Vel, dette lille diktet snakket til meg i dag. Det sier jo at jeg har lov til å ta hensyn til meg selv, den vonde ryggen min, og alle de andre vondtene. Jeg trengte å høre det i dag.
For selvsagt har jeg dårlig samvittighet for å være sykemeldt. Jeg burde jo vært på jobben og bidratt. Tatt mine vakter, fyllt mine oppgaver . Jeg hadde jo klart det, bitt tenna sammen, bøtta innpå med smertestillende og gått på. Jeg har jo drevet sånn så lenge, jeg hadde klart det en stund til. Det er ikke helt tomt ennå. Det er fremdeles en liten rest av overskudd tilbake.
Jeg kunne kuttet ut noe annet.
Slutta å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ikke mitt eller min arbeidsgivers problem at han ikke har førerkort. Hvis jeg ikke kjørte tur/retur Tyristrand hver morgen kunne jeg ha sovet en halvtime lengre hver morgen. Fått litt mer hvile. Kanskje jeg da hadde holdt ryggsmertene i sjakk en halvtime lengre.
Jeg kunne sluttet med politikk. Hvor tar jeg overskuddet fra til å påta meg nye oppgaver?Vara til styret i Viken. En 8.plass på Fylkestingslista. Valgkamp, leserinnlegg og nettdebatter. Burde jeg ikke heller droppe alt det? Burde jeg ikke heller ligge rett ut under pelspleddet og samle energi hvile vondtene så jeg orket å gå på jobb?
Jeg kunne sluttet som tillitsvalgt. Sluttet med lange møtrdager og bilturene tur retur Drammen. Kanskje ryggen min hadde hatt godt av det. Kanskje jeg da hadde klart å være på jobb.
Jeg kunne sluttet å gå tur med hundene. Jeg kunne sluttet å dra til faren min i helgene. Alt for å konsentrere meg om å bruke all min energi på å arbeide. Burde ikke arbeidsgiver kunne forvente såpass av meg?
Jeg kunne slutte å være Mamma, datter, kone, medmenneske, meg selv og konsentrert all restenergien på å være arbeidstaker. Putta inn på med smertestillende. Trosset smertene og grått av utmattelse i bilen hjem. Det hadde gått en stund til før det hadde sagt helt stopp.
Jeg har valgt å lytte til kroppen. Ta en pause nå. Få hvilt ryggen og resten av skrotten en periode. Hente meg litt inn igjen. Snart kommer jeg tilbake på jobb med fornyet energi.
Hadde jeg lagt ut om meg og mitt her som eksempel….. men det skal jeg ikke. Bortsett fra at når kroppen sier stopp, så lytt så langt du kan. Et forbanna godt råd, faktisk. Jeg så noe i går kveld et øyeblikk, det bekymret meg faktisk litt. Men du ser ut til å ha skjønt at selv ildsjeler og stabukker må lytte til sjefen. Sjefen = kroppen!
God bedring til deg, og pass på deg selv.
Takk.
Du vet når bussjåføren spør tre ganger om du er sikker på at du ikke trenger honnørbillett, ja da skjønner du at du ser litt sliten ut.
Endelig hørte du etter! Hurra! Jeg gjorde jo nemlig ikke det, i mange år fortrengte jeg jo at kroppen faktisk forsøkte å fortelle meg noe. Noe viktig. Som for eksempel at jobben ikke var det viktigste i livet … utrolig nok. For hos meg slutta jeg med ALT annet. Litt etter litt. Menpå jobb skulle jeg, samme faen. Så stoppa det opp. Etter seks, sju år på reserven. For da var den også tømt. Og her sitter jeg, og kommer nok aldri tilbake til noen jobb igjen. Så mitt råd til deg er nå å glemme den dårlige samvittigheten som vi må ha for alt hele tiden. Tenk på deg selv, for det er det nemlig få andre som gjør. Ta den tiden du trenger, og helst litt til. God bedring til deg fra meg.
Mange som har prøvd å snakke fornuft til denne dama her, men hu er ikke så lett å styre. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg lytter til alle som vil meg vell.