Jeg sitter på terrassen med bok og kaffekopp. Det er stille på boligfeltet i dag. Trafikkstøyen fra E 16 rett her borte har jeg lært meg å overhøre.

Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg om boka. Det er så mange tanker og følelser som river i kroppen i dag. I dag er det 16. juni. I dag er det ett år siden GGG døde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ett år.

Savnet er der. Tror ikke det har gått en eneste dag dette året uten at jeg har tenkt på GGG. Ikke på de uvirkelige timene fra han brått begynte å kaste opp blod til han døde 18 timer senere. De minnene prøver jeg å ikke tenke så mye på. Mer på alle de gode minnene fra et langt samliv. På hva han ville sagt og gjort.

Jeg savner samtalepartneren min. Han som lo med meg når jeg gjorde noe dumt, og var min viktigste støttespiller når livet var vanskelig.

Dette året har vært tøfft. Kanskje tøffere enn jeg har innrømmet både for meg selv og andre. Men jeg har da kommet gjennom det på et vis. Eller ikke bare på et vis. Jeg har kommet gjennom det.

Det er som om jeg hører han tørt si: Det var jeg da aldri i tvil om at du ville. Nei, du var nok aldri det. Men har du tenkt over alle utfordringene jeg har møtt på? Alle tingene jeg plutselig må fikse selv? I dag startet jeg dagen med å forsøke å skifte lyspære på bilen og etterpå fikk jeg et stort blåmerke på leggen da jeg lekte meg med kantklipperen! Jeg måtte lete gjennom 4 bokser med elektriske duppeditter før jeg fant batteriet til kantklipperen – og jeg har til og med skiftet blad på den helt alene! Dette er bare i dag…

Det er som jeg ser han for meg. Ansiktet som smiler mot meg slik at smilet når øynene. Så ville han smilende klappe meg på hodet og si Bravo! 

Alt det praktiske er ikke det verste. Det klarer jeg nok, eller skaffer meg hjelp til. Jeg opplever mestring når jeg tør prøve noe nytt – som snøfreser og kantklipper. Og langsomt har jeg begynt å forstå at ingen andre kommer til å gjøre ting jeg utsetter. Jeg kommer nok til å bli ajour med haugen på vaskerommet og få ryddet i alle bodene en gang.

Det verste er alt det andre. Samtalene, de små utfluktene våre, kaffe-latte på lørdagene, varme rundstykker på søndagene. Humoren vår, som jeg tror ingen andre helt forsto. Det er det jeg savner mest.

Jeg har måtte lage meg nye rutiner. Vet du at jeg har begynt å drikke kaffe nesten daglig? Svart kaffe, helt uten melk eller fløte. Jeg kunne jo ikke la kaffemaskinen stå å støve ned i kroken på kjøkkenbenken.

Noe som ville glede og kanskje overrsske han er denne interessen ungene plutselig har fått for å pusse opp og ivareta hytta. Ja, tenk til og med Datteren har vært på hytta hele tre ganger de siste par-tre månedene. Hytta du var så glad i er i de beste hender. Yngste Sønn har og hatt noen helger på hytta til moren din og hjulpet til med vedlikehold der og.

Livet går videre. GGG er langt fra glemt. På mange måter tar jeg han med meg videre. Gjennom minner og gjennom tanker som faller ned i hodet mitt på om hva han ville ha sagt og gjort.  På en måte føler jeg at han er der fremdeles. At han sitter på en sky eller noe slikt og titter ned på meg og heier.