Klokka 08.12 i dag ringte telefonen. Jeg kikker litt engstelig på displayet før jeg svarer. Det er juli, folk har ferie, selv ikke telefonselgere er på tråden så tidlig.

Stort sett er det jo de som ringer, telefonselgerne. Folk ringer ikke til hverandre hvis det ikke er noe viktig. Man sender meldinger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har en gammel far, en gammel Svigermor, unger som ferdes rundt om kring… Livet har lært meg litt katastrofetenking. Telefonopppringing klokka 08.12 en lat julimorgen i 2026 føles urovekkende.

Hadde det vært for 10 – 15 år siden hadde det ikke vært urovekkende. Da hadde det enten vært en “krise” på ett av sykehusene. Mange radiografer som var syke midt i ferien, ferie som måtte endres, vakter noen hadde blitt beordret til, røntgenutstyr som hadde knelt… Ett eller annet som noen mente jeg burde informeres om.

Eller det hadde vært Mamma. Høvdingen som hadde bestemt at i dag skulle det hesjes, kjøres inn høy eller lignende, og Mamma som måtte ta telefonrunden rundt til barn og kalle de til arbeid. Pappa har tenkt å kjøre inn høy i dag og lurte på om dere hadde lyst til å være med… Det var vel mer av plikt enn av lyst når jeg så kommanderte opp mann og motvillige tenåringer og dro av sted.

Men nå skriver vi 2026. Mamma er for lengst borte. Høvdingen kan fremdeles kommandere, men sjelden han ringer nå. Jeg er mer redd for at helsepersonell skal ringe og fortelle at det har skjedd noe, et fall, sykehusinnleggelse…  Det er mange tanker som rekker å rase gjennom hodet.

Displayet viser navnet til en kamerat. Du vet i betydningen partikamerat. Hva er galt nå? Jeg sukker, men svarer ikke. Kanskje ringer jeg opp igjen senere i dag. Når jeg har startet dagen på ordentlig. Blitt ferdig med frokosten.

Vi er ikke nære kamerater. Han pleier å sende harmdirrende sms når Mimir har gjort noe dumt i fylla eller det er en politisk sak han virkelig engasjerer seg i. Ris eller ros til partiet. Alt går til meg, så får jeg ta det videre – rydde opp! Enten det er lokale spørmål som flatehogst i turområdet hans, nasjonale utfordringer som bensinprisene eller verdenspolitikken. Jeg tror han er litt oppgitt over at jeg ikke har skapt fred i Midtøsten. Han har jo forklart meg hvordan.

Du har vært alt for tilgjengelig, tenker jeg. Brydd deg, lyttet og tatt tak i mye. På mandag var det en annen bekjent, en jeg ikke en gang vet hva heter, som tok kontakt med meg på matbutikken. Han lurte på hva han skulle gjøre, han hadde ikke fått de feriepengene han mente han hadde krav på.

Jeg liker å hjelpe folk. Jeg liker å lytte, og å være tilgjengelig. Lett å engasjere kommer jeg sikkert alltid til å være. Kan jeg bidra gjør jeg det gjerne. Men å være en klagemur eller mental søppelbøtte for noen som trenger å få ut frustrasjonen sin klokka 08.16 en julidag i ferien min, der er jeg ikke lenger.