert meg. Jeg synes livet til tider har mange nok virkelige dilemmaer.

Slike dilemmaer fra det virkelige liv, og her jeg sitter og tenker kommer jeg på mange, er ofte vanskelig å forklare for de som ikke står midt i de. De kan virke enkle og banale når man forsøker å sette ord på de. For det er vanskelig å sette ord på alt som ligger bak, alt som kan gjøre selv relativt enkle problemstillinger kan være vanskelige dilemmaer for de som står ovenfor de.

Nå holder jeg på å bli enda mer teoretisk enn Mirimoro. Et par eksempler er nok på sin plass. Dette er fra tiden som ung voksen. Tiden man etablerer seg, og trenger det meste når man skal stifte sitt eget hjem. Foreldre, svigerforeldre vil gjerne bidra med alt fra flyttehjelp til innredning, og de kan dukke opp med alt fra gardiner, via skinnsofaer til store pyntegjenstander de vil bli kvitt/ønsker å forære. Gardiner, sofaer og blomsterurner som overhode ikke passer inn i den stilen du ønsker å ha, men som det er vanskeligbå takke nei til. Mest fordi de gjør det for å være snillle og du er redd for å såre eller virke utakknemlig. Samtidig, du har jo lyst til å innrede ditt nye hjem etter egen smak og ikke andres mer eller mindre gode intensjoner. Takkee du høflig ja med et smil og tenker at du selv kan levere det til Fretex eller neste loppemarked er jo ikke det så enkelt For når svigermor har skjenket deg sin gamle skinnsofa, forventes det jo at den står i stua di når hun kommer på besøk. Gjerne de 5 neste åra. Den er jo like pen… Jeg har fått donert alt fra gamle jøtulovner til oransje rokokko-sofaer ferdig levert på døra som en gledelig overraskelse fra stolte givere.

Det vanskeligste dilemma jeg har stått over slik var fra høsten 1990. Jeg hadde flyttet tilbake til Ringerike og etablert meg i sykehusleilighet. GGG og jeg hadde vært kjærester sånn 10 måneders tid. Funnet ut at jeg var gravid noen et par måneder tidligere, og GGG skulle i løpet av høsten flytte opp til meg. En dag på jobb var det telefon til meg. Det var Svigerfar. En myndig mann jeg hadde møtt en del ganger, men som jeg ikke kjente så alt for godt. Det var rart bare det at han ringte meg. Vil du ha spisestua etter Omi? var spørsmålet jeg fikk. GGG sin tyske bestemor var nettopp død. Jeg hadde så vidt møtt Omi da hun var i Norge den sommeren, men jeg hadde aldri besøkt henne, og ante ikke hvordan spisestue hun hadde. Jeg sa at det måtte jeg nesten snakke med GGG om….  Det var feil svar. Svigerfar brølte i andre enden av røret. Du må svare nå. Båten går om en tine. Skal jeg ha med henger eller ikke? Han var tydeligvis på vei til Tyskland for å hjelpe Svigermor som alt var i Tyskland med å tømme boligen til Omi. Jeg takket ja til ei spisestue jeg ikke hadde noen formening om hvordan så ut. Jeg følte at det var forventet svar. Som ny svigerdatter vil en ikke fremstå som utakknemlig, selv om jeg fryktet en gedigen eike-spisestue med mange skap og skjenker som kunne bli litt vel dominerende i leiligheten min og også hva annet han og Svigermor ville finne plass til i den hengeren som de mente ville passe hos oss. (Spisestuen var liten og ok. Besto av et bord og 4 stoler. Vi hadde den til vi flyttet hit i 2007.)

Ofte handler jo dilemmaer om det. Veie egne interesser eller behov opp mot andres forventninger eller ønsker. Hvem eller hva skal man ta mest hensyn til? Det er ikke alltid et enkelt svar på det.

Et annet eksempel. Søsteren min skulle ha fest. Hun og naboen hadde bedt sammen til stor fest. Tror de feiret 45 års dagene sine. Samme kveld var jeg bedt i 30 års laget til en kollega. Han hadde leid lokale skulle ha konsert og fest med mange både kollegaer og venner av meg. Hva gjør jeg? Jeg har mest lyst til å gå i festen til kollegaen. Det er flest folk jeg kjenner der. Eller garantert flest av de jeg ser på som venner og en kveld jeg ikke vil gå glipp av. Samtidig. Det er søsteren min. Blid tykkere enn vann, og folk vil kanskje reagere på at jeg nedprioriterer min egen søster. Hva jeg valgte? Jeg sa ja, takk begge deler. GGG og jeg dro på festen til søsteren. Var med på mingling og spiste mat som ble servert. Satt pent ved bordet ved bordkortet mitt. Så når maten var over, baren åpen, og de rundt 100 gjestene begynte å vandre rundt ute og inne, danse, skravle… Ja da forlot jeg festen. Satte meg i bilen og kjørte til den andre festen. Rakk slutten av konserten, koste meg sammmen med folka der, danset og skravlet og hadde det gøy et par, tre timer. Så satte jeg meg tilbake i bilen. Kjørte tilbake til festen til søsteren, fikk med meg slutten av den festen, hentet GGG, takket værtskapet for en super kveld og reiste hjem. Da jeg i ettertid fortalte søsteren at jeg hadde pendlet mellom to fester lo hun godt. Hun hadde ikke merket at jeg var borte.

Jeg er i grunn ikke konfliktsky. Men når jeg tenker meg om kan jeg ha vært relativt flink til å strekke meg langt for å gjøre alle til lags. Ikke minst med å sjonglere jobb, verv og andre forpliktelser. Ofte var det søvn og egen restitusjon som ble ofret. Da fant jeg tid til alt jeg hadde lyst til eller følte at var forventet til meg.