Marianne skriver i innlegget Berlevåg, jeg savner deg. om savnet hun føler på fordi hun ikke kommer seg til Berlevåg. Jeg blir sittende å tenke på om jeg har noe slikt sted. Et sted jeg må for å finne ro i sjela. Et sted som betyr mye for meg. Jeg tror ikke jeg har et slikt sted.

Jeg tenker på hytta med utedoen langt nede i lia. Det er fint der. Jeg finner roen der. Eller fant roen. De siste gangene har jeg følt mye på savn og når jeg er der. Det er kanskje ikke så rart. Jo, hytta betyr mye for meg, og jeg tror savnet vil avta eller bli mindre knugende med tiden.Men jeg vet ikke om jeg hadde følt på en lengsel hvis jeg ikke kom meg dit. Dårlig samvittighet fordi jeg burde dra dit, burde fikse, ordne, bruke… Ja det ville jeg føle på. Men ikke direkte lengsel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min barndoms dal er et annet sted jeg føler meg knyttet til. Vakkert sted med fjord, åkerlandskap og Krokskogen i umiddelbar nærhet.  Det er flott der, men i motsetning til mange andre i slekta er det nok ikke paradis for meg. Jeg har klart å bo andre steder i 40 år. Det har gått helt greit.

Ringelia. Mitt barndoms feriested. Der Mamma kom fra, og besteforeldre, grandtanter og grandonkel bodde. Jo, jeg føler meg knyttet og til det stedet. Eller hele vestsida av Randsfjorden fra Jevnaker til Ligarda. Minner som strømmer på når jeg kjører der. Men det kan gå år mellom hver gang jeg tar turen, og jeg føler ikke på noen lengsel når jeg ikke har vært der på en stund.

Jeg tror det eneste stedet jeg virkelig ville lengte til hvis jeg ikke var der jevnlig var hjemmet mitt. Drømmehuset er stedet hvor jeg finner roen. Stedet hvor skuldrene senkes og jeg har lyst til bare å være.

Jeg prøver å tenke etter. Er det Drømmehuset eller Hjemme som er det viktige her? Har alle de andre stedene jeg har bodd også gitt meg den følelsen?

Barndomshjemmet der jeg bodde til jeg ble 13 ga meg den følelsen. Kanskje ikke så rart. Barndomshjemmet bør være en trygg base man lengter til når man er borte.

Så flyttet vi til gården, og stort nytt hus. Og ja, jeg kommer fremdeles “hjem” hvis jeg svinger inn på tunet der. Samtidig. I ungdomstiden var ikke gården og hjembygda det foretrukne sted. Jeg følte på en lettelse når jeg gikk førerkort og bil og kunne reise av sted .

Det ga en utrolig frihetsfølelse da jeg flyttet på hybel til Kongsberg 20 år gammel. Men to leide rom i noen andres enebolig og med deres møbler ble aldri et hjem man følte seg knyttet til. Ikke hjalp det med egne møbler i en hybel på Holmlia året etter heller. Jeg likte friheten, men knyttet meg ikke til boligene.

Hybelhuset på Ullevål sykehus. var mer hjem. Jeg malte hybelen min sjokkrosa og satte virkelig mitt eget preg på den. Og jo, det var litt sårt å forlate den. Det hadde vel og en sammmenheng med at en periode var over. Student-tida var over, nå ventet jobb og voksenliv.

6. etg. her. Det var en fin tid.

Sykehusleiligheten ble mitt, og etterhvert vårt neste hjem. Vi trivdes der. Vårt første hjem sammen, stiftet familie. Men vi slo oss vel aldri helt til ro. Vi visste det var midlertidig. På den tiden kunne man bo i sykehusbolig i tre år, så var det forventet at man fant sitt eget. Boligene var verkrøy for å rekruttere.

Så vi kjøpte etter et par år rekkehus.  Rekkehusleiligheten ble et hjem. Når jeg sitter nå og tenker tilbake og evaluerer så var det kanskje ikke så smart da vi valgte å selge den å flytte til huset i skogen. Argumentet var at vi trengte større plass, at ungene skulle få hvert sitt rom. Og at jeg følte for mer plass rundt meg. Jeg bodde for tett innpå naboene. Eller kanskje mer at enkelte naboer bodde for tett på meg.

Joda. Vi trivdes i huset i skogen. Men vi var innflyttere i ei bygd man helst bør ha bodd i generasjoner. En times pendling hver vei til jobb på alt slags føre og i alt slags vær var stressende, selv om jeg ikke innrømmet det. Ikke en gang for meg selv. Vi bodde der i 9 år.guttene delte rom, selv om det vel var hovedgrunnen for at vi flyttet fra rekkehuset at de ikke skulle det. (Rommet var stort, og plsnen var å dele det når de ble større.)  Ungene hadde mye av oppveksten sin der, likevel tror jeg ingen av oss har lengtet tilbake.

Drømmehuset ble hjem for oss ganske raskt. Endelig fikk vi og ungene hvert sitt rom. Selv Datteren som begynte på videregående da vi flyttet hit, og som dro på folkehøgskole året etter regner Vågård og huset som “hjem”. Hun har vel bare bodd i huset i totalt to og et halvt år.

Et hjem er mer enn fire vegger og et tak. Men jeg tror at man kan skape et hjem av mange boliger. Det handler om nabolag. Det handler om å ha det man trenger i hverdagen. Nå er ikke godt over 270 kvm og fire soverom lenger det viktigste for meg, men jeg må ha uteplass og luvsløp standar.  Og så handler det om å gjøre boligen til sitt hjem med å tilføre sjel og personlighet.