Så er det en ny dag. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og leser Mestro06 sitt siste innlegg. Jeg har, som jeg ha forklart flere ganger tidligere, litt problemer med å forstå de tekstene. De er liksom litt for poetiske for ei enkel kjerring som meg. Det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre et forsøk på å komme med noen refleksjoner teksten gir meg. Faren er selvsagt at mine refleksjoner går i helt andre retninger enn det poeten hadde tenkt da han skrev teksten.

En livshistorie er en sann historie. skriver Mestro06. Det kan ingen motsi han på. Men har du tenkt på at en livshistorie vil være forskjellig avhengig av hvem som skriver den? Tenk på biografier. Det er jo livshistorier. Litt avhengig av hvem som skriver biografien vil forfatteren legge vekt på forskjellige områder av livet på forskjellig vis.
Skriver man sin egen livshistorie, sin egen biografi, ville den nok også bli annerledes enn om noen andre skrev den.
Likevel ville alle biografiene fortelle en sann historie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mestro06 sine tekster antar jeg handler om han selv. En slags livshistorie, men mest på det åndelige plan. Han tar oss med i sine tanker mer enn sine handlinger.
Eller kanskje ikke tanker er helt riktig begrep. Han forsøker å skildre følelsene sine. En følelsenes biografi. En oppgave som gjør han sårbar.
Servere følelsene sine slik at alle kan studere de, kommentere de og dissekere de.
Kanskje bør jeg trå litt varsomt når jeg reflekterer over disse tekstene.

Jeg er et levende redskap, som er lutret og oppdratt til å hjelpe mine medmennesker.
Det er flott å hjelpe andre, og det er en del av en god barneoppdragelse å bli oppdratt til at det er positivt å hjelpe andre. Men når han skriver at han er oppdratt til å hjelpe medmennesker får jeg en følelse av at man kanskje og er oppdratt til selvutslettelse. At ens viktigste oppgave i livet er å tjene andre, ikke å ta vare på seg selv.

Ikke snakk for mye. Er ikke det en del av det samme oppdragelsesbilde. Barn skal ses, men ikke høres.

Har dere tenkt på hvorfor noen befaler andre til taushet? Jeg tror det er på grunn av den makten ord gir.
Tenk på alle som, lett hårsåre, ikke liker at jeg leser tekstene deres og kommer med mine refleksjoner. Det er jo ikke fordi de ikke liker at folk trykker inn og leser det de skriver. De liker ikke den makten jeg oppnår ved å påpeke hva jeg tenker når jeg leser deres ord. Det fratar på en måte ordene deres den makten de har til å forme hva mennesker skal tenke eller mene etter å ha lest teksten deres.
Da blir det fort labubu.. jeg mener baluba.

Å gå framover i lydighet og være pliktig er som å svømme komfortabel framover. Plikter har ingen vondt av. Men å gå fremover i pliktig lydighet høres ugreit ut. Jeg forstår at det er mer komfortabelt enn å gjøre opprør, enn å stritte i mot. Samtidig tror jeg opprør både er sunt og nødvendig for å skape seg et godt liv. Lydighet er bare ok frem til et visst punkt. Lydighet uten selvrefleksjon er farlig – både for enkeltmennesker og for samfunnet.

Da blir du stemplet, som stolt og uønsket. Det er lett å bli stemplet som uønsket her på blogg. Det er bare å oppnå over 1.000 sidevisninger litt over tid. Da får man fort fiender. Eller blir hengende på en tredjeplass på topplista litt for lenge. Vake rett under de som fortjener topplasseringen. De som ikke jukser.
Merkelig at ingen har kalt meg en juksepave ennå.

Det er noen som skriver om meg. skriver Mestro06. Er det meg han skriver om? Jeg har jo analysert ganske mange av tekstene hans i det siste. Håper han i så fal ikke ser på meg som en fiende. Jeg er ingen fiende. Jeg vil han vel. Jo flere blogger som oppnår høye lesertall, jo bedre er det for plattformen i sin helhet.

Jeg synes Mestro06 heller skal være stolt enn ydmyk. Jeg håper ikke han ser på mine innlegg som et slag mot han. Se heller på de som heiarop. Jeg er en venn.