De siste dagene har vi vært plaget av en del fluer her i Drømmehuset. Store, irriterende husfluer. De er ofte en del av sjarmen ved å bo på landet.  Men i går ble de litt for nærgående for meg, og jeg spratt rundt i heimen (i den grad denne kjerringa er i stand til å sprette) og slo vilt rundt meg med en sammenbretta avis for å prøve å få tak i disse monstrene med fasettøyne.

Resultatet av jakten var at Charlie Chihuahua søkte tilflukt under sofaen, og at Gamle Gubben Grå trodde han hadde fått det endelige bevis for at nå hadde det tørna fullstendig for kjerringa.
Fluene derimot overlevde alle sammen.

Sur gikk jeg til sengs.  Hva er vitsen med en ektemann som ikke kan gjøre en flue fortred?
Skal ikke menn liksom være store og tøffe og forsvare kvinnen sin mot alle farer som truer?
Da er det vel ikke alt for mye forlangt om han, denne store, tøffe mannen min, forsvarer sin kvinne med å slå i hjel ett par fluer i stedet for å ligge på sofaen og le av kjerringas hjelpeløse forsøk på å ordne opp selv?

Vel, i dag kan jeg opplyse om at så langt i dag har to fluer måtte bøte med livet.
En ble funnet død og druknet i vannskåla til Charlie Chihuahua.  Den andre var dum nok til å øve på ryggsvømming i tekoppen min. Jeg dunket til han med teskjea før jeg helte hele tekoppen med (forhåpentligvis) flueliket ut i rosebedet.

Kjerringa vs fluene 2-0.  Håper jeg ikke hisser på meg en hel haug fra MDG eller andre naturvenner. Og håper inderlig ikke husfluer er fredet eller på rødlista. Hadde gjort seg dårlig nå midt i valgkampen.