Hva med meg? spør Mammaen til en autist i sitt siste innlegg. Eller helt konkret stiller hun spørsmålet: Fortjener ikke jeg å leve? Det er et tøfft innlegg som jeg anbefaler alle mine lesere å klikke seg inn på og lese.
Mammaen til en autist er ikke en sutrer. Hun er ikke en bortskjemt drittunge som har fått voksenlivet midt i fleisen, slik jeg ser en del unge får. Unge som ikke skjønner at livet endrer seg når man får barn, som tror at ungdomslivet fortsetter som før selv etter passert 30, og at barna de får “de voksne” (leses besteforeldrene) ta seg av når det ikke passser å ha barn.
Mammaen til en autist er en kvinne som kaver for å holde hodet over vannet, som bare ønsker å få litt tid til å hente seg inn. Til å sove, ta en lang, god dusj eller til å tilbringe litt tid med venner. Til å være Line, og ikke bare mamma hele tiden.
Jeg skulle ønske at jeg kunne trøste henne, at jeg kunne forsikre henne om at det går over, at det bare er for en periode. Småbarnstiden varer ikke evig. Men for Line varer småbarnstiden livet ut.
Eller Line, det gjør den faktisk ikke. Eller jo, den gjør jo det på en måte. Sønnene dine vil trenge deg i sterkere grad enn andre barn trenger sine foreldre etter som de vokser til, ja hele livet ut. Men når de blir myndige, 18 år, så blir ansvaret i større grad overført til kommunen. Også barn med spessielle behov har rett til å flytte ut fra barndomshjemmet når de blir voksne, om det så er til et omsorgssenter eller annen egnet bolig.
Antakelig er det et godt stykke frem dit. At ungene blur myndig, mener jeg, og Line hsr behov for avlastning lenge før det.
Du har jo satt disse barna til verden for å ta vare på dem da Line, du ønsker vel å være sammen med barna dine??? Eller???
Sitatet er hentet fra Lines innlegg. Hun sitterer en kommunal ansatt hun åpnet seg for. En hjelper som tydeligvis verken hadde kunnsksp, innlevelsedevne eller empati. Selvsagt ønsker Line å være sammen ned barna sine. Alt hun ytret ønske om var en liten pause, senke skuldrene litt, slappe av og kunne ta en tur på do.
Klager man, eller gir uttrykk for hvor sliten man er, er hun redd for å få barneværnet på døra. Msn må ikke være svak eller utmattet, skriver hun.
Jrg vet ikke Line. Man skal ikke fremstå som for tøff i møte med hjelpeapparatet heller. Jeg tror man lettere får hjelp ved å være ærlig, sette ord på hvor sliten man er og ikke være så enstelug for om det skulle komme en tåre eller tre.
Selv om man har barn med spesielle behov har man behov for et liv. For kollegaer, venner, kanskje en partner… for arbeid hobbyer og litt alenetid i blant. Det er viktig for å få det overdkuddet, det påfyllet, en trenger i hverdagen. Ingen, heller ikke kommunen, er tjent med en totalt utslitt mamma som kolapser.
Jeg er ofte maktesløs og så sinnsykt langt nede, for jeg føler meg som en taper, en ræva mor, en jælva looser som ikke får det til…
Jeg føler så inderlig med Line. Jeg håper hun får den avlastningen hun trenger før hun kollapser helt.
Jo, Line, du fortjener også å leve.