Etter høst kommer vinter, og så blir det vår.  Etter å ha lest Vivian sin sterke tekst ble jeg sittende å tenke på hvordan livet mitt har endret seg de siste fem årene.

I 2015 levde jeg det hektiske. engasjerende livet jeg elsket. Når jeg klikker meg tilbake til november 2015 her på bloggen har jeg fire innlegg den måneden. Nå har jeg ofte fire innlegg i løpet av en dag. Vitner kanskje på en måte om at jeg har fått mere ledig tid?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I de fire innleggene skriver jeg om at jeg fikk klokke for å ha arbeidet ved Ringerike sykehus i 25 år. Jeg skriver om landsmøte til radiografforbundet hvor jeg var både som delegat og som medlem av valgkomiteen og jeg skrev om hvor sliten jeg var av hele tiden å få telefoner og sms om å møte på jobb på fridagene og fritiden min fordi det var konstant mangel på folk.

Jeg har ingen problemer med å huske hvordan det hektiske, engasjerende livet var. Ja, jeg var sliten til tider, men jeg elsket det livet jeg levde. Det skjedde noe hele tiden. Alltid på vei til neste avtale, om ikke fysisk så i det minste psykisk. Jeg satt i en mengde utvalg og arbeidsgrupper som tillitsvalgt, satt i Hovedutvslget for helse og omsorg i kommunen og ble vararepresentant til kommunestyret etter en engasjerende valgkamp. På begynnelsen av 2015 satt jeg og i styret til Vestre Viken.  Det var alltid nok av spennende utfordringer å bruke tid og engasjement på.

Begge guttene bodde fremdeles hjemme. Datteren bodde nede i byen her og trengte stadig sjåførhjelp. Jeg begynte å handle fast med Mamma på lørdagene. Livet var hektiske både på jobb og fritid. Som sagt, jeg elsket det livet. Jeg var sliten til tider, men langt fra utslitt.

Utslitt ble jeg ikke før i januar 2018 da jeg møtte veggen første gang. Eller det blir litt feil å si. Utslitt var jeg vel lenge før jeg møtte veggen. Det var jo når det overhode ikke var mer krefter igjen at jeg møtte veggen med et brak. Varsellampene hadde blinket lenge. Det var bare jeg som nektet, eller ikke hadde tid til, å se dem.

Jeg karret meg tilbake på jobb og møtte veggen igjen både en og to ganger. Nektet å gi opp. Nektet å forlate det livet jeg elsket. Jeg fikk påvist Diabetes. Fikk medisiner som jeg trodde skulle fikse alt. Ta en pille eller to og du kan fortsette som før. Fungerte dårlig. For hver gang jeg kjempet meg tilbake ble det tyngre og tyngre. Ikke fordi jeg ikke ville, det var ingenting jeg ville mer enn det, men fordi kroppen rett og slett var for sliten.

Etter et komplisert ankelbrudd i 2021 begynte jeg å innse at min tid som turnus-radiograf var forbi.  Å måtte forlate jobben jeg elsket og vervet som tillitsvalgt, som jeg nærmest følte var en viktig del av min identitet, høsten 2021 var tøft. Skikkelig tøft. Jeg tror det vsr greit at jeg på den tiden befant meg på yrkesrettet rehabilitering, her på bloggen kalt treningsleieren, den perioden der.

Heldigvis fikk jeg en stilling i kommunens koronna-team kort tid etter at jeg var ferdig på treningsleieren. Det gjorde overgangen litt lettere. Jeg følte meg ikke så ubrukelig.

Noe annet jeg hadde funnet ut i løpet av årene jeg til stadighet var sykemeldt var at jeg hadde en ganske så trivelig mann hjemme som det vsr ok å bruke litt tid sammen med.  Joda, jeg hadde vært klar over at han fantes. Men hverdagen med tre barn og to foreldre som begge arbeidet til alle døgnets tider alle dagene i uka hadde lenge vært å gå hverdagskabalen med barnevakt og siden kjøring på aktiviteter til å gå opp. Samlivet var vel i de årene mer preget av lagarbeid for å få hverdagen til å gå rundt enn til kjærestetid. Nå var ungene voksne, og vi hadde mer tid til å være sammen bare vi to.

Så fulgte noen år med arbeidsutprøving og NAV sitt byråkrati. Det var en tøff prosess å langsomt måtte innse at min tid i arbeidslivet nok var forbi. Jeg ville jo så gjerne bidra! Nav innsa det nok før meg.

I disse årene ble GGG på mange måter viktigere og viktigere for meg. Ikke bare fordi han var en god støtte, men fordi vi hadde det trivelig sammen. Vi dro på små utflukter og fant på mye moro samnen. Latteren min vendte tilbake og vi fant på mange måter tilbake til kjærestetiden vår.

GGG fikk kreftdiagnosen omtrent samtidig som NAV åpnet for at jeg kunne søke uføretrygd.  Sommeren 2024 gikk GGG gjennom en tøff kreftbehandling. Mannen som aldri var syk fikk nå flere uker med daglige behandlinger og en hverdag full av legebesøk, blodprøver, røntgenundersøkelser og ut over høsten immunterapi. Jeg ble den som måtte være den sterke som støttet.

GGG tålte behandlingen bra.  Ut over vinteren og våren ble han langsomt sprekere og sprekere. Det ble på ny små utflukter på oss, og vi begynte å slappe mer av. Dette så ut til å gå bra.

Så snudde alt brått. 24 timer etter at vi gikk kveldstur med hundene sammen og koste oss med middag han lagde var han død.

Livet mitt har endret seg utrolig mye i løpet sv de siste ti årene. Jeg har mistet jobben, tillitsvslgtsvervet, helsa og mannen min.

Jeg har følelsen av at så fort jeg kom meg over ei kneik så dukket det opp en ny. Det har jo vært mange flere små og store kneiker som jeg ikke har nevnt i dette innlegget. Som at Mamma døde i 2018. Det satte og sine spor. Det har vært ti tøffe år.

Men jeg er her fremdeles. Står fremdeles oppreist selv om jeg har mine skavanker. De ti årene har jo ikke vært bare svarte.  Det har og vært plass til gode opplevelser, hyggelige samtaler, latter, kaffe-latte og litt tull og moro.

Jeg labber videre på livets vei. I helgen skal jeg kose meg sammen med Datteren. Til uka er det et veldig spennende kommunestyremøte. Snart er det jul….  Mye å se frem til. Jeg velger å være optimist. Livet har jo mye bra å by på bare man leter litt.