Det kan være hyggelig med litt smal-talk, på et venterom, under en bussreise eller andre steder der folk tilfeldig møtes. Mange av oss rømmer alt for raskt inn i skhermen på mobilen. Jeg har lest at mange ubge føler det ubehagelig med blikk-kontakt.

Samtidig. Smal-talk har vel noe toveis over seg? Bør vel bære mer preg av en samtale enn et foredrag?  Det er det Countryekspressen  tar opp i sitt siste innlegg. Det å slippe den andre til i samtalen, i det minste med suplerende spørsmål.

Det gjelder ikke bare for tilfeldige samtaler mellom ukjente. Det gjelder i høyeste grad også i samtaler med venner og bekjente. En samtale bør bestå av både det å lytte, og det å snakke. Og når jeg sier lytte, mener jeg nettopp det. Lytte, høre etter. Ikke bare vente på neste pustepause, for så å starte din egen talestrøm igjen.

Jeg er ei kjerring som har lett for å snakke mye. Kanskje for mye enkelte ganger. Er jeg engasjert snakker jeg gjerne på innpust og utpust. Men jeg er og interessert i å få med meg hva den jeg snakker med har på hjertet. Og når andre snakker, lytter jeg. Ok. Jeg kan innrømme at jeg noen gamger ikke lytter like aktivt. Det er måte på hvor mange ganger msn skal lytte intenst til en klagesang som har gått på repeat i flere år.

En annen ting Countryekspressen for så vidt også tar opp. Hvor interessert er omgivelsene i det du har på hjertet? Jeg spiste middag alene på ei veikro på søndag. Til måltidet fikk jeg servert detaljbeskrivelse av noen væskende sår en bekjent eller slektning av de på bordet bak meg hadde. Akkurat da var jeg glad for 30 års erfaring fra helsesektoren, og at elgksrbonadene jeg spiste smakte like godt uavhengig av nabobordets samtaletema.