I gamle dager, da jeg var ung, omtalte vi gjerne voksne mennesker med etternavn. I det minste de vi ikke kjente så godt. I min barndom vokste jeg opp med herr og fru Martinsen, herr og fru Holth og fru Hansen og mann til fru Hansen som trivelige hyttenaboer. Det der med fru Hansen og mannen hennes gikk vel mest på hvem vi barna anså som sjefen i det ekteskapet. Nok om det. Det var det å tiltale og omtale folk med etternavn det her skulle handle om.

Sånn var det og da jeg begynte på sykehuset i 1990. Vi brukte etternavn på legene og de eldste helsesekretærne. Overlege Hansen omtalte alle med etternavn. Jeg var ikke Brit, men frøken Walbækken.

Det har skjedd en endring siden den gang. For mens det tidligere var helt naturlig å omtale naboer og kollegaer med etternavn, er vi nå på fornavn med såvell Jens og Jonas som Harald og Mette Marit.

Jeg kom til å tenke på denne utviklingen da jeg satt og reflekterte over dette innlegget til Countriekspressen.

For meg føles det helt greit å omtale og tiltale folk med fornavn Hvis noen snakker til fru Bøhler, begynner blikket mitt automatisk å lete etter Svigermor. At det er meg de snakker til ramler meg sjelden inn før stirringen blir litt vel intens.

Det finnes kanskje noen som fremdeles liker å bli tiltalt med etternavnet sitt. Jeg brukte tilfeldig etternavn på en eldre bekjent her om dagen. Det var to eldre menn med redusert hørsel og fornavn som lignet i et rom med en del bakgrunnsstøy, eller småskravling som det og heter. Han så meg alvorlig inn i øynene, og takket meg for at jeg brukte etternavnet hans. Litt forundret spurte jeg om han ikke likte at jeg vanligvis brukte fornavn. Svaret var Joa, men… Heretter tror jeg jeg skal forsøke å huske å bruke etternavn på akkurat han.