Det er en grå lørdag rundt Drømmehuset. Det er september og helt klart høst. Ikke en av de klare, flotte høstdagene vi har blitt så vant med i det siste. Heller ikke en av de virkelige gråe høstdagene hvor vinden hyler rundt veggene og regnet pisker mot vinduene. Bare en grå, overskyet lørdag med mer yr enn regn.

Arbeidslista mi over alt jeg skal gjøre i dag er lang. Alt for lang til at det er realistisk at jeg er ferdig med den i tide til at det blir kaffe-latte på Bymisjon i dag. Ja, i det minste hvis jeg blir sittende her å knotte på PCn og lese blogger halve formiddagen.

Det er litt tregt å komme i gang. Kroppen er stiv på morgenen. Jeg litt lat. I dag kunne jeg ha skrevet side opp og side ned om at livet var grått, kjedelig, vanskelig og trist.

Hadde det gitt meg energi tror du?
Hadde det gitt meg lyst til å reise meg fra spisebordet, klappe igjen PCn og sette i gang med alle punktene på arbeidslista på kjøkkenbenken bak meg? Første punkt er å vaske brettene under skohyllene i entreen. Bøye ryggen, lempe vekk alle skoene på skohyllene og ta å vaske brettene fri for hybelkaniner, grus og støv? Ikke akkurat en opplevelse man lengter etter å ta fatt på. Kanskje ikke en en gruer seg for heller. Bare en utrolig kjedelig oppgave. Den første av en lang liste med like kjedelige oppgaver.

Kjedelige oppgaver som er relativt raske å få unna hvis en bare setter i gang.

“Det skjer aldri noe gøy i mitt liv” har jeg hørt bekjente si.  Bare gråe hverdager. Så de blir sittende foran skjermen, eller liggende på sofaen. Kjeder seg og synes utrolig synd på seg selv. Livet deres ble bare grått trist og uten mening. Og ja, på gråe lørdager som i dag er jeg like ved å gli ned på sofaen og bli en av dem. Det er så utrolig lett. For det skjer jo ingen ting i livet mitt heller.

Ingen ting hvis ikke jeg selv tar grep og får ting til å skje.

Jeg delte bildet over på fb eller Instagram en dag i sommer.
“Du har det alltid så koselig du.  Jeg skulle ønske livet mitt ikke var så kjedelig” Kommentaren kom fra en av de som i føge seg selv lever et grått, trist og kjedelig liv.
Jeg stirret på bildet. Kaffe i et krus fra kjøkkenskapet, tallerkenen er et bruktbutikk-kupp til 20 kroner, isen fra First-price, billigste type. Utebordet har jeg arvet av Datteren. Hun kjøpte det brukt.   Kaffe har de fleste i huset. Også hun som skrev kommentaren.
Jeg tror de aller fleste har mulighet til å lage seg slike øyeblikk. Bare man reiser seg fra stolen eller sofaen tar skrittene via kjøkkenet og ut i sola.

Ja, jeg vet hva de vil svare. “Har ikke is”.  For de som er som hun som sender meldingen har ikke is i huset. Det er ikke noen vits i det. Det er bare henne.
Det argumentet holder ikke.
Man har lov å kose seg selv om en er alene. Iskrem er ikke forbeholdt de med to eller flere i husholdningen.
Jeg vi heller si at jo færre i husstanden, jo dyrere is kan du unne deg i fryseren. De små. boksene med den flotteste isen blir for dyr hvis en skal handle inn til en hel skokk, For en en-persons husholdning kan den vare hele uka og mer til.

Det blir ikke is på terrassen i dag. Været er for grått.
Mulig det ikke blir kaffe-latte heller.
Men bare jeg kommer meg opp av stolen og får satt i gang med de kjedelige oppgavene som venter så er det bedre enn bare å bli værende foran skjermen, liggende på sofaen.
For tenk på gleden det gir når huset og brettene under skohylla lukter rent av grønnsåpevann.
Når jeg er god-sliten etter å ha stått på med husarbeid og kan synke ned i sofaen tilbake til skjermen å vite at i dag har jeg gjort ting jeg har utsatt en stund.

Jeg skal reise meg nå. Brettene under skohylla venter, det samme gjør godfølelsen når jobben og arbeidslista mi er gjort.
I dag ønsker jeg å vite hva du har gjort eller skal gjøre for å få godfølelsen, for å lage en god opplevelse for deg selv, så skal jeg fortelle dere seinere i dag hvordan det gikk med meg og lista mi, og om det ble kaffe-latte til kvelds.