Ble en tur til byen i dag. En tur til byen og en kaffe-latte. Sitte og se på folkelivet. Det gjorde godt. Godt å se mennesker. Kjente og ukjente. Der går den gamle prosten, han jeg av en eller annen grunn funderte på om fremdeles var i live her om dagen. Hvorfor tenkte jeg på han? Vel, der er han, og så vidt jeg kan bedømme i høyeste grad i live. Hun dama hadde nydelig kjole. Sprekt fargevalg. Den likte jeg virkelig. Folk i shorts og disse korte kjolene som nærmest bare er tunikaer. Og folk med regnjakke og langbukser. Der kommer det ei med turkis dunjakke. Jeg nyter min kaffe og koser meg med folkelivet. Mangfold.

En mann stopper opp ved kafe’-bordet. En politiker fra ett av de andre partiene vil slå av en prat. Kos. Vi snakket om høsten som ligger foran oss og politiske saker som skal opp til behandling. Om valget neste høst. Han jeg snakker med gir seg. Stiller ikke til gjenvalg. En periode holdt.

Samtalen, kaffe-latten og folkelivet gjorde meg godt. Da jeg går videre svinger jeg innom en klesbutikk. Det er salg over alt. Jeg kommer ut igjen med en ny kjole i en pose.

Hvor mange kjoler har jeg egentlig nå? Alt for msnge vil sikkert noen hevde. Jeg trenger klær til å slenge gjemme u mer enn kjoler. Hvem sier at jeg ikke kan slenge hjemme ien kjole? Forresten var kjolen rød. Jeg får aldri for mange røde kjoler.

En liten bytur. En kaffe-latte. En rød kjole. Mer skal det ikke til for å gjøre dagen bra. Kanskje burde man få røde kjoler og kaffe-latte på blå resept?