Dette er ikke en god morgen. Jeg var usikker på om Gamle Gubben Grå hadde stilt klokkeradioen på nattbordet mitt, om den viste vinter- eller sommertid. Den viste sommertid. Altså sto jeg opp halv seks i stedet for halv syv. Jeg har sovet under 5 timer i natt.
Nå sitter jeg her, trøtt og uggen og kikker engstelig ut av vinduet. Det er spådd at det skal begynne å snø om en times tid. og så snø i nesten et døgn.
Som om ikke dette er nok, eller mer enn nok, ligger den samme bloggen på plassen over meg på bloggtopplista som i går. Og det med det samme innlegget. Altså skal jeg la meg inspirere av den samme ukemenyen til å komme med nok et blogginnlegg. Herre gi meg styrke!
Jeg mener, hvor mye er det mulig å reflektere over pølsestroganof med potetmos og boknafisk?

Jeg lager meg en stor kopp te. Føler jeg trenger det i dag. Drikke te og sitte i min egen boble til dagen føles litt bedre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det slemt av meg å sitte slik med tekoppen og reflektere over stroganof og koteletter? Folk er så lettkrenka for tiden.

Før var det stort sett tenårings-jenter i puberteten som lagde drama over de minste ting.  Nå for tiden synes jeg menn på 40+ kan være like nærtagende.
Jeg husker en episode fra ungdomsskolen. Hesten Sveik på ridesenteret i byen var dårlig. Kolikk om jeg ikke husker helt feil. Heste-jentene i klassen, de som vanka på stallen, kom på skolen med tårevåte kinn og brøt ut i krampegråt i annenhver time. Jeg vanka ikke på stallen. Var ikke en av dem. Jeg ankom skolen uten å ha den minste anelse om at en gamp på ridesenteret var alvorlig syk, og hadde av alle ting svartpølse (“hestepølse”) på brødskiva i matpakka.
Det ble ikke en fredelig matpause i storefri for å si det sånn. Og jeg ble stempla som både hjerterå og slem.
Jeg hadde kun tomat og agurk på brødskiva i flere uker etterpå.

Har dere tenkt på at det å “føle seg krenka” også kan være en utmerket hersketeknikk?
Jeg tror det er derfor så mange menn på 40+ benytter seg av det grepet. Å påføre andre skyld og skam er et velkjent virkemiddel for å prøve å fremheve seg selv og forsøke å få den andre til å føle seg liten eller fremstå i et dårlig lys.
Jeg tror det er derfor alt fra ordførere til toppbloggere til tider fremstår som tenåringer med furte-leppe.

Jeg er ei voksen kjerring. Det er flere tiår siden jeg forlot de engstelige tenårene hvor jeg var usikker på meg selv.  “Unnskyld at jeg er til”  var liksom kjennetegnet mitt i mange år. Livredd for å ta plass, synes, gjøre noe som noen kunne mislike.
Heldigvis er jeg blitt voksen.  Jeg lar ikke lenger andre diktere hva jeg skal mene, stille spørsmål ved eller reflektere over.

Jeg har ikke noe ønske om å være slem. Jeg har ikke noe ønske om å såre noen. Men man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. Heller ikke grønnsaksomeletten til Mat fra bunnen. Noen ganger kan folk føle at jeg med mine refleksjoner tråkker dem på tærne. Jo større føtter og jo større ego folk har jo lettere er det at jeg treffer noen ømme tær.  Så spørs det da om det er refleksjonene, egoene eller føttene som er problemet.

Folk kan dyrke seg selv og ha så stort ego de bare vil for meg. Men forvent ikke at jeg skal bøye nakken i nesegrus beundring og ydmykt innordne meg folks primadonnanykker.
Jeg er bare ei halvgammel kjerring som reflekterer over alt fra ukemenyer til at folk frykter ei frittalende kjerring.

Tekoppen er drukket. Frokosten er spist. Snøen har jeg enn så lenge ikke sett snurten av.