I dag har jeg vært i bisettelse. En kvinne like ung som meg er gått bort. Sovnet stille og uventet inn 59 år gammel. Det vekker en del tanker. Ikke minst tanken på at det kunne vært meg.
De første bisettelsene og begravelsene jeg deltok i var til besteforeldre, grandtanter og grandonkler. Mennesker som var to generasjoner over meg, og som hadde levd lange liv.
Opp gjennom årene har det vært en og annen bisettelse eller begravelse for mennesker i min egen generasjon og sågar generasjonen under meg, men stort sett har det vært mennesker som har vært en god del eldre enn meg vi har tatt farvell med.
I de siste par årene har flertallet av de bisettelsene og begravelsene jeg har deltatt i vært til mennesker på min egen alder. Det får frem noen tanker om hvor skjørt livet er, og om at man ikke kommer til å leve evig.
Hun vi tok farvel med i dag ble jeg kjent med da jeg begynte på gymnaset. Vi var på Hallingmarken sammen sommeren 84. Feiret 40 års dagen vår sammen i 2006 og hadde sporadisk kontakt opp gjennom årene. Hun var ei sånn som lyste opp når hun så deg, og det ble alltid en lang og god prat når vi tilfeldig møttes. Jeg tror aldri jeg så henne sur eller lei, selv om livet hennes heller ikke besto av kun solskinnsdager.
Jeg dro i bisettelsen sammen med ei som har vært en av mine beste venninner helt siden gymnaset. Det var en fullsatt kirke som tok farvell. Den lille trekirken (ellet kapell er det vel) har 150 sitteplasser. Det ble satt ut ekstra stoler, likevel var det folk som måtte stå. Det sier vel noe om at avdøde har satt spor hos mange.
Etter seremonien i kapellet sto vi utenfor og så bårebilen kjøre langsomt langs snødekte jorder mot hovedveien. Svart bårebil. Hvite jorder. Venninna ved min side. Jeg kjente en klump i halsen. Plutselig ble jeg sendt 26 år tilbake i tid. Da hadde jeg og den samme venninna som sto ved siden av meg i dag også stått side ved side og sett sorgtunge etter en svart bårebil som kjørte langsomt langs andre hvite jorder. Da var kisten til en nær venninne i den bilen.
Etter bisettelsen dro venninna og jeg og tok en kopp kaffe. Godt å skravle litt etter bisettelsen. Ikke bare dra hjem alene. Minnes hun som har gått bort. Snakke om andre ting. Ja og om hun som gikk bort for 26 år siden som skulle ha blitt bestemor til sommeren hvis hun hadde levd. Vi var sikre på at strikkepinnene hadde fått kjørt seg hvis hun hadde vært i live. Hun hadde nok strikket full garderobe til den lille.
De døde lever videre i minnene våre. At vi husker dem og snakker om dem. At vi på mange måter tar de med oss videre i livet.
Det har vært en dag med mange tanker og følelser. Noen ganger trenger vi slike dager.
Slike dager kan være både triste og meningsfulle, i det de byr på ettertanke, og kanskje takknemlighet på en litt merkelig måte. ❤️
Jeg føler takknemlighet over å ha kjent avdøde. Hun var et godt menneske. Sånne dager får deg til å tenke litt dypere. Jeg tror vi trenger det i blant.
Da jeg var yngre tenkte jeg at det bare var veldig gamle mennesker som døde, – det gjør jeg ikke lenger. Og går man på gravlunder, så ser man at det er endel som døde tidlig. Jeg kjente ikke henne du var i bisettelsen til, men kjenner søsteren hennes. Og vet om enda ei bare litt eldre som også ble gravlagt idag.
Det er ikke bare gamle som dør. Vi vet jo det. Ja, regner med du kjenner søsteren. Jeg symes jeg oftere og oftere ser dødsannonser til folk på vår alder.
Så trist. 59 år er jo ingen alder.
Det er ikke det.