Jeg trodde litt av vitsen med å blogge er at vi har et visst ønske om at noen skal lese det vi skriver.  Hvis vi skriver bare for ss selv, er det jo ikke noe vits i å legge det ut offentlig. Og selv om ikke alle har et ønske eller håp om å havne øverst på bloggtopplista, så er det vel greit med lesere?

Jamilla Wais som ligger på toppen av bloggtopplista for andre dag på rad har skrevet et innlegg for å forklare hvorfor hun har slettet et innlegg jeg ikke har lest. Hun slettet innlegget fordi de sosiale mediene hennes “eksploderte”.
Jeg skrev et innlegg på bloggen i januar i fjor hvor mine sosiale medier eksploderte. Et åpent brev til Spekterdirektør Anne Karin Bratten ble i løpet av noen dager  eller uker lest over 30.000 ganger. For ei som på den tiden var overlykkelig hvis hun hadde over 10 lesere av et innlegg var det  helt vilt.  Og nei, jeg kunne aldri finne på å slette det innlegget.!

Nå fikk jeg overhode bare positive tilbakemeldinger på innlegget mitt.  Mange følte som meg, og de som eventuelt ikke gjorde det, lot seg ikke provosere nok til å gripe til tastaturet. Jamilla har antakelig fått både positive og negative reaksjoner. Innlegget er slettet, så jeg kan ikke sjekke. Kanskje angret hun på noe av det hun skrev. Det er lov å angre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe av det hun skrev, og angrer på i etterkant var at hun kalte en Andreas, som antakelig også er med i PH for rasist.  Han likte henne av en eller annen grunn ikke, og siden hun har en ekte brun hudfarge, og ikke en spraylakkert tan som de andre på PH antok hun at det var på grunn av hudfargen hennes at han ikke likte henne.
Nå slo en tanke ned i meg. Er det kanskje på grunn av hudfargen min jeg ikke blir toppblogger?  Jeg mener jeg er ei blekfet kjerring, Bør jeg kjøpe brunkrem på sprayflaske og få Gamle Gubben Grå til å sprøytelakkere meg? Kunne stå ute på plenen så ikke badet ble nedgriset og så ville Gubben få armplass til å lakkere hele kjerringa.  Kunne jo være bra underholdning for naboene også det…

Vel tilbake til Jamilla. Hun angrer altså så mye på innlegget at hun velger å slette det.
Og så skriver hun de sammen beskyldningene på nytt i et nytt innlegg, hvor hun beklager at Andreas ble lei seg.
Men at det er opp til den som føler at noe er rasistisk til å definere det som rasistisk. Ferdig snakka!
Jeg tenker. Hvis du angrer på uttalelsene dine, hvorfor gjentar du de?

Om Jamilla i innlegget -som er slettet –  drar rasismekortet, eller om denne Andreas er rasist er vanskelig å bedømme når jeg ikke har sett en eneste episode av PH.

Men jeg opplever en økt rasisme i samfunnet.  En mer uttalt rasisme. Uttalelser man ikke kunne komme med rundt lunsjbordet på jobben eller i selskapslivet er nå mer og mer vanlige.  For ikke å snakke om på sosiale medier Jeg har flere ganger konfrontert fb-venner med uttalelser jeg ser de lirer av seg. Til liten nytte.
Mange fra en annen kultur og med en annen hudfarge opplever rasisme i hverdagen. De stiller bakerst i køen om arbeidsplasser.  De blir møtt med foruttatte holdninger, også av oss som ikke mener noe galt med det.
Ta meg som et eksempel. Jeg er overhode ikke rasist.  Jeg har ei venninne, Den Halvgale Perseren, som kommer fra Iran. En dag jeg litt sånn uplanlagt ba henne med hjem på middag overhørte hun at jeg ringte hjem til Gamle Gubben Grå og sa at vi ble en ekstra til middag, ba han lage noe godt – men ikke av svinekjøtt.  Den Halvgale Perseren spurte meg hvorfor jeg hadde sagt det om svinekjøtt. “Du vet vel at jeg ikke er muslim?” Og selvsagt visste jeg at hun ikke var Muslim. Hun hadde jo kjempet for at Ayatollaene og de muslimske kreftene skulle få råde i landet hennes. Hun hadde sittet fengslet og til slutt flyktet til Norge på grunn av at hun ikke kunne bo i en muslimsk stat.
Alt det visste jeg.
Så hvorfor trodde jeg at hun ikke spiste svinekjøtt?

Og et eksempel til. Og her er jeg virkelig flau,
Det gjelder den samme Halvgale Perseren. Jeg kjenner henne gjennom arbeidet, og var med og organisere en stilling hvor hun skulle ta bilder av flyktninger ved det lokale transittmottaket da flyktningkrisen var på det største.  Det var mye som måtte ordnes. Blant annet måtte vi finne ut hvordan vi skulle få transportert Den Halvgale Perseren mellom transittmottaket og sykehuset med undersøkelsesdataene. Bil ble leid inn, og en av kollegaene våre kjørte og hentet henne.
Etter en uke eller to kom Den Halvgale Perseren til meg og spurte hvorfor denne kollegaen, NK, skulle kjøre og hente henne. Hvorfor kunne hun ikke kjøre selv?  Jeg var utrolig flau da jeg spurte; Har du førerkort? Hun svarte at hun hadde kjørt bil i mange år i Iran, men hadde ikke kjørt bil i Norge.  Ingen av oss i arbeidsgruppa hadde tenkt tanken på at hun kanskje hadde førerkort, og vi hadde virkelig diskutert denne transporten, undersøkt busstider, vurdert taxi og en hel del andre løsninger, men aldri spurt dama om hun faktisk hadde førerkort….

Det er ikke rasisme, men det er forutinntatte holdninger….

Mange opplever forutinntatte holdninger, utenforskap, små bemerkninger og mer tydelige uttrykk for rasisme på norske arbeidsplasser hver dag. Mange biter seg i det.  “Det er bare slik det er” sa en av de til meg etter at jeg spurte hvorfor hun stilltiende fant seg i noe jeg reagerte på.
Noen få ganger får de nok, og det blir en sak med spørsmål om rasisme. Men de fleste biter seg i det og holder ut.
Alt for få reagerer.

Andre drar rasismekortet så fort de møter motstand.
For det er ikke nødvendigvis  rasisme om du ikke fikk stillingen.  Det kan hende noen var bedre kvalifisert.
Det er ikke sikkert det er hudfargen din vedkommende misliker, det kan være at dere ikke har den rette kjemien.

Så får jeg avslutte slik alle toppbloggere avslutter
Ta vare på hverandre, jeg er så glad i dere finingene.

Og et lite ønske om at morgendagens toppblogger ikke har et innlegg som handler om Paradise Hotell–