Jeg satt og forbereder meg til morgendagens kommunestyremøte, da jeg plutselig følte et desperat behov for Coca Cola. Jeg hadde arbeidet meg gjennom saken Helsepartnerskap og tomtekriterier for nytt omsorgssenter, og skulle starte med saken Handlingsplan for demens. Etter det har jeg igjen Robuste og fleksible helse- og omsorgstjenester også i fremtiden før jeg er ferdig med sakene innen helse- og omsorgssektoren.
Sakene om Mobilitetsplan og Strømsoddveien kommer sikkert og til å skape engssjement, og det er et par saker til som må leses nøye. Men det er de tre helsesakene jeg i første omgang forbereder innlegg til.
Handlingsplan for demens er et typisk eksempel på saker jeg helst forbigår i stillhet, eller tar til etterretning som det heter på politikerspråket. Ikke fordi jeg ikke mener demens-omsorg er viktig, men fordi jeg synes det blir mye fine ord på glansa papir. Da blir jeg lett litt kverulerende. Skal vi, for eksempel ha handlingsplan for demens, eller mot?
Jeg kan snakke engasjert om demensomsorg på inn- og utpust. Jeg kunne holdt et laaangt foredrag. Jeg kan legge ut om at demensomsorg handler om å la den demente til tross for sykdommen kan leve et trygt og godt liv og beholde sin verdighet livet ut. Verdighet, tenker jeg med et fnys. Hvem er opptatt av en verdig eldreomsorg i dag? I dag er det tanken om kostnadsreduksjon og maksimal utnyttelse av ressursene som er det rådende tankegodset. Ikke verdighet og gode og trygge tjenester. Godt nok, er et begrep jeg hører oftere og oftere.
For meg burde ikke handlingsplan for demens handle om å dytte mere ansvar over på frivillige, nærmiljø og pårørende. Pårørende innsatsen i eldreomsorgen i dag tilsvarer rundt 80.000 årsverk har jeg lest et sted. Kan vi forvente at de pårørende slal øke innsatsen ytterligere? Hva gjør det med egen helse for de pårørende? På kort og lang sikt? Vil de som har den største omsorgsbyrden tære på egen helse slik at de vil trenge tjenester fra kommunen tidligere enn de ville ha gjort hvis deres kjære hadde fått mer hjelp fra kommunrn? Svaret på det spørsmålet får vi først om en 10 -20 år. Det er jo lov å krysse fingrenr å håpe det går bra – i det minste er det andre som sitter med ansvaret da.
Men debatten om hvor og hva man vil med eldreomsorgen tas ikke i en sak om en handlingsplan. I det minste ikke i en handlingsplan som kun skal inneholde tiltak som kan gjennomføres innenfor de gjeldende økonomiske rammer. Derfor min noe passive holdningen til denne saken. Jeg ønsker en bredere debatt, og et handlingsrom som gjør det mulig å ta de strukturelle grepene som må til. Det krever en annen politisk tankegang enn økonomisk bærekraft som er den rådende i dag.
Nei, nå må jeg tilbake til sakspapirene. Trengte bare en liten luftepause før jeg fortsetter med å sable ned Frp,s forslag om å åpne opp for privatisering. Den største utfordringen i helse- og omsorgssektoren i årene som kommer er mangel på kvalifisert arbeidskraft. Den utfordringen løse4 vi ikke ved å la flere aktører sloss om de helsearbeiderne som finnes.
