I dag vil jeg på det sterkeste anbefale leserne mine å gå inn og lese innlegget Er du en Naver eller er du en traver? som Lifeonbudget har skrevet. Det er et utrolig godt innlegg.

Innlegget handler om psykisk helse. Dårlig psykisk helse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi gråter, tørker tårene og trasker videre i samme vaner, uvaner og mønstre.

Den mentale helsen er noe vi med glede bare ignorerer fordi den på en merkelig måte liksom ikke er like viktig å fikse som et brukket bein.

Sitatene er hentet fra blogginnlegget. Så stiller bloggeren spørsmålet hun selv gir svaret på.

Hvorfor er det slik?

Som en gammel traver som nå har blitt en naver vil jeg forsøke å gi mitt svar på spørsmålet. I dag, selv om vi skriver 2026 på kallenderen, føles det som et nederlag å bli utbrent, møte veggen, gå på en smell.

Jeg har møtt veggen hard og brutal ett par ganger. Jeg har alltid tenkt på det som somatisk, ikke psykisk sykdom. Mest fordi jeg var så fysisk sliten. Innlegget til Lifeonbudget fikk meg til å innse at det jo er mest psykisk man møter veggen og blir utbrent. Jeg er glad for at det tok meg såpass lang tid å forstå at jeg har vært psykisk syk. Hadde noen fortalt meg at det “bare” var psykisk hadde jeg bitt tennene sammen, bøyd nakken og stått på. Psykisk syk jeg? Phø! Jeg var psykisk sterk. Husker dere ikke? Jeg var i egne øyne Kjerringa som fiksa alt.

Og ja, jeg er sterk psykisk. Det må jeg være, for jammen har livet gitt meg en god del utfordringer men jeg er fremdeles oppegående og med. Ja hvis en kan kalle seg oppegående når en er uføretrygdet da.

Jeg har stort sett blitt møtt med forståelse og medfølelse etter at jeg måtte slutte å jobbe. Jeg tror det kanskje kommer av at jeg holdt ut litt vel lenge. De fleste andre så at jeg var totalt utslitt lenge før jeg var villig til å innse det selv.

Selvsagt er det noen som ikke forstår. Noen som tenker det bare er å ta seg sammen. At jeg jo ville klare å gjøre “noe”. At jeg trives med å leve Herrens glade dager på samfunnets bekostning. Vel, det er ikke så fett å leve på uføretrygd. Hadde jeg følt at jeg hadde hatt overskudd og energi til det hadde jeg funnet meg en jobb for å spe på inntektene. Men formen varierer mye. Denne uka hadde jeg tre engasjerende dager rundt helga, og var totalt utslitt resten av uka. Først i dag har jeg hatt energi til å gjøre mer enn det høyst nødvendige. Da var 3,5 timets vaskejobb ute ved rekkverket det jeg orket. Det er en halv arbeidsdag.

Jeg mottar min uføretrygd med verdens beste samvittighet. Jeg vet at jeg i grunn har nok med å stable meg selv sånn noenlunne på beina, henge med her i livet så godt jeg kan. Vel vitende om at jeg har bidratt med mitt. Kanskje til tider gjort langt mer enn min del. Hadde jeg ikke stått på så mye i alle år hadde jeg kanskje ikke blitt så utslitt, så utbrent. Det er lett å være etterpåklok.

Så jeg har ikke noe i mot å si at jeg er uføretrygdet når noen spør hva jeg arbeider med. Samtidig er ikke ufør en definisjon jeg bruker for å definere meg selv. Ok, jeg er ufør, men det er ikke det eneste jeg er. Jeg er så mye mer! Jeg nekter å ta på meg det unnskyldende blikket, det triste ansiktet og å henge uførskiltet rundt halsen før jeg møter omgivelsene. Det er ikke noe stakkars meg holdning over meg. Fint hvis folk tar hensyn og viser forståelse for at jeg har noen utfordringer, men jeg ønsker ikke å være en folk synes synd på.

Livet mitt nå er ikke slik jeg trodde det skulle bli. Langt fra hva jeg drømte om. Samtidig er livet mitt ok for det, og jeg gjør det jeg kan for at livet skal være bra. Jeg ønsker å ha fokus på muligheter mer enn begrebsninger. På det jeg klarer og det jeg får til, mer enn det jeg ikke klarer eller orker.

Jeg var en traver som har blitt en naver. Det har jeg blitt fordi jeg sto på for mye. Jeg ga ikke opp, jeg holdt ut for lenge. Nå er min viktigste oppgave å ta vare på meg selv. Heldagsjobb i egen helse er det noen som sier. Det synes jeg er en god betegnelse.