Hvor er jeg, spør jeg meg selv. Ja ikke sånn fysisk og konkret. Jeg sitter ved spisebordet hjemme i Drømmehuset med tekopp og tastatur. Men hvor er jeg i livet? Et liv som har endret karakter litt vel mange ganger det siste året. Hvor er jeg nå?
Det er Mallemey sitt siste innlegg som er bakgrunnen for disse tankene. Mallemey skriver om sykdommen sin, og hvor hun er i prosessen med å tilegne seg kunnskap om fibromyalgi. Jeg tenker at alt henger sammen med alt, og fokuserer på hele kjerringa. Hvordan står det egentlig til med denne kjerringa?
Det er best jeg spør meg selv on hvordan jeg har det, tenker jeg med et sukk. Det er ingen andre som er interessert. Når jeg har skrevet det føler jeg et stikk av dårlig samvittighet, for jeg vet at det ikke er sant. Yngste Sønn spør nesten daglig om hvordan dagen min har vært. En god del andre kommer også jevnlig med slike spørsmål, og det virker som om de er oppriktig interessert i svaret. Grunnen til denne pessimismen kommer av et par opplevelser de siste dagene.
En telefonsamtale for noen dager siden. Vedkommende var helt i sin boble. Kun interessert i det som opptok vedkommende der og da. Overhode ikke lydhør for at telefonsamtalen kom litt ubeleilig. At jeg hadde tankene mine ett helt annet sted, og i grunn var mest interessert i å fortsette med det jeg drev med. Talestrømmen i andre enden ville ingen ende ta. Det var ikke noe krise som måtte løses. Samtalen dreide seg om planer for aktivitet frem i tid. At engasjementet mitt der og da ikke var på topp ble ikke tatt godt i mot. Den som ringte var tydelig irritert da samtalen ble avslutttet, overhode ikke interessert i å høre hva jeg drev med og hvorfor jeg ønsket en slik samtale på et annet tidspunkt.
I går var jeg en tur i byen. Traff på ei jeg kjenner, og vi tok en kaffekopp. Satt og skravlet en halvannen times tid. Jeg er nå rimelig oppdatert på hennes liv. Alt fra plantene i verandakassa til morens siste legebesøk. Ikke et spørsmål kom om meg eller mitt. Ikke om mine blomster, eller hvordan det sto til med Høvdingen, min far. Prøvde jeg å si noe om meg eller mitt liv tok hun opp telefonen, gikk og hentet seg ny kaffe eller bare avbrøt for å fortsette talestrømmen om seg og sitt. Jeg forsto at jeg var totalt uinteressant som alt annet enn en lytter.
Tilbake til spørsmålet. Hvor er jeg? Tross den noe negative starten på dette innlegget er jeg i grunn på et greit sted i livet. Det begynner å lysne igjen. Det har vært litt grått det siste året, men nå føler jeg at humør og fremtidstro er tilbake.
Kjerringkroppen har fremdeles sine feil og mangler, men de har jeg akseptert og lært meg å leve med. Sorgen og savnet har blitt en del av livet. Ikke like påtrengende hele tiden, selv om jeg kjenner på savnet i blant. Det er så mye jeg gjerne ville ha delt. Som jeg sa til ungene i pinsen da vi drev og pusset opp på hytta, og snakket omm hva GGG hadde ment om de forskjellige prosjektene våre. Tenk om vi kunne ha sendt han en snapp!
Jeg tror jeg har kommet til den perioden som i sorgarbeid kalles nyorientering. GGG er borte, det får jeg gjort lite med. Jeg tar han med meg videre i livet mitt. Minnes han og alt det fine vi hadde sammmen. Så fortsetter jeg livet mitt. Reiser av sted på leting etter tippoldemor og andre eventyr. Koser meg med kaffe-latte og iskrem. Setter i gang med nye prosjekter, mine prosjekter.
Jo jeg er på et greit sted i livet. Gleder meg til fortsettelsen.
Jeg har hatt flere slike kolleger på jobben, prat prat prat om seg og sitt.
Og 3 sekunder før vi avslutter så spør vedkommende om meg og mitt. Men da er samtalen slutt og man farter videre.
Så slike samtaler jeg i grunn ferdig med! Så jeg takker nei til flere kappekopper med slike mennesker. Jeg orker ikke.
Så skjønner akkurat hva du opplevde disse dagene.
Jeg burde ikke blitr oppgitt over samtalen, eller enetalen, over kaffekoppen. Jeg kjenner vedkommende godt gjennom mange år.
Det er nok det som er viktigst, greie å glede seg. Og heldigvis ha kjærlighet fra flokken sin. Noen folk ser bare seg sjøl, en kan undre seg over at de ikke greier å se seg sjøl i sin egen sjølopptatthet. Men det er sikkert en umulighet. Vi er alle midt i våre egne liv, vi kjenner hvor VÅR sko trykker…og noen ganger er det bare vi sjøl som kan lette på trykket. Men evner vi å kjenne gleden, da er vi på en god vei og kan dele gleden med de som vil høre <3
Jeg er ikke den som syter og klager mye over en kaffekopp med venner. Jeg har stort sett et lyst sinn. Selv når liver gir på motbakker. Letter mer på trykket i enerom eller på blogg.
Men ja det lysner etter. en litt grå periode. Kommer kanskje mest av at hverdagen har funnet sin form igjen.