Jeg er nok ei relativt rolig og avballansert kjerring. Eller avballansert blir kanskje litt feil. Jeg har temperament så det holder. Det jeg tenker på er at det skal svært mye til før jeg får panikk.
Jeg har stått i noen situasjoner langt utenfor komfortsonen, og blir som regel iskald og rasjonell. Reaksjonen kommer som regel når alt er over. Når jeg kan senke skuldrene og slappe av.
Mallemey beskriver i sitt innlegg hvordan hun har deltatt på et kurs med oppgaver og situasjoner utenfor hennes komfoetsone. At hun ikke fikk panikk, men at hun tvert i mot følte på mestring. Det tror jeg de fleste vil erfare, hvis de tør å ta skrittet ut av komfortsonen.
Mange er alt for redd for å utfordre grensene sine. Jeg hører voksne folk som selv til de enkleste oppgaver sier at de ikke kan, ikke er så flink til, eller aldri hadde turt, og bruker det som unskyldning for ikke å prøve.
Det er helt greit å ikke prøve alt som er utenfor komfortsona. Det er helt greit å si nei til ting man overhode ikke har lyst til. Hørte noe gnål om at jeg kunne begynne å trene og bli med på et familielag til neste års Ringeriksmaraton. Det skjer ikke! Rett og slett for at slekta garantert vil klare å stable ett par tre lag på banen uten min deltakelse, og fordi jeg overhode ikke har lyst.
Men hvis det du ikke tør kaste deg ut i er noe du egentlig har lyst til, synes jeg det er verdt et forsøk.
Noen reiser aldri noe sted fordi de ikke har noen å reise med. Når jeg spør hvorfor de ikke kan reise alene, så er det ikke det å være alene som skremmer. Alene er de hjemme og. Det som gjør at de ikke reiser er at de mener de trenger en reiseleder. De vil ha noen til å fikse biletter, bestille overnatting og finne frem. Så da sitter de heller hjemme og klager over at de aldri er noe sted. Som om det er alle andres skyld. I stedet for å pakke kofferten å dra av sted med sommerfugler i magen.
Noen skulle gjerne ha malt en vegg eller et skap. Den for lengst utdatterte fargen fra 90-tallet har irritert de lenge. Men de er, i følge egne utsagn, ikke så flinke til å male. Om det egentlig er sant vet de ikke. De har aldri prøvd. Så om veggen kanskje ikke hadde blitt feilfritt malt hvis de satte i gang troe jeg resultatet vulle blu langt bedre enn det det er i dag. Veggen hadde i det minste fått akkurat den fargen du ville ha.
Ofte tror jeg denne frykten for å prøve noe nytt, komme seg ut av komfortsonen, handler om frykten for ikke å være perfekt. Men det er en ubegrunnet frykt. Det perfekte menneske som aldri gjør feil finnes ikke.
