I dag måtte jeg godt opp på topplista for å finne et innlegg jeg ikke hadde reflektert over før. Det ble innlegget til Fru Bruu.på plass 87.
Fru Bruu forteller at moren hennes døde to dager før fru Bruu hadde planlagt å feire 50-års dagen sin. Slikt skjer. Dødsfall kommer enten de passer inn i kalenderem eller ikke. Så hva gjør man? Avlyser festen? Eller gjennomfører?
Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Enhver må velge det som føles rett for en selv.
Fru Bruu valgte å gjennomføre den planlagte feiringen. Hun trodde moren hadde ønsket det. Hun tok sikkert med sorgen og savnet inn i dagen. Feiringen ble sikkert farget av den. Tilførte den noe ekstra.
Da Anders ble født død i 2002 hadde vi bisettelse for han på en torsdag. Den etterfølgende søndagen, tre dager senere, var det planlagt barnedåp for en niese. Jeg skulle være fadder. Jeg var lenge relativt klar på at jeg skulle møte opp i kirken, men at jeg ikke orket å delta på middagen og feiringen etterpå. GGG og ungene så det annerledes. De ville gjerne ha familien rundt seg når de tok fatt på livet videre. Mamma holdt med dem. Argumenterte med at det ville legge en demper på dagen for alle om jeg uteble. Dårlig argument. Jeg satte egen sorg foran andres behov for å late som ingenting hadde skjedd. Det var vel ikke helt slik Mamma tenkte, men slik jeg tolket det. Men Mamma hadde flere aegument på lager. Det ville bli så tydelig, også for ettertiden, at jeg ikke var der. Når bilder fra barnedåpen ble hentet frem senere ville folk undre seg over hvorfor jeg ikkw var der. Barnedåpen til niesen min ville bli en evig påminnelse om han som døde før han møtte livet. Ønsket jeg det. Nei, det ønsket jeg ikke! For selv om jeg for alt i verden ikke ønsket at Anders skulle bli glemt, ville jeg ikke at den lille niesen min sin dåp ville forbindes med sorg og savn. Så jeg møtte opp også til middag. Følte på varme og omtanke fra de fleste som var til stede der jeg kom meg gjennom en barnedåp tre dager etter at jeg hadde begravet babyen min.
Da GGG døde i fjor sommer var det under 2 uker til søsteren min skulle gifte seg og familien skulle samles til bryllupsfest. Begravelsen var to dager før bryllupet. Ungene og jeg var klare på at bryllupet skulle være vår start på livet videre. Jeg valgte en annen kjole enn den jeg hadde kjøpt til bryllupet. Måneskinns-blå kjole føltes bedre enn en i rosa. Var sikkert ikke den muntreste. Fikk mange klemmer og mye medfølelse. Folk lot ikke som ingenting. Samridig forsto folk at jeg denne dagen hadde fokuset på bryllup, ikke på sorg. At det var nok med en klem og et medfølende blikk.
Livet går videre. En gang må man ta de første skrittene på den veien. Når og hvordan må folk gjøres slik de føler er riktig for dem. Det finnes ingen fasitsvar.
Helt sant… det finnes ikke noe fasit-svar
Nei, folk er forskjellig. Situasjoner er forskjellig. En hver må gjøre det som føles rett for dem.
Ja, folk må få gjøre det som er rett for en selv. Når man gjennom et langt liv har opplevd litt av hvert, så har jeg funnet ut at det er viktig å ikke late som ingenting i forhold til de som har mistet noen. Greit å spørre hvordan det går og vise medfølelse. Sorgen blir ikke borte fordi om ingen nevner det.
Jeg er helt enig. Det å late som ingenting blir feil. En god klem kan uttrykke mye medfølelse. En trenger ikke si så mye.