Det er utrolig mye rart denne kjerringa skal reflektere over, tenker jeg her jeg sitter med tekopp og tastatur. Denne lørdagen er det altså kuslipp, inspirert av Vaag sitt siste innlegg. Men i motsetning til mye annet jeg sitter og skriver om har jeg i det minste erfaring med kuslipp. Eller okseslipp da, for å være helt nøyaktig. Men heller ikke storfe skal vel diskrimineres pga kjønn, så ku eller okse må da gå ut på ett.

Da jeg vokste opp drev foreldrene mine med produksjon av storfekjøtt i småskala. Vi kjøpte 4 kalver hver vår som ble foret på gjennom tre somre, og så sendt til slakteriet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den første sommeren gikk de på beite hjemme på gården. De to neste somrene ble de sluppet som beitedyr på Krokskogen.

Kuslipp, slik Vaag skriver om, er når dyrene blir sluppet ut i frisk luft etter en vinter i fjøset. Dere kan tro dyrene syntes det er stas! Ikke bare å kunne bevege seg friere og ha større boltreplass, men og frisk luft, grønnt gras og kanskje det å kjenne sola varme. De hopper og spretter og virkelig fpr ut litt innestengt energi før de roer seg. Vi ungene fikk beskjed om å holde oss på trygg avstand bak et gjerde den første stunden.

Når de hadde fått ut litt av den verste gleden var det på tide å samle flokken og bevege seg ut fra gården, gjennom skogen og videre oppover veien mot det stedet på Krokskogen hvor vi pleide å slippe dyra.

Mamma gikk forran og lokket på dyra og viste vei, og så luntret de etter henne med Høvdingen, Bestefar, oss ungene og kanskje noen naboer eller venner av oss ungene som ville være med. Det var noen unger som var med i flere år. Kuslipp er koselig.  Vi som gikk bak hadde jobben med å passe på at dyra holdt seg på veien og ikke for ut i skogen på siden av veien.

Vi måtte og prøve å forhindre at biler som kom kjørende bak fra kjørte rolig forbi når vi fikk samlet flokken på en side av veien, og ikke suse forbi med full gass så okser og unger sprang i alle retninger.

Vi pleide å gå opp til Lommegård ca 4-5 km fra gården før vi slapp dyra og lot de gå hvor de ville. Der var det ei grasslette, og en bekk med friskt vann. Så gikk dyra og beitet og koste seg på Krokskogen hele sommeren til vi begynte å tråle skigen og samle de sammen for å få de med hjem i september.

De var selvsagt ikke uten tilsyn gjennom sommeren. Beitelaget hadde oppsatt turnus, og hver av de gårdene som hadde storfe på beite hadde sine uker hvor de var på skauen og så etter dyra.

Alle dyrene som slippes på utmarksbeite har øremerke med et nummer. Det nummeret forteller hvem eieren er. Så hvis det ble observert syke eller skadede dyr fikk eieren beskjed og fikk hentet dyret. Eierne fikk og beskjed hvis dyrene kom seg ned til folk, enten i bygda vår eller på andre kanter av marka. Da var det å tromme samnen folk og ta en tur og følge de til skogs igjen.

Oksene som slippes slik på utmarksbeite må og være kastrert, og de må være “køllet”. Det betyr at de har fått fjernet hornene som kalver.

Når vi og dyrene var fremme på Lommegård spiste vi niste før vi bega oss på hjemvei. Oftest gikk veien ned ei sti vi kalte Seljekløyva, da gikk vi bratt nedover gjennom skogen, raskeste vei tilbake til gården. Andre ganger tok vi turen via Gyrihaugen, Migartjern og Mørkgånga og hjem. En viekelig fin tur i imponerende natur.